Anish Kapoors tårn til olympiaden i 2012 utløser en debatt i England som frister oss til å reflektere over debatten rundt kunst i det offentlige rom.
Anish Kapoor "ArcelorMittal Orbit Tower"
Sist uke annonserte borgermesteren i London, Boris Johnson, at et tårn designet av den indisk-britiske kunstneren Anish Kapoor skal settes opp i Øst-London i forbindelse med Olympiaden i 2012. Tårnet, som er en vridd, rød stålkonstruksjon med en visuell gjenklang i Eiffeltårnet og en størrelse som overskrider Frihetsgudinnen, skaper nå debatt i den britiske presse.
Kulturredaktør i The Times, Richard Morrison, beskriver 2. april monumentet som en handling av ren fallisk politikk og hevder det dreier seg mer om politikk, posering og publisitet enn om kunst. Han tar en forhåndsregel om at verket kan bli en suksess, men til tross for det er han sint.
For det som virkelig irriterer Morrison er at en håndfull menneskers visjoner skal invadere mangfoldige menneskers bevissthet. Til dette kommer forargelsen over at arbeidet med utvelgelsen har foregått i lukkede rom: ”it was chosen by a coven of just nine people. There was no public exhibition of shortlisted designs, no discussion in the press, let alone any public consultation or voting.” For ikke å snakke om at to mektige deltagere i komiteen driver visningsteder som har promotert Kapoor tidligere.
Det Morrison har å innvende mot den veldige strukturen er altså at et offentlig monument av en slik størrelse bør gjennomgå en demokratisk utvelgesprosess, og at han opplever prosjektet som mer styrt av politiske hensikter enn av kunstneriske. I veldig liten grad kommenterer han på den estetiske utformingen av tårnet, men han mer enn antyder at dette er middelmådig som kunst.
I samme avis konkluderer Antonia Senior nesten motsatt Morrison. Hun skriver sarkastisk at hun liker 84 prosent av verket, det er nemlig slik at ArcelorMittal har gått inn med 16 millioner pund av de totale kostnadene på 19,1 millioner pund. Hennes forslag er å kutte størrelsen på monumentet til hele bygget kan dekkes av private midler. Deretter hopper hun videre til å kritisere enhver bruk av offentlig penger på kunst, som hun mener er et luksusprodukt. Eller som hun selv sier det:”Art is a glorious and welcome by-product of a healthy, capital-creating economy. Our economy is as crooked and twisted as Kapoor’s tower, in no shape to fund anything except recovery.”
Mens Morrison altså frykter for demokratiet når stort sett private aktører, med det han mener er klare egeninteresser, tar avgjørelser i lukkede rom, bejubler Senior de private initiativene så lenge de ikke innvolverer den offentlige økonomien. Som Morrison diskturer heller ikke Senior de estetiske kvalitetene ved Kapoors arbeid. Og begge kommentarene ser stort sett bort fra ringvirkninger som arbeidsplasser, fokuset Øst-London kommer til å få internasjonalt og den effekten et signalbygg kan ha for den lokale identiteten.
Begge innleggene preger en overforenkling av spørsmål rundt bygging i det offentlige rom. Og det er symptomatisk at det bygges hundrevis av intetsigende bygninger og offentlige utsmykninger som ingen reagerer på, antagelig fordi de forsvinner i mengden.
I Norge har vi hatt lignende debatter om det offentlige rom i forbindelse med Munchmuseet, Lars Rambergs tårnutsmykking i Bjørvika og Cristian Rignes’ skulpturpark i Ekebergåsen. Et moment som ikke trekkes inn i større grad er estetikken og hva den impliserer.
Et av spørsmålene som reiser seg i kampen om det offentlige rommet er hvilke kriterier som bør legges til grunn for et nybygg eller en offentlig utsmykking. Svarene på hva som bør gjelde i forbindelse med arkitektur og hva som bør gjelde i forbindelse med offentlig kunst er nok sprikende, men en ting er sikkert og det er at politiske agitatorer uten interesse for estetisk nyvinning gledelig benytter denne typen utbygning som utgangspunkt for kritikk av demokratiet.