Vincent van Gogh, Starry Night over Rhone, 1888.
Van Gogh + Munch går mot slutten og er inne i sin siste visningshelg. At publikumssuksessen er et faktum er ikke vanskelig å forstå, uten at den er populistisk av den grunn.
Med klassiske museal scenografi og regi der lengre, informative tekster på vegg, tidslinjer og etiketter, tegnes det i Van Gogh + Munch opp et bilde av fellestrekk mellom disse to størrelsene og ulike skjæringspunkter i deres kunstnerskap. Sammenlignet med Melgaard + Munch fortoner denne seg som en mer pedagogisk utstilling, uten at det trekker ned på noe vis. Det kjennes godt å se en «typisk kunsthistorisk utstilling», der flashbackene til komparative analyser på Blindern melder seg med jevne mellomrom.
I likhet med foregående utstilling er også Van Gogh + Munch delt inn i seksjoner, der besøkende geleides gjennom Munch og Van Goghs tidligste år og utviklingen deres videre. Men der Melgaard + Munch tok for seg sider ved de to kunstnerskapene som angikk mer ubehagelige tematiske sider ved kunstnerskapene som sykdom, sjalusi, kropp, er det de formale sidene som langt på vei inntar hovedrollen i Van Gogh + Munch.
Innledningsvis tegnes et bilde av den gryende kunstneren, der ulike verk demonstrerer hvordan Van Gogh og Munch viste realistiske tendenser i begynnelsen, før utviklingen skulle gå i en annen retning. Til stor glede for kunsthistorikeren i meg kontekstualiseres det hele med innlånte verk av forbilder, deriblant Josef Israels, Hans Heyerdahl, Millet; naturalister og realister som påvirket Van Gogh og Munch. Herfra går veien via Paris, samtidens absolutte kunstsentrum og en by som skulle få stor betydning for begge kunstnerne. Perioden vies en egen seksjon i utstilling, noe som understreker hvor skjellsettende denne perioden var for dem begge. Igjen kontekstualiseres det med innlemmelse av verk fra andre samtidige kunstnere: Munchs velkjente motiver som Aften (Melankoli) er satt i sammenheng med Gaugins grafiske verk, Munchs Vårdag på Karl Johan og Rue de Lafayette finner sine paralleller i Seurats landskaper og Van Goghs Utsikt fra This’ leilighet og Caillebottes Utsikt gjennom balkongrekkverket. Her er også verk av Monet, Lautrec, Manet. Van Gogh og Munch er i godt selskap, og kunsthistorien som skisseres styrker dessuten fortellingen om deres posisjon.
Men det er altså de formale sidene som i hovedsak er viet oppmerksomhet i Van Gogh + Munch. I seksjonen «Kunstneriske virkemidler» vises det hvordan de begge gjennom forenkling og overdrivelse søkte å formidle en essens i det ekspressive. «Linjen og fargen» fremheves som form i seg selv, og så vel portretter som landskaper viser hvordan de på hver sin måte utforsket linjens potensial for å uttrykke stemninger. Tanker rundt presentasjon av verk som form i seg selv kommer også frem, der «Bilder i samklang» viser idéen Munch hadde med sin velkjente Livsfrise og Van Goghs tilsvarende idé om en billedsymfoni. Begge var de opptatt av helheten som potensielt sterkere enn enkeltdelene for slik å få frem sitt budskap.
Det er en kjent sak at så vel Munch som Van Gogh slet med sinnslidelser, kjærlighetssorg og sterke følelser, og at privatlivet hadde stor innvirkning på deres kunst. Likevel er dette aspektet underkommunisert i utstillingen, kun representert ved seksjonen «Om kunst og liv» der man gis man et innblikk i kunstnernes brevveksling og notater. Dette er imidlertid ikke en mangel, tvert imot er det en styrke at de formale kvalitetene ved Van Goghs og Munchs kunstnerskap er viet plass, fremfor privatlivet, på samme måte som at museet heller ikke har inkludert blockbuster-verk som Van Goghs Stjernenatt og Solsikker, men hentet frem andre relevante verk. Kuratoriske grep som dette gjør at man som publikum tvinges til å fokusere på andre vel så relevante sider ved et kunstnerskap. I dette tilfellet bidrar det til å skape en avbalansert utstilling, fremfor en spektakulær blockbuster-stemning.
Kort oppsummert fortoner Van Gogh + Munch seg som en stødig kunsthistorisk utstilling, akkurat passe didaktisk til å tilfredsstille så vel som «folk flest» som kun kjenner hovedverkene, som den mer informerte kunsthistoriker som finner faglig fornøyelse i en ny sammenstilling av to av kunsthistoriens mest markante kunstnere. På bakgrunn av de to hittil avviklede utstillingene i serien + Munch, er det grunn til å tro at serien ved veis ende vil innfri målet om å danne et mer nyansert bilde av Munchs kunstnerskap. Vigeland er nestemann ut, før det jeg tror blir de virkelige godbitene kommer: Mapplethorpe + Munch og Johns + Munch. Serien avsluttes med Asger Jorn og Munch. Savnet etter kvinnelige relevante kunstnere er imidlertid fortsatt der, det er garantert kvinnelige kunstnere der ute hvis kunstnerskap har latt seg påvirke, og som etter all sannsynlighet ville ha beriket persepsjonen av Edvard Munchs kunstnerskap ytterligere.
Utstillingen står til og med 6.september.