Raynald Driez’ tredje separatutstilling på Galerie Polad-Hardouin i Paris viser religiøs ekstase og skjødets skrøpelighet.
Raynald Driez: Grande Vanité, 2014, Oil on canvas, 200 x 250 cm
Utstillingen La Soif Grandiose (Den store tørsten) består av store malerier, mindre akvareller, skulpturer i keramikk, et wunderkammer og poesi. Driez tematiserer det hellige, ekstase og forfall i Baudelaires, Batailles, Verlaines, og Rimbauds ånd. Det religiøse kobles opp mot mørk seksualitet og dionysisk begjær.
Det første jeg ser når jeg entrer galleriet er maleriet Croix numéro 6. En kvinne sitter foran et stort kors, hun er naken. Hun skrever, og noe som ligner skitt fremtrer under henne. Hun holder et mindre kors, preget i gull. Ryggen hennes er blodig, ansiktsutrykket ekstatisk, øynene smale, blikket vender innover. Det står en mindre gravstøtte med et kors nederst til høyre, og to mer utydelige kors ved hennes venstre side. Det store korset har fallossymboler i de tre endene.
Så hva vil dette si oss?
Raynald Driez: Croix numéro 6, 2015, Oil on canvas, 210 x 140 cm
Utstillingens tittel gir oss en nøkkel: Den store tørsten er det som holder oss gående i en hvileløs søken etter klarhet og svar. Vi mennesker er marionetter i universets evige spill. Religion og seksualitet er knyttet sammen: Vi begjærer sannheten, vi begjærer det som kan gjøre oss selv større og gi oss en dypere mening. Om det er Gud eller den elskede: det som lar oss kave etter mer er begjærets objekt. Men begjæret går utover behovet for mening og sannhetssøken, det omfatter også en dødsdrift og lengsel etter avgrunnen.
Kvinnen i maleriet Croix numéro 6 kneler som en ekstatisk mystiker foran korset. Hennes henrykkelse har satt henne i en tilstand utenfor kroppen, der sjelen opphøyes og kroppen degraderes. Derav skitten, den blodige ryggen, det fraværende blikket.
Fargene er hovedsakelig gull- og bronsetoner, rødt og sort. Selv om kunstnerens intensjoner kan være å trekke paralleller til ikoner og kirkekunst, virker gull- og bronsemalingen mer forstyrrende og på grensen til «glorete» på meg. Driez kunne med fordel ha valgt dusere fargetoner i samspill med det sorte, det ville ha skapt mer balanse i maleriet.
Det hellige og døden
Døden er nærværende gjennom hele utstillingen, representert gjennom hodeskaller, ugler og kropper i oppløsning.
Raynald Driez: Crâne et piaf, 2015, Oil on canvas, 46 x 38 cm
Keramikkskulpturen Vierge aux crânes viser den hellige Maria i en noe uvanlig fremtoning. Dødningehoder omgir føttene hennes, og i stedet for Jesubarnet holder hun hodeskallen fra Golgata mot brystet. Lyseblå ormer omslutter hodeskallen. Hun er ikke den milde Maria som vi vanligvis ser i kirkekunsten, men skulpturen er vakker i sin groteske fremtoning, de lyse pastellene og det sorte står i en unik vekselvirkning. Den kan tolkes subversivt, men også til inntekt for et religiøst verdenssyn: forråtnelsen og hodeskallene virker som en påminnelse om at det finnes noe som er viktigere, høyere. Skjødet er skrøpelig, men ånden er sterk og seirende.
En annen Maria, Maria Magdalena, er blant annet hos Georges de La Tour og Bartholome Spranger fremstilt med hodeskallen, så intet er nytt under solen.
Wunderkammer og skrekkabinett
Et wunderkammer innerst i galleriet er en samling av det som blir tematisert i maleriene: hodeskaller, skulpturer av Kristus og den hellige Maria, et krusifiks, en bibel, et sneglehus, en ugle, samt en dukke som kunne vært tatt rett ut av en skrekkfilm. Den samme dukken er sentrum i maleriet Grande Vanité, der den kan synes å ha tatt Guds plass som universets hersker. Dukken har en rød hette på hodet (pavehatt?), og i sin høyre hånd holder den noe som ligner en bispestav. Denne staven bæres innenfor kirken som et symbol på retten til å korrigere gale handlinger og stimulere til det gode. Dukkens demoniske ansikt antyder at symbolene her reverseres, religionen er kun et verdslig maktsystem og et uttrykk for den store forfengeligheten (Grande Vanité), det er ikke der vi finner det sanne hellige.
Raynald Driez: Memento mori, 2014, Oil on canvas,
Filosofen Georges Bataille skriver at «Erotismen kan sies å være en hyllest til livet like inn i døden». Erotismen inntrer i det øyeblikket diskontinuerlige vesener møtes i kontinuiteten, i kommunion. Slik er det erotiske, døden og det hellige tett forbundet hos Bataille. Religion er for han i sin essens subversiv, der graden av overskridelse fastsetter verdien av det den forbyr. Gjennom å koble det hellige til ekstasen og døden viser også Driez hvordan det heterogene kan være en inngang til det evige og sakrale. Det er ingen motsetning mellom det degraderte og det opphøyde, det hellige tilhører det andre, det som motsetter seg nytteverdi. På denne måten går Driez i dialog med Bataille, kanskje uten å vite det selv.
Raynald Driez: L’imitation de Furrius, 2015, Oil on canvas, 130 x 162 cm
Raynald Driez: La Soif Grandiose (The grand thirst)
Polad-Hardouin, Paris
Står til 20. juni