Politisk kunst bare en strategi?

Har kunstnere et samfunnsansvar eller kan de leve i egen boble med estetisk utforskning? Og er politisk kunst i virkeligheten bare en kynisk vei til berømmelse?

Forrige onsdag ble debatten Har kunstnere et særlig samfunnsansvar? holdt på Oslo Fotokunstskole. Ordstyrer Erling Bugge, som også underviser ved Oslo Fotokunstskole, åpnet med å henvise til Olafur Eliassons uttalelse til Aftenposten tidligere i høst om at dagens kunstnere er sutrete og selvsentrerte. På den annen side, kan man ikke la kunst være kunst og politikk være politikk? spurte han så.

I panelet satt fire kunstnere: Jan Christensen, Vibeke Tandberg, Beate Petersen og Marius Wang.

Politikk gir «kred»
Christensen var den første til å ta ordet. Han mente at uttalelsene til Eliasson var tatt ut av kontekst. For dersom Eliasson snakker om egne studenter – de som går i lære hos ham, så har nok de også kommet til han med håp om å lære hvordan man blir som Eliasson. Dermed er ikke hans kommentar er så relevant.

Eliasson nyter stor suksess, samtidig innser han kanskje en begrensning i det han gjør, og dermed etterlyser han politisk kunst, hevdet Christensen.

– Han må putte noe mer inn i kunsten sin, lade kunsten mer, for å få den til å vare.

Er det altså slik det er fatt i dag? Er politisk kunst kun et redskap, et instrument i en kynisk strategi hvor suksess og berømmelse er målet? Mange vil nok hevde at det er tilfelle. Christensen er blant dem som dog mener det nok er to sider her.

– Å lade kunstverket politisk hjelper det til å fungere på flere nivåer. Samtidig har man jo dem som bruker politikken i kunsten for å gi seg selv mer «kred».

Instrumentelle hensyn
Det var motsetninger i panelet og ingen flau konsensus å spore, som ofte kan være tilfelle med kunstdebatter. Og da Tandberg kom på banen var det ikke som en forkjemper for politisk kunst. Med utgangspunkt i sin egen praksis bemerket hun en lettvinthet ved politisk kunst, at den (for) enkelt kan forklares ved å henges på noen politiske knagger.

– Jeg er ikke lenger interessert i å lage verk som kan tas til inntekt for politiske syn, sa hun før hun understreket:

– Kunst er en elitistisk aktivitet fritatt for instrumentelle hensyn.

Petersen istemte, og påpekte at det blir dårlig kunst når den pålegges et samfunnsansvar. Hun advarte mot en politisering av kunsten, da vil den miste sin slagkraft, og henviste til årets Berlin-biennale som stort sett fikk slakt av kritikerne. Politikken ble der estetikk og biennalen ble omtalt som en «readymade».

Wang på sin side var helt uenig i Tandbergs utsagn om kunsten som helt uten instrumentelle hensyn. Han fremhevet kunstens potensiale når det kommer til politikk, og hevdet kunstens mulighet til å kommentere samfunnet, og det på en helt annen måte enn mye annet. For, som Wang deretter påpekte, hvor lenge holder egentlig kunst for kunstens skyld?

I aller høyeste grad et relevant spørsmål mener jeg, og mange er nok enige i det. Samtidig kan vel ikke all kunst være politisk? Med kunstbegrepet slik det oppsto på 1700-tallet og kunst for kunstens skyld fikk man en uforbeholden estetisk forskningspraksis. Å si at all kunst må også ha instrumentelle hensyn blir å gå to skritt tilbake.

Dårlige forhold for politisk kunst
Er kunstnere sutrete i dag, eller er det andre årsaker til at det (tilsynelatende) ikke er så mye hardtslående, politisk kunst å spore blant norske kunstnere i dag?

Tandberg nevnte et vesentlig aspekt i så henseende, hun trakk frem den norske konteksten og bemerket det faktum at det er lite å ta tak i her:

– Ingen av oss har noen store onder å henge kunsten vår på, det er kanskje en del små onder men ingen store. Hadde vi levd et annet sted, med elementer mer truende enn FRP så hadde man kanskje sett en annen kunst. Men vi lever i en politisk død tid, det er ingen stor politisk aktivisme.

Og her vil jeg påstå at hun er inne på noe vesentlig. I de landene hvor man finner den virkelig hardtslående politiske kunsten, så er de sosiale og politiske forholdene presserende og kunsten blir et talerør, kanskje den eneste måten, å ytre seg på. Vi har det alt for godt her i Norge til å skape virkelig skjellsettende, dyptpløyende politisk kunst.

Både Wang, Tandberg og Petersen har jobbet internasjonalt med sine prosjekter, og ikke minst i områder og land hvor politikk har en helt annen plass i samfunnet. Men er det enklere å skape politisk kunst på steder som Iran, Afghanistan, Colombia?

Tandberg påpekte at å jobbe i for eksempel Iran krevde en helt annen selvsensur. Og om det ikke er lettere å jobbe i land som Colombia, så er det en helt annen kunst der, noe Wang kunne fortelle. Han fortalte videre hvordan kunsten i Colombia er preget av det krasse samfunnet der, men også hvordan kunsten kan gripe tak i en situasjon. Samtidig blir kunsten i hans øyne «automatisk» preget av politikken på slike steder:

– Når man bor i en sånn kontekst så er det umulig å tegne fine sommerfugler, bemerket han tørt, før han fremhevet at det er nettopp her kunsten har sitt potensiale; til å løfte frem samfunnet, skape debatt og samtale om vanskelige tema.

Strategi og posisjonering
Diskusjonen gled iblant over i kunst og marked, og tanker rundt hvorvidt politisk kunst ble ansett som kun et strategisk grep – som Christensen påpekte innledningsvis – til å oppnå suksess og slik også komme seg inn på kunstmarkedet. Det er en kjensgjerning at kombinasjonen kunst og penger skaper store diskusjoner her til lands, og mange vil nødig bli tatt for å være «kommersielle», eller en del av det kommersielle kunstmarkedet. I denne sammenhengen virket særlig Wang oppgitt over at kunsten var «sauset inn i et grisete marked». Men, som Tandberg så korrekt påpekte, idet kunsten er til salgs så er den en del av dette skitne markedet.

Som en oppfølger til diskusjonen rundt marked, kom det frem spørsmål om kunstnerne i dag er redd for å stikke hodet frem. At de heller følger strømmen og slik tar sikte på ære, berømmelse og penger, fremfor å stå utenfor. Til det spurte Bugge om det er et problem at kunsten er en del av et system?

Christensen forklarte dette delvis ut fra posisjonering. Han påpekte det faktum at norsk kunst er godt sammenvevd med departementer og stat, og at kun noen få klikker utgjør kunstlivet. Dermed vil det å bestemme seg for hvor man skal være også være politisk.

– Det er i hvert fall strategisk, om ikke politisk, og man må posisjonere seg tidlig, skjøt Tandberg inn.

Venstreorientert konsensus
Så hvorfor er det ingen som tilsynelatende stikker seg ut?

Christensen forklarte dette med en redsel for å bli stemplet. Det du sier nå vil henge tungt ved deg i lang tid, som kunstner risikerer du å alltid ble lest ut fra tidligere statements, spesielt om de var hardtslående, annerledes eller radikale på noe vis. En svært så uenig Wang brøt inn:

– Dersom man brenner for noe så kjør på. Har man engasjement så kjør på, ikke vær redd og ikke gjør alt så innmari trygt!

Her har han et poeng, som Christensen bifalt, og undertegnede likeså. For, som Christensen understreket videre, kunsten og kunstrommet er et åpent felt hvor man kan eksperimentere og igangsette ringvirkninger. Hvilket jeg tolker som en henvisning til en sammenkobling mellom den forskende estetiske prosessen på den ene side og kunstens evne til å ha et samfunnsansvar og skape diskusjoner rundt sosiale og politiske forhold på den andre.

Noen endelig konklusjon på debattens hovedspørsmål kom imidlertid ikke. Det ser mer ut som om man må enes om å være uenige. Noen bifaller og fremhever kunstens potensiale som kommentarer på sosiale og politisk forhold, andre mener det er tilstrekkelig at kunsten dreier seg om estetisk forskningsprosess.

Mens Tandberg på sin side stadig holdt fast på at det også finnes kunstnere som utelukkende bedriver en estetisk forskning, som ikke skaper kunst med politisk [instrumentelle] hensyn, sto Wang standhaftig ved at dette neppe ville holde i lengden.

Avslutningsvis nevnte Christensen et annet moment: stort sett all politisk kunst har samme venstreorienterte ståsted. Tenk om høyrefolk, høyreekstreme, begynte å ytre seg med kunst. Da kunne vi fått en reell diskusjon, bemerket han.

Og kanskje er det her problemet ligger? For skal kunsten være en katalysator for diskusjon, et instrument for meningsytring og debatt, så forutsetter vel det ulike ståsted.