Oslo: På galleri Standard (Oslo) kan man nå se Torbjørn Rødlands nyeste fotografier. Sentralt står appropriasjonsbegrepet, og utforskning av billedrom og sjangre.
Utstillingen Andy Capp Variations består av en serie på 12 forholdsvis små, svart-hvitt fotografier av Torbjørn Rødland. Fotografiene er tatt med utgangspunkt i et souvenirspeil hvor tegneseriefiguren Andy Capp fremstilles i sin ikoniske form; med sixpencen trukket godt ned i ansiktet, og sigarettsneipen hengende ut i munnen. Rødland henter figuren inn i fotografiet fra speilet, som allerede er appropriert fra den kjente tegneserien, som for øvrig var på trykk første gang i The Daily Mirror i 1957. Andy Capp er altså hentet inn fra massemedia, via souveniren, for så å plasseres i en billedkunstkontekst.
Sentralt i denne utstillingen, og i Rødlands kunstnerskap for øvrig står appropriasjonsbegrepet. Appropriasjon handler om et metablikk på den visuelle kulturen man møter i media, og ofte hentes elementer fra en kontekst inn i en annen, og presenteres på en ny og ofte kritisk måte. Rødland anvender dog appropriasjons(be)grepet annerledes enn kunstnere som Cindy Sherman, Sherre Levine, Richard Prince. For mens disse gjennom sine appropriasjoner står for en kritikk av ulike aspekter ved den visuelle kulturen – Shermans kritiske blikk på filmens fortellermåte og voyeuren, Levines undersøkelser av kanoniserte verk, og Princes utforskning og avkledning av myter man møter i reklamer – så får man ikke hos Rødland umiddelbart følelse av en kritikk mot noe som helst. Det til tross for at det er opplagt at appropriasjonen er hoved(be)grepet her. Det ser snarere ut til å være anvendt med tanke på utforskning fremfor kritikk.
Andy Capp kan leses som symbol på det hverdagslige og det ordinære – han er en typisk arbeiderklassemann og det er ikke noe spektakulært ved ham – han fungerer således som en stereotypi på “folk flest”. Han jobber hver dag, spiller på hester og taper, drikker øl på den lokale puben og kommer hjem og krangler med kona. Ved å bruke en velkjent tegneseriefigur så appelleres det også til flere betraktere, det virker ikke så ekskluderende. Alle kan danne egne assosiasjoner til denne figuren.
Andy Capp Variations utforsker også billedrommet. Idet den tegnede Andy Capp plasseres i det fotografiske billedrommet så skjer det noe. Fiksjon møter virkelighet; Andy Capp er rekontekstualisert. Han er flyttet fra den svært forenklede tegneserieruten til det komplekse fotografiske rommet; et billedrom som gjøres mer komplekst fordi figuren er tegnet på et speil og det er selve speilet som avbildes i ulike omgivelser. Fotografiene er altså ikke digitalt manipulert; de er skapt innenfor det analoge fotografiets grenser og muligheter. Speilingene av omgivelsene skaper dybde i fotografiene, men samtidig er speilet en flate som motsetter seg romlighet – det er ikke et virkelig rom i speilet. Dette kan man for eksempel se i ACV18, hvor bladverk omgir Andy Capp. Den uskarpe “bakgrunnen” illuderer rom, men egentlig er det en speiling av bladverket man ser. Eller som i ACV09 hvor han beveger seg blant tekstiler, og speilingene gir inntrykk av en bak- og forgrunn, når alt egentlig kun foregår i det flate speilet.
På grunn av denne komplekse og repetative rekontekstualiseringen av Andy Capp i ulike omgivelser, så ser fotografiene også ut til å motsette seg plassering i en bestemt sjanger. De er verken portretter, landskap eller stilleben, noe som bryter ned Rødlands tidligere interesse for klassiske sjangre.
Et annet aspekt som også kan leses i lys av sjangerutforskning er utstillingens montering, som med sin serialitet og repetisjon skaper referanser til tegneseriestripen. Fotografiene henger på rad og rekke rundt i utstillingsrommet som tegneserieruter. Man kan spørre seg om Andy Capp Variations er en form for tegneserie, med en historie som fortelles gjennom fotografiene, eller om det “bare” er variasjoner som “bare” har fremstillingen av Andy Capp til felles. Som et siste tankekors så er det verdt å legge merke til at veggene i lokalet er malt lysegrønne. Dette kan kanskje leses som en kommentar på den hvite kuben med sine sterile hvite vegger, og i forlengelse av dette som en parallell til fotografienes utforskning av tradisjonelle sjangre.
Utstillingen kan sees på Standard (Oslo) frem til 26. september 2009.