Kunstopplevelser langs sporveiene

Oslo Open 2009: Det er i høst duket for en kunstpreget hverdag for kollektivreisende. Oslo Open tilbyr spennende kunstopplevelser i og rundt t-banestoppene i sentrum.

Kunst til folket

Oslo Open gikk i år av stabelen for fjerde gang. Det hele foregikk i perioden 23. – 27. september, med Månefisken som sin “månebase”. Månefisken holder til i gamle, men sjarmerende lokaler i Møllaparken langs Akerselva. Her er en stor søylehall som ble brukt som utstillingsrom, festlokaler hvor seminar og åpningsfest med konserter og performance ble avholdt, og dessuten en hyggelig kafé.

Oslo Open er en festival hvor kunstnere som ønsker det kan holde åpne atelierer for en helg. Festivalen har til hensikt å inkludere publikum i kunsten, enten ved å invitere dem inn, eller ved å bringe kunsten ut til dem. Jeg ønsket særlig å se nærmere på denne “bringe kunsten ut til folket”-gesten, og tok derfor en runde fredag morgen for å oppleve uteromsprosjektene langs Oslos t-banelinjer. Prosjektene er gjennomført i samarbeid med Kunst i det offentlige rom (KORO) og Oslo Sporveier. Temaet for årets festival var “forbruk og evighet”, valgt for å belyse sammenhengen mellom sosiopolitiske og kunstneriske spørsmål.

Kunst eller reklame?

Med Oslo S som startpunkt var Magnus Bjerks Inside of the Outside of the Inside, no. 4 det første uteprosjektet jeg møtte. Det er et fotografi som henger på fasaden til Oslo S. Det viser en hund, en ganske stor, mørk og raggete en, som står i et stort og ekstremt godt opplyst rom. Det er faktisk så mye lys at rommet virker faretruende nær å gå i oppløsning. Hunden, får vi vite via en tekst ved siden av, ser ut til å stå på et slags rullebånd, på vei til eller fra noe. Det kan se ut som om hunden er på vei i vår retning og ut av bildet, men samtidig vender den hodet vekk fra oss. Kanskje ser den seg tilbake til der den kom fra?

Hunden står i sterk kontrast til de veldig kliniske og statiske omgivelsene rundt den. På denne måten kan verket sies å reflektere menneskets relasjoner til sine (offentlige) omgivelser. Samtidig kan hunden også fungere som et bilde på naturen, og med plasseringen i dette kliniske rommet så sier den noe om hvor fremmedgjort mennesket kan bli fra naturen, og kanskje spesielt når man lever i byen.

Som et kunstverk i offentlig rom undres jeg likevel over presentasjonen av det. En tekst med informasjon om at dette er i forbindelse med Oslo Open, hvem samarbeidspartnerne er og den slags er trykket på samme duk som fotografiet. Konsekvensen blir at bildet ikke får stå i fred; kunstverkets autonomi ivaretas ikke. Teksten virker forstyrrende på selve verket, og denne sammenstillingen gjør at det totalt sett trer mer fram som (en slags kunstnerisk) reklame for festivalen enn som et eget verk. Det er synd, for dette er et godt og spennende fotografi som fortjener å komme til sin rett.

Et evig ønske om noe uoppnåelig

Herfra gikk turen videre til Kunstpassasjen på Jernbanetorget t-banestasjon, hvor man beveger seg gjennom Mikkel Strandbygaards Regnbuens ende, en spennende lysinstallasjon som fungerer veldig godt i sine omgivelser. I montrene på hver side i Kunstpassasjen er det plassert lamper på rad og rekke. De lyser opp i ulike farger; på den ene siden alle regnbuens farger og på den andre siden det norske flaggets farger. Mens regnbuefargene henviser til det skjønne og det vakre, til naturen og til noe evig, så henviser flaggets farger til det nasjonale og det geografisk avgrensede. Regnbuefargene kan fungere som et bilde på idealet om et fargerikt felleskap hvor alle får være med; en idealverden, mens flaggfargene kan virke motsatt; avgrenset og mer lukket. Samtidig skaper tittelen i seg selv assosiasjoner til den evige myten om skatten i enden av regnbuen. På den måten kan Regnbuens ende sees på som en metafor på det evige ønsket om en idealverden, en idealverden som trolig er like uoppnåelig som skatten i enden av regnbuen.

Kunstneren har her forsøkt å ta tak i spørsmålet om hva betrakteren ønsker, noe det ikke finnes et entydig svar på, om det i det hele tatt er relevant. Det var uansett ikke mange som enset den der de hastet forbi på vei til jobb og skole og andre avtaler. Bare noen få hastige blikk her og der i forbifarten. Likevel, denne lysinstallasjonen setter jo bokstavelig talt farge på hverdagen, på en ellers grå passasje man må gjennom på vei til og fra.

Det er også et paradoks i plasseringen av denne installasjonen. Vanligvis stopper man opp og betrakter kunstverket, kanskje blir man stående og reflektere over det man ser, og går nærmere for å se bedre. Men i Kunstpassasjen så henger det et skilt med påskriften “unødig opphold ikke tillatt.” Skal man være en lovlydig borger her så er man nødt til å betrakte verket i forbifart. Oslo Sporveier har et ønske om å vise kunst, men tillater ikke at de reisende stopper opp for å se bedre. Likevel, det er slik Regnbuens ende ser ut til å fungere best. Det er ikke så mye å stoppe opp og se på; alle lampene er like og ikke særlig spennende i seg selv. Selve verket er mer et slags immaterielt fenomen som oppstår i lyset og opplevelsen av å gå gjennom dette skiftende lyset. Man kan i denne sammenheng for eksempel trekke paralleller til den dansk-islandske kunstneren Òlafur Eliasson som også arbeider mye med lysinstallasjoner og erfaringene av rom.

Overganger i flere former

På Jernbanetorget t-banestasjon, ved billettautomatene, kan man også se to fotografier av Ulla Schildt. De er en del av serien Passage, som viser portretter av mennesker på vei til og fra. De som er avildet er hentet ut fra mengden, stilt opp og fotografert som de er. Slik blir det ærlige og direkte portretter som viser personer i sin hverdagslighet. Det særegne og individuelle ved et menneske fremheves og verdsettes.

Bildene på Jernbanetorget viser en jente og en eldre mann. Jenta står med en liten veske i hendene, og ser ganske forventningsfull ut, mens mannen ser mer alvorlig ut, nesten resignert og tilbakeholden. Det blir en kontrast mellom jenta som et bilde på barndommens uskyld og forventning til fremtiden og den gamle mannen som har levd i en evighet. For mens seriens tittel umiddelbart synes å henvise til en konkret overgang fra sted til sted, så kan det også være snakk om en overgang mellom ulike tilstander. Den unge jente og den gamle mannen kan ses som bilder på overganger mellom livets ulike faser.

Måten bildene er plassert på gjør at de også refererer til sin kontekst; fotografiene er tatt på en t-banestasjon og hengt opp på en t-banestasjon. De karakteristiske flisene i bakgrunnen i fotografiene repeteres av flisene på veggen der bildene er hengt opp. Dermed skapes det en tydelig kobling mellom fotografiene og deres kontekst, som kan sies å påpeke hvor det er man oppholder seg. Samtidig føles kanskje de portretterte desto nærmere oss som betraktere, man relaterer seg til dem, når de tilsynelatende står i samme rom.

Tingenes tilstand

Ferden gikk deretter videre til Carl Berner t-banestasjon, hvor Bjørn Hegardt og Theo Ågren viser prosjektet White Light. Et tidligere butikklokale er tatt i bruk for å vise prosjektet. Kunstnerne har her tatt for seg folks tanker om døden, og det at man angivelig ser lyset i enden av tunnelen, når man dør. Utallige objekter som stoler, bord og lamper svever rundt i det hvite rommet. Man kan lese dette som bilde på livet som passerer i revy. Samtidig reflekterer verket også Oslo Opens overordnende tema “forbruk og evighet”. De hverdagslige objektene henviser til materialismen vi omgir oss med, samtidig som disse objektene ser ut som de er frosset i rommet, til evig tid. White Light er kanskje det uteromsprosjektet som best reflekterer begge aspekter ved temaet. Referansene til forbruk og materialisme kan for øvrig peke på et engasjement for miljøet; menneskets enorme forbruk vil til slutt føre til menneskets utslettelse av seg selv. Bruk-og-kast-mentaliteten er påtagelig, men hvor blir det egentlig av alle tingene som kastes?

Det siste prosjektet jeg møter på min kunstekspedisjon uttrykker mer eksplisitt en bekymring for miljøet. På Majorstua t-banestasjon viser fotografen Ole Andreas Buenget bilder fra Grønland og isen som smelter. Den stadige kilden til bekymring – den globale oppvarmingen – er temaet her. Umiddelbart får jeg inntrykk av at bildene ikke kommer til sin rett, der de vises i JCDeacux` reklamemontere. Monterene hvor fotografiene er plassert er ikke skilt ut på noe vis, og konsekvensen er at bildene drukner i reklamene som omgir dem. Som publikum går man rett forbi, med mindre man vet at de er der og aktivt oppsøker dem. Samtidig kan dette faktisk være hensikten; kunstneren tar i bruk andre, gitte strukturer og ønsker ikke nødvendigvis at verket skal betraktes som kunst. Det kan kanskje være enklere å få frem et budskap når et bilde ikke er “redusert” til kunst. Disse fotografiene kan for eksempel ende opp som historiske dokumenter dersom (eller når) Grønlandsisen har smeltet og forsvunnet.

Det er altså kunstverk for enhver smak i disse uteromsprosjektene. Man har nå muligheten til å oppleve kunst der man er i det daglige, ja nettopp, på vei til og fra jobb og skole og andre ting. Til tross for noen mer eller mindre heldige plasseringer, så er det duket for flere gode kunstopplevelser langs sporveiene i høst. Og om du gikk glipp av uteromsprosjektene i helgen, så er det fremdeles håp. Disse blir nemlig stående helt til 14. oktober. Så sett deg på t-banen og opplev litt kunst!

Kunstnerne, verk og visningssteder:
Magnus Bjerk: The inside of the outside of the inside, no. 4, fasaden på Oslo S.
Mikkel Strandbygaard: Regnbuens ende, Kunstpassasjen på Jernbanetorget t-banestasjon.
Ulla Schildt: Passage, Jernbanetorget t-banestasjon.
Bjørn Hegardt og Theo Ågren: White Light, Carl Berner t-banestasjon.
Ole Andreas Buenget: uten tittel, Majorstua t-banestasjon.

Alle uteromsprosjektene vises frem til 14. oktober.