En hyllest til livet like inn i døden

21. juni døde skribent og religionsviter Nina Børresen (1976). Julian Blaue har skrevet et minneord. 

Mange minnes Nina Børresen, etter at hun døde 21. Juni 2019.

Skribenten og religionsviteren Nina Børresen (f. 1976) døde tirsdag den 21. juni 2019 i Oslo. Frivillig. Hvis det gir mening å snakke om fri vilje i forhold til døden. I sin artikkel om kunstneren Raynald Driez her på Kunstforum skrev hun i 2015: «Gjennom å koble det hellige til ekstasen og døden viser også Driez hvordan det heterogene kan være en inngang til det evige og sakrale. Det er ingen motsetning mellom det degraderte og det opphøyde.» Med disse ordene oppsummerte Nina også sitt eget liv. Og kanskje sin egen død.

Jeg møtte Nina i 2011 og essensen av møtet vårt var en felles fascinasjon for det hellige, eksessen og refleksjonen. Hun hadde skrevet sin masteroppgave i 2008 om den franske overskridelsesfilosofen Georges Bataille. Men ikke, som så mange har gjort, i litteratur- eller kulturvitenskap, nei i religionsvitenskap. Tittelen på masteroppgaven var Georges Bataille og den religiøse erfaringen. I religionsvitenskap var det ikke vanlig at man fremstilte ulike former for eksess og rus som noe hellig og masteroppgaven utløste en liten kontrovers på instituttet hennes. Noen ville ikke anerkjenne den, andre mente den kvalifiserte henne til de høyeste stillinger innenfor faget. På denne bakgrunnen var det ikke rart at hun kontaktet meg og at vi først ble venner og siden kjærester. Jeg hadde nettopp gjennomgått en skandalisering av en blodig og ekstatisk performance på Black Box teater. I disse post-skandale tidene bodde jeg i Berlin og begynte etterhvert, som en antitese til den mørke performancen, en presteutdannelse i Hamburg. Ved siden av blodig ekstase i kunsten, var jeg altså i stand til også å kunne by henne på det sakrale i livet. Hun besøkte meg i Tyskland og våre første dates var på kirkebenken under gudstjenester med Kristusritualer og nattverd, kommunionen. I den nevnte artikkelen skrev Nina: «Erotismen inntrer i det øyeblikket diskontinuerlige vesener møtes i kontinuiteten, i kommunion. Slik er det erotiske, døden og det hellige tett forbundet hos Bataille.»

Om sommeren reiste jeg med Nina tilbake til Norge for å ha noen praksisuker i kirker, og her var det flere dødsvigsler jeg deltok i. Nina ble ofte med på jobben min og vi så sammen på de pyntete likene i kapellene. Vi dro også på en slags pilgrimreise til Nidarosdomen, og på veien til Trondheim sneik vi oss inn på en begravelsesseremoni i en stavkirke. Den sommeren fremsto døden snarere som et fascinerende møte med det ukjente enn som skremmende. Et perspektiv, det er verdt å huske, i sorgen vår over Ninas død. Når vi senere snakket om disse liksyningene, måtte Nina alltid le høyt. I sitt intervju med Paul McCarthy for Kunstforum skrev hun i 2018: «Dette språkløse feltet, samfunnets heterogene sone – der alt som er til overs og som ikke kan defineres befinner seg – slutter aldri å fascinere meg.» For Bataille er også døden det heterogene og han skriver at møtet med dette helt andre kan fremkalle latter. Latter over det uforståelige, det utenfor språket. Barnets overraskende latter over noe voksne ikke synes er morsomt.

Da sommeren var over, foreslo Nina at jeg kunne bli værende i Norge. Paradoksalt nok var det hun som fikk meg til å avbryte presteutdannelsen i Tyskland og bli kunstner igjen. Kanskje hun fryktet at jeg som kristen prest skulle redusere meg til det sakrale og glemme fascinasjonen for overskridelse og det eksessive? Hun hjalp meg med søknadsskriving og publisering av artikler. Vi flyttet sammen på Nesodden. Så ble Nina og jeg gravide. Hun ville beholde barnet. Jeg var smigret. Men også litt redd. Jeg var, takket være henne, helt tilbake i kunsten.

En venninne ser Nina Børresen på Julian Blaue og Edy Poppys performance Den monomane fortiden og den transvestittiske fremtidsutopien på Henie Onstad kunstsenter i 2014.

I 2014 ble jeg invitert til å utstille den blodige skandale-performancen, hun hadde likt så godt, på Henie Onstad kunstsenter. Jeg ville gjøre dette i form av en kritikk av mine tidligere holdninger. Som selvparodi. Som farse. Som problematiserende parallellhistorie til den onde klovnen, som hadde forårsaket massakrene 22. juli 2011.

Det ligger kanskje en tragisk dimensjon i at det var Nina som fikk meg tilbake til kunsten. For det var kunsten – og kjærligheten til en annen kvinne – som fikk meg til å gå fra henne. Det religiøse, inklusive overskridelsesbegeistring, var noe vi kunne dele. Den politiske kunsten jeg nå drev med, var ikke på samme måte hennes sak. I 2014 hyllet hun maleren Sindre Foss Skancke på Kunstforum, kanskje med en skjult kritikk av den politiske kunsten min: «Det er befriende at det fremdeles skapes kunst som eksisterer på egne premisser, som er hinsides den gjeldende politiske kontekst. Sindre Foss Skanckes malerier lar en skjult verden komme til syne, utenfor tiden. En indre verden som også finnes, i en parallell virkelighet.»

Selv om Nina var kritisk til politisk kunst ville hun være produsent (og inkognito-dramaturg) i den sterkt politiske performancen min på Henie Onstad kunstsenter. Og låne stemmen sin til å lese verbaloppgjøret mitt med min tid som politisk ukorrekt kunstdiktator for et opptak publikummet kunne høre på. Edy Poppy var involvert i produksjonen, en forfatter hun hadde lagt merke til og, merkelig nok, hatt en intuisjon om at skulle bli min fremtidige kjæreste.

Nina Børresen føler seg som del av en happy family da hun og Blixa besøker Edy Poppy, Julian Blaue, Béla, og den nyfødte Unica-Rosa på sykehuset i 2017.

Edy og jeg ble virkelig kjærester i løpet av produksjonen på Henie Onstad kunstsenter, og det var ikke lett for Nina. Performancen var en utstilling av min monomane skandaletid, som var preget av fanatisk svart-hvitt tenkning. Men den endte med det Edy og jeg kalte fremtidsutopien der motsetningene forenes. I månedene som fulgte snakket vi alle tre om muligheten for at fremtidsutopien kunne realiseres i form av et utvidet vennskap mellom Nina, Edy og meg. At Nina var åpen for det var sterkt. Håpet hun like mye som Edy og jeg at utopien fra performancen kunne bli virkelighet i en felles hverdag? Vi var i all fall en ganske ukonvensjonell og visjonær trekløver. Nina ville at jeg, men også Edy skulle være tilstede når hun skulle føde. Og slik ble det. Nina ga til og med sønnen vår et navn som Edy hadde foreslått: Blixa. Hun og Blixa var også de første som kom på sykehuset for å hilse på Edys og mine barn Béla og Unica-Rosa, rett etter fødslene deres. Vi dro på ferier sammen med Nina, Blixa og hennes nye kjærester. Og selv om dette ikke alltid var konfliktfritt, tvert om, så sier det allikevel noe om Ninas grenseoverskridende og livsbejaende holdning.

«En hyllest til livet like inn i døden», siterer Nina Georges Bataille i sin artikkel om Raynald Driez. Når jeg leser masteroppgaven og artiklene hennes, slår det meg hvor tiltrukket Nina må ha vært av døden. Sånn sett – bare sånn sett – kan man lese hennes «fridød», som det kalles på tysk, som en konsekvent realisering av en filosofisk innsikt og poetisert dødsdrift. Slik man også, ut ifra perspektivet som kommer frem i tekstene hennes, kan lese hennes liv som en ekstrem konsekvent realisering av Batailles filosofi, som hun elsket så høyt. (Men  som hun også enkelte ganger hatet fordi den legitimerte det mørke). Alkohol-eksesser og seksuelle eskapader fasinerte henne. Jeg anså meg selv som overskridelseskunstner, men følte meg ofte prippen og borgerlig sammen med henne. Forsto jeg virkelig Batailles ideer om det hellige i eksessen og erotismen, når jeg ikke turte å ta dem helt ut, slik hun til tider så ut til å gjøre? I logikken til de som vil leve blir disse eksessene kanskje destruktive i lengden. Var de det også for Nina? Jeg har valgt livet og kan derfor bare sørge over, om ikke eksessene, så i all fall over det som delvis kan ha vært en effekt av dem: Ninas siste måneder med depresjon og angst som, blant mange andre faktorer, kan ha ført til hennes død. Men ut ifra den heterogene, altså den helt andre logikken, er måtehold og livsharmoni kanskje det forkastelige?

Det var ikke sånn at Nina var avgjort, hun kjempet mellom disse verdenene. På den ene siden fantes hverdagen og måteholdet, på den andre det sakrale og eksessen. Og det er jo også en hovedtanke hos Bataille, at overskridelsen selvsagt forutsetter en grense. Som man kan bryte i fest og ekstase. Nina fant en positiv begrensning i morsrollen, som hun dedikerte seg til. Selv i den vanskelige tiden nå på slutten ønsket hun harmoni og et godt liv for vårt barn, Blixa, og for tenåringssønnen hun hadde fra sitt tidligere ekteskap. Jeg vil takke henne for den høyt elskede gutten vår og forsikre henne om at han har det bra. Blixa bor hos Edy og meg nå, leker med lillebroren og lillesøsteren sin. De sier de vil synge for Nina ved graven så hun kan bli glad igjen. Favorittsangene deres, barnesanger. Ofte tuller Blixa med småsøskene sine om døden, lurer på om Nina faller ned fra himmelen eller om hun nå er sammen med moren min som døde da jeg var tyve. Han kan til og med rope ivrig «mammaen min er også død, akkurat som din» og så le høyt. Georges Bataille hyller barnets latter over det helt andre, det heterogene. Nina ville ha elsket denne latteren.

*

Bisettelsen finner sted torsdag 18. juli kl. 14.00 i Alfaset gravlunds kapell. Etterpå vil det være en minnestund.

*

Trenger du noen å snakke med?

  • Mental helse hjelpetelefon: 116 123
  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Du kan chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30)

6 kommentarer - “En hyllest til livet like inn i døden

  1. Usannheter og romantisk vri på på tragisk død. Egosentrisk adferd er viktig for å dekke behovet for egen bekreftelse. Empati? – det er bare noe han later som at han har!

  2. Kjære Jorunn Børresen

    Jeg ønsker å uttrykke min dypeste medfølelse for Nina Børresens familie i denne vanskelige tiden.

    Ninas død er en fryktelig tragedie for alle som kjente henne. Det føles som bare uker siden jeg selv så Nina gå forbi på St. Hanshaugen sammen med Blixa, og det er ufattelig trist at hun nå er borte. Jeg kjente henne ikke godt, men vi møttes noen ganger og hadde kontakt i forbindelse med artikler hun skrev for Kunstforum. Jeg hadde stor respekt for henne som skribent og som menneske. Hun skrev kun tre saker for oss, men de var spesielle saker, gode saker; innsiktsfulle, ærlige, velformulerte, artikulerte og viktige på en måte kunstkritikk ofte streber mot å være, men sjelden er. Fundert, som minneordet beskriver, i Batailles filosofi.

    Da Julian Blaue kontaktet meg angående et minneord, syntes jeg det ville være en god anledning til å vise respekt for hennes liv og virke, ikke minst for hennes bidrag til Kunstforum, og vi ville gjerne publisere det. Nina har jo også spilt en rolle i kunstfeltet (og skrevet saker for andre publikasjoner) og det er mange av våre lesere som kjente henne, eller kjente til henne og hennes virke.

    Når noen man har kjær dør, kommer det naturlig nok mange følelser til overflaten. Sorg. Savn. Sinne. Særlig sårt er det selvsagt når noen dør for egen hånd, og alt for ung, slik som her. Vår intensjon med å publisere dette minneordet har selvsagt ikke vært å romantisere en tragisk død, og hvis det fremstår slik beklager vi det. Vi har, i samråd med Blaue oppdatert teksten med noen endringer, i håp om at dette kommer klarere frem.

    Om det er usannheter i teksten er vanskelig for meg å bedømme, siden dette er en veldig personlig tekst, men jeg vet at etter noens bortgang er det ikke unaturlig at historien om dem kan oppfattes radikalt forskjellig fra ulike personer, og dermed fortelles veldig forskjellig. Det kan være vondt å høre noen snakke om dem på en måte som kjennes fremmed for en selv. Vi håper likevel dette minneordet løfter frem noen positive sider ved Nina som det er verdt å huske på i denne vanskelige tiden.

    Du er selvsagt hjertelig velkommen til å nyansere det bildet av Nina som fremkommer her, og dele dine minner her.

    Mvh

    André Gali
    redaktør

  3. Et grusomt minneord av en utspekulert «kunstner» som bruker dette for å markedsføre seg selv.
    Helt hårreisende at dette har kommet på trykk hos dere.
    Jeg er dypt sjokkert.
    Det er det mange som er.

  4. Dette er det aller mest selvopptatte jeg noen gang har lest. Utrolig at det har blitt trykket. Jeg er også dypt sjokkert.
    Janne Rønningen

  5. Til alle her inne.
    Isteden for å lese dette grusomme minneordet til Her B. les heller minneordet i Aftenposten i dag av tre av hennes nære venner som kjente henne i mange, mange år.
    Det sier mye mer om hvem hun var som person og det er en sann hyllest!

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*