Vitenskap og magi

Nysgjerrighet får Toril Johannessen til å utforske stjernehimmelen og undersøke bruken av vitenskaplige ord i kunsttidsskrifter. Hun vil vite hvordan våre forestillinger om verden skapes.

Toril Johannessen (1978) trekker inn idéer fra naturvitenskaplig forskning i installasjoner, skulpturer, fotografiske arbeider og silketrykk. Hun har en arbeidsmetode som kan minne mer om en forskers fremgangsmåte enn en tradisjonell kunstners. Som del av sin kunstneriske praksis har Johannessen fordypet seg i teorier om den fjerde dimensjon (tid) og utført statistiske undersøkelser over bruken av forskjellige ord i ulike fagtidsskrifter. Enkelte ganger frembringer hun kunstverk på måter som ligner eksperimenter fra naturfagstimene på kjemilabben. I prosjektet Variable Stars, som skal vises i Kunsthalle Wien i april, har Johannessen for eksempel dyrket frem krystaller i et akvarium.

Dagdrøm og vitebegjær
Men bak en tilsynelatende objektiv fremgangsmåte ligger det et personlig engasjement og motivasjon.
– I stor grad er det nysgjerrighet som driver meg, forklarer hun.
– Jeg lurer på hva som er der ute på stjernehimmelen, for eksempel. Dette er grunnleggende eksistensielle spørsmål vi kjenner fra myter og skapelsesberetninger, men det er også blant de spørsmålene vitenskapen forsøker å besvare.

Det er særlig hvordan man kommer frem til de forestillingene og den kunnskapen vi har om verden som interesserer henne, og hennes kunstneriske arbeidsmetode gjenspeiler denne interessen:
– Man kan snakke om min metode som systematisk, men det er ikke sånn at jeg starter med å lese siste nummer av Science for å se hva som er nytt i forskningen. Metoden min er dagdrøm og vitebegjær, noe som for øvrig kan være en faktor i forskning også. Mange tenker nok at den
vitenskapelige metoden er gjennomrasjonalisert og distansert, men man kan også se det som omsorg for objektet man er nysgjerrig på.

Fra fotograf til kunstner
Før Johannessen studerte ved Kunsthøgskolen i Bergen fra 2002-2005 og knyttet seg til Flaggfabrikken, et atelierfellesskap for fotokunstnere, tok hun fagbrev som fotograf på videregående og arbeidet som fotojournalist i noen år etter det.
– Dette var rett før det digitale fotografiets gjennombrudd, vi lærte alt om analogt fotografi og mørkeromsarbeid. Kunnskapen var utdatert allerede idet vi tilegnet oss den, men de tekniske tingene har likevel vært viktige for meg i ettertid. Da jeg skjønte hva som skjedde i den fotografiske prosessen, syntes jeg ikke at det ble mindre magisk, det ble bare enda større.

Det magiske ved fotografiet skapte et ønske om å vite mer og gå dypere inn i teoretiske problemstillinger. Noen år etter at hun tok fagbrevet i fotografi, begynte hun derfor på kunstutdanningen.
– På kunsthøgskolen så vi på helt andre fotografer og annen type kunst. Det var en ny verden for meg, for min kunnskap om samtidskunst var veldig begrenset, eller i alle fall begrenset til samtidsfotografi.

Her ble studentene oppfordret til å jobbe tverrfaglig, og den faglige tilknytningen Johannessen følte ved studiestart ble gradvis visket ut, mens nysgjerrigheten på andre kunstformer vokste. Utprøvingen av andre medier begynte med tegning basert på fotografier og har siden utviklet seg til konseptuelle verk i en rekke ulike uttrykksformer.

Fotografiets materialitet
– Foto er likevel noe jeg stadig vender tilbake til, det er en viktig bakgrunn for mange av tingene jeg gjør. Særlig i arbeidet med prosjektet In Search of Iceland Spar skjønte jeg dette, for da gikk jeg tilbake og benyttet meg av den håndverksmessige kunnskapen jeg har om fotografi.
 In Search of Iceland Spar ble utstilt som Johannessens masterprosjekt i Bergen Kunsthall i 2008 og vist i Oslo Kunstforening året etter.
– I verket undersøkes historien til krystallen islandsk kalsitt. Denne krystallen er ofte en del av optiske apparater på grunn av sin unike evne til å bryte lyset. På den måten har islandsk kalsitt bidratt til å forme vitenskapshistorien. Den mest kjente kalsitten kom fra en gruve i Helgustadir, men på 1880-tallet var det slutt på forsyningene.

Johannessen har samlet inn dokumentasjonsfoto av krystallen og instrumentene fra en rekke fakulteter, museer og samlere verden over og tar fortsatt imot bidrag.
– Prosjektet handler mye om fotografi. Steinen ble delt opp og sendt rundt i hele verden for å brukes i optiske instrumenter. Nå samles den igjen, men i fotografisk form. På et tidspunkt avfotograferte jeg dataskjermen min med bildene jeg samlet inn og lagde analoge fotokopier av dem i mørkerommet. Slik tok jeg noe av krystallens og fotografiets materialitet inn i prosjektet igjen.

Kvinners rolle i vitenskapen
Fotoets materialitet var tema også i prosjektet Variable Stars, som ble utstilt på Oslo Kunstforening samtidig med In Search of Iceland Spar. Det er dette verket som nå klargjøres for utstilling i Kunsthalle Wien i april. I arbeidet med verket hentet Johannessen bilder fra Harvard College Observatory, der det befinner seg et arkiv med rundt 500 000 glassplatenegativer som inngikk i forskningen ved observatoriet. Bildene er av stjerner som ville være synlige fra gallerivinduet under utstillingen.
– Negativene fra observatoriet ble kopiert, og jeg klippet ut stjernene. I et akvarium oppløste jeg alun, et stoff som brukes i fotografiske prosesser og som lett krystalliserer.

Hun puttet de små stjernebildene i oppløsningen, og rundt forurensningen vokste det frem krystaller.
– I utstillingen hadde jeg flere teleskop som var rettet mot stjernehimmelen, bildene på veggen og krystallene på bordet. Det ble en fortelling om hvordan lyset som en gang traff en fotoplate ett sted i verden til slutt ble et objekt. Det å bringe inn krystallen er min måte å materialisere objekter som er syv millioner lysår unna.

Men Variable Stars handler ikke bare om overføring mellom dimensjoner. Like mye handler prosjektet om kvinners rolle i vitenskapen.
– Med utgangspunkt i variable stjerner, som pulserer med ulik rytme og intensitet, presenterte en kvinnelig ansatt en teori om avstandsmåling i verdensrommet, som endret vår oppfatning av universet enormt, men at hun sto bak teorien er inntil nylig lite vektlagt i forskningshistorien.

Observatoriet i Harvard var et av de første stedene som ansatte kvinner til å arbeide med forskningsmaterialet, og selv om de ikke var en del av fagstaben, laget flere av kvinnene banebrytende teorier basert på materialet. Johannessen ønsker å synliggjøre kvinners bidrag til forskningshistorien i et mannsdominert felt.
– Det jeg driver med handler like mye om historie, med naturvitenskapen som en temabakgrunn, forklarer hun.

Krise og ekspansjon
I hjembyen Bergen er Toril Johannessen allerede en etablert kunstner. Under utdannelsen på Kunstakademiet i Bergen viste hun arbeider på galleri Fisk og Kunstrom, og etter at hun avsluttet masterstudiet våren 2008 har hun hatt separatutstillinger på Horda- land kunstsenter og Bergen Kunsthall NO5.

Nylig var Johannessen også en av 59 kunstnere som deltok på bergensmønstringen BGO vol. 1 på Bergen Kunstmuseum. Her viste hun silketrykkserien Words and Years og veggtegningen Depleting 89 marker pens that I received on the occasion of entering the computer age.

I Words and Years eksemplifiseres Johannessens systematiske metode. Her har hun undersøkt frekvensen av ulike ord i vitenskapelige fagtidsskrifter, som Science eller Nature, fra første nummer til i dag, og fremstilt resultatene i diagrammer og grafer på store plansjer.
– Ideen til Words and Years kom etter deltagelse på prosjektet PolArt, der jeg var en av fire kunstnere som ble invitert med på forskningstokt til Svalbard. På reisen ble klimakrisen et hett diskusjonstema, noe som gjorde at jeg fikk lyst til å sammenligne bruken av ordet «krise» i klimatisk og økonomisk sammenheng.

På samme måte har hun i et senere arbeid, Expansion in Finance and Physics, utforsket bruken av begrepet «ekspansjon».
– Før 1900-tallet var teorien om at universet kan ekspandere enda ikke født, men nå kan de fleste være med på dette. Kanskje har denne endringen også påvirket hvordan man tenker om økonomisk vekst, som er et grunnpremiss i kapitalismen. På en måte tenker man jo at det må stoppe et sted, men på den annen side har man en retorikk om at vekst er nødvendig for en sunn økonomi. Statistikken jeg kommer frem til er kun en enkel sammenligning av ord, men likevel, kanskje språket avslører samfunnsmessige endringer og kanskje begreper fra et felt skaper endringer på andre områder.

Gråsoner
Flere trykk i Words and Years tar et oppgjør med de klare skillene som ofte opprettes mellom ulike fagfelt. Noen verk viser hyppigheten av begreper som «Logic» i kunstmagasiner og «Miracle», «Hope» eller «Destiny» i politiske og astronomiske tidsskrifter. Valg av ord spiller på oppfatninger av den rasjonelle vitenskapen som en motsetning til det kreative kunstfeltet.
– Det jeg vil gi uttrykk for i denne serien er at det ikke finnes så skarpe skiller, at de ulike feltene påvirker hverandre, slik jeg også tenker meg at astronomien påvirker den økonomiske retorikk. Jeg tror at forestillingen man har hatt om det rasjonelle og spirituelle som definitive motpoler gir et galt bilde av hva opplysningstiden har ført med seg og hva moderniteten er.

For ifølge Johannessen er det ikke det rasjonelle og det irrasjonelle, det objektive og det subjektive, det vitenskapelige og det kreative totalt adskilte størrelser.
– Det er jo mennesker som jobber med matematikk, folk med begjær og ideer. Man kan også peke på idealer som gjelder både for vitenskap og kunst, som autonomi og abstraksjon. Men jeg begynner gjerne med det polariserte for å se hva som er i gråsonene mellom.

Fargerike plansjer
Plansjene til Johannessens empiriske undersøkelser er derimot alt annet enn gråsoner; de er dekorative og fargesterke, langt mer tiltalende enn diagrammene vi er vant til fra skolebøker og forskningsrapporter.
– Jeg velger denne utformingen fordi det tilfører arbeidet mykhet og en frihet til lesningen av diagrammet. Ideelt sett vil jeg at arbeidenes utseende skal vekke nysgjerrighet og interesse hos dem som ser.

Flere av verkene hennes har et formspråk som ligner det konseptkunstnerne på 60- og 70-tallet brukte i sine verk, basert på tekst, diagrammer og rutenett. Det er likevel ikke konseptualistene Johannessen selv fremhever som sin største inspirasjonskilde.
– Jeg er veldig opptatt av inntrykk som omgir oss og tar dem med i mitt visuelle språk, jeg ønsker ikke et tilsynelatende objektivt eller antivisuelt språk. Akkurat når det gjelder estetikk, så er jeg like mye inspirert av min far som av konseptkunst. Han var ingeniør og omga seg med linjaler, rutepapir og trykkblyanter. Det har vært avgjørende for mine estetiske preferanser.

Rom og tid
Det er ikke bare i Bergen og Oslo at Johannessen har utstrakt utstillingsvirksomhet. Hun får stadig flere oppdrag i utlandet. I fjor rakk hun å delta i fire gruppeutstillinger, blant annet en i Rotterdam og en i Amsterdam.

I Rotterdam viste hun arbeidet Theoretical Shapes på Sils Project Space. I dette verket tok hun utgangspunkt i den franske matematikeren J.H. Poincarés (1854-1912) teori om jordens utstrekning.

Ved siden av et fargefotografi og et plansje- verk fra Words and Years-serien består verket av en pæreformet mahogniskulptur, utskåret etter tegninger av jordkloden som Poincaré selv skisserte basert på sine utregninger. Hun forklarer at verket dreier seg om en overføring fra det flate til det romlige;
– Som i andre arbeider dreier det seg her også om en overføring fra 2D til 3D. Her skaper jeg den tredimensjonale versjonen av Poincarés todimensjonale tegning. Men også den fjerde dimensjon, altså tiden, spiller inn, som i skulpturen 3D Construction fra utstillingen Transcen- detal Physics. Der var flyttingen av verket inn i utstillingsrommet bestemmende for skulpturens form. Hos Poincaré er bevegelse over tid med på å bestemme jordens form. Jeg synes at en slik overføring mellom forskjellige dimensjoner er interessant.

Nysgjerrighet og magi
Før årsskiftet var også prosjektet Expansion in Finance and Physics, som tar for seg hvordan ideen om universets ekspansjon har spredt seg til økonomien, utstilt i Nederland. Verket var med på en utstilling på SMART Project Space i Amsterdam og består av to plansjer, seks tusen A4-ark med kopier av tre ulike fotografier og en treskulptur. Plansjene har grafiske fremstillinger av ordene «expansion» og «abstraction» fra fem vitenskaplige tidsskrifter. A4-arkene var plassert i tre stabler; en stabel med bilde av et flatt, hvitt ark, en stabel der arket er kurvet og et der det er sammenkrøllet. Midt på gulvet lå en skulptur av en veltet kontorstol der det i stedet for hjul er kuler, som i en slags modell av et solsystem.
– Stolen kan assosiere til forsker- eller kontoristtilværelsen, men det er en kopi av stolen jeg har på mitt atelier, og slik knytter den også an til mitt eget liv, forklarer hun og avslører koblingen mellom hennes kunstnerskap og forskningen:
– Jeg vil vel beskrive meg selv som rasjonell og ryddig, men samtidig drevet av nysgjerrighet og synet på verden som litt magisk.

Intervjuet ble publisert i KUNSTforum 1 – 2011.