Mange interessante momenter kom opp i Galleri BOAs samtale om kunst i pressen. Gjennomgangstemaet var ønsket om mer bredde.
Torsdag 3. desember avholdt Galleri BOA (Billedkunstnere i Oslo og Akershus) en diskusjon om kunst i media. Debatten ble avholdt i forbindelse med åpningen av utstillingen “Herre i eget hus?”, (03.12 – 13.12) som presenterer dokumentasjonsmateriale fra en rekke kunstnere. Materialet er montert i galleriet som en collage. Målet med utstillingen er å skape et bilde av mangfoldet innenfor kunstfeltet i Norge.
Premisset for samtalen var at dette mangfoldet ikke gjenspeiles i media. Det ble også stilt spørsmål om hva kunstfeltet må gjøre for å få samme type oppmerksomhet som litteraturen?
I løpet av samtalen kom det frem mange interessante poenger.
Det første moment som ble ganske heftig diskutert er kritikken. Flere kunstnere understreket at kunstkritikken skrives i et språk som de selv, kunstnerne, ikke forstår. Altså at det brukes en terminologi som skyver folk fra seg. Kunstforum har stor sympati for denne innvendingen og mener det er et mål at tekster om kunst bør ha som utgangspunkt at den skal kommunisere.
Og kommunikasjon er et nøkkelord i denne forbindelse. Kunstforums ene redaktør (Nicolai Strøm-Olsen) påpekte at kunstfeltet i liten grad er et felt i konstant offentlig dialog med seg selv. For kunst er ikke bare verk, det er også en sektor. Kunstfeltet handler om mer enn bilder, det handler også om interaksjonen mellom gallerier, museer, kunstnersentre, kunstforeninger og kunstnere. Disse institusjonene har forskjellige utstillingsprofil og forskjellige måter å kommunisere med publikum. Kanskje institusjonene må bli bedre på å kommunisere profil, kunstsyn, kuratoriske virkemidler og institusjonsdrift til pressen og folk utenfor kunstfeltet.
En annen ting som daglig leder i BOA, Elisabeth Medbøe, stilte spørsmålet om var hvorvidt det bare er den typiske kunstnermyten som er interessant for kulturpressen. Det er lett å si seg enig i at mediene er flinke til å fokusere på noen klisjéer innenfor kunstfeltet, som kunst som provoserer og de eksentriske kunstnerne. Her kan man nevne eksempler som Bjarne Melgaard, Odd Nerdrum og Pushwagner.
Dette er alle tre kunstnere som får forholdsvis mye spalteplass, men det hører til sjeldenhetene at man snakker om deres kunstneriske prosjekt. Melgaard nevnes ofte i forbindelse med provokasjon eller rettsaken med mesenen. Nerdrum nevnes som oftest i forbindelse med sin spesielle livsanskuelse og tilhørende levesett. Mens Pushwagner enten beskrives som en kunstnerisk superstar eller nevnes i forbindelse med rettstvisten med Morten Dreyer som fikk sin forløsning tidligere i høst.
Det er symptomatisk at pressen lar seg fascinere av det som skaper konflikt rundt et kunstnerskap snarere enn det kunstneriske uttrykket.
Men her er det også viktig å tenke på at kulturjournalistikk utgjør mange genre. På mange måter er det nok ikke tilfelle at kunstfeltet får ufortjent lite oppmerksomhet i pressen, spørsmålet er kanskje snarere hva slags oppmerksomhet en utstilling, en institusjon eller en kunstner får.
Her kan nok pressen bli bedre til å finne vinklinger som går inn på tematiske problemstillinger eller kunstneriske prosesser. Kanskje man må tørre å bevege seg bortenfor det tradisjonelle nyhetsspråket hvor konflikt og debatt er sentrale journalistiske grep.
Samtidig kan nok kunstnerne bli bedre på å komme pressen i møte, og gjøre seg selv mer tilgjengelige. Det handler ikke minst om å vise hva man driver med.
Det ble problematisert at en utstilling vises i kort tid, kanskje ikke mer enn 14 dager, mens en bok kan sendes til hver enkelt kulturedaksjon. Til dette påpekte Kunstforums andre redaktør (André Gali) at det er overraskende få kunstnere som er flinke til å publisere dokumentasjon av utstillinger, kunstverk og prosjekter på nett. Det koster ingenting å opprette en egen bildeblogg eller publisere bilder på facebook. Dermed kan man stadig minne publikum om hva man driver med.
Så her ligger det kanskje en mulighet hvor kunstnerne har et fortrinn fremfor litteraturen når det gjelder å gjøre seg synlige og tilgjengelige for pressen.