Hvorfor er det så maktpåliggende for Gali at kunsten skal være selvbevisst og selvkritisk? spør Paul Grøtvedt i dette innlegget i debatten om Christian Frederik-monumentet.
Stor takk til Andre Gali som gidder å diskutere grunnlegende kunstfaglige prinsipper. Skjønt han strever med å få tankene til å henge sammen. Jeg vil starte med slutten på hans innlegg. Fordi formen og virkemidlene er viktige, og uttrykker ting ved siden av innholdet, noe jeg er hel enig i, ønsker han seg ”et monument som er bevisst seg selv som monument og kan problematisere dette”. Selvsagt finnes det ikke noe monument som kan være bevisst seg selv og kan problematisere dette. En slik bevissthet er det bare kunstneren som kan bli seg bevisst, og dermed problematisere i forhold til sitt monument.
Dette er ikke noe nytt. En slik bevissthet finner vi gjennom hele kunstens historie. Enten kunstneren bekrefter de herskende tankene, eller introduserer nye måter å tenke og utrykke seg på. Det virker som om Gali mener at figurasjon uansett bekrefter det bestående og er ukritisk i sin formgivning. I så fall er han helt på ville veier. Kunsthistorien er full av monumenter og malerier som går på tvers av samtidens holdninger og meninger. Og det gjennom et figurativt formuttrykk. La meg her bare nevne to nærliggende verker. Victor Linds statue av politimester Knut Røed, og Odd Nerdrums maleri av Andreas Baader. Er begge disse kunstnerne ureflekterte og ukritiske i forhold til sine arbeider? De jobber jo begge figurativt.
Men la meg gå lenger tilbake. Hva med ”Friheten på barrikadene” av Delacroix og J. L. Davids ”Horatiernes ed”? Sistnevnte et motiv fra romersk antikk, men malt og ment som et kunstnerisk innspill i kampen mot kongemakten på 1700-tallet. Jeg kan ramse opp flere, men det skulle være tilstrekkelig til å forstå at figurasjonen gir store muligheter til å problematisere samtidens maktforhold, både i virkemidler og innhold, og med kritisk brodd. Her glemte jeg i farten å nevne Goya, som mer enn noen annen kunstner har kastet et kritisk lys over samtidens vold og undertrykkelse.
Det kan være nyttig å kjenne viktige verker i kunsthistorien. Faglig sett anser jeg den verken som lineær eller sirkulær, men som en kjede av hendelser i kronologisk rekkefølge. Jeg anser heller ikke denne rekkefølgen som en fortelling, men som et faktamateriale for å forstå situeringen av kunstnerne og deres verker i sin samtid. Meg bekjent er det få fagfolk, bortsett fra enkelte kunstnere, som betrakter historievitenskapen som en fortelling. Ved å introdusere begrepet ”fortelling” prøvde postmoderne tenkere å relativisere historiske vitenskaper, men siden deres filosofi bare var en fortelling blant mange andre, var det ingen som tok notis av dem. De hadde relativisert seg selv. Kunstnerne må gjerne bedrive den slags som privat syssel, men det blir useriøst og pinlig når de presenterer sine hjemmestrikkede fortellinger som gyldig historisk kunnskap.
Når det gjelder Frankfurterskolens historieoppfatning, eller skal vi si historiefortelling, spesielt hos Adorno, Horkheimer og Benjamin, så er vel den noe av det mest lineære vi kan finne. Alle tre er forankret i jødedommen, som kjent en eskatologisk religion, der historien forløper fra en begynnelse til en traurig avslutning i dommedag. Forøvrig ligger det i denne religiøse orienteringen også en negativ holdning til bilder og figurasjon. Vanligvis omtalt som ikonoklasme, men transformert til negativ dialektikk i Adornos estetikk. Her er det ikke mye å hente for kunstnere med tro på moderniteten og kunstens muligheter. Da vil jeg heller anbefale Jürgen Habermas og hans tenkning omkring historisk forståelse, autonomi og gyldighetsfordeling.
Jeg har stor sans for Andre Galis oppfatning av den kritiske tenkningen som selvkritisk, men skjønner ikke hvordan kunsten kan være det, og hvorfor den skal være det. Var for eksempel Goyas bilder selvkritiske? Og kan ikke kunsten være kritisk til samfunnets maktstrukturer, uten at den er bevisst sin egen rolle som sosialt og kulturelt tegn. Hvorfor er det så maktpåliggende for Gali at kunsten skal være selvbevisst og selvkritisk? Og hvor har han dette fra? Jeg synes dette lukter av normativ styring, og doktrinær elitisme, noe jeg tidligere omtalte som stalinisme. Akkurat på det punkt synes jeg Gali burde betrakte sin kritiske tenkning med en smule selvkritikk. Det ville styrke troverdigheten i hans kritiske prosjekt.