Kunstnere i arbeid

Edvard Munch og hans forhold til arbeiderliv var utgangspunktet da ti unge kunstnere ble bedt om å lage prosjekter i offentlige rom i Kragerø i sommer. På hver sin måte knytter de seg til byen og stedene de har valgt ut, og noen har tenkt mer på Munch enn andre.  

I anledning Munchs 150 års jubileum arrangeres det en rekke utstillinger i flere norske byer denne sommeren. Noen av dem er stedsspesifikke og integrerer steder Munch både malte og frekventerte, på en måte som gir både kunstner og kunstverk en tilhørighet til stedene og miljøene. En av disse utstillingene, I skyggen av Munch, åpnet 27. juli i Kragerø. Ti kunstnere fyller både byen og Berg museums hageanlegg, samt deler av skjærgården, med kunstverk.

Lokal forankring
Man kan jo spørre seg hva disse kunstverkene har med Edvard Munch å gjøre, rent bortsett fra at de befinner seg i samme by som Munch oppholdt seg flere somre fra 1909. Det at det ikke er så opplagt er det som gir spenning og utfordring til betrakteren. Munch var svært til stede i bybildet, han benyttet seg av lokale modeller, han hadde en forkjærlighet for den lokale maten og han var stadig å se i byen. Ikke bare var han rent fysisk der da han søkte tilflukt fra Kristiania og det store utland, han brukte også motiver fra Kragerø. Spesielt lot han seg fascinere av skjærgården og brukte den til noen av sine mest kjente motiver, for eksempel Solen i Auladekorasjonene, hvor man ser Kragerøs horisont mot sør sett fra hans bolig.

Munch formidlet også arbeiderliv og industri i den lille sørlandsbyen, noe Ane Sagatun, utstillingens kurator, la vekt på da kunstnerne hun hadde valgt ut kom til Kragerø allerede i februar for å forberede seg på prosjektet. Derfor har også mange av kunstverkene nettopp samfunnet, lokalbefolkning, industri og historie som sentrale elementer. Anne Marthe Dyvi, Sveinung Unneland, Gabriel Johann Kvendseth, Aurora Passero, Marthe Samuelsen, Erik Pirholt, Hilde Franzen, Katrine Køster Holst, Kristine Halmrast og Cato Løland har brukt Kragerø som arbeidsplass i to uker fra 15. juli og utviklet de ulike verkene på stedet.

Tapt tid
Ett av de første kunstverkene man møter som besøkende til Kragerø i sommer er tekstilverket til Cato Løland. Like etter tunnelen inn til byen, på en stor øde parkeringsplass ned mot vannet henger noe som minner om et stort seil. Det ser ut som det har hengt der lenge, fargene er typiske værbitte, slitte, duse, noe tittelen Pale is a Shadows Bright også poengterer. Det store stoffstykket vaier fritt i vinden, noen ganger ut mot havet som om det er dit det vil, noen ganger inn mot land, som et gjenglemt telt eller et hint til de små tøyteltene man kan skimte i sivet ned mot vannkanten, hvor tiggere har tatt bolig for sommeren.

Ifølge lokalbefolkningen debatteres tiggerne stadig i lokalpressen. Selve tomta har også skapt diskusjoner, om hvorvidt det egentlig burde stå luksusboliger der, en debatt som muligens har gått litt i stå. Derfor ser vi på en parkeringsplass med noen stusselige telt, og nå også Lølands verk. På denne lille kyststripen sto også Edvard Munch en gang og betraktet seilbåter som ble hugget opp til ved. Seilskutetiden var over og verden var på vei inn i en ny tid. Det bleke seilet som vaier tungt kan både gi en følelse av det tapte samtidig som det relaterer til Munchs maleri Skibsopphugging fra 1909.

Tarzans’s badebukser
Hilde Franzen har også tatt industrihistorien i den gamle sjøfartsbyen på alvor, om enn med noe mer humor. Utenfor den gamle trikotasjefabrikken i Kragerø har hun sydd en enorm badebukse i leopardmønster og drapert den over et lite hus med hjelp fra det lokale brannvesenet. Verket, som har fått tittelen Put some pants on Edvard! You’re a big boy now! henspeiler på de populære tarzan-badebuksene de lagde på trikotasjefabrikken tidligere, samtidig som det også kan sees som et spark til Munch og hans nudistiske selvportretter. Den enorme badebuksen dekker betegnende nok også over et informasjonsskilt om Munchs tidligere nevnte Skibsopphugging.

Litt lenger ut i havet har Anne Marthe Dyvi malt et helt lite skjær med aluminiumsfarge, opprinnelig til bruk på oljerigger i Nordsjøen. Verket har hun kalt Spekulær refleksjon. De reflekterende fargene skaper et fargespill, alt ettersom hvordan lyset treffer skjæret. Tvers over sundet herfra kan en dessuten se en rekke leiligheter bygget inn i et tidligere steinbrudd. Leilighetene minner om typiske ferieleiligheter som ikke er integrert inn i landskapet, men skiller seg grellt ut fra omgivelsene. Den tidligere omtalte tomta, hvor man står og betrakter skjæret til Dyvi, står i fare for å bli utsatt for samme skjebne en gang i fremtiden, og kanskje er det dette Dyvi kommenterer, der hun tilsynelatende har «vandalisert» et lite skjær i vannet. Forskjellen er at Dyvi kun har gjort et lite inngrep, som naturen kommer til å vaske rent etter en stund. Ferieleilighetene derimot går ingen steder.

Et annet av de arbeider-inspirerte verkene, Gabriel Johann Kvendseths Arbeidskapital finner vi på Berg Museum, et lite stykke fra Kragerø sentrum. Her har flere av kunstnerne plassert sine verk i museets enorme pittoreske parkanlegg. Kvendseths Arbeidskapital er en installasjon bestående av en spade og et utgravd hull i bakken. Spaden består av norske kronemynter fra årene 1902 til 1913. Inspirasjonen har Kvendseth hentet fra Munchs maleri Arbeidere i snø (1912) hvor en av arbeiderne i forgrunnen holder en spade. Selve spaden fra maleriet befinner seg på Berg museum, så her er det flere paralleller mellom Munch og Kvendseth; både stedet og motivet basert på arbeidere, og kapital og myntene som setter det hele i en økonomisk og historisk kontekst.

Motsetninger
Et verk som skiller seg ut på flere måter er Erik Pirholts Paradise telescope. Verket består av et rør med plass til to mennesker. Foran er det et stort vindu og døren er plassert bak. I midten kan man åpne røret slik at det blir to sitteplasser. Verket er spent opp med kabler mellom to skjær langt ute i havgapet, og slik har han skapt et oppholdsrom for to, et intimt sted med en unik nærhet til naturen. I så måte også i kontrast til de andre prosjektene som mer knytter seg an til arbeiderliv og industri.

Med blandingen metall og tre, samt polstret interiør minner det unektelig om kahytten på et luksusskip. Uten at det er en båt kan man likevel våkne opp i skjærgården med utsikt mot horisonten. Kanskje er dette kunstnerens hånlige kommentar til alle de som ikke får ta del i disse sommeropplevelsene, en luksussuite for de enda færre. Ikke bare oppholdet der, men også selve verket, er forbeholdt de få som kommer seg ut til Båtholmane.

Spørsmålet som henger i luften etter å ha sett bilder av dette verket er på hvilken måte det er inspirert av Munch og hans tilstedeværelse i Kragerø. Kanskje ligger det nettopp i disse motsetningene satt opp mot hverandre, i klasseforskjellene, ensomhet kontra fellesskapet, det for de mange og det for de få.

Stedsspesifikke prosesser
Selve prosessen med kunstnerne i arbeid på visningsstedet er en vesentlig side ved dette prosjektet. Kunstnerne har vært en del av bybildet fra 15. juli og fram til åpningen 27. juli, og det er nærliggende å se dette som en kommentar til Munch som jobbet aktivt i bybildet. Nysgjerrige tilskuere har kretset rundt Dyvis skjær med båter og lurt på hva som foregår. Katrine Køster Holst fikk stadig besøk av hundeeiere og turgåere da hun monterte sitt nitidige verk Tømmerstokk etter tilfeldighetsprinsippet i en bakke på Berg museum. Med rester av treverk hun har fått på ulike verksteder, har hun skapt sin installasjon, inspirert av både trematerialet og den gule fargen.

Det er en morsom og inkluderende side ved prosjektet at så mange har kunnet se og ta del i prosessen mens kunstverkene har blitt til. Samtidig kan man lure på hvor publikumsvennlig det er å ha én tittel på prosjektet, I skyggen av Munch, og en annen tittel på selve utstillingen, Vårarbeid i skjærgården, samtidig som datoene er 15.–28. juli og åpningen er 27. juli. Det hele fremstår som noe forvirrende, og skal man få informasjon om kunstverkene i det hele tatt, er man avhengig av å få med seg den nevnte åpningen, etterfulgt av den eneste muligheten til en omvisning med kurator Sagatun, som var 27. juli.

Det som derimot er interessant ved hele prosjektet, ligger i fellesnevneren: at alle kunstnerne har laget kunstverkene samtidig i løpet av to uker på stedet nå i juli, samt forarbeidene i februar med utgangspunkt i Munch og hans arbeiderbilder fra Kragerø. Når premissene er såpass like er det relevant å se verkene i sammenheng, og se hvordan de ti kunstnere relaterer seg til stedet og til Munch på ulike måter. Noen knytter seg veldig til stedene, som Dyvi og Løland. Også Kristine Halmrast knytter seg an til stedet med sin videoinstallasjon The Location of Sleep i Dybedalsgruva bak bedehuset, og relaterer seg på den måten til Munchs tilstedeværelse og hans forhold til arbeiderne i Kragerø. Andre utviser en uavhengighet til stedet, som Marte Samuelsen med verket En som het (Munch/Monch). Hun går mer inn i konseptet Munch og myten rundt kunstneren. Verket består av sorte plater med hvite silketrykk av ulike havdyr og platene er formet som bokstaver som i tittelen på verket.

Fortid og nåtid
Med samtidskunstnere blir naturlig nok utstillingen nåtidsrelatert, samtidig griper den bakover i historien i en helt bevisst omfavnelse av Kragerøs store stolthet, Edvard Munch. Denne plasseringen i nåtid og fortid, med totalt fravær av framtid, er likevel ganske rar. Det står ingen steder hvor lenge kunstverkene kan sees, og fokuset har vært mer på kunstverkenes tilblivelse og selve prosessen, enn på de ferdige verkene. Tilsynelatende er det nettopp her parallellen til Munch ligger, i selve arbeidsprosessen og nærværet til kunstnerne, på samme måte som Kragerøs forhold til Munch og vektleggingen av hans tilstedeværelse og arbeidsprosesser i byen.