Oslo: Når det er snakk om kvinner og vold, er sjelden kvinnen overgriperen. Det er hun heller ikke i utstillingen ”Off the Beaten Path. Woman, Violence and Art” som vises på Stenersenmuseet i sommer.
Det første som møter deg når du kommer ned trappen til Stenersenmuseets grunnplan er navnene på 560 kvinner som har blitt myrdet og funnet begravd i ørkensanden utenfor byen Juarez i Mexico. Navnene er brodert på små hvite tøylapper av publikum og lagt utover en stor rosa firkantet kloss. For å minnes alle de uidentifiserbare ofrene for liknende handlinger er du som publikum invitert til også å brodere ”ukjent” på en av lappene som ligger klar på et bord sammen med nål, saks og tråd. Av mange verk som fortjener oppmerksomhet vil jeg trekke frem dette arbeidet av Lise Bjørne Linnert ” Desconocida: Unknown”.
På samme bord vises en dokumentarfilm, på en bærbar pc, hvor familiene til noen av de myrdede kvinnene forteller sine historier. Kvinnene forsvinner sporløst, ofte på høylys dag, og blir senere funnet begravd i ørkensanden utenfor byen med tydelige spor av mishandling. En kvinne som har sittet i fengsel i Juarez forteller også om sine opplevelser. Hun ble vist bilder av noen av kvinnene som har forsvunnet. Hun fikk se hvordan de blir utsatt for massevoldtekt og mishandlet. Hun fikk se bilder av menn som bet av brystvortene på en kvinne mens de lo, like før de helte bensin over henne og tente på…
Mexicanske kvinneaktivister setter forsvinningene i en større sammenheng; narkotikahandel og maktmisbruk. Ingen vet med sikkerhet hvem overgrepsmennene er; kanskje politiet, kanskje fabrikkeiere, kanskje narkobander, kanskje menn med politisk makt. Myndighetene blir igjen og igjen stilt til ansvar av disse kvinnenes familier for ikke å gripe inn.
Et verk som vekket en annen type ubehag er de små kjolene til Cecilia Paredes fra Peru. Tittelen er ”The flight”. De er satt sammen av blant annet koraller, fjær, villsvintenner og tekstiler, altså materialer som referer til noen farer en kvinne fra Peru kan møte på hvis hun skal flykte fra en overgriper. Kjolene lager dansende skygger på den hvite museumsveggen. Med historiene fra Juarez friskt i minne, og med andre dystre videoer i rommene ved siden av, oppleves disse ”småpikeklærne” med stor uhygge.Selv om det er mer enn nok å fordype seg i og bli grepet av for en som ikke er blitt helt blasert, mener jeg at utstillingens svakhet er fremstillingen av kvinnen som offer; en av mine medstudenter har gjort meg oppmerksom på hvordan det nesten aldri blir snakket om kvinners voldelighet. Tittelen: ” Off the Beaten Path. Woman, Violence and Art” kunne ha rommet langt mer utfordrende og nyanserte 
problemstillinger enn den gjør. Ikke alle kvinnene som kommer til orde ser på seg selv som ofre, men jeg savner allikevel perspektivet som viser at vold ikke er forbeholdt mannen. Utstillingen mister til en viss grad derfor noe av sitt eksplosive potensial i en stereotypisk fremstilling av vold og kjønn.
Det underliggende budskap slik jeg leser det, er ”du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. I et land hvor vi tror vi er likestilte, menn som kvinner, er det stadig relevant å minnes på hvordan kvinner ofte er utsatt for menns vold, og definisjonsmakt.
Stenersenmuseet: Off the Beaten Path. Woman, Violence and Art vises 20. juni – 9. august.