Oslo: Goksøyr og Martens’ Gudstjeneste er en kritikk av både gudstjenestens dramaturgi og palestinakonfliktens dikotomi.
Toril Goyksøyr og Camilla Martens: Gudstjeneste, W17 (atelier på Kunstnernes Hus), 28.02
Fra Goksøyr og Martens gudstjeneste (foto: André Gali)
Goksøyr og Martens har det siste tiåret etablert en egenartet baldning av reality-teater, relasjonell estetikk og strukturell kritikk innenfor både tradisjonelle teaterinstitusjoner, det offentlige rom og innenfor kunstrommet. Kunstnerne har begge utdannelse fra teater- og kunstfeltet og bruker grep fra begge disse kontekstene for å konstruere rom som balanserer sømløst mellom det iscenesatte og det virkelige.
På mange måter kunne vi si at de tar reality-tv ut i virkeligheten. Men til forskjell fra populærkulturelle fjernsynsprogrammer hvor personene er eller spiller seg selv innenfor en underholdningsramme, har Goksøyr og Martens prosjekter ofte en klar politisk agenda, og en iboende kritikk av formen og innholdet i de overordnede strukturene de benytter seg av.
Så også i Gudstjeneste som fant sted klokken 17 søndag 28. mars på W17, BHKs atelierer på baksiden av Kunstnernes Hus. Her satte de ganske enkelt opp en reell gudstjeneste som fulgte den protestantiske kirkes sedvanlige liturgi. To prester, innstilt av den norske kirke, geleidet publikum gjennom de etablerte sjangrene i den kristne gudstjenestens dramaturgi: prosesjon, bønn, lesning fra Bibelen, preken, syndsbekjennelse, forbønn og nattverd. Ved døren ble det liturgiske programmet utdelt, og publikum ble her omtalt som menigheten.
Manipulasjon
Noen uvanlige elementer var derimot tilstede og markerte at det ikke var en helt vanlig gudstjeneste som fant sted. De liturgiske delene var ladet med et politisk innhold. Kjernen i gudstjensten var den manglende omsorgen for det palestinske folk og prestene appelerte til alle Abrahams barn – jødene, muslimene og de kristne – om å stå sammen mot Israels overgrep ovenfor palestinerne. I tillegg var deler av gudstjenesten brutt opp med tilsynelatende umotiverte innlegg fra tilstedeværende enkeltpersoner og en direkteoverføring av et ungdomskor fra Gaza.
Effekten var imidlertid klar. Publikum gikk overraskende kjapt inn i den liturgiske strukturen som deltagende menighet, fra observatører til aktører. Innenfor en kunstkontekst hvor den relasjonelle estetikken er hevdet død, må man si at det sosiale aspektet var overveldende tilstede. Man kan rett og slett si at Goksøyr og Martens manipulerte publikum så elegant inn i en enerådende sympati for palestinerne at det nesten var kvalmende. Hadde denne andektige enigheten i menigheten funnet sted i en kirke, hadde det vært umulig å lese gudstjenesten som noe annet enn skamløs propaganda. Men innenfor kunstkonteksten går kritikken også tilbake til kirken gjennom å synliggjøre gudstjenestens form som mektig dramaturgi.
Brudd og nyanser
De iscenesatte bruddene var med på å forsterke den kritiske undertonen og bringe inn nyanser i dramaturgiens innhold. Den direkteoverførte korsangen ”This is no dream”, skrevet og fremført av ungdom i Gaza, brakte inn kritikk av både Israel og Palestina, mens hovedbudskapet var en lengsel etter å gjøre Palestina til et sivilisert land.
Under nattverden bekjente en jødisk jente tilsynelatende umotivert at hun hadde et problematisk forhold til sin jødiske identitet. Jenta opplevde det som plagsomt å bli stemplet som motstander av palestina i kraft av sin etnisitet. Dermed var hun med på å kaste inn et element av nyanse og antyde muligheten av flere posisjoner innenfor Palestina-Israel-dikotomien.
Etter endt gudstjeneste, mens prestene gikk utgangsprosesjon, kastet en siste stemme seg inn i seansen. En ung mann brøt inn og kommenterte på ensidigheten i gudtjenestens budskap og minnet på at anti-semittismen vokser i Nord-Europa og Skandinavia akkurat nå.
I etterkant var det riktignok uavklart om utbruddene til enkeltpersoner i menigheten var ”bestilt” eller kom naturlig. Men utfra Goksøyr og Martens evne til å iscenesette allerede eksisterende strukturer og lade dem med sitt eget politiske og kritiske innhold, er det sannsynlig at publikum var vitne til det teaterviter Anne-Britt Gran kaller uutalt teatralitet.
Forestillingen hadde en sylskarp dramaturgi hvor både kirkens, politikkens og kunstens maktformer ble problematisert og endevendt, og erfaringen av å delta på Gudstjeneste la igjen en ubehagelig og uforløst følelse av ambivalens. Opplevelsen viste hvor emosjonelt ladet gudstjenestens form, palestinakonflikten og kunstrommet kan være, og Gudstjeneste klarte langt på vei å belyse både maktens og avmaktens strukturer. Om det fører til noen reelle politiske endringer for palestinerne i Gaza tviler jeg derimot på.
Alle bilder fra Goksøyr og Martens: Gudstjeneste (foto: André Gali)