Tromsø: Næringslivet ønsket liv i ledige butikklokaler i Tromsø sentrum, og vips dukket The North Pole Art Company opp med en kunstutstilling som ønsker å ta pulsen på Nordområdene.
Fotografier, malerier, grafikk og graffitiarbeider henger side om side på mønstret tapet, hvite vegger, eller brunmalte panelvegger. Skulpturer er spredd utover parkett, sjakkrutet gulv og i store vinduer. I tillegg til smykker står keramikk og kunsthandverk på hvite pidestaller, og i små rom vises video og installasjoner.
Bygget fra 1830 fungerer utmerket som galleri og ramme for en allsidig kunstopplevelse, når femten samtidskunstnere grep sjansen til å krype ut av sine fylkesstøttede atlier-huler og inn i næringslivets hjerterom midt i byen. Nå er det tomme lokalet til tidligere Notar i Sjøgata fylt med 70 kunstverk. Utfordringen med å sette de mange og vidt forskjellige verkene sammen til en helhetlig kunstutstilling ble utført av kunstnerne Aslaug Juliussen og Liv Bangsund.
Kunstnerne har valgt å kalle prosjektet The North Pole Art Company. Det er ikke det at byen ligger så nær Nordpolen, men ironien i navnet peker på Tromsø som et knutepunktet for utstillingens mangfold og periferien som utfordring.
Utilsiktet drap
Sameksistensen mellom dyr og mennesker har blitt et stort miljøproblem, og er et politisk aktuelt tema for Liv Bangsunds (f. 1959) små skulpturer. “Fish Eagle Cranium”, “Polarbear and Reindeer” og “Fish Eagle Microphone”. På Svalbard har sysselmannen ansvaret for å fjerne rester av fiskegarn og andre etterlatenskaper som skyller i land. Blir det liggende på strandkanten kan det utgjør stor skade for reinsdyr, fugl og annet dyreliv. Bangsunds sammensetninger av fiskegarn, taustumper, pels, kroppsdeler og dyrekranie plassert under glasslokk blir estetiske bevis på forsøpling, og kan leses som en kritikk av unødvendig død.
I “Glowe” (2008) er blanke og sylskarpe fiskekroker fra et oransje sildegarn brutalt trengt inn i fingertuppene på en gul møkkete gummihanske av den type som blir brukt til å ta opp oljesøl. Vi blir klar over den ytterst skjøre konflikten og balansegangen som råder når fiske, oljeboring og sjøtransport drives i havområdene rundt Nord-Norge. Det er lett å forstå Bangsunds verks som en visuell advarsel om miljøkatastrofer som konsekvens for dårlig forvaltning av havets ressurser. Hva skjer med fisket når en stor oljetanker lekker ut innholdet i havet?
Det sårbare hjertet
Det oppstår overraskende forbindelser mellom ulike kunstverk utstilt i samme rom. Vi finner for eksempel hjerteformen hos Solveig Ovangers (f. 1952) skulpturelle objekter i det gule motivet i maleriet Jasna 9 (2007) av Alf Salo (f. 1959). Salo har brukt hjerteformer som en konkret figur med skarp kontur gjentatte ganger i rosa, lyseblått og lysegult i det non-figurative motivet. Malt med friske farger på lerretet flettes de sammen og overlapper hverandre. Det er lett å se likheter til det non-figurative maleriet i Norge på 60-tallet. Spesielt minner det om Gunnar S. Gundersens (1921-1983) komposisjoner med lignende formspråk av ren former og farger. Det er dermed vanskeligere å skille ut i hvilke rekkefølge fargene er påført lerretet, og en blir stående å beundre energien i den optiske opplevelsen av et flatt motiv de sukkertøyfargede formene gir Salos maleri.
I Solvei Ovangers skulptur “Motstand” av sort oksehud fremtrer hjerteformen som oppblåst og lukket. I lysets refleksjoner på overflaten fremmes hudens egenskaper som glatt og glødende. Det skaper et inntrykk av at skinnet vil føles mykt og smidig ved berøring. Men skarpe pigger motvirker enhver trang til å stryke hånden over objektet. Den skarpe spissen som hjerteformen ender i gjør at den sorte skulpturen også kan virker truende i sin fremtoning.
Derimot har det hvite steinbitskinnet i “Erindring” (2005) en helt annen taktil kvalitet. Fiskeskinnet av steinbit ser porøst og papiraktig ut. En kraftig søm går tvers over det hjerteformede objektet, og viser spor av hvordan skinnet er sydd sammen, samt gir assosiasjoner til et sårbart hjerte. Grensene mellom kunsthåndverk og skulptur er i mange tilfeller uklare og flytende. Ovangers tredimensjonale skulpturer er motivert av uvanlige naturmaterialer som utfordrer grensen mellom det estetiske, funksjonelle og det funksjonsløse.
Kunst i byggets konstruksjon
Tredimensjonal kunst er godt representert i denne utstillingen. De fleste tilstreber seg et autonomt skulpturelt formuttrykk som ikke henviser til noe annet en seg selv. Assosiasjonene som materialene allikevel skaper bæres med inn i transformeringsprosessene der de gis nytt liv ved å bli satt sammen på ulike måter.
I andre etasje er “Forehand Kule” (2004) av Aslaug Juliussen (f. 1953) plassert midt på gulvet løftet opp av små korte hornspisser. Den grønne skulpturen av blandet reinsdyrsmateriale har en geometrisk kulerund form dekket av glatt grønnfarget pels. Selv om de 12 reinhornene, som stikker ut og omslutter formen, har naturlig krumning avdekkes en viss symmetri når en går rundt verket. I betraktningen av hornene som griper etter kulens pelsstruktur vekkes en tanke om at dette er en organisme som i desperasjon har latt horn vokse ut som hender for å klø seg selv. Materialet, som er tilgjengelig for Juliussen fra familiens reindrift, er en viktig inspirasjonskilde. I motsetning til den samiske handverkstradisjonen som har strenge produksjonskonvensjoner, anvender hun deler fra reinsdyr, pels, horn og bein på sin egen originale måte. En kunstpraksis hvor hun unngår kulturelle stereotypiske forhåndsoppfatninger av sin kunst. Her setter hun sine egne regler med det sansbare i teksturer, form og kontraster som sentrale estetiske kvaliteter.
Foran skulpturen til Juliussen blir man plutselig klar over noe stort og hvitt på vegen bak deg. Med “Soft” (2009) insisterer Britt Hennie Halvorsen (f. 1963) å gjøre kunst til en del av byggets konstruksjon. Den stedspesifikke skulpturen med en fremtoning som en heldekkende vegg av hvit tykk ull oppdages ikke med engang man entrer rommet. Som myk og rufsete blir den en fysisk utfordring til publikum. Man skal ikke ta på kunstverk når man er på utstilling, men å lene seg inntil og kose med den litt, er nettopp det en får lyst til.
Fokuset på Nord-Norge
De geografiske områdene i Nord-Norge er ofte et tema for kunstutstillinger i Tromsø. Tidligere i år var det Barenstregionen og en felles identitet på tvers av landegrensene som ble utforsket i utstillingen ”Pan Barenz” på Tromsø Kunstforening. Hvilke potensielle muligheter det kan ligge i en omstokk av den økonomiske maktbalansen og kontroll av ressurser blant de fire nabolandene.
I utstillingen til The North Pole Art Company aktiviserer kunsten Nordområdene som et sted for miljøpolitiske konflikter og til refleksjon rundt dagens stadig skiftende syn på natur og kultur. Objektbasert og konseptuell kunst problematiserer det å arbeide med kunst innen håndverkstradisjoner. Å skape objekter av formale kvaliteter i et samtidig kunstuttrykk med originale materialutnyttelser, gjenspeiles også fascinasjon for hvilke resurser naturen i Nordområdene kan tilby kunsten.
Med åpningen av Kurant i vinter, som et kunstnerdrevet visningssted for samtidskunst, var studentene på kunstakademiet de første som rakk tunge til kommunen. Nå følger de etablerte kunstnerne opp. For når næringslivet nå først har åpnet døren til kulturlivet kan The North Pole Art Company signalisere et krav for sentrale og alternative utstillingslokaler for kunst. Det er et formidlingsmessig og kommersielt behov blant kunstnere i Tromsø, fordi kunstmiljøet har så mye mer å tilby byen enn det vi får se!
Galleriet til kunstprosjektet The North Pole Art Company befinner seg i Sjøgata 27 og du er sikret å se kunst her helt fram til 1. oktober i år.
Foto: Amalie Marie Selvik