Gode gamle lyden

En tilsynelatende hang til det retrofile og tilbakeskuende dominerer i utstillingen NOR 13, som er viet ny kinetisk og lydbasert kunst.

I kuratorteksten til NOR13 – Lydbasert kunst på Akershus Kunstsenter står det at utstillingen «tar pulsen på kinetisk og lydbasert kunst i Norge i dag». Utstillingen, som er kuratert av Jørgen Larsson fra Lydgalleriet i Bergen, viser sju verk av like mange kunstnere. Paradokset er at der utstillingen har som mål å ta pulsen på ny kinetisk og lydbasert kunst, så skuer de fleste verkene bakover i tid.

Atle S. Nielsens Lümpff tümpff trl er en hyllest til Kurt Schwitters. Et spinkelt, men solid maskineri av tannhjul, luftstyringer, luftblærer, kabler, ledninger og rør setter i gang hjul som snurrer to lydsløyfer med opptak av Schwitters Ursonate. Dette lyddiktet er en legende i lydkunsten, der det har beriket og blitt beriket i stadig nye sammenhenger. Nielsens installasjon setter imidlertid Schwitters inn i estetikk som minner om førindustrielle kobberstikkillustrasjoner av gærne oppfinnelser.

I samme førindustrielle gate er Christian Bloms verk, Al Khowarizmis Mekaniske Orkester, som henter navnet fra algoritmens far, Al-Khwarizmi (ca. 780 – ca. 850 v.t.). Verket består av ståltråd, klokker, strenger og rør, montert opp som et slags raritetskabinett i steam-punkstil. Det styres av en algoritme som sørger for at musikken som orkesteret spiller aldri spilles likt to ganger. Dette henspiller på John Cage sin bruk av terningkast.

Signe Lidéns Ettermælet er, som tittelen antyder nok et tilbakeskuende verk. Lidén er kjent for verk inspirert av postindustriell kultur. Denne gangen bruker hun delene av en symaskin med en elektrisk spole, som lager lyd i en metallboks. Symaskindelene og metallboksen er montert i en betongblokk, og de lange dronene som nålen lager i metallboksen høres fra to rør som stikker ut av betongen.

Kristoffer Myskjas Konspirerende maskin ser ut som en antikvarisk spilledåse. Istedenfor at taggene på trommelen aktiverer pling og plong i metallnagler, så aktiviserer taggene en mikrochip, som igjen avspiller opplesning av vanlige vokal-konsonantkombinasjoner. Dette danner i følge kuratorteksten et «nesten arkaisk språk». Igjen gjenspeiler estetikken gamle dager.

Tore Honoré Bøe bekrefter den retrofile stemningen i utstillingen med verket Akustisk laptop. Verket er to skrin av treverk, der det er montert følsomme mikrofoner innvendig, i tillegg til en rekke gjenbrukte remedier som hårbøyler, børster, skruer og stålfjærer. Hvis en beveger de små, fastskrudde gjenstandene så forsterkes lyden de lager, til alt fra meditative brum til aggressive hvin. Bøes laptopper er ment til å spilles på av besøkende, og de minner utseendemessig om dadaistiske artefakter.

De fem kunstnerne Nielsen, Blom, Lidén, Myskja og Bøe benytter seg altså alle av estetikk fra gamle dager, for å vise oss temaer som aldri går ut på dato. Myskja sitt verk tar for seg språkdannelse og forståelse. Bøe sitt verk er et anarkistisk opprør mot at publikummere som opptrer som betraktere til kunsten. Lidéns verk har feministisk politisk slagside, det bruker lyden av kvinners arbeidshverdag i dagens lavkostnadsland, og i gårsdagens Norge. Bloms verk, som veksler mellom mengder av stillhet og lite lyd, minner om at stillhet er en lyd som vi vier for lite oppmerksomhet. Nielsens verk får fram verdien av venting, mens luften tømmes ut av verkets rørsystemer.

Ingen av de nevnte verkene har dermed de helt store politiske, filosofiske eller kritiske ambisjonene. Da er det noe annet med de to siste verkene i utstillingen.

Cecilia Jonssons The original arrangmenet was for a solo violin and a string orchestra er bygget opp rundt gammeldagse magnetiske lydbånd, med jernbelegg. Hun har spilt inn et utdrag fra De fire årstidene av Vivaldi på lydbåndet. Deretter har hun skrapt båndet rent for magnetisk metall, og foret dette metallskrapet gjennom vann til gresset Imperiata Cylindrica. Denne planten tar opp jern, og brukes ofte til å rense jernrik jord. Deretter har hun hentet ut igjen det oppsugde jernet fra planten, og klistret det tilbake på lydbåndet, som så spilles av igjen.

Jonsson bruker magnetisert metall, som lyd ble lagret på, og som harddisker fremdeles bruker, og viser dette materialets forgjengelighet. Verket er et slags memento mori for kulturen, det problematiserer skiller mellom kunst og natur, ved å la naturen fordøye og forme kunstverket.

Jana Winderens Silent field er bygget opp av hydrofonopptak, altså opptak gjort med undervannsmikrofon. I en storslått, tjue minutter lang komposisjon, som hadde stått seg selv uten lydkildenes eksotiske opphav, får vi høre lyder av blant annet undervannsinnsekter og flaggermus. Når en vet at dette er lyden av et hav som trues av konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer, gir verket meg en hard neve i magen. Winderens hydrofonarbeider er kunst med potensielle politiske implikasjoner, og er utstillingens sterkeste verk.

Paradokset er at dette verket også står mest ut fra de andre i utstillingen. Her er ingen retroestetikk. Det er kun et rom med fire høyttalere og en dataskjerm. Verket tar så mye rom det kun spilles av en gang per time, ellers ville det ha overdøvet de andre verkenes sartere lyd. Winderens arbeid ligner dermed estetisk sett mer på arbeidene til andre samtidige akademiutdannede lydkunstnere, som Alexander Rishaug, Stian Skagen, Sten Ove Toft, Helge Steen og Linn Halvorsrød.

Her kommer dermed også et ankepunkt mot utstillingen. Utstillingen er ikke nødvendigvis særlig representativ for norsk lydkunst i 2013. Utstillingens gjennomgående retrostil sørger for at den egentlig bare dokumenterer et smalere felt innen norsk lydbasert kunst. Utstillingen tar ikke pulsen på samtidig norsk lydbasert kunst, slik det hevdes i kuratorteksten, den dokumenterer kun blodomløpet i én av mange, samtidige, lydkunstneriske årer.

Når det er sagt, så er utstillingen strålende som dokumentasjon og formidling av nettopp denne ene siden av norsk lydkunst. Også får man Winderens verk som bonus.

—-

Utstillingen NOR13 – lydbasert kunst vises på Akershus Kunstsenter i perioden 21. juni – 4. august 2013.

Kunstnere: Atle S. Nielsen, Christian Blom, Signe Lidén, Jana Winderen, Tore Honoré Bøe, Cecilia Jonsson og Kristoffer Myskja

Kurator: Jørgen Larsson, co-kurator Tor Arne Samuelsen.