Stramme samspill

21 avgangsstudenter fra Kunstakademiet i Oslo viser sine arbeider på Kunstnernes Hus. Nivået er gjennomgående høyt, kunstnerne satser på gjennomarbeidede konsepter og formater fremfor å være ute etter å gjøre opprør. 

Andreas Hald Oxenvad,  Untitled Peace – Unbalanced Piece – Unbalanced Peace

Andreas Hald Oxenvad,
Untitled Peace – Unbalanced Piece – Unbalanced Peace

Årets kurator er Anne Szefer Karlsen, den avtroppende lederen ved Hordaland kunstsenter i Bergen. Gjennom en intelligent plassering av arbeidene, lykkes Szefer Karlsen med å skape et interessant samspill mellom verkene. Et eksempel på dette finner man rett ved inngangen til den ene av de to overlyssalene. Serina Erfjords Corner er en simulert fuktskade som har angrepet et helt hjørne i utstillingssalen. «Skaden» er en blyant- og pastelltegning som på avstand virker autentisk. Noen meter unna står Andreas Hald Oxenvads Untitled Peace – Unbalanced Piece – Unbalanced Peace, som er en gammel, slitt stol med hodetelefoner som inneholder lydspor. De to verkene, plassert ved inngangen til overlyssalen, gir kroken preg av en forfallen, industriell bygning, kan hende et midlertidig tilfluktsted for en spirende kunstner. Generelt gir utstillingen inntrykk av å være oversiktlig og ryddig, der arbeidene får rom nok til å vise sitt fulle potensial.

Daniel Slåttnes, Observasjoner av meditasjoner, visjoner, og transer

Daniel Slåttnes, Observasjoner av meditasjoner, visjoner, og transer

Kreativt helvete
Et annet verk som fanget min oppmerksomhet var Daniel Slåttnes’ Observasjoner av meditasjoner, visjoner og transer. Verket består av flere lagerhyller, sokler og skulpturelle gjenstander, samt et teksthefte. Objektene plassert i hyllene er markert med titler delt i tre grupper – hypnose, meditasjon og salvia divinorum, en hallusinogen plante fra Mexico. I heftet, ført i dagbokform, forteller kunstneren om sin kamp for å frigjøre seg fra sin egen rolle som formenes skaper. Gjennom prosesser av meditasjon, hypnose og hallusinasjon, prøver Slåttnes å la formene utvikle seg utenfor hans bevissthet. Slåttnes gjenopptar mytologien om kunstnere som i jakt etter inspirasjon tyr til ulike, delvis tvilsomme, midler. Resultatene av prosessen er små hvite skulpturer – enten klumpete og oppsmuldret, eller enkle geometriske former. Sammen med teksten der kunstneren beskriver en desperat kamp om å la formene tre ut av intet, fungerer helheten på en underfundig og vittig måte. I lys av fjorårets hovedutstilling på Venezia-biennalen, der det esoteriske og okkulte ble hentet frem og hyllet, opplever jeg verket som en humoristisk motvekt mot den nye moten der mystikken omfavnes uten forbehold eller kritisk distanse.

Kunden bestemmer
Mens Slåttnes nærmer seg grunnleggende spørsmål rundt det å være kunstner med en ironisk distanse, forteller Matilda Höög sin historie gjennom en dialog der oppriktigheten til hovedpersonene blir nesten pinlig plagsom for oss som tilskuere.

Matilda Höög, Rep.

Matilda Höög, Rep.

Et filmkamera er snudd mot et vindu, slik at historien vi følger i Höögs videoverk Rep, betraktes gjennom et speilbilde. I en meget høflig dialog mellom en tilsynelatende vanlig mann og en usedvanlig lite kynisk prostituert kvinne, blir de i løpet av den 15 min lange filmen enige om at kunden ikke er interessert i å gjennomføre samleie. Han ønsker derimot å bli bundet med et tau som hans far brukte for å henge seg i, for så å ligge bundet. Dialogen mellom de to karakterene er preget av overdreven korrekthet og usikkerhet som skaper små komiske og absurde situasjoner i ellers en trist historie. Som da kunden innrømmer at det ikke er sex han har oppsøkt den prostituerte for, men at de godt kan «gjøre det», hvis HUN vil det. Gjennom å observere scenen i et speilbilde får vi et tilslørt bilde av hele situasjonen. Vi kommer ikke tett på karakterene, får ikke øyekontakt med dem, det er kun gjennom dialogen vi blir kjent med dem. Regissøren holder oss hele tiden på avstand ved å holde stram regi på samtalen. Samtidig blir vi tildelt en rolle som voyeur, en ubuden gjest som sniktitter på en scene av høyst privat karakter. Ubehaget som vi opplever som følge av historien, blir forsterket ved å være en uønsket tilskuer. Filmen tvinger oss til å reflektere over våre roller i samfunnet, forventninger vi har til hverandre og ikke minst fordommer vi møter våre medmennesker med.

Si det med maleri
Blant de mange installasjonene i utstillingen, er det flere av avgangsstudentene som beskjeftiger seg med det maleriske mediet. Og blant dem som utmerker seg er Karin Erixon, med to ulike prosjekter.

All That is Romantic Melts Into Air: love as a postmodern condition presenterer det postmoderne kjærlighetsbegrepet som en kjølig, skjematisk kategori. To nesten identiske akrylmalerier viser to kvinnetorsoer med rød triangulær form malt opp på torsoen. Den ene torsoen er snudd opp ned. Bildene ligner på opplysningsplakater som med få ord skal få frem sitt budskap. Kjærligheten i den postmoderne alderen har blitt redusert til et flatt skjema.

Karin Erixon, All That is Romantic Melts Into Air: love as a postmodern condition. Foto: Kunsthøgskolen i Oslo

Karin Erixon, All That is Romantic Melts Into Air: love as a postmodern condition. Foto: Kunsthøgskolen i Oslo

Kunstnerens neste bidrag til utstillingen er fire malerier i små formater som skiller seg diametralt i form og utrykk fra den første serien. Den skjematiske fremstillingen er erstattet med realistisk avbildning, hvor snapshotaktige motiver fokuserer på kvinnehender. Anspent plassert på knærne, lekende med håret eller avslappet liggende på fanget, uttrykker bildene stemningen kvinnene befinner seg i. Ved å kutte bort kvinnenes ansikt og resten av kroppen, knytter Erixon deres identitet til noe annet enn det kropps- og skjønnhetsfikserte billedverden har lært oss å se etter. Erixon tar igjen opp problemstillingene som feministisk kunst har diskutert i flere tiår. En rask titt i moteblader eller tabloide aviser beviser at vi er langt i fra ferdig med diskusjonen om objektifisering  av kvinnekropper og at dette temaet er like aktuelt i dag.

24 verk fra årets masterstudenter viser at billedkunstscenen i Oslo er vital. Samtidig kan en kanskje stille spørsmål ved hvorvidt en mer radikal tilnærming til kunsten, som jo ofte er forbundet med nye generasjoner, gjør noe med forventningene til en avgangsutstilling og hvorvidt den innfrir eller ikke.

Spørsmålet fører meg tilbake til den allerede omtalte stramme kuratoriske regien. Grepet gjør at utstillingen skiller seg fra tidligere avgangsutstillinger, hvor kuratorens rolle ofte har fremstått mer som korrigerende og veiledende, med den konsekvens at utstillingene har vært opplevd som mindre oversiktlige, mer kaotiske og også mer uforutsigbare. Samtidig tror jeg, i lys av studentenes kunstneriske modenhet, at det var et vellykket valg fra deres side å sette et sterk kuratorisk preg på utstillingen. Det jeg sitter igjen med er minneverdige opplevelser av enkeltverk.

Utstillingen vises på Kunstnernes Hus t.o.m. 8. juni.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*