Filmklipp i oppløsning, søppelsekker med hår og gjennomnålede putevar. Det er noe av det Tromsø Kunstforening byr på i utstillingen «Recycling the looking-Glass/Trash Art – Found Objects»
Etter en nærmere 18 måneders lang turné i landets kunstforeninger har ”Recycling the Looking-Glass” inntatt Tromsø Kunstforening. Vandreutstillingen er en markering av Norske Kunstforeningers 30-års jubileum, og ser på rollen til søppel og resirkulering i samtidskunsten. Til sammen 12 nasjonale og internasjonale kunstnere har bidratt til utstillingen, som er et samarbeidsprosjekt i regi av Norske Kunstforeninger, Du store verden! og The Agency – Alternativ plattform for kunst.
Men, ”Recycling the Looking-Glass” er ikke bare en utstilling. Et teoretisk rammeverk i form av en omfattende publikasjon og en paneldebatt er med på å knytte selve utstillingen til en del av en større diskusjon, der bruken av søppel og funnede objekter ikke bare blir sett ut fra et kunstfaglig perspektiv, men også i forhold til økologi, resirkulering og globalisering.
Selve utstillingen er i Tromsø Kunstforening organisert i to etasjer, og inneholder både video, skulpturer og installasjoner. I andre etasje kan man blant annet finne Roza Ilgens installasjon Untitled (2008), hvor hvite og så vidt transparente søppelsekker fullstappet med hår ligger spredt utover gulvet i et tilsynelatende kaos. Søppelsekkene dukker også opp i rommet ved siden av, men her er også to kompakte og ovale hårskulpturer plassert, den ene på et lite trebord og den andre på gulvet ved siden av. Håret kan gi referanser til noe skittent og ekkelt ved å nettopp være kroppslig avfall, samtidig som det også vekker tanker i tråd med sykdom og med nazistenes brutale hårfjerning i konsentrasjonsleire.
Som en kontrast til Ilgens fullstappede søppelsekker finner vi i samme rom Safaa Erruas utpregede hvite og skjøre 
verk. De monokrome putene i Oreiller-serien fra 2006 viser alle en mer minimalistisk sammensetning av funnede objekter, hvor de små detaljene og kontrastene mellom de sammensatte materialene er fremtredende. De nesten kliniske putevarene fungerer som bakgrunn for deler av gassbind, ståltråd, nåler og piggtråd, som er festet fast enkeltvis eller lagvis på selve putevaret.
Dette er verk som godt kunne blitt betraktet i stillhet, men du blir stadig påminnet om at det er andre kunstverk på utstillingen. Bill Morrisons 70 minutters lange film Decasia (2002) er, til tross for at det befinner seg i et eget rom , sterkt til stede i flere av de andre utstillingsrommene. Michael Gordons støysymfoni fungerer med sitt tidvis høye volum også som bakgrunnsmusikk for resten av utstillingen, noe som for meg fungerer som et bindeledd mellom de ulike verkene heller enn et forstyrrende element.
Sammen med Morrisons såkalte found footage, der gamle og nesten ødelagte filmklipp hentet fra ulike filmarkiver har blitt satt sammen til en sammenhengende film, beveger både lyd og bilde seg inn i et noe ubehagelig og horroraktig univers. Kombinasjonen mellom symfoniens bruk av instrumenter som er stemt forskjellig i forhold til hverandre og de gamle filmklippene gir et forvrengt uttrykk, der fokuset veksler mellom det deformerte og det harmoniske. De funnede filmklippene har delvis gått i oppløsning, noe som resulterer i at figurene i filmen veksler mellom å vises tydelige til å bli helt forvrengte, og hvor filmklippene nærmest flyter ut over veggen i et mønster og en rytme som er både vakker og hypnotiserende. Som amøbelignende former blir bildene dratt ut og deformert i større grad utover i filmen, i en stadig mer utviklende råtnelsesprosess som konkret visualiserer et materiale som snart vil gå i oppløsning.
Et nytt innslag i utstillingen i Tromsø Kunstforening er Geir Tore Holms seks bidrag. De fire utstilte fotografiene, blant annet Sølvtape 1 og 2 (2003) viser utsnitt fra barndomshjemmet til Holm, hvor hans far har tatt vare på små ting som ikke lenger brukes. Tomme flasker, små taustumper og gamle spikre blir dokumentert i sine nye funksjoner, der de blir brukt for å reparere ødelagte gjenstander eller bare ligger til oppbevaring i tilfelle de skulle behøves.
I sin helhet viser ”Recycling the Looking-Glass” et stort mangfold av kunstverk som alle har bruken av forkastede materialer og objekter som felles nevner. Enten det er en kritikk av konsumsamfunnet, en utforsking av menneskets forhold til tingene eller en påminner om det som er i ferd med å forsvinne, viser de 28 verkene hvordan kunsten via resirkulering og gjenbruk både er med på å skape noe nytt, samtidig som materialene i seg selv alltid vil kunne ledes tilbake til situasjonene og objektene de opprinnelig var ment for.
”Recycling the Looking-Glass” vises i Tromsø Kunstforening frem til 17. august, før ferden går videre til Alta, Harstad og Svolvær, hvor den avsluttes 20. desember i år.
Lenker som kan være verd å sjekke ut:
Hege Tapios HUMANFUEL – prosjekt, som ble presentert på utstillingsåpningen i Stavanger Kunstforening
Journalist Leila Darabis informative søppelblogg
Foto: Torbjørn Andersen