Når samtidskunst blir en fortelling om tall, markedsføring og folkelig appell. Et innblikk i pressedekningen av Bergen Assembly.
I oktober tiltrådte politiker Haakon Thuestad som direktør for kunsttriennalen Bergen Assembly. I et portrettintervju 5. oktober spurte Bergens Tidende om Thuestad var en «ryddegutt fra rådhuset”, som skulle bringe «Bergens kunstneriske flaggskip på rett kjøl”» etter «diskusjonene om publikumstall og tellemetoder gikk høyt i fjor».
Den stormen har lagt seg nå, men siden ny direktør er trådt til, og det ennå er to år til neste triennale, er det passende å reflektere nærmere over hva som egentlig skjedde i pressen høsten 2013. På vegne av Bergen Assembly har vi undersøkt den nasjonale pressedekningen av Bergen Assembly og utstillingen «Monday begins on Saturday». Vi har sett på alle artikler og leserinnlegg fra slutten av juni til begynnelsen av februar som omtalte triennalen, og fant fire fremtredende trekk ved pressens behandling.
Siri Breistein er medieviter fra Universitetet i Bergen. Hun er redaktør og daglig leder for kulturmagasinet Barn i Byen og arbeider i tillegg som kunstformidler for KODE. Hun fungerer også som frilanser, og har blant annet skrevet artikler om barn og kunst.
Kvalitetskunst eller folkefest
Det første og mest dominerende trekket i pressedekningen er to sammenhengende motsetninger. Det ene er mellom kravet om et høyt, faglig kunstnerisk nivå og ønsket om en synlig, folkelig, kunstfest. I BT (3/9) løftes Bergen Assembly til å begynne med frem som et prosjekt med et kunstnerisk format og omfang som man tidligere har måtte reise ut av landet for å oppleve. Leserne oppfordres til å kjenne sin besøkelsestid. Men det går bare en uke før denne oppfordringen drukner i avisens kritikk av lave besøkstall og utilgjengelig kunst. Et uoppfylt ønske om en synlig festival som appellerer til folket viser seg både hos avisens journalister og i leserbrev. Bergen Assembly kritiseres for ikke å etterlate tydelige spor i det ytre rom, ingen vimpler og flagg og plakater som markerer seg i byrommet, bare små klistremerker på fortauet som vaskes bort av høstregnet.
Samtidig beklager BT at triennalen ikke løfter frem byens kunstliv: «Ikkje sei det til nokon», skriver Hilde Sandvik om den utilgjengelige festivalen (27/9). De som blir intervjuet ønsker gjerne at triennalen var «superfolkelig» på markedsføring og etterspør promotering i bybildet (28/10). Bergen Assembly skuffer fordi det ble «ingen snakkis» (2/10), det ble ingen «Wow-faktor» (31/10) eller «sexy markedsføring» (6/10). Dekningen rommer altså en motsetning mellom kravet om det ypperste innen kunsten og ønsket om en folkelig kunstfest.
Jens Elmelund Kjeldsen er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Universitetet i Bergen. Han forsker især på formidling, kommunikasjon og visuell retorikk. Ved siden av forskningen gir han retorisk kursing, coaching og undervisning til blant annet kulturinstitusjoner, næringslivsledere og politikere.
Kunst for kunstens skyld – eller for byens?
Denne motsetningen viser seg også som en konflikt mellom markedskreftene og kunstens egenverdi. Pressedekningen preges av markedskommersielle uttrykk som «branding» og «bærekraftig», som står i motsetning til feiringen av kunstens egenart og egenverdi. På den ene siden står oppfatningen av kunst for kunstens skyld, på den andre ønsket om at utstillingen bidrar til å bygge en attraktiv og bærekraftig by. Selv om det til tider fremkommer leserinnlegg eller intervjuuttalelser som påpeker at man må gi Bergen Assembly og samtidskunsten mer tid, er dekningen av Bergen Assembly i BT især en fortelling om tall og markedsføring.
To måter å måle kunst
Det andre dominerende trekket i pressedekningen er en tydelig forskjell på de mest fremtredende vinklinger i den lokale og den nasjonale pressen. Mens BT er mest opptatt av antall besøkende, fremhever den nasjonale og internasjonale pressen en annen form for måling: nemlig en vurdering av om kunstmønstringen kan måle seg med internasjonale standarder. Unntaket nasjonalt er Klassekampen som følger flere av de samme vinklinger som BT. Unntaket lokalt er Bergensavisen, som ikke fokuserer på tall og markedsføring, men på skolebesøk (10/9) eller på Bergen Assembly som partner til nordiske kunstmønstringer (3/9).
Strid i rekkene
Det tredje dominerende trekket er en mediehistorie om strid og maktkamp. Sammen med Klassekampen skapes i BT en mediefortelling om indre konflikt i kunstlivet, hvor Bergen Assembly kritiseres åpenlyst av sine egne samarbeidspartnere. Med uttrykk som «Stridens kjerne» (BT 31/10) formidler dekningen en maktkampearena hvor Bergen Assembly (eliten) står mot det lokale publikummet, mot byens kunstliv og mot folket. Journalister og samarbeidspartnere angriper med sterke ord som «Skremmende stille», (Klassekampen, 30/9), «Katastrofe» (BT 25/9) og «Publikumsflopp» (BT 25/9), og debattinnlegg omtaler utstillingen som «uforståelig seigpining» og «pubertetskramper» (BT 22/10).
Høylytt kritisk eller bare stille
Det fjerde dominerende trekket er kontrasten mellom det synlige og høylytte og det usynlige og lavmælte. I motsetning til den massive, fremtredende og høylytt kritiske dekningen i BT, er pressen utenfor Bergen bemerkelsesverdig stille om Bergen Assembly. På samme måten står Bergensavisens begrensete dekning i sterk kontrast til de voldsomme diskusjonene på debattsidene i BT. Mens det generelt synes å være en direkte forbindelse mellom BTs kritiske dekning og de sterkt negative debattinnleggene; så fremkaller Bergensavisens mer positive dekning ingen kritiske debattinnlegg. Det ene debattinnlegg som blir trykt i Bergensavisen er tvert imot positivt («Gjenoppdagelsen av byen», 16/10).
Samtidskunstens norske flaggskip
«Vårt langsiktige mål er at Bergen Assembly skal være Norges ubestridte flaggskipsarrangement på samtidskunstfeltet», sier Haakon Thuestad på hjemmesiden til Bergen Assembly.
Oppgaven er ikke enkel. Norsk presse og publikum viser begrenset interesse for samtidskunsten, og i utstillingsrommene møter man oftere ekko, enn andre gjester. Selv med Oslos beste beliggenhet sliter Astrup Fearnley museet med besøksvikt (DN 3/8, 2014). Kanskje bør ikke bare triennalens nye direktør, men også pressen – og befolkningen i Bergen – tenke nøyere over hva vi egentlig kan og bør forvente av Bergen Assembly? Vår debatt om en festival som skal løfte byen som ledende samtidskunstarena bør handle om mer enn tall og folkelig appell. Pressen bør være kritisk, naturligvis, men bør den ikke også bidra med kunstfaglig kompetanse som opplyser og vekker engasjement hos leserne?
Det er imot selve vesenet til samtidskunstens å innynde seg og føye folkelige behov – især om folkefest. Samtidskunsten krever nysgjerrighet, tålmodighet og åndelig mot. På tross av utfordringer har Bergen Assembly allerede etter sitt første år fått innpass i internasjonal kunstpresse og høstet lovord for sitt kunstneriske nivå. Dette utgangspunktet må vi ikke skusle bort.
På vegne av Bergen Assembly har Breistein og Kjeldsen sammen utført en undersøkelse av pressedekningen av Bergen Assembly i 2013.
Denne kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 5. november.