KUNSTforum 2015-08-03T07:44:07Z http://kunstforum.as/feed/atom/ WordPress André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Nytt om navn]]> http://kunstforum.as/?p=20303 2015-08-03T07:44:07Z 2015-08-03T07:07:42Z Trondheim Kunstmuseum har ansatt nye kuratorer og Konsten.net har ny redaktør. 

Foto Stefano Collicelli Cagol: Ludovica Carbotta

Foto Stefano Collicelli Cagol: Ludovica Carbotta

Trondheim Kunstmuseum kunne nylig avsløre på sine nettsider at de fra 1. september ønsker to nye kuratorer velkommen til institusjonen.

Randi Thommesen, kjent for sin bakgrunn som gallerist med galleriet Lautom Contemporary som hun drev i perioden 2007-2013, går til stillingen som kurator for samtidkunst ved museet.

Samtidig knytter museet til seg Stefano Collocelli Cagol, som i fjor avsluttet en doktorgrad i kuratering ved Royal College of Art i London. Collocelli Cagol har fått tittelen curator at large og skal skal være ansvarlig for en rekke prosjekter i årene som kommer, ifølge museets nettsider.

I forbindelse med ansettelsen sier Thommesen samme sted:

– Trondheims kunstscene har de siste årene utviklet seg til å bli et reelt og spennende alternativ til Bergen og Oslo. Etableringene av det kunstnerdrevne visningsstedet Rake og den nye Kunsthallen har øket mangfoldet. Samtidig har Trondheim kunstmuseum hevet ambisjonsnivået og gått fra å være et regionalt museum til å skape utstillinger av nasjonal og internasjonal interesse. I løpet av de siste årene har jeg selv ved flere anledninger tatt turen til Trondheim for å se utstillinger på Trondheim kunstmuseum. Jeg gleder meg til å bli en del av staben ved kunstmuseet og ta aktiv del i byens kunstmiljø.

Også Collocelli Cagol trekker frem Trondheims kunstliv som en motivasjon for å jobbe med museet og sier følgende om egne ambisjoner:

– Jeg er begeistret over å bli en del av teamet ved Trondheim kunstmuseum som curator at large, for å kunne bidra til at byens dialog med institusjoner, kunstnere og fagfolk i andre land kan utvides ytterligere. Trondheim utgjør en unik kontekst for et kunstmuseum med sitt livlige studentliv, ambisiøse vitenskapelige profil og slående omgivelser. Sammen med mine kollegaer håper jeg å styrke kunstneriske eksperimenteringer; fremheve underkommuniserte spørsmål utover kunstens grenser; tenke ut nye modeller for kunstnerisk produksjon og distribusjon og å åpne for dialog med et mangfoldig publikum.

Det er ikke bare Trondheim Kunstmuseum som har annonsert nye navn i sommer. 16. juli kunne Konsten.net avsløre at Anders Olofsson trekker seg som redaktør for nettsiden og gir embedet videre til Magnus Bons. Bons, som har vært særlig aktiv som kritiker og skribent for Konsten.net og Konsperspektiv i Sverige, skriver også regelmessig for Kunstforum. Sist publiserte han en kritikk av utstillingen Efter Babel på Moderne Museet.

magnus bons IMG_4852Olofsson går til en stilling som ikke lar seg forene med redaktørstillingen og sier om Bons til Konsten.net:

– Han är en erfaren och respekterad konstkritiker och skribent, och det ska bli spännande att se hur Konsten.net kommer att utvecklas under hans ledning.

Om sine ambisjoner for Konsten.net sier Bons samme sted:

– Det är angeläget att bevara Konsten.net som en fristående plattform för konstkritik. Anders stora engagemang har etablerat sajten som en Sveriges mest lästa och jag tackar för förtroendet att leda Konsten.net vidare. Jag kommer att fortsätta publicera mig på sajten, och vill samtidigt passa på att hälsa både gamla och nya skribenter välkomna att bidra med texter på Konsten.net.

*
Randi Thommessen (f. 1970) har en BA fra Central St Martins College of Art and Design i London og er utdannet kurator fra Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB). Fra 2007 til 2013 drev hun galleriet LAUTOM contemporary i Oslo. I 2013-2014 satt Randi Thommessen i stillingen som vikar for daglig leder på Agder Kunstsenter i Kristiansand. Thommessen har siden jobbet som kurator på to kunstprosjekter for KORO.

Stefano Collicelli Cagol (f. 1978) har en doktorgrad fra program for kuratering av samtidskunst ved Royal College of Art i London fra 2014. Collicelli Cagol har kuratert utstillinger ved museer og forskjellige visningsrom i Italia og Østerrike, blant andre avdelingen ‘Musei in Mostra’ ved Artissima 2015 i Torino og ‘Forms of Distancing. Representative Politics and the Politics of Representation’ ved Steirischer Herbstfest i Graz, 2014.

Magnus Bons (f. 1964) er frilans kunstkritiker og skribent og har levert saker til Kunstforums nettside og papirutgave siden 2011. Han har en cand.phil. i kunstvitenskap fra Stockholms Universitet og medvirker fast i kunsttidsskriftet Konstperspektiv. Han har skrevet for en mengde av Sveriges større kunstinstitusjoner og vært medforfatter til flere bøker om kunstnere. Hans siste publikasjon er Identitetsfrisen om den svenske maleren Torsten Andersson.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Vi lever på en stjerne]]> http://kunstforum.as/?p=20264 2015-07-26T07:26:13Z 2015-07-26T07:21:14Z Til minne om ofrene og de pårørende fra 22. juli 2011 deler vi Hannah Ryggens Vi lever på en stjerne fra 1958.

Hannah Ryggen: Vi lever på en stjerne (1958).

Hannah Ryggen: Vi lever på en stjerne (1958).

Billedveven som hang i Regjeringsbygget da det ble rammet av eksplosjonen er varig merket av angrepet. Veven vises for tiden på Nasjonalgalleriet i en stor og viktig mønstring av Ryggens kunstnerskap og der kan man se at restaureringen har gjort såret bildet ble påført til et nesten usynlig arr. Reparert, men varig tilstede som et grodd sår.

Verket som handler om håp og kjærlighet er blitt et sterkt symbol på såret det norske samfunn ble påført av terroristen for fire år siden, et sår som sakte gror, men som for alltid vil være et arr i vår historie. Bildet påminner både om den brutale handelsen og på vår kollektive sorgprosess. Da terroren rammet sto det norske samfunnet sammen for demokratiske verdier. Den kjærligheten gir grunnlag for håp.

Likevel er det ingen grunn til å hvile i arbeidet for et inkluderende, generøst og demokratisk samfunn.

De siste dagene har vi erfart at mange pårørende fortsatt er sterkt påvirket av hendelsen og sorgen over å miste noen av de nærmeste. De trenger vår støtte nå, kanskje mer enn noen gang.

Siden angrepet har vi ved siden av toleranse og åpenhet også erfart krefter som jobber for ytterligere polarisering mellom “oss” og “dem” (fra ulike politiske og religiøse ytterkanter). Vi må hele tiden være forberedt på å kjempe for og forsvare vår frihet med demokratiske midler, uavhengig av hvor trusselen kommer fra.

Hannah Ryggen kjempet mot totalitære ideologier med kunsten som våpen gjennom et helt liv. Kunsten hennes oppleves like relevant idag som i den tiden den ble laget. Den minner oss om at kampen for frihet er en vedvarende prosess. Derfor var det også et godt valg av Henie Onstad kunstsenter å la Vi lever på en stjerne være omdreiningspunktet og tittel for en utstilling som tok opp problemstillinger knyttet til 22. juli. For å kunne bygge et godt fremtidig samfunn trenger vi å lære av fortiden.

Jeg mener Hannah Ryggen og hennes billedved har mye å lære oss om frihet, fremtid, håp og kjærlighet.

 

André Gali, redaktør

 

Denne teksten var først publisert på Kunstforums facebook-side og instagramkonto 22. juli.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[Hvordan lage en hage]]> http://kunstforum.as/?p=20242 2015-07-23T09:59:49Z 2015-07-23T08:03:12Z I forbindelse med utstillingen Frida Hansen – art nouveau i full blomst, åpnet Stavanger Kunstmuseum før sommeren også utstillingen Hvordan lage en hage. Se bilder fra utstillingen her.

Hvordan lage en hage viser verk av Liv Tandrevold Eriksen, Maren Dagny Juell og Ingrid Toogood, og er bygget opp rundt en fascinasjon for Frida Hansens liv og virke. De tre samtidskunstnerne har på ulike måter latt seg inspirere av Hansens kunstnerskap, og derfra dypdykket ned i egne fagfelt. Liv Tandrevold Eriksen viser maleri, tegning og skulptur; Maren Dagny Juell viser video og installasjon, og Ingrid Toogood viser maleri og skulptur. Utstillingen en initiert av Liv Tandrevold Eriksen, Maren Dagny Juell og Ingrid Toogood, og kuratert i samarbeid med Hanne Beate Ueland.

Alle foto: Christopher Jonassen

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 1–3.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 1–3.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 4-6

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 4-6

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 7-9

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 7-9

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 10-11

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 10-11

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 1)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 1)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 2)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 2)

Maren Dagny Juell, Dandelion

Maren Dagny Juell, Dandelion

Maren Dagny Juell, Tutorial #6

Maren Dagny Juell, Tutorial #6

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Hvordan lage en hage vises til 18. oktober.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Gallerier som forsvinner]]> http://kunstforum.as/?p=20232 2015-07-14T20:39:14Z 2015-07-14T20:27:28Z De siste årene har flere viktige gallerier stengt dørene. Det burde være i en borgerlig regjerings interesse å stimulere til at flere gallerier overlever.

Åpning av Galleri GAD på Tjuvholem i 2005. Foto: Andrá Gli

Åpning av Galleri GAD på Tjuvholem i 2005. Foto: Andrá Gli

For noen uker siden kunne man lese på Knut Blomstrøms Facebook-side at han har gitt fra seg nøklene til det portable galleriet GAD som de siste årene har hatt tilholdssted utenfor Munch-museet. Galleriet har vist stor variasjon av kunstnere i både generasjon og uttrykk, fra Aase Texmon Rygh til Kristian Øverland Dahl, fra Helga Bu til Bertil Greging, fra Anders Sletvold Moe og Lars Morell til Sten Are Sandbeck og Maria Sundby. Og mange mange flere. En rekke kunstnere som idag stiller ut regelmessig og har opparbeidet seg respekt i kunstfeltet hadde sine første galleriutstillinger på GAD. Derfor er det synd at dette nå er historie.

Jeg husker da galleriet åpnet ytterst på Tjuvholmen i november 2005. Det var tegnet av Magne Magler Wiggen, kjent for å ha tegnet den grønne frosken som en periode var plassert utenfor Nasjonalgalleriet. GAD var nytenkning innen arkitektur og består at ti containere som var sydd sammen til et tre etasjers galleri. Tanken var at galleriet skulle kunne flyttes etter behov, noe det også gjorde halvannet år etter da det flyttet til Tøyen.

Jeg dekket åpningen av galleriet på Tjuvholmen for nettstedet Kunstkritikk og konkluderte den gangen med “at galleriet ytterst på den nøgne ø inspirerer.” Det gjorde det da det åpnet, og det har det gjort siden. Jeg har sett flere spennende utstillinger her. Av favoritter kan nevnes Dum,  Dummere med Lars Monrad Vaage, Kalle Runeson og Joakim Cossais, Sten Are Sandbecks soloutstilling Teppefall og gruppeutstillingen Forrest Assembly kuratert av Marianne Hurum.

GAD er ikke alene av viktige gallerier som har stengt dørene de siste årene. Erik Steen Gallery, Lautom Contemporary og Maria Veie Gallery har alle avsluttet sin virksomhet innenfor de siste årene. Alle spennende gallerier som har løftet frem kunstnere av betydning. Som Ane Mette Hol og Toril Johannesen (Lautom), Christina Leithe og Frido Evers (Maria Veie) og Stian Ådlandsvik & Lutz Rainer Müller (Erik Steen), for å nevne noen få.

For min egen del har Lautom vært særdeles betydningsfullt og det har vært et galleri som har hatt innflytelse på min redaksjonelle linje i Kunstforum. Galleriet har hatt et solid kunstfaglig program og Randi Thommessen som grunnla og drev galleriet våget å satse på en generasjon som vokste frem parallelt med ny-konseptualistene hos galleri Standard (Oslo) og som var relativt uetablert da galleriet åpnet dørene i 2007. Jeg har nevnt Ane Mette Hol og Toril Johannesen, men også Øystein Aasan, Kjetil Kausland, Sandra Norrbin og Kristin Nordhøy bør nevnes. I tillegg har Thommessen invitert kuratorer til å lage gruppeutstillinger, som Erlend Hammers Bunnies, it must be bunnies, Power Ekroths Wrap Your Troubles in Your Dreams og Tommy Olssens Where a river runs north underground. Dette grepet har gitt galleriet en egen dynamikk mellom galleriets egne utstillinger og de inviterte kuratorene.

Jeg anmeldte Bunnies, it must be bunnies for Kunstkritikk før Kunstforum ble etablert og i Kunstforum har både Thommesen og Aasan prydet papirutgavens forsider, i henholdsvis 2010 og 2011. Vi var også tidlig ute med å intervjue Toril Johannesen (Kunstforum #1 2011). Jeg har også dekket en rekke av Lautoms åpninger for min personlige blog, Galiblog, og når jeg ser tilbake på tiåret som er gått, har jeg mye historie på Lautom.

Det kan være mange grunner til at et galleri stenger dørene, men en ting er sikkert: det er ingen lukrativ bransje å jobbe i for de aller aller fleste. Samlerne er få og det er kostbart å drive galleri. Til det kommer at lave reisekostnader gjør at kunstmessene blir konkurrenter om samlernes oppmerksomhet og pengepung. Det er tross alt mer spennende å handle på et amerikansk galleri i Basel enn å stikke ned på hjørnet på Bislett. For samling handler blant annet om identitet, et sosialt fellesskap, middag med de riktige menneskene og investering i de kuleste kunstnerne. Bare spør Erling Kagge.

Det er i og for seg ikke noe galt med kunstmesser eller at folk handler der. Det er tross alt også et mulig marked for norske gallerier. Både Lautom Contemporary og Maria Veie har god erfaring fra messer som Art Basel og Art Basel Hong Kong. Her har også den blåblå regjeringen det siste året kommet på banen med sårt tiltrengte støttemidler, dessverre for sent for de nevnte galleriene, men det gir kanskje håp for nye. Hvordan det vil utarte seg i praksis gjenstår å se, men det er hvertfall tegn på en slags erkjennelse av at også norske gallerier forholder seg til et globalt marked.

Dessverre er det kostbart å være galleri i Norge, og det er kostbart å være kunstner, noe som igjen gjør at norsk kunst ofte er for dyr for internasjonale samlere, noe kunstsamler Rolf Hoff blant annet har påpekt. Det er en utfordring som det bør være mulig å finne en løsning på.

Markedet er noe som vi problematiserer mye i kunstverden (ikke minst i det kommende nummeret av Kunstforum der Gjertrud Steinsvåg er gjesteredaktør). Kunstens karakter av å være et kritisk frirom gjør at den ofte motsetter seg den tradisjonelle markeds- og varelogikken.

I Norge har vi en stor flora av ikke-kommersielle gallerier som gjør en viktig jobb for mange kunstnere og støtteordninger gjør det mulig for dyktige kunstnere å virke selv om markedet for kunst er relativt lite. Det er noe vi skal være glade for og det er en viktig grunn til at vi har blomstrende kunstscener i Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Tronheim og Tromsø, i internasjonal sammenheng kostbare byer å leve i.

Men det private gallerier tilbyr som gjør dem til en viktig del av kunstfeltets infrastruktur er en kontinuitet og en vedvarende relasjon ikke bare til samlere, men også til museer, som er en vel så viktig kundegruppe. Når kunstnere stiller ut omtrent annethvert år i et fast galleri kan publikum, kritikere og kunder følge kunstnerskap over tid, noe som bidrar til kontinuitet og trygghet. Gallerister bygger en kunstners karriere på en annen måte enn kuratorer og er et nødvendig supplement til de ikke-kommersielle visningsarenaene. Dette forutsetter at galleriene har en stall og jobber forpliktende med kunstnere, noe de fleste seriøse gallerier gjør, og som både GAD, Lautom, Erik Steen og Maria Veie, har gjort i varierende grad. Derfor er det synd at de nevnte galleriene har stengt dørene, både for kunstnerne selv og for publikum.

Den blåblå regjeringen er kjent for sitt fokus på maktspredning og private penger i kunsten. Da vil det være naturlig å tenke at politiske løsninger som kan styrke galleriene vil være av interesse for regjeringens kulturpolitikk. Den støtten til messedeltagelse som regjeringen har innført er et viktig virkemiddel og det er lov å håpe at regjeringen i fremtiden også vil styrke heller enn svekke forvalterorganisasjoner som OCA og Norwegian Crafts som jobber med å løfte norske kunstnerskap ut i verden. De gjør en viktig jobb i det ikke-kommersielle segmentet av kunstverden. Vekselvirkningen mellom ikke-kommersielle og kommersielle arenaer for visning av kunst er sentral om vi ønsker at gode norske kunstnerskap skal hevde seg internasjonalt og bli en naturlig del av internasjonale mønstringer og samlinger.

Det er ingen hemmelighet at deltagelse på for eksempel Venezia-biennalen øker en kunstners verdi i markedet. Da er det bra å ha et galleri på Art Basel noen uker etter åpningen av Venezia-biennalen som kan forvalte verkene til denne kunstneren. Som da Elmgreen & Dragset lagde The Collectors på den danske og nordiske paviljongen i 2009, der de viste andres og egne verk i en scenografisk fremstilling av to samleres hjem. Uken etter var deres arbeider til salgs på flere gallerier på Art Basel. Det er klart at en rekke samlere som kommer til Basel allerede har vært i Venezia på åpning der og at deltagelse på en anerkjent kunstbiennale fanger deres oppmerksomhet, som igjen kan lede til kjøp.

Å ha solide gallerier med base i Norge som har god kunnskap om den lokale såvel som den internasjonale scenen er gull verdt om man ønsker at den norske kunsten skal bli en naturlig del av det internasjonale feltet og at norske kunstnere skal kunne livnære seg like mye på salg som på stipender og andre støtteordninger. I så måte er galleri Standard (Oslo) et levende bevis på at det er mulig å drive kommersielt galleri med et stort internasjonalt marked. For en borgerlig regjering som ber kulturfeltet søke penger andre steder enn i Kulturdepartementet / Kulturrådet alene, vil det være god kulturpolitikk å legge til rette for at norske gallerier med høy standard som satser på uetablerte kunstnerskap kan overleve i et tøft marked.

]]>
0
Monica Holmen <![CDATA[Escaping Categories]]> http://kunstforum.as/?p=20216 2015-07-08T07:54:21Z 2015-07-08T07:54:21Z This summer, El Anatsui’s massive works can be experienced at Kunstbanken Hamar. KUNSTforum met with him for a brief talk on his work, inspirations and categories.

El Anatsui, Dzi II. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Dzi II. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

For quite some time now, El Anatsui (b. 1944) has received appraisals throughout the international art world for his monumental installations, especially those involving bottle caps. The latest acknowledgement came in the guise of one of the most important awards: Golden Lion for Lifetime Achievement, from the La Biennale di Venezia. In the words of the board, the award “acknowledges not just his recent successes internationally, but also his artistic influence amongst two generations of artists working in West Africa.”

However, it was his enormous installation draped on the façade of Palazzo Fortuny during La Biennale di Venezia in 2007 that the Western art world really seemed to open their eyes for El Anatsui’s thought provoking and aesthetically striking work.

Last month, El Anatsui opened a rather major solo exhibition in Norway. And not in the Museum of Contemporary Art, Oslo, where one might expect to encounter such solid and high-ranking artists. Instead, you’ll have to travel to Kunstbanken at Hamar, the art centre in Hedmark County. A few years back they included some works of El Anatsui in a group exhibition, and now he’s back with several new works, some of them even site-specific.

Monumental Forms
El Anatsui’s work are monumental, to say the least. On YouTube one can see a video of how his works are installed; by using three lifts and twice as many people to install one single piece.

‘This is due to their size; they are actually quite light, but they are big, delicate and soft,’ El Anatsui explains.

El Anatsui, Rehearsal. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Rehearsal. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

The almost flowing carpet-like works are organized onto the wall, with El Anatsui making wave-like textures in them and thus making them come to life. In some ways, they can come off as textile, or at lest something soft, related to fabrics. Depending on how they are installed, one could easily see them termed as both sculptures and installations. But El Anatsui does not want to label them.

‘They are just art, they don’t belong to any category. I call them “free forms”, and I install them differently in every place.’

He explains how the various ways of installing the works have changed throughout his career and thus altered how they can be perceived.

‘The first pieces I made were hanging in the middle of the studio so you could move around them. But then the galleries and other spaces tend to put them on the wall. If they hang, they are sculptural.’

Poor Media
Throughout his career, El Anatsui has worked with a wide range of different materials and medias. He has used clay, driftwood, railway sleepers and wood. His latest inclusion to the material repertoire, and what now seems to his signature material, is bottle-tops.

‘All the works in this exhibition are in the same medium that I have been using for quite some time now; bottle-tops. Aside from that, there are different ideas and I play with colour, a strong attribute of the medium.’

The bottle-tops are woven together with copper thread, as if the caps were textiles or bits and pieces of different garments.

El Anatsui, Rehearsal, detalj. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Rehearsal, detalj. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

You once said The amazing thing abut working with these metallic fabrics is that the poverty of the materials in no way precludes the telling of rich and wonderful stories. Can you elaborate on your use of such diverse materials?

‘Apart from the bottle caps, I have used media you can call “poor”. They have been put to use and after that left to rot. I meet them, say hello to them and work with them.’

‘What I do is salvaging the lives of the downtrodden. I give them new lives, a more enhanced life, a higher life than previous one, you might say.’

You say there are stories in these different mediums. Are you referring to any particular stories, or just the fact that because of the materials previous usage, there are stories inherent in them, known or unknown?

The materials have been used before and they have stories because of that. And it’s not just bottle-tops. In my context, the bottle-tops are objects that connect my part of the world through trade (fair or unfair) with the rest of the world. There is some kind of connection. Also, remember the fact that a drink is a great socialising factor; it has the ability to connect people. So in the process of linking the bottle-tops there are symbolic implications inherent in that. There are loose connections, yes, as between nations, regions and individuals, which relationships are never permanent.

Anti-categorizing
The art world has always had an inherent need to categorize, both the artists and the artworks. This is – understandably – probably a consequence of wanting to (re-)write art history, but when it comes to contemporary art, it may also prove fruitful to let go of the many labels. Many may have tried to avoid the constant labelling, or at least to perceive something as multi-layered or possibly part of several categories. Still, we’re not quite there yet.

El Anatsui, Dzi I. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Dzi I. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

Much in the same fashion, the art world seems to still clutch to a divide between the Western world and the South and Eastern art world, the latter often understood as developing nations and continents. As a result, artists coming from any other country than the Western ones, are usually categorised on these premises – as African, Asian, Chinese and so on – whereas if you’re from a European country, you’re simply an artist.

Avoiding categorising on several levels is one of the things important to El Anatsui. As an artist coming from Ghana, thus being subject to the label “African artist” – as if the African continent is all the same – he experiences that his works are interpreted on these grounds.

‘They always categorise me more on my geographical background rather than as an artist. But you would never point out that a European artist is European; they are just artists!’

‘I think this kind of categorisation is bad, because when you categorise people that way, there’s a tendency to start looking for elements confirming the categorisation, and that is limiting. As artists we have the whole world as our kind of inspiration.’

El Anatsui provides an example:
‘Recently I was in France to exhibit, and on the gallery walls I had several works installed, I created some waves in them as I usually do. And then, at one point, I decided to put stakes in there as well. Immediately people asked me if the stakes were referencing the staff that the African chiefs might use.’

‘By not looking beyond and past certain categories, you are narrowing the interpretation of the work, and you are narrowing the mind.’

El Anatsui also speaks eagerly of avoiding categorising of his art works, both in terms of origin and in terms of media or technique. As both kinds of categorising in his point of view are narrowing the possible perceptions of an artwork. Not to exclude such interpretations of course, but to encourage the viewers to keep more than one thought at once whilst looking at an artwork. Texts on his works however, say otherwise.

In the press release and many other places, it is stated that you in your work are commenting on West-Africas cultural and political history, together with worries regarding our use (or misuse) of resources and natures vulnerability. Can you elaborate?

‘It might be an environmental comment, but in a very small way. If you talk about being environmental, you speak of something that has an impact. Agnes Denes project of 10 000 trees as an environmental art that will most definitely have an impact on the surroundings. My collecting of some bottle caps does not have an impact like this.’

‘However, the collecting of bottle caps gives me an impression of the amount of drinking that goes on around the world. Also, the drinks have different names and so I sort of collect the names as well. And the drinks are concerned with what is happening in the society; an event or anything else that happened. This way, you might say that collecting the bottle caps gives me a kind of sociological profile of a place.’

‘There is something universal about the bottle caps; you can find them all over the world. And they will say something about that part of the world. Anyhow, there are so many layers of interpretations, this is just one of many.’

What about the West-African history?

‘I think it is part of what I mentioned already. People drink all over the world. For instance, in 1990 ECOMOG was established. It is an acronym for The Economic Community of West African Monitoring Group, a West-African multilateral armed force established by the Economic Community of West African States (ECOWAS) as a formal arrangement for separate armies to work together against the riots in Liberia and the on-going war there. A distiller decided to memorialise this by naming a brand of his liquor after the episode. So it’s part of the history of the region. That’s one of the ways these works preserve history.’

‘Also, people regard my work as having the same colour scheme as an iconic cloth. But you have the cloth without the colour scheme also. So I think that is kind of a coincidence.’

El Anatsui, Focus. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Focus. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

‘As an artist you certainly don’t have a control over what your work can be stretched to mean. But it can make sense of course; local drinks made in a part of Nigeria, are by the same people who make the cloths. So if they are choosing colours for caps for their drinks, or choosing colours, of course the colours cannot be the much different from what probably their ambience and other factors expose them to’

You have quite recently retired after holding several professor positions throughout your career. What are your future plans, and what drives you to keep up the work?

‘To continue living. I retired and concentrated more on making art. You don’t retire from art, you know! And art has to be made. That drives me.’

What are your inspirations then, if art has to be made?

‘To produce something that lifts the human spirit or affects people positively.’

Why art is important?

‘Without art the world would be very boring. Art is a way to renew the old, to take an old idea and represent it anew. It is a way of repeating the same message in new ways to get fresh attention or recognition’

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Nicolas Bourriaud sparket]]> http://kunstforum.as/?p=20203 2015-07-07T22:19:21Z 2015-07-07T22:10:53Z Er direktøren for École nationale supérieure des Beaux-Arts siden 2011 blitt en brikke i en politisk farse?

Nicolas Bourriaud, 2012. Foto: Frode Fjerdingstad

Nicolas Bourriaud, 2012. Foto: Frode Fjerdingstad

Nylig kunne artnet avsløre at den franske kurator og kritiker Nicolas Bourriaud som siden 2011 har vært direktør for École nationale supérieure des Beaux-Arts i Paris, verdens eldste kunstakademi, har fått sparket. Det var Frédéric Mitterrand, den daværende franske kulturministeren som ansatte Bourriaud i november 2011. Bourriaud, som er særlig kjent for å ha introduser begrepet relasjonell estetikk på 1990-tallet og for å ha startet visningsstedet Palais de Tokyo sammen med Jerome Sans i 1999, er ifølge artnet offer for en absurd politisk farse.

Det er den franske kulturministeren Fleur Pellerin som har sparket Bourriaud etter en 45 minutter lang samtale om ferden videre for det franske kunstakademiet kjent som Ensba. Kulturministeren forklarte ifølge nettstedet at hun hadde “et annet utdanningsprosjekt i tankene”, men da Bourriaud ba om ytterligere informasjon om dette prosjektet fikk han ingen tilfredsstillende svar. Artnet skriver videre at det var det franske satiremagasinet Le canard Enchaîné og sladrebladet Closer som først fortalte om hendelsen. Disse mener det hele er orkestrert av Julie Gayet, en fransk skuespiller som også er den franske presidenten François Hollandes elskerinne. Disse bladene hevder videre at Bourriaud, som fremdeles har noen år igjen på kontrakten, skal erstattes av Eric de Chassey, som snart avslutter sin jobb som direktør for Villa Médicis. Chassey er nemlig mannen til skuespilleren Anne Consigny som er en nær venn av Hollandes elsker, Julie Gayet.

Bourriaud er en omstridt figur på den internasjonale kunstscenen, hyllet av mange, sterkt kritisert av andre. Relasjonell estetikk og begrepet om det altermoderne som en kritikk av post-modernismen har hatt stor innflytelse på min egen kunstfaglige tenkning, noe som var motivasjonen for å intervjue ham for Kunstforum høsten 2012. I mine øyne svarer Bourriauds teorier godt på problemstillinger knyttet til en global hypervirkelighet der det sosiale er blitt en vare og kulturelle verdier oppløses av relativisme.

KUNSTforum_4_2012-300x399

Kunstforum 4/ 2012. Forsidefoto: Frode Fjerdingstad

Som kurator har han hatt varierende hell, ofte kritisert for å lage svake utstillinger med de samme kunstnerne om igjen og om igjen, og kun å prøve å bevise påstander fremsatt i bøkene. Selv om deler av kritikken er berettiget har Bourriaud i mine øyne truffet spikeren på hodet flere ganger. Med begrepet relasjonell estetikk pekte han på kunstnere som undersøkte sosiale relasjoner og strukturer som i etttertid kan ses som en form for “manuelle” sosiale medier – måter å samhandle på som fant sted i kunstrommet lenge før facebook eksisterte, men som pekte fremover mot de nye globale møteplassene som idag finnes i utallige nettsamfunn og ulike delings-apper på telefonen. Samtidig manifesterte den relasjonelle estetikken at den kritiske avant-garden var flyttet inn i samfunnet, som en del av kapitalismens strukturer og logikk – det er ikke lenger mulig å stå utenfor den globale kapitalismen, kun å virke i den – en erkjennelse som den franske teoretikeren Jean Baudrillard beskrev særdeles godt i boken Simulacres et Simulation (1981) som utforsker forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunnet. Her avviser Baudrillard at det finnes en virkelighet bakenfor representasjonen av den – eller simulakraet som han kaller det. Dermed kan heller ingen motstand komme utenfra – det finnes ingen virkelighet som skjules, det som skjuler seg i simulakraet er at det ikke finnes en virkelighet.

Men det er ingen kunstens død eller pessimisme å spore i Bourriauds tenkning, snarere vil han utfordre det han mener er en nostalgi som preger postmodernismen – og en tendens til å gjeninnføre stabilitet gjennom etnisitet-begrepet som multikulturalismen han brakt med seg – som han kalte en skandale for tenkningen da jeg snakket med ham. Det var også bakgrunnen for begrepet altermoderne som Bourriaud lanserte i forbindelse med den fjerde Tate-biennalen som han kuraterte i 2009. Begrepet utbroderes i boken Radicant (2009) og beskrives som en revurdering av det moderne, noe vi har sett flere eksempler på de siste årene.

Da jeg intervjuet Bourriaud i 2012 snakket han mye om syntesen mellom pedagogikk, kuratering og kritisk skriving. Den gangen, etter åtte måneder i jobben som han nå har fått sparken fra hadde han allerede begynt å sette preg på institusjonen;

– Jeg har allerede satt i gang flere endringer og et av prosjektene jeg har igangsatt er at vi inviterer en kunstner til å arbeide her og gjøre det vedkommende vil i et år. Jeg introduserer mer fleksibilitet i læreplanen, forklarte han og fortsatte:

– Et av våre mål er å reformulere hva en kunstskole er. Det er hentet fra DNA-et til Ensba, fordi fra tidlig på 1600-tallet til slutten av 1800-tallet ble det pedagogiske basert på iakttagelsen av kunstverkene. Men jeg vrir det på annen måte – det er ikke imitasjon, det er hvordan man kan benytte seg best mulig av frekventerende kunstnere og kunstverk til å finne noe nytt. Det er det som er utfordringen, fortsatte han og oppsummerte slik:

– For i si det enklest mulig, vil jeg si at jeg prøver å reversere forholdet mellom studenter og kunst. Jeg vil bygge en kunstskole som svarer til tiden vår: et kunstsenter som drives av pedagogikk.

Bourriaud har ikke vært ukontroversiell som direktør heller. I fjor sendte 14 professorer sammen med studenter et brev til daværende kulturminister Aurélie Filippetti med en klage på Bourriaud som ønsket å avskjedige tre prominente medlemmer av staben. Brevet ble tolket som en en dårlig forkledd kritikk av Bourriauds virke som direktør og kom i forlengelsen av kritikk Bourriaud har fått for samarbeid med motegiganten Ralph Lauren – som blant annet leide lokaler fra skolen uten at elevene, som plutselig sto uten studioer i noen dager, var informert – og for skolens deltagelse ved  Paris´ galleri weekend Choises – en kommersiell messe – også her var ikke skolens elever informert. Den gangen engasjerte en rekke kunstpersonligheter som Dominique Gonzalez-Foerster, Daniel Buren, Ami Barak og Hou Hanrou seg i en underskriftskampanje for å vise sin støtte til Bourriaud. Det er ikke usannsynlig at noe lignende kan skje igjen denne gangen.

Det er selvsagt ikke gitt at Bourriaud er en god direktør for kunstakademiet bare fordi han er en spennende tenker og kurator, men det er kontroversielt hvis det er sant som franske medier skriver at avskjedigelsen er knyttet til personlige interesser hos presidentens elskerinne. Slik det fremstår nå virker det hele som en politisk farse der presidenten blander private og politiske interesser for å fremme sitt eget nettverk. Det vil trolig bli mye bråk i den franske offentligheten før denne saken er helt avgjort.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[Gjesteredaktør tematiserer kunstens økonomi]]> http://kunstforum.as/?p=20193 2015-07-01T14:31:01Z 2015-07-01T11:09:51Z Når Kunstforums høstnummer kommer ut i september, har kurator Gjertrud Steinsvåg redigert et temanummer om kunst & penger.

DSC_1162 2-kopi

Kurator Gjertrud Steinsvåg er gjesteredaktør for Kunstforum 3/ 2015.

Steinsvåg, som har bakgrunn som kurator og nylig gikk fra stillingen som leder for internasjonale prosjekt i Norwegian Crafts og tiltrer som programansvarlig på Kunsthøgskolen i Oslo i august, har siden februar i år arbeidet med Kunstforums høstnummer. Temaet vil være kunsten og dens forhold til penger, både private og offentlige. Dette er en tematikk Steinsvåg tidligere har utforsket i nettpublikasjonen Never mind the Benefits (Feil Forlag, 2012) der blant andre Kunstforums redaktør André Gali har bidratt med et essay. Det var Gali som inviterte Steinsvåg til å redigere et nummer av Kunstforum.

– Da Kjetil Røed skrev en «hot or not»-liste i Aftenpostens A-magasin i forbindelse med kunstkjøp før jul i fjor, så vi i diskusjonen som fulgte at kunst og økonomi fortsatt er et betent tema på mange måter. Steinsvåg og jeg har diskutert disse temaene med jevne mellomrom, og jeg fikk idéen om å spørre henne om å lage et nummer som kunne tematisere dette både informativt og kritisk på en original måte. Da hun takket ja til det, var forutsetningen fra begge sider at hun skulle ha frie tøyler innenfor Kunstforums format, så dette blir helt og holdent hennes produkt. Redaksjonen har selvsagt bidratt med forslag og råd der det har vært behov for det, og jeg står fortsatt som ansvarlig redaktør for bladet, sier Gali.

Nummeret inneholder blant annet saker om finansieringsmodeller, politiske innfallsvinkler og kunstnerskap og prosjekter som tematiserer rundt penger.

– Med Never mind the Benefits var målet å presentere ulike synspunkt fra flere ulike aktører som kunstnere, kuratorer og institusjoner for å utløse diskusjoner og prosjekter på det jeg oppfatter som et uutnytta potensial – både politisk, kunstnerisk og verbalt. I Kunstforum har jeg fått mulighet til å fortsette dette prosjektet innenfor rammene av et tidsskrift, som gir noen andre muligheter og henvender seg til leserne på andre premisser, sier Steinsvåg.

Yngve Slettholm, Lise Stang Lund, Platform London, Mari F. Sundet og Pilvi Takala er noen av de som uttaler seg om Steinsvågs tema i nummeret.

– Å ha «Hvem skal betale for kunsten?» som tema er selvsagt sammensatt, og både praktisk og politisk ladet, og handler gjerne om langsiktighet og forutsigbarhet for kunstproduksjon. Like viktig er det å stadig oppdatere diskusjonen om de psykologiske aspektene ved økonomiske systemer; hvilke verdier og føringer ligger i de ulike finansieringsmodellene, som i sin tur påvirker vår lesning av kunstverk og kunstnerskap, sier Steinsvåg.


Gertrud Steinsvåg (f.1978) har studert Skapende kuratorpraksis, Kunst- og designhøgskolen i Bergen (2010-2012) og Kunstfag, Kunsthøgskolen i Oslo (2001-2006). Hun har vært Ledar for internasjonale prosjekter i Norwegian Crafts (2011-2015) og prosjektmedarbeider for Pikene på Broen (2010-2011). Hun har vært produsent og katalogredaktør for utstillingen Beyond G(l)aze, som ble vist på Jinji Lake Art Museum (Suzhou) i 2014 og KODE 2 (Bergen) i 2015. Hun har vært kurator In the Margins of our Minds , en utstilling med stedsrelaterte prosjekter i Dublin (2014), for det norske utvalget på European Triennial for Ceramics and Glas i Grande Halle des Anciens Abattoirs de Mons (2013), og Tangibilty, Officinet, København (2013). Hun har redigert og skrevet i publikasjoner som Documents on Contemporary Crafts No. 2: Materiality Matters (redigert sammen med Joakim Borda Pedreira, Norwegian Crafts, 2014), Norwegian Crafts Magazine, issue 2/2013, og Never Mind the Benefits (Feil Forlag, 2012). Hun er også kurator for Tendenser 2016 på PUNKT Ø, Galleri F15.


Nummeret om kunst og penger kommer ut i midten av september og vil være det siste nummeret der André Gali er ansvarlig redaktør. Fra høsten vil Kunstforum ansette en ny redaktør som vil være med å utvikle produktet videre. Gali vil fortsatt sitte i Kunstforums styre og levere tekstbidrag til papirutgaven og nettsiden ved jevne mellomrom.

]]>
0
Magnus Bons <![CDATA[Kryptisk kommunikasjon]]> http://kunstforum.as/?p=20182 2015-07-08T07:54:35Z 2015-07-01T05:00:09Z Språkets sosiale betydning som felles utgangspunkt forsøkes løftet frem i sommerens utstilling på Moderna Museet, Stockholm. Spørsmålet er om budskapet når frem.

Installasjonsfoto, Efter Babel / Poesin kommer att göras av alla! / 89 plus, Moderna Museet, 2015 © Foto: Åsa Lundén/Moderna Museet

Installasjonsfoto, Efter Babel / Poesin kommer att göras av alla! / 89 plus, Moderna Museet, 2015 © Foto: Åsa Lundén/Moderna Museet

Efter Babel – Poesin kommer att göras av alla! er Moderna Museets første større tematiske utstilling siden sommeren 2012, da de viste Explosion! Måleri som handling som undersøkte kunst fra de siste 50 årene som befinner seg i grenselandet mellom maleri og performance. Den aktuelle utstillingen Efter Babel er egentlig mer programmatisk enn tematisk, der den er satt sammen med utgangspunkt i ulike historiske brytningspunkt som fant sted i løpet av 1900-tallet. I katalogens essay løftes 1989 fram som avgjørende, året da Berlin-muren falt og internett ble til, der sistnevnte revolusjonerte våre kommunikasjonsmåter.

Språkets – så også billedspråkets – poetiske dimensjon og utopiske konstruksjon er kan hende en mulig fellesnevner for kunsten som vises i utstillingen. I dag utvikles ofte kunsten i et globalt perspektiv, der ulike kontekster føyes sammen for slik å danne nye betydninger. På samme måte er Efter Babel tenkt å fungere sammen med museets pågående utstillinger av Akram Zaatari (Libanon), Ernest Cole (Sør-Afrika) og Adrián Villar Rojas (Argentina). Utstillingens ni internasjonale kunstnere arbeider også med ganske forskjellige uttrykksmåter, og dermed blir oversettelse og sammenligninger mellom nedslagene i den globale kunstscenen et sentralt (be)grep for museets utstillingsprogram. Kuratorene Daniel Birnbaum og Ann-Sofi Noring gjør et forsøk på å løfte fram språkets sosiale betydning som et felles berøringspunkt.

Paul Chan, The body of Oh Boy (truetype font), 2008. © Paul Chan og Greene Naftali, New York.

Paul Chan, The body of Oh Boy (truetype font), 2008. © Paul Chan og Greene Naftali, New York.

Foruten billedkunsten har poesien en fremtredende plass i utstillingen, derav tittelens undertittel 89 Plus som peker mot et pågående prosjekt der 1000 bøker av like mange poeter – alle født etter 1989 – skal publiseres på nett parallelt med utstillingen. Opplesninger og performancer vil finne sted i utstillingen blant kunstverkene, og i løpet av åpningsdagene ble det dessuten arrangert et symposium med tittelen Translate, Intertwine, Trangress, i samarbeid med Moderna Dansteatern. Der kunne man blant annet høre på performance-teoretikeren Peggy Phelan som på en tankevekkende måte plukket fra hverandre Andy Warhols kunst og persona. Det ble også vist en «levende installasjon» av Abraham Hurtado, der et par skuespillere vred seg rundt seg selv på et bord midt i utstillingen. Dessuten holdt Haegue Yang, en av de medvirkende kunstnerne, en interessant forelesning med tittelen Movemenet Studies. Den handlet om kunstnerskapet hennes, og Yang understrekte nettopp bevegelse som den viktigste bestanddelen i hennes kunst.

Tilbakeblikk
Moderna Museet ønsker å skape liv og røre i og omkring utstillingen, og det gjør de delvis ved å se tilbake på sin egen historie, hvor blant annet den i samtiden så mye omtalte Poesin måste göras av alla! Förändra världen! (1969) utgjør et av utgangspunktene. Utstillingen tok for seg den russiske avantgarden i revolusjonsårene på 1910-tallet, surrealistene og situasjonistene, samt studentopprøret i 1968. Alt dette og mye mer inngår i Simon Dennys (New Zealand/Tyskalnd) fascinerende og fantasifulle installasjon Contemporary Tower of Babel i nåværende utstilling Efter Babel. I samarbeid med Alessandra Bava har Denny skapt en stedsspesifikk utstilling i utstillingen. I en labyrintisk konstruksjon av stillaser har han montert en mengde mindre verk av Magritte, Rodchenko og Dalí fra museets samling sammen med kopier av malerier som andre kunstnere har utført til Facebook’s kontorer.

Det er både hva Denny har valgt ut like mye som hvordan han har arrangert objektene, som vekker min interesse. For eksempel kan man se ved siden av det som tydelig er en kopi av et portrett av Malevitsj, et maleri med logoen til Deutsche Bank. En mulig illustrasjon over hvordan kunstens politiske sprengkraft lever i symbiose med markedskreftene kanskje?

Hvor finnes i så fall motstanden mot markedet i dag? På internett, synes Denny å mene, noe en laptop som troner høyst oppe i hans Babels tårn peker mot. Datamaskinen arbeider med en egenprodusert programvare som brukes av det verdensomspennende kollektivet Anonymous, kjent gjennom sine hvite ansiktsmasker. Denny presenterer her datamaskinen som et museumsobjekt, men den fungerer og kan håndteres av kompetente hackere som opererer inkognito på et parallelt internett. Dennys fascinerende sammensetninger av høy og lav kultur skaper en påtakelig energi ikke helt uten humoristiske effekter. Dermed beveger verket seg i et særdeles kontemporært felt som undersøker forskyvning av betydninger.

Etel Adnan, Sans titre, 1973. © Etel Adnan. Foto: Moderna Museet / Prallan Allsten

Etel Adnan, Sans titre, 1973. © Etel Adnan. Foto: Moderna Museet / Prallan Allsten

Her gjenfinner vi Georges Adéagbos (Benin/Tyskland) installasjon Stockholms födelse…!, som eies av museet og som ble vist i en sal rett ved siden av for mindre enn et år siden. I likhet med Denny arbeider også Adéagbo med store ansamlinger av et enormt varierende materiale som han har funnet på loppemarkeder. Gjennom å sette sammen bøker, postkort, gamle LP-plater, og klær skaper han et utenforstående blikk på det svenske samfunnet. Men til tross for at Adéagbos installasjon passer godt inn i utstillingens tema, kan gjensynet fortone seg som alt for snarlig.

Også Yael Bartanas (Israel/Nederland) neonskilt And Europé Will Be Stunned er del av Modernas samling, men der verket henger ensomt på veggen, sier det egentlig ingenting om hennes kunstnerskap. Vi får ikke se noen av Bartanas merkverdige og fiktive propagandafilmer som skiltet egentlig annonserer for, noe som er synd – ikke minst fordi filmene kunne ha gitt en fruktbar fordypning til det russiske revolusjonsmaterialet som inngår i Dennys installasjon.

Manglende dialog
Her kommer vi til utstillingens grunnleggende problem. For selv om den riktignok inneholder interessante verk av betydningsfulle kunstnere, lykkes den ikke med å sette de ulike verkene i dialog med hverandre. Mitt inntrykk er at verkene slutter opp om sitt eget verdensbilde og i så måte fremstiller små, isolerte øyer. Dermed uteblir også en fordypende relasjon mellom verkene.

Færre kunstnere og flere verk av hver hadde vært nødvendig for å gi oss en forståelse av nettopp deres særpreg, noe som også hadde lettet forståelsen av utstillingens tema. Slik utstillingen fremstår nå, savner jeg for eksempel flere verk av Etel Adnans (Libanon/Frankrike) underlige landskapsmalerier, malt utelukkende fra kunstnerens minne. Hvorfor hun maler slik hun gjør får man ingen forståelse av gjennom de få arbeidene som vises i utstillingen. Av Paul Chan (HongKong/USA) vises det to verk som utelukkende består av ord, noe som for så vidt gjør at de fremstår som selvfølgelige innenfor utstillingens tema. Hans alfabetmalerier er ladet med språkets mange sidespor og forståelsens mange fallgruver, og er interessante i lys av oversettelsens mange utfordringer, men at Chan uttrykker seg på mange ulike måter klarer ikke utstillingen å formidle.

Rivane Neuenschwander and Sérgio Neuenschwander, Sunday, (film still), 2010. © Rivane Neuenschwander, Stephen Friedman Gallery, London, Galeria Fortes Vilaça, São Paulo og Tanya Bonakdar Gallery, New York.

Rivane Neuenschwander and Sérgio Neuenschwander, Sunday, (film still), 2010. © Rivane Neuenschwander, Stephen Friedman Gallery, London, Galeria Fortes Vilaça, São Paulo og Tanya Bonakdar Gallery, New York.

Likeså fremstår arbeidene av Rivane Neuenschwander (Brasil/UK) og Haegue Yang (Sør-Korea/Tyskland) nærmest som gåtefullt omsluttede i sammenhengen. Normalt kan jeg verdsette kunst som holder en viss avstand, men det kreves som sagt flere eksempler, og gjerne som er kryptiske på noenlunde samme måte. I en video av Neuenschwander som projiseres på veggen vrimler det av maur rundt. Symptomatisk for utstillingen bærer de på små beskjeder utplassert av kunstneren: «word» og «world» står det på dem. Her er hele verden i bevegelse, men spørsmålet er om ordene faktisk kommer fram til sin adressat?

Efter Babel – Poesin kommer att göras av all! – 89 Plus vises på Moderna Museet, Stockholm til 30. august.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Fredrik Værslev blir Festspillkunstner i Bergen]]> http://kunstforum.as/?p=20174 2015-06-29T11:23:53Z 2015-06-29T08:30:51Z Bergen Kunsthall har valgt Fredrik Værslev til å stille ut i galleriet under den prestigetunge Festspillutstillingen til neste år.

Fredrik Værslev. Foto: André Gali

Fredrik Værslev. Foto: André Gali

– Han er uten tvil en av de høyest ansette og spennende norske kunstnere på den internasjonale scenen for øyeblikket, sier direktør Martin Clark som understreker at han er spent på denne utstillingen som ifølge Clark vil bli Værslevs største og viktigste utstilling i Skandinavia så langt.

Ifølge pressemeldingen regner kunsthallen Fredrik Værslev (født 1979) som en av Norges fremste unge kunstnere: «Han har gjennom en utstrakt utstillingsvirksomhet de senere årene opparbeidet seg en usedvanlig sterk posisjon på den internasjonale kunstscenen gjennom utstillinger i eksempelvis USA, Italia, Frankrike og Portugal, og med det bidratt aktivt til å videreføre og fornye maleriets posisjon som vitalt medium på kunstfeltet.»

– Værslev er en kunstner som bringer ny energi, ambisjon, og intellektuell grundighet til maleriet, i tillegg til spennende samarbeider med mange av sine kunstnerkolleger, sier Clark videre.

Pressemeldingen fremhever at «Værslev navigerer sylskarpt mellom ulike maleriske tradisjoner, og demonstrerer hvordan maleriet rommer potensiale for et virkningsfullt, personlig uttrykk, samtidig som det er et nøkternt og prosaisk åsted for malte tegn på en flate.»

Værbitte malerier

SOFV_P_2014_049.001.O

Fredrik Værslev: Untitled, 2014 Spray paint on canvas / wooden stretcher 290 x 201 x 3.4 cm / 114 1/4 x 79 1/4 x 1 1/3 in Unique / SOFV/P 2014-049 Courtesy of the artist and STANDARD (OSLO), Oslo Photographer: Vegard Kleven

Værslev, som er kjent for sitt samarbeid med galleri Standard (Oslo), hadde i april i år sin fjerde separatutstilling i galleriet under tittelen Nobody’s Chant. Der viste han en ny serie bilder der han utforsket spraymaling på ubehandlet lerret. Bildene ble malt ved å bruke en linjeringsmaskin (vanligvis brukt på fotballbaner eller parkeringsplasser) som Værslev har brukt også i tidligere serier, men denne gangen manipulerte han den til å bli mer fleksibel, noe som i følge Standards nettside gjør bildene mer uforutsigbare. Typisk for Værslev, ifølge nettsiden, er hans evne til å forme et møtepunkt mellom restriktive parametere og reduserte rom for subjektivitet som fungerer som utgangspunkt for komposisjoner.

Et annet typisk trekk for Værslev er at han lar omgivelsene være med på å forme bildene, ved for eksempel å la bildene stå ute i sol, vind og regn og bearbeides av vær og slitasje.

Abstrakt neomodernisme

I vår var Værslev også å se på Astrup Fearnley Museet i utstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon. Der ble han knyttet sammen med en generasjon kunstnere som jobber med fornyet fokus på materialitet og en revurdering av en modernistisk abstraksjon. Ida Sandnes Hansen beskriver Værslevs kunstpraksis i utstillingens nettkatalog slik:

– Fredrik Værslev innehar utvilsomt en sentral posisjon innen reaktualiseringen av et neomodernistisk, abstrakt maleri i Norge og er en betydelig kunstner også på den internasjonale kunstscenen. Værslevs malerier tar ofte utgangspunkt i møtet mellom arkitektur og maleri, og kunstneren ser ut til å stille spørsmål om hvor grensen går mellom håndverk og kunst. Verkene kan ofte inneha visuelle referanser til flere av modernismens maleriske pionerer, men er hos Værslev kombinert med en røff og samtidig hverdagsestetikk, noe som resulterer i at verkene hans beveger seg inn og ut av abstraksjon.

Fredrik Værslev, Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), 2012.

Fredrik Værslev, Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), 2012.

Om kunstneren

Fredrik Værslev (f. 1979, Moss) bor og arbeider på Vestfossen og i Drammen. Han har sin utdannelse fra Frankfurt og Malmö. Blant hans seneste separatutstillinger og kommende prosjekter er Museo Marino Marini, Firenze (2015); STANDARD (OSLO), Oslo (2015); CAC – Passerelle, Brest (2015); Andrew Kreps Gallery, New York (2014); The Power Station, Dallas (2014); Luminar Cité, Lisboa (2014) og Gio Marconi, Milano (2013). Værslev er initiativtaker og leder for visningsrommet Landings på Vestfossen (2008-).

Om utstillingen

Festspillutstillingen har vært produsert av Bergen Kunsthall siden 1953, og løfter hvert år frem en norsk samtidskunstner. Utstillingen har befestet seg som en av Norges viktigste årlige separatutstilling. Tidligere kunstnere har de siste årene vært Ane Hjort Guttu (2015), Tone Vigeland (2014), Gardar Eide Einarsson (2013) og Marianne Heier (2012).

]]>
0
Jeanette Ulrikke Lund <![CDATA[Alt som glimrer]]> http://kunstforum.as/?p=20165 2015-07-01T07:12:02Z 2015-06-29T06:44:07Z Med strikking og imitert gull åpner Ane Vik Eines for nye refleksjoner rundt en tradisjonstung teknikk og objekters symbolverdi.

Ane Vik Eines, Stone Cold Gold, installasjonsfoto. Foto: Øystein Thorvaldsen

Ane Vik Eines, Stone Cold Gold, installasjonsfoto. Foto: Øystein Thorvaldsen

I utstillingen Stone Cold Gold på SOFT galleri i Oslo har Ane Vik Eines (f. 1983) fylt gallerirommet med gull og glitter. Ambisjonen er å bryte med de konvensjonelle forventningene knyttet til strikking, spesielt i forhold til typisk materialbruk og ikke minst dets renommé som hobbysyssel. I studietiden valgte Eines å fordype seg i strikking, en teknikk hun stadig utforsker på nye måter, og som også åpner for andre temaer.

Stone Cold Gold baserer seg på – og er en videreføring av – Eines’ tidligere verksserier Etterdønning (2013) og Ebb (2014), der det gjennomgående er ulike tekstile materialer som holdes oppe av blant annet trestokker, og der kunstnerens interesse for glitrende og skinnende materialer er underliggende. Med Stone Cold Gold er gallerirommet inntatt av forskjellige nyanser av gull, blandet sammen med kontrastfylte detaljer av stein og tre. Utstillingen består av tre separate verk: The Gleam, Stone Cold Gold og Iced Out, men de spiller tydelig på de samme elementene, hvilket gjør at utstillingen gir inntrykk av én helhetlig rominstallasjon.

Ane Vik Eines, The Gleam. Foto: Øystein Thorvaldsen

Ane Vik Eines, The Gleam. Foto: Øystein Thorvaldsen

Gylden mimesis
Rett innenfor døren er The Gleam plassert, og verket fungerer som et blikkfang gjennom vinduet fra gaten utenfor. Bygget opp av to lange tregreiner som støtter seg på hverandre, holder de oppe et stykke tekstil i strikket gull. Under flagrer tre meter lange konfettiremser festet tett i tett over grenene, før de forsvinner under et teppe av syntetiske materialer. Tilsynelatende holdes det hele oppe av ren magi, og ikke helt ulikt gullets typiske egenskaper har det en forførende effekt.

På tross av The Gleam’s besnærende kvaliteter, er likevel Iced Out det verket som skiller seg tydeligst ut. Det består av seks gjennomborede steiner festet på gullenker i forskjellige tykkelser og kvaliteter. Som tittelen hinter om, kan de seks objektene minne om hiphop-kulturens enorme gullkjeder med anheng dekket av diamanter, som ofte kalles «Ice» eller «Bling». Slanguttrykket assosieres med smykker og tilbehør som glitrer og skinner, symboler som igjen konnoterer sosial status. Gjennom bruk av uedle materialer trekker Eines her opp noen paralleller mellom det syntetiske gullets mimesis av det naturlige edelmetallet, likeså med plasseringen av steiner der diamantene skulle ha vært.

Nettopp kontrasten mellom det naturlige og det syntetiske er essensiell og gjennomgående i Stone Cold Gold. Samtidig er det en uunngåelig sammenheng mellom stein, tre og gull idet de alle er naturlige materialer. Denne sammensetningen åpner for tanker om autensitet og ekthet, i et samfunn der naturen kan skapes på etterspørsel, og kopien ofte kan være like verdifull som originalen.

Naturens krykker
Også i tittelverket Stone Cold Gold holdes syntetiske gulltekstiler oppe av trestokker. De fire tekstilene som er satt sammen til et verk, viser store variasjoner av taktilitet og forskjellig materialbruk. Noen er myke og tilbøyelige, andre er harde og tydelig vanskeligere å jobbe med. Tekstilene er alle strikket, og Eines har variert mellom store og små pinner, noen er til og med strikket på hennes egne armer. Ved å bruke ukonvensjonelle teknikker og materialer, vendes betrakterens tanker mot andre kvaliteter ved verkene, og vekk fra de foreliggende forventningene om hva strikk egentlig er og hva det kan symbolisere. Slik lykkes Eines med å utfordre den klassiske formen for strikk, samtidig som det åpnes for paralleller til hva gullet som edelt metall kan symbolisere.

I verkene The Gleam og Stone Cold Gold er trestokkene ubehandlet, krokete og tynnere og svakere mot sitt ytterpunkt. Som spe krykker minner de oss om den hårfine balansen mellom det å stå oppreist og det å være knekt. Sett i sammenheng med det glorete materialet som skinner av gull, blir vi minnet om at naturen er mer enn det vi har blitt vant med i kapitalismens og industrialismens tidsalder, hvor den som regel behandles som materiale for produksjon av praktiske artikler.

Ane Vik Eines,  Stone Cold Gold. Foto: Øystein Thorvaldsen

Ane Vik Eines, Stone Cold Gold. Foto: Øystein Thorvaldsen

Varefetisjismen
Edelmetallet gull har gjennom tidene stått sentralt i alt fra religiøse sammenhenger til kunst og som bestanddel i elektronikk. Det har et svært bredt bruksområde fordi det er lett å bearbeide og svært lite reaktivt. Mest av alt er gullet likevel brukt i fremstilling av smykker, mynter og andre verdigjenstander, og har alltid vært symbol for status og økonomisk posisjon.

Alle objektene vi omgir oss med, som ofte kun besitter funksjonen av mimesis, kan sees i sammenheng med det marxistiske begrepet om varefetisjisme, som er knyttet opp mot kapitalismekritikk. Begrepet er basert på at en vare ikke bare er en materiell ting med en verdi bestemt av dets naturlige egenskaper, men et objekt som eksisterer i en sosial kontekst: det kapitalistiske systemet. Den gjennomsnittlige konsumenten har ingen idé om hvilket materiale en kler seg i, hvor klærne er produsert eller hvem som produserte dem. Det samme gjelder middagen på bordet, putene til sofaen og IKEA-hyllene på soverommet. Reiseveiene er lange og produksjonen enda billigere, men det eneste som tilsynelatende betyr noe er objektet i våre hender, det fetisjerte objektet, og hva det symboliserer.

Med utstillingen Stone Cold Gold er Eines inne på et stødig prosjekt, der det åpnes for erfaringer på flere nivåer. I kontrasten mellom edle og uedle materialer retter hun fokus mot menneskets higen etter statussymboler og objekter, noe som har resultert i etterspørsel fremfor autentisitet. I den  varierte tilnærmingen til de formale grepene, ligger dessuten en interessant utfordring av strikkens tradisjonstunge teknikk.

Utstillingen vises til 2. august. 

]]>
0