Han var en arrogant festløve som alene bygget opp kulturminnevernet i Norge. Han tapte alle verdikamper, men idag sees Harry Fetts innsats som fremskrittsvennlig, dynamisk og moderne.
Harry Fett-seminar på Kistefosmuseet 24. august
Trygve Fett, seniorrådgiver ved bymuseet i Bergen, kunne fortelle at hans bestefar (Harry) kom fra en borgerlig bakgrunn. Edvard Fett var en fabrikkeier fra Tyskland som i 1873 kjøpte Valle utenfor Tønsberg og begynte å produsere tapeter. Senere Høienhall i Christiania som laget rosetter og belisting. Det ble bygget boliger for arbeiderne, og villa til Fett-familien. Det var et eget samfunn med patriarkalske verdier hvor man verdsatte laugsånd og faglig dyktighet. Harry Fett og hans søster vokste opp her. På 1890-tallet studerte han i fem år kunst og kunsthistorie i Tyskland. Edvard kommenterte sarkastisk at sønnen dro for å “studere museene”. I 1899 kom Harry Fett tilbake, og norsk kulturminnevern, som nesten ikke fantes, var plutselig noe som stadig ble debattert – fordi Harry Fett gjorde det hele tiden og overalt.
Fem hovedargumenter
Et villniss av argumenter er blitt brukt, og brukes, for å legitimere bevaring av kulturminner. Torstein Arisholm har dog forbilledlig inndelt disse i fem hovedtyper*:
1) Tesen om at vi kan lære av historien. Verdier. Som vi står nær, er i harmoni med etc.
2) Argumentet om identitet. Hvem er vi, hvor står vi og hvor skal vi gå? Hver lille gjenstand fra fortiden har vært med på å skape dagens situasjon, så det kan bli mye å ta vare på.
3) Moralistiske argumenter: Vi blir “fattigere” hvis vi ikke ivaretar kulturarven.
4) Pragmatiske argumenter: Kulturminnene tjener som illustrasjoner til historie og kulturhistorie. Det er økende “etterspørsel” etter kulturhistorie.
5) Appeller ut fra rent estetiske kriterier. Ting beskrives som “storslagne”, eller de innehar “pittoresk skjønnhet” etc. Dette er strengt tatt ikke argumenter for å bevare.
I tillegg kommer et stadig tilbakevendende 2. ordensargument: “Nå haster det!”
Historie må skrives
I Nora Ceciliedatter Nerdrums velsmurte regi ble seminardeltagerne først presentert tre halvtimes innlegg, og deretter var det paneldebatt under parolen: “Kulturminnevernets verdigrunnlag – hvor går vi?”
Post. doc. Kristin B. Aavitsland (som er iferd med å påbegynne en biografi om Fett) gav en innføring i Fetts verdikonservatisme og humanistiske grunnholdning. For Fett levde fortiden organisk i nåtiden. Her var det med andre ord erkjennelse å hente (argument 1+2+3). Fett brukte økonomisk terminologi for å beskrive hvordan verdien av en slik erkjennelse kommer og går. Og han utvidet kanon: Det er jo simpelthen ingen grenser for hva som kan inneha “aldersverdi”; dvs. vitne om at tiden går og at vi er i tiden – at fortiden lever i oss. Moralske og åndelige verdier er symbolisert ved tingene, og vi må ta vare på dem, ikke rasere dem.
Dag Myklebust, seniorrådgiver hos Riksantikvaren, kritiserte den vanlige 
påstanden om at kulturminnevernet i Norge har vært så viktig for norsk selvforståelse. Vår utkant kan bare forståes i et større perspektiv, og Fett skjønte dette. Når Fett snakker om Norge, er det som territoriell størrelse, ikke en kulturell. Fett var utdannet i Tyskland og det var malere som for eksempel J.C. Dahl også. Norge skiftet bare bestyrer i 1905; utover det var det de samme personene som gjorde det samme de alltid hadde gjort. Skulle man ha debatt om kulturminner, måtte man ha kunnskap, og kunnskapen fantes utenfor Norges grenser. Tilsvarende var Fett fleksibel på hva slags gjenstander som kunne gi innsikt: Ikke bare døpefonter og malerier, men også dagliglivets artefakter. Myklebust mente derfor at Fett hadde et fleksibelt helhetssyn som lever videre i kulturminnevernet idag (ved at man freder et pissoar for eksempel).
Arne Lie Christensen, førsteamanuensis i kulturhistorie ved UiO, tok for seg Fetts tekst “Karl Johan – et stykke bykunst”, og viste hvordan Fett velger ut hvilke deler av historien han lar bevisstgjøre oss, mens han glatt ignorerer epoker, bygninger og planer han ikke liker. Flere generasjoner agerer rett nok samtidig (og representerer dermed sammen en “usamtidighet”) men ikke alle får bli med i Fetts beretning. Han velger ut det som passer ham. Og han tolker Groschs basarhaller rett inn i nygotikken. Her må vi bevare slakterdamen som arbeider under middelalderbuen! Han ville ikke ha “fristilling” av monumenter (slik mange f.eks. mente at man burde rive basarhallene for å gi plass til en pen park rundt Domkirken). Således er Fett et godt eksempel på at historie må skrives, og det var disse komposisjonene Fett ønsket å bli husket for.
Alt kan vernes
Det var altså kulturminnevernets identitet (argument 2) ordstyrer Bjørn Smith-Simonsen skulle få panelet til å snakke om, men det viste 
seg å ikke være helt lett: Hans-Henrik Egede-Nissen, stipendiat ved AHO, syntes det var unødvendig å monument- alisere sykkelstativer og pissoarer. Det fikk holde med et fotografi i en bok til denslags (argument 5). Lotte Sandberg, arkitektur- og kunstkritiker i Aftenposten, påpekte at det nå er gått inflasjon i vernevirksomheten og viste til Trond Giske som på TV kom trekkende med en privat musikk-kassett fra sin ungdomstid som eksempel på hva Kulturminneåret skulle ta vare på. Hun etterlyste faglig sterkt lederskap og vektlegging av verneteori i kulturminnevernet. Og sist, men ikke minst: Skal Aker Brygge vernes? I vår tid?
Ragnar Kristensen fra Fortidsminneforeningens Vestfoldavdeling påpekte at kulturvern innebærer vekting av ulike samfunnsinteresser mot hverandre. Hvilken identitet er det vi skal ta vare på? Thordis Arrhenius, professor og insttuttleder ved AHO, tok opp denne tråden og problematiserte hva slags kollektiv hukommelse (argument 1+2) vi kan være enige om idag, etter at metafortellingene er døde. Hun stilte seg videre spørsmålet om kulturminnevern idag primært består i å være infrastruktur for turisme (argument 4). Valgerd Svarstad Haugland, kirkeverge i Oslo, ville verne både gammelt og nytt, og hun mente det hastet! Ting var i forfall allerede! Ellers ville hun bruke kirker og Riksantikvaren ville verne dem. Ulf Holmene, seksjonssjef for bygningsvern og kulturmiljøfredning hos Riksantikvaren, påpekte at kulturminner ikke har noen egenverdi, men at vi gir dem mening. Han mente videre at alle behov skal respekterers og representeres. Holmene har med andre ord tatt konsekvensen av Lov om kulturminner av 1978: En lov som i prinsippet gjør det mulig å frede absolutt alle materielle gjenstander i Norge.
*Torstein Arisholm: “Til kamp mot tidens tann. Kulturminnevernet i Norge”. I ARR – idehistorisk tidsskrift nr. 2, 1990. Side 10-14.
Bilder fra toppen:
1) Valgerd Svarstad Haugland, kirkeverge i Oslo.
2) Post. doc. Kristin Bliksrud Aavitsland, Universitetet i Oslo.
3) Seniorrådgiver Dag Myklebust, Riksantikvaren.
4) Ordstyrer Bjørn Smith-Simonsen; kunsthistoriker Hans-Henrik Egede-Nissen, stipendiat ved Arkitekthøyskolen i Oslo; Ragnar Kristensen, Fortidsminneforeningen – avdeling Vestfold, professor Thordis Arrhenius, instituttleder ved Arkitekthøyskolen i Oslo; Ulf Holmene, seksjonssjef for bygningsvern og kulturmiljøfredning hos Riksantikvaren; Valgerd Svarstad Haugland, kirkeverge i Oslo; og Lotte Sandberg, arkitektur- og kunstkritiker i Aftenposten.