KUNSTforum 2015-09-01T15:11:04Z http://kunstforum.as/feed/atom/ WordPress Redaksjonen <![CDATA[KUNSTforum slippfest på Territoriet]]> http://kunstforum.as/?p=20387 2015-09-01T15:11:04Z 2015-09-01T14:26:07Z Tirsdag 8. september slippes Kunstforums høstnummer på Territoriet i Oslo. Nummeret har fått tema “Show me the money!”og kurator Gjertrud Steinsvåg har vært gjesteredaktør.

11952927_10153305287513183_537750346559248625_o– Det ligg nært å starte diskusjonen om kunst og pengar sett i eit politisk lys, og spørje Kulturrådet, opposisjonspartiet Arbeiderpartiet, og ikkje minst fagorganisasjonane, om kven som skal betale for kunsten. Det har vi i gjort i dette nummeret av KUNSTforum, sier Steinsvåg i sin leder.

Blant sakene i magasinet er intervjuer med Yngve Slettholm, Anette Trettebergstuen, og fire ulike internasjonale organisasjoner som forteller hvem de mener skal betale for kunsten. Aslak Høyersten, daglig leder for VISP i Bergen forklare hvem han mener skal betale for kunsten. I en artikkel av Kjersti Solbakken gis det innblikk i det kunstnerstyrte feltet og hvordan det er organisert som konsekvens av den økonomiske situasjonen i kunstfeltet. Ellers byr magasinet på intervju med den finske kunstneren Pilvi Takala som ofte tematiserer økonomi i sine verk, omtale av en utstilling ved M HKA (Brussel) som tar for seg velferdsstaten, et innblikk i historien til auksjonsmarkedet – og mye, mye mer!

Vi stiller med magasiner til slippfest pris kr. 50,- (cash only). Alternativet er som vanlig at vi gir deg magasinet, dersom du gir oss navnet og adressen din og tegner abonnement.

Når: Tirsdag 8. september fra kl. 18

Hvor: Territoriet, Markveien 58, Grünerløkka, Oslo

Se arrangementet på facebook her.

Les mer om den kommende utgaven her: Gjesteredaktør tematiserer kunstens økonomi.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Nytt kunstmagasin av og for kunstnere]]> http://kunstforum.as/?p=20375 2015-09-01T15:03:51Z 2015-09-01T14:12:55Z 5. september lanserer magasinet HYMEN projects sin første papirutgave på utestedet Himkok i Oslo. Nummeret, som har tema «ekte», omtales av redaktørene som et trykket visningsrom.

liten HYMENprojects

For tre år siden møttes Ingeborg Tysse, Kaya Sandegren og Sandra Abelsnes Stokka i en taxi i Paris. Og for ett år siden startet de HYMEN projects som skal være et selvstendig kunstmagasin av og for kunstnere. På lørdag lanseres første nummer, «The Real Issue», med bidrag fra 3o kunstnere.

– Motivasjonen vår er å skape en plattform for freshe, uetablerte kunstnere for utvikling og samarbeid. Vi ønsker å fremme disse kunstnerne med et modig uttrykk av kvalitet, sier redaktørene bak magasinet som også har en nettside som oppdateres jevnlig;

– Fokuset på nett ligger på verket samt kunstneren bak verket. Her vises andre kunstverk enn det vi viser i vårt trykkete magasin.

Ifølge redaktørene vil et nytt HYMEN-magasin bli publisert hver sjette måned og utforsker unike temaer som de mener reflekterer dagens samfunn. Tema for det første magasinet er begrepet «ekte». Kunstnerne som bidrar er invitert til å tolke begrepet gjennom den kunstformen og det uttrykket de selv velger.

forsiden fra HYMEN_therealissue_01-2– HYMEN projects er et trykket visningsrom. Vi har samlet et knippe på omtrent 30 helt unike og talentfulle bidragsytere fra hele verden. Vårt mål er å fremme bidragsyterne med deres arbeid både ved den nasjonale og internasjonale kunstscenen, sier redaktørene.

Hvorfor de ønsket å jobbe med uetablerte kunstnere?

– Fordi det er hos dem vi finner det åpne sinnet og det impulsive, spirende talentet som fortsatt er litt røft i kantene.

HYMEN projects drives av Ingeborg Tysse (23), Kaya Sandegren (23) og Sandra Abelsnes Stokka (22). Ingeborg Tysse har studert kunsthistorie på Universitetet i Oslo, studert kunst på Prosjektskolen og studerer for tiden på Kunsthøyskolen i Oslo. Kaya Sandegren har studert kunsthistorie på Universitetet i Oslo, studert kunst på Prosjektskolen og studerer nå PR og markedskommunikasjon på BI. Sandra Abelsnes Stokka har en bachelor i i Kreativitet, innovasjon og forretningsutvikling ved Markedshøyskolen og studerer nå ved Designinstituttet.

HYMEN projects «The Real Issue» slippes på HIMKOK i Oslo lørdag 5. september fra kl 19. Der kan du kjøpe bladet, høre høytlesning fra magasinet, og oppleve en performance av  Linda Lazer.

Sneak peak fra bladet:

side fra hymen

w haik

side fra hymen2

side fra hymen1

lets play

]]>
0
Hanne Cecilie Gulstad <![CDATA[Delte rom]]> http://kunstforum.as/?p=20365 2015-09-01T05:48:40Z 2015-09-01T05:48:04Z Under tittelen Shared Space settes hele den københavnske kunstscene sammen i et fruktbart mangfold, og stiller spørsmål om hva det vil si å dele sitt rom som kunstner, institusjon, publikum og samfunn.

Anouk Kruithof, Sweaty Sculptures (installation view), GREEN IS GOLD, 2015. Foto: GREEN IS GOLD.

Anouk Kruithof, Sweaty Sculptures, installasjonsfoto GREEN IS GOLD, 2015. Foto: GREEN IS GOLD.

Først må man konstatere at det rett og slett er umulig å få med seg alt som skjer under Copenhagen Art Week, så det er godt at flere utstillinger som åpnet denne uka står lengre enn til 30. august. Dette er tredje året kunstuken holdes, nå med 60 gallerier, museer, prosjektrom, kunsthaller og messer som sammen skal gi en spesiell opplevelse disse ti dagene under temaet Shared Space. Åpningsdagen 21. august brakte det løs med Chart Art Fair og SMK Friday ved Statens Museum for Kunst, og det hele avsluttes utstillingen TRUST, kuratert av den belgiske kuratoren Sonia Dermience. Her samles byens fem kunsthaller Den Frie Udstillingsbygning, Kunstforeningen GL STRAND, Kunsthal Charlottenborg, Nikolaj Kunsthal og OVERGADEN – Institut for Samtidskunst under samme utstilling.

Kunstmessen
I år er det tredje året Chart Art Fair holdes. Å samle et knippe av de mest bemerkede galleriene i de nordiske landene trekker også i år et stort publikum. Lokalene til messen holdes som vanlig i Kunsthal Charlottenborg, og kommer sannsynligvis til å gjøre det de neste tre årene etter en ny avtale med Det Kongelige Danske Kunstakademi. Bygningens flotte lokaler skaper en spesiell ramme for de 28 galleriene som viser frem sine kunstnere. Messen gir en unik mulighet til å orientere seg i den nordiske kunstscene, og byr samtidig på et knippe performancer, åpningskonsert, talks, arkitektur for restauranter og barer samt matopplevelser.

Noen av høydepunktene fra Chart var åpningsperformancen til norske Tori Wrånes, holdt i et bekmørkt lokale for fullbooket sal. I et underlig kostyme, med påmalt ansiktsmaske og langt hår fremførte hun performancen Visjon for fremtiden. I et språk som ble diktet opp pratet hun inderlig til publikum, dysset de nærmest ned og sang så en sang. Galleri Riis hadde i år valgt å presentere Jan Groth, og det var en god fremstilling av hans arbeider, en bred men fokusert produksjon med tegning på papir, skulptur og tekstil. Arbeidene er solide, og passer det abstrakte uttrykket man kan se hos flere samtidskunstnere i dag – noe som for øvrig også understreker Groths stadige aktualitet. På Galleri Susanne Ottesen kunne man se en fruktbar kuratering der den unge danske kunstneren Marie Søndergaard Lolk ble vist sammen norske Olav Christopher Jenssen. Lolks mettede malingsarbeiderarbeider sto fint til Jenssens oljemalerier. Hos VI, VII’s kunne man se en spennende sammensetning av de to unge kunstnerne Mikael Brkic og Emma Ilija Wyller, hvor Brkic lekte med vår ide om kunst og reklame, mens Wyller malte med kakaopulver på store lerreter. Tematisk stiller deres verk begge spørsmål ved vår reklamebaserte kultur.

Nomadegalleriene
Chart Art Fair har blitt kritisert for sitt strenge utvalg av gallerier, men det at den holdes samtidig som Copenhagen Art Week – som engasjerer en stor bredde av byens kunstscene – gjør at man også kan få et innblikk i den københavnske scenen med alle sine andre gallerier og prosjektrom. Som en motsats til den kommersielle visningen av galleriene på Kunsthal Charlottenborg med champagnebar og åpningskonsert, var det en litt annerledes åpning ute på Amager, tett på Christianshavn. Her ble de hjemløse galleriene vist under tittelen Self-storage (23.08–13.09). Prosjektrommet Beton inviterte tre gallerier som ikke opererer med faste lokaler lengre, til å kuratere hvert deres utstilling i midlertidige oppbevaringsrom leid hos oppbevaringsfirmaet Shurgard Selfstorage. Beton har tatt i bruk firmaets lokkende tilbud «en måneds oppbevaring for 1 kr. Ingen forpliktelser». De tre deltagende galleriene er Skulpturi, Koh-I-Noor og Another Space.

Another Space, Self-storage. Foto: Nicola Louise Markhus

Another Space, Self-storage. Foto: Nicola Louise Markhus

Hos Skulpturi kunne man se en samling av verk fra galleriets åtte medlemmer presentert av kunstneren Heine Kjærgaard Klausen som også er knyttet til galleriet. Under tittelen Collectables som er hentet fra livsstils tv-programmer hvor hjem blir rensket og kun samlebaserte objekter står igjen for vurdering, har han latt seg inspirere av ideen om å finne skjulte skatter i loft og boder. Også Another Space har tenkt en lignende tanke der de i deres utstilling ønsket å presentere alle de kunstnerne og arkitektene som har blitt vist ved galleriet siden oppstarten i 2012. Utstillingen inneholder en spennende blanding av nye verk, verk som har blitt presentert ved Another Space eller verk som har blitt løftet frem fra kunstnernes lager. I begge utstillingene får man et spennende innblikk i gallerienes arkiv og kan selv finne en skatt i de tettpakkede fremvisningene på de få kvadratmeterne som er til disposisjon. Det siste visningsstedet, Koh-I-Noor har brukt en annen fremgangsmåte, hvor tre av kunstnerne knyttet til prosjektrommet har skapt en konstruksjon av kasserte speil og skapt et multifasettert sted for refleksjon av den ellers strenge arkitekturen til oppbevaringsrommet.

Et annet galleri som snart også blir et nomadegalleri er GREEN IS GOLD. Galleriet er drevet av de danske kunstnerne Amalie Bønnelycke Lunøe og Ditte Knus Tønnesen. Etter snart fire år og med mer enn 35 prosjekter bak seg, takker de nå for seg i Hyskenstræde i indre by. Fremover ønsker de å fokusere på kuratering, og å utvikle prosjekter og utstillinger i forskjellige lokaler både innenlands og internasjonalt. Deres siste utstilling i lokalene viste utstillingen Sweaty Sculptures av den nederlandske New York-baserte kunstneren Anouk Kruithof (21.08–30.08). Utstillingen handlet om stress, nærmere bestemt et fenomen som skjer når man blir varm og klam, man svetter og etterlater våte flekker på klærne. Konseptuelle skulpturer og installasjoner er tatt i bruk for å vise fotografiene som er tatt under en svette-workshop med 25 deltagere i det tomme galleriromer i forkant av utstillingen. Bildene av de fragmenterte kroppsdelene med svette armhuler og skrev skaper en ubehagelig og klein følelse, men fotografienes lystige farger myker opp stemningen og åpner for en humoristisk undertone. Kruithof utvider med sine verk fotografiet som begrep, hun iscenesetter performancen hun har hatt ved å la dokumentasjonen av den komme til syne som installasjon og fotografi, og løfter på måten frem materialet som noe mer enn «bare» en dokumentasjon.

Ingvar Cronhammar, H, installasjonsfoto, Cisternerne. Foto: Christina Capetillo

Ingvar Cronhammar, H, installasjonsfoto, Cisternerne. Foto: Christina Capetillo

Under jorden
Et annet lokale som kan være interessant å få med seg under Copenhagen Art Week er Cisternene, et gammelt vannreservoar fra 1859. Opprinnelig lå reservoaret under åpen himmel, men ble dekket til av en formstøpt betongkonstruksjon i 1891. Hundre år senere ble det tappet for vann, og siden 1996 har det blitt brukt som utstillingsrom. I dag hører det inn under Frederiksbergmuseerne. Nå vises utstillingen «H» av Ingvar Cronhammar, gjort i samarbeid med musikkompanisten Martin Hall (03.03–29.11). I utstillingens første del trår man rett og slett ned i lokalenes råe tilværelse, der rommet er fylt av en lydinstallasjon med sang. Så går man inn i en totalinstallasjon med vann og lys i den innerste delen av Cisternerne. Vannet er kun noen få centimeter høyt, det dekker hele gulvflaten og danner et vannspeil. Som publikum blir man invitert til å gå langs stier av metallrister, så smale at man kun kan gå én i bredden. Ned fra taket er det en rekke vannfall som kommer ned fra en lyskilde som virker å være dagslys, før ledninger og konstruksjonen tas i betraktning så snart øynene har vent seg til mørket. Lyden av vannfallene er øredøvende, og totalopplevelsen av installasjonen er like så mye en indre og kroppslig reise, som det man rent konkret opplever.

Kunstneratelieret
Også ved Gallery V1 er det en utstilling verd å få med seg. Utstillingen Tablau viser et fiktivt rom, her er det kunstnerens indre rom som åpenbarer seg (15.08–19.09). Kunstneren Rose Eken har gjort et dypdykk i atelierer til en rekke kunstnere fra over hele verden. Karakteristiske gjenstander fra hvert av atelierene har så tatt form i keramikk i Ekens totalinstallasjon, som dermed fortoner seg som et meta-atelier. Man kan lese av presseteksten at samlingen av spilledåser for barn er hentet fra atelieret til Jonathan Mese, kråken på samme hylle tilhører Michael Kvium. Eken har også innlemmet sine egne utgåtte støvler, malerjakke og beholdere til keramisk glasur i installasjonen. På en smart måte trer hun inn i det mystiske og ofte ukjente rommet til kunstneren og spiller på vår oppfattelse av det, like mye som hun utfordrer denne oppfatningen og gjør narr av den med sin humoristiske vri.

Rose Eken, Tableu, detalj. Gjengitt med tillatelse fra V1 Gallery og Rose Eken. Foto: Jan Søndergaard’

Rose Eken, Tableu, detalj. Gjengitt med tillatelse fra V1 Gallery og Rose Eken. Foto: Jan Søndergaard

Dypdykk
Copenhagen Art Week byr samlet sett på en hel rekke spennende kunstopplevelser som tar publikum med på flere visningssteder rundt omkring i byen. Ideen om «delte rom» synes å være en fin tittel på samarbeidet visningsstedene har gått inn i, selv om det ellers ikke er noe tematisk som binder visningsstedene sammen. En liten katalog over byens involverte parter gjør det lett å orientere seg slik at man kan komme seg rundt til de forskjellige stedene. Det at kunstuken holdes samtidig som Chart Art Fair gjør også at man kan få muligheten til å gjøre et dypdykk i den danske kunstscene, samtidig som man får sett en presentasjon av de nordiske kommersielle galleriene på Kunsthal Charlottenborg. Det får en til å tenke på hvilke muligheter et lignende initiativ i flere av de nordiske byene hadde åpnet for.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[The Plantation – Fotostudio]]> http://kunstforum.as/?p=20355 2015-09-01T05:48:53Z 2015-08-26T06:58:33Z Under tittelen Fotostudio og etter initiativ fra The Plantation, ble Fotogalleriet forrige uke gjort om til studio, der fem nordiske fotografer fikk én dag hver til å utforme hvert sitt prosjekt. Se bilder fra prosessen og resultatet her. 

Fra prosessen. dag 4: Petter Berg. Foto: Trine Stephensen

Fra prosessen, dag 5: Johan Rosenmunthe. Foto: Trine Stephensen

Fra prosessen, dag 5: Johan Rosenmunthe. Foto: Trine Stephensen

Fra prosessen. dag 4: Petter Berg. Foto: Trine Stephensen

Fra prosessen, dag 3: Sara Teigen. Foto: Trine Stephensen

Fra prosessen, dag 3: Sara Teigen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio: Vilde Rolfsen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Vilde Rolfsen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio: Sara Teigen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Sara Teigen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio: Petter Berg. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Petter Berg. Foto: Trine Stephensen

FG_Plantation_Fotostudio_WebRes-09

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio: Christian Tunge. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Christian Tunge. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Johan Rosenmunthe. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio: Johan Rosenmunthe. Foto: Trine Stephensen

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

The Plantation, Fotostudio, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag

]]>
0
Jeanette Ulrikke Lund <![CDATA[Det skulpturelle fotografiet]]> http://kunstforum.as/?p=20314 2015-08-20T16:09:04Z 2015-08-20T06:13:41Z Denne uken flyttet The Plantation inn på Fotogalleriet, og frem til 23. august er gallerirommet gjort om til et studio. Her har fem nordiske fotokunstnere fått én dag hver til å arbeide slik de måtte ønske, men med gitte materialer.

Dag 2 Fotostudio, Vilde Rolfsen. ©The Plantation

Dag 2 Fotostudio, Vilde Rolfsen. Foto: Trine Stephensen

The Plantation er et initiativ der ungt fotografi står i fokus, og forskjellige sjangere og teoretiske perspektiv utforskes. Med base i London ble The Plantation grunnlagt av Trine Stephensen og Ida Elevine Berge i 2012. Siden har de to kuratert ustillinger på stadig nye visningsarenaer. De har også organisert en online plattform, The Plantation Collective, som fungerer som en nettdatabase der kunstnere blir intervjuet og presentert med en serie av sine egne fotografier. I tillegg har de utgitt fire fanziner, under fellestittelen The Plantation Journal. The Plantation Journal’s tidligere utgaver har tatt for seg temaene Sculptural Photography, Sculptural Body, Sculptural Landscape og Sculptural Geometry.

Fotostudio
I perioden 17. til 23. august har The Plantation inntatt Fotogalleriet i Møllergata i Oslo med det eksperimentelle prosjektet Fotostudio. I fem dager skal kunstnerne Christian Tunge, Vilde J. Rolfsen, Sara Skorgan Teigen, Petter Berg og Johan Rosenmunthe få hver sin dag der galleriet er deres studio.

Kunstnerne er et utvalg skandinaviske kunstnere. Mens Tunge, Rolfsen og Skorgan Teigen hovedsakelig er aktive på den norske scenen, bor og arbeider Berg i Sverige og Rosenmunthe i Danmark. Tunge er utstillingskoordinator på visningsrommet MELK i Oslo som fokuserer på fotografi, der både Berg og Rosemunthe tidligere har stilt ut.

Sokkel med utdelte materialer for to av fem kunstnere.

Sokkel med utdelte materialer for to av fem kunstnere. Foto: Trine Stephensen

Til prosessen og utstillingen Fotostudio har The Plantation-teamet valgt ut kunstnere med svært varierende produksjoner, men de har et fellestrekk i sitt fokus på det objektbaserte fotografiet. Ofte komplimenteres dette i de respektive kunstnernes arbeider av monokrome flater med fokus på tingenes skulpturelle egenskaper. At kunstnerne i Fotostudio har blitt tildelt flere geometriske figurer som skal fotograferes foran en ton-i-ton monokrom bakgrunn, passer derfor de fleste relativt godt. Den som skiller seg tydeligst ut fra gruppen, er Skorgan Teigen som vanligvis arbeider i relasjonen mellom foto og tegning.

Fotogalleriet er åpent for besøkende gjennom hele prosessen, men selve utstillingen – der resultatene av fotografenes endags fotoopptak – åpner først fredag kveld og vises over helgen. Slik skaper prosjektet Fotostudio nye relasjoner mellom kunstnere og besøkende, kuratorrollen utfordres og skillet mellom kunstproduksjon og visningsrom viskes ut.

At besøkende kan få innsyn i produksjonen av fotografi, er spesielt viktig i vår tid der det fotograferes mer enn noensinne, og der sjangeren fotokunst ofte forbindes med enkle løsninger med et sterkt bånd til funksjonen av dokumentasjon. På Fotogalleriet kan besøkende oppleve og få innblikk i alle tekniske, komposisjon- og motivbaserte utfordringer en fotokunstner må forholde seg til, og prosessen som kreves for å komme frem til det eksakt riktige fotografiet. Samtidig oppstår det flere usikre momenter for kunstneren i en slik kontekst, der forstyrrelser og avbrytelser oppstår i løpet av arbeidsdagen, da flere opplever en kreativ prosess som noe privat. Ikke minst utsettes den kreative prosessen her for føringer.  

Kunstner som kurator
Ikke bare må de inviterte kunstnerne må forholde seg til tidsbegrensningen på én dag i studio, men de må også i forholde seg til et sett med rekvisita til rådighet. Bortsett fra at rekvisitaene er i forskjellige farger, er det ikke mye som skiller den fra hverandre. Utover dette kan kunstnerne ta i bruk ett selvvalgt element som kunstnerne får bruke i fotograferingen.

I Fotogalleriets lokaler er det plassert fem firkantede sokler, i forskjellig format og farger. Til hver fotografering er det flere geometriske figurer, et speil og en steinblokk. Kunstnerne får utdelt hver sin farge som går igjen i alle elementene og den monokrome bakgrunnen. Hva de så velger å gjøre med disse elementene, er opp til dem selv.

Bakgrunnsfarger. ©The Plantation

Bakgrunnsfarger. Foto: Trine Stephensen

Med Fotostudio har The Plantation også gått inn med et ønske om å utvide forholdene mellom skaperprosess og kuratering, der kunstneren får rollen som kurator av eget arbeid. Kunstnerne skal selv velge hvilket foto de ønsker å vise, men også skape en egen installasjon i rommet av materialene de har fotografert.

Forholdet mellom kunstner og kurateringsprosess har vært innflytelsesrikt i moderne kunsthistorie, og så konkrete tilfeller som Fotostudio er både en understudert og en underpraktisert metode. I Fotostudio utøver alle kunstnerne rollen som kurator, på en spesielt dynamisk måte der arbeid- og visningsrom glir over i hverandre. I etterkant av hver enkelt dag skal fotografen stille opp sine rekvisita som en installasjon. Disse blir stående gjennom utstillingsperioden som vitner om deres prosesser. Tunge, som er først ut i programmet får velge sin egen plassering slik han selv måtte ønske, mens resten må forholde seg til de foregående kunstnernes valg.

Trykkekunst
Resultatet av uken vises i en utstilling fra 21.–23. august, og i september skal et utvalg av fotografiene fra Fotogalleriet trykkes i en fanzine ved navn Fotostudio som skal vises på Fotobokfestivalen i Oslo. Flere av kunstnerne i Fotostudio arbeider med et bevisst forhold til trykkekunst, og benytter seg hyppig av både bookspreads, fanziner og art books som visningsmetode. Tunge står bak forlaget HEAVY Books som utga Bergs bok Plastic Trust i 2014. Skorgan Teigen har nylig gitt ut den fantastiske fotoboken Fractal State of BeingJournal Publishers. Rosenmunthe ga ut boken Tectonic i 2014 på Self Publish Be Happy.

Resultatet av Fotostudio skal også fylle The Plantation Journal´s neste utgave, som har temaet Sculptural Colour. Utgaven vil være en bevisst videreføring av Sculptural Geometry med fokus på farge. Sculptural Colour vil representere en ny måte å oppleve fotografiet på, som en tilgjengelig kunstform der betrakteren er en aktiv observatør av forskjellige teknikker, prosesser, individuelle tanker og til slutt resultater.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Nytt om navn]]> http://kunstforum.as/?p=20303 2015-08-03T12:54:46Z 2015-08-03T07:07:42Z Trondheim Kunstmuseum har ansatt nye kuratorer og Konsten.net har ny redaktør. 

Foto Stefano Collicelli Cagol: Ludovica Carbotta

Foto Stefano Collicelli Cagol: Ludovica Carbotta

Trondheim Kunstmuseum kunne nylig avsløre på sine nettsider at de fra 1. september ønsker to nye kuratorer velkommen til institusjonen.

Randi Thommesen, kjent for sin bakgrunn som gallerist med galleriet Lautom Contemporary som hun drev i perioden 2007-2013, går til stillingen som kurator for samtidkunst ved museet.

Samtidig knytter museet til seg Stefano Collocelli Cagol, som i fjor avsluttet en doktorgrad i kuratering ved Royal College of Art i London. Collocelli Cagol har fått tittelen curator at large og skal skal være ansvarlig for en rekke prosjekter i årene som kommer, ifølge museets nettsider.

I forbindelse med ansettelsen sier Thommesen samme sted:

– Trondheims kunstscene har de siste årene utviklet seg til å bli et reelt og spennende alternativ til Bergen og Oslo. Etableringene av det kunstnerdrevne visningsstedet Rake og den nye Kunsthallen har øket mangfoldet. Samtidig har Trondheim kunstmuseum hevet ambisjonsnivået og gått fra å være et regionalt museum til å skape utstillinger av nasjonal og internasjonal interesse. I løpet av de siste årene har jeg selv ved flere anledninger tatt turen til Trondheim for å se utstillinger på Trondheim kunstmuseum. Jeg gleder meg til å bli en del av staben ved kunstmuseet og ta aktiv del i byens kunstmiljø.

Også Collocelli Cagol trekker frem Trondheims kunstliv som en motivasjon for å jobbe med museet og sier følgende om egne ambisjoner:

– Jeg er begeistret over å bli en del av teamet ved Trondheim kunstmuseum som curator at large, for å kunne bidra til at byens dialog med institusjoner, kunstnere og fagfolk i andre land kan utvides ytterligere. Trondheim utgjør en unik kontekst for et kunstmuseum med sitt livlige studentliv, ambisiøse vitenskapelige profil og slående omgivelser. Sammen med mine kollegaer håper jeg å styrke kunstneriske eksperimenteringer; fremheve underkommuniserte spørsmål utover kunstens grenser; tenke ut nye modeller for kunstnerisk produksjon og distribusjon og å åpne for dialog med et mangfoldig publikum.

Det er ikke bare Trondheim Kunstmuseum som har annonsert nye navn i sommer. 16. juli kunne Konsten.net avsløre at Anders Olofsson trekker seg som redaktør for nettsiden og gir embedet videre til Magnus Bons. Bons, som har vært særlig aktiv som kritiker og skribent for Konsten.net og Konsperspektiv i Sverige, skriver også regelmessig for Kunstforum. Sist publiserte han en kritikk av utstillingen Efter Babel på Moderne Museet.

magnus bons IMG_4852Olofsson går til en stilling som ikke lar seg forene med redaktørstillingen og sier om Bons til Konsten.net:

– Han är en erfaren och respekterad konstkritiker och skribent, och det ska bli spännande att se hur Konsten.net kommer att utvecklas under hans ledning.

Om sine ambisjoner for Konsten.net sier Bons samme sted:

– Det är angeläget att bevara Konsten.net som en fristående plattform för konstkritik. Anders stora engagemang har etablerat sajten som en Sveriges mest lästa och jag tackar för förtroendet att leda Konsten.net vidare. Jag kommer att fortsätta publicera mig på sajten, och vill samtidigt passa på att hälsa både gamla och nya skribenter välkomna att bidra med texter på Konsten.net.


Randi Thommessen (f. 1970) har en BA fra Central St Martins College of Art and Design i London og er utdannet kurator fra Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB). Fra 2007 til 2013 drev hun galleriet LAUTOM contemporary i Oslo. I 2013-2014 satt Randi Thommessen i stillingen som vikar for daglig leder på Agder Kunstsenter i Kristiansand. Thommessen har siden jobbet som kurator på to kunstprosjekter for KORO.

Stefano Collicelli Cagol (f. 1978) har en doktorgrad fra program for kuratering av samtidskunst ved Royal College of Art i London fra 2014. Collicelli Cagol har kuratert utstillinger ved museer og forskjellige visningsrom i Italia og Østerrike, blant andre avdelingen ‘Musei in Mostra’ ved Artissima 2015 i Torino og ‘Forms of Distancing. Representative Politics and the Politics of Representation’ ved Steirischer Herbstfest i Graz, 2014.

Magnus Bons (f. 1964) er frilans kunstkritiker og skribent og har levert saker til Kunstforums nettside og papirutgave siden 2011. Han har en cand.phil. i kunstvitenskap fra Stockholms Universitet og medvirker fast i kunsttidsskriftet Konstperspektiv. Han har skrevet for en mengde av Sveriges større kunstinstitusjoner og vært medforfatter til flere bøker om kunstnere. Hans siste publikasjon er Identitetsfrisen om den svenske maleren Torsten Andersson.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Vi lever på en stjerne]]> http://kunstforum.as/?p=20264 2015-07-26T07:26:13Z 2015-07-26T07:21:14Z Til minne om ofrene og de pårørende fra 22. juli 2011 deler vi Hannah Ryggens Vi lever på en stjerne fra 1958.

Hannah Ryggen: Vi lever på en stjerne (1958).

Hannah Ryggen: Vi lever på en stjerne (1958).

Billedveven som hang i Regjeringsbygget da det ble rammet av eksplosjonen er varig merket av angrepet. Veven vises for tiden på Nasjonalgalleriet i en stor og viktig mønstring av Ryggens kunstnerskap og der kan man se at restaureringen har gjort såret bildet ble påført til et nesten usynlig arr. Reparert, men varig tilstede som et grodd sår.

Verket som handler om håp og kjærlighet er blitt et sterkt symbol på såret det norske samfunn ble påført av terroristen for fire år siden, et sår som sakte gror, men som for alltid vil være et arr i vår historie. Bildet påminner både om den brutale handelsen og på vår kollektive sorgprosess. Da terroren rammet sto det norske samfunnet sammen for demokratiske verdier. Den kjærligheten gir grunnlag for håp.

Likevel er det ingen grunn til å hvile i arbeidet for et inkluderende, generøst og demokratisk samfunn.

De siste dagene har vi erfart at mange pårørende fortsatt er sterkt påvirket av hendelsen og sorgen over å miste noen av de nærmeste. De trenger vår støtte nå, kanskje mer enn noen gang.

Siden angrepet har vi ved siden av toleranse og åpenhet også erfart krefter som jobber for ytterligere polarisering mellom “oss” og “dem” (fra ulike politiske og religiøse ytterkanter). Vi må hele tiden være forberedt på å kjempe for og forsvare vår frihet med demokratiske midler, uavhengig av hvor trusselen kommer fra.

Hannah Ryggen kjempet mot totalitære ideologier med kunsten som våpen gjennom et helt liv. Kunsten hennes oppleves like relevant idag som i den tiden den ble laget. Den minner oss om at kampen for frihet er en vedvarende prosess. Derfor var det også et godt valg av Henie Onstad kunstsenter å la Vi lever på en stjerne være omdreiningspunktet og tittel for en utstilling som tok opp problemstillinger knyttet til 22. juli. For å kunne bygge et godt fremtidig samfunn trenger vi å lære av fortiden.

Jeg mener Hannah Ryggen og hennes billedved har mye å lære oss om frihet, fremtid, håp og kjærlighet.

 

André Gali, redaktør

 

Denne teksten var først publisert på Kunstforums facebook-side og instagramkonto 22. juli.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[Hvordan lage en hage]]> http://kunstforum.as/?p=20242 2015-07-23T09:59:49Z 2015-07-23T08:03:12Z I forbindelse med utstillingen Frida Hansen – art nouveau i full blomst, åpnet Stavanger Kunstmuseum før sommeren også utstillingen Hvordan lage en hage. Se bilder fra utstillingen her.

Hvordan lage en hage viser verk av Liv Tandrevold Eriksen, Maren Dagny Juell og Ingrid Toogood, og er bygget opp rundt en fascinasjon for Frida Hansens liv og virke. De tre samtidskunstnerne har på ulike måter latt seg inspirere av Hansens kunstnerskap, og derfra dypdykket ned i egne fagfelt. Liv Tandrevold Eriksen viser maleri, tegning og skulptur; Maren Dagny Juell viser video og installasjon, og Ingrid Toogood viser maleri og skulptur. Utstillingen en initiert av Liv Tandrevold Eriksen, Maren Dagny Juell og Ingrid Toogood, og kuratert i samarbeid med Hanne Beate Ueland.

Alle foto: Christopher Jonassen

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Hvordan lage en hage, installasjonsfoto.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 1–3.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 1–3.

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 4-6

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 4-6

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 7-9

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 7-9

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 10-11

Liv Tandrevold Eriksen, Study no 10-11

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 1)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 1)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 2)

Maren Dagny Juell, Ghillie Dhu (part 2)

Maren Dagny Juell, Dandelion

Maren Dagny Juell, Dandelion

Maren Dagny Juell, Tutorial #6

Maren Dagny Juell, Tutorial #6

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Ingrid Toogood, Sølvdråper på flytende bunn

Hvordan lage en hage vises til 18. oktober.

]]>
0
André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Gallerier som forsvinner]]> http://kunstforum.as/?p=20232 2015-07-14T20:39:14Z 2015-07-14T20:27:28Z De siste årene har flere viktige gallerier stengt dørene. Det burde være i en borgerlig regjerings interesse å stimulere til at flere gallerier overlever.

Åpning av Galleri GAD på Tjuvholem i 2005. Foto: Andrá Gli

Åpning av Galleri GAD på Tjuvholem i 2005. Foto: Andrá Gli

For noen uker siden kunne man lese på Knut Blomstrøms Facebook-side at han har gitt fra seg nøklene til det portable galleriet GAD som de siste årene har hatt tilholdssted utenfor Munch-museet. Galleriet har vist stor variasjon av kunstnere i både generasjon og uttrykk, fra Aase Texmon Rygh til Kristian Øverland Dahl, fra Helga Bu til Bertil Greging, fra Anders Sletvold Moe og Lars Morell til Sten Are Sandbeck og Maria Sundby. Og mange mange flere. En rekke kunstnere som idag stiller ut regelmessig og har opparbeidet seg respekt i kunstfeltet hadde sine første galleriutstillinger på GAD. Derfor er det synd at dette nå er historie.

Jeg husker da galleriet åpnet ytterst på Tjuvholmen i november 2005. Det var tegnet av Magne Magler Wiggen, kjent for å ha tegnet den grønne frosken som en periode var plassert utenfor Nasjonalgalleriet. GAD var nytenkning innen arkitektur og består at ti containere som var sydd sammen til et tre etasjers galleri. Tanken var at galleriet skulle kunne flyttes etter behov, noe det også gjorde halvannet år etter da det flyttet til Tøyen.

Jeg dekket åpningen av galleriet på Tjuvholmen for nettstedet Kunstkritikk og konkluderte den gangen med “at galleriet ytterst på den nøgne ø inspirerer.” Det gjorde det da det åpnet, og det har det gjort siden. Jeg har sett flere spennende utstillinger her. Av favoritter kan nevnes Dum,  Dummere med Lars Monrad Vaage, Kalle Runeson og Joakim Cossais, Sten Are Sandbecks soloutstilling Teppefall og gruppeutstillingen Forrest Assembly kuratert av Marianne Hurum.

GAD er ikke alene av viktige gallerier som har stengt dørene de siste årene. Erik Steen Gallery, Lautom Contemporary og Maria Veie Gallery har alle avsluttet sin virksomhet innenfor de siste årene. Alle spennende gallerier som har løftet frem kunstnere av betydning. Som Ane Mette Hol og Toril Johannesen (Lautom), Christina Leithe og Frido Evers (Maria Veie) og Stian Ådlandsvik & Lutz Rainer Müller (Erik Steen), for å nevne noen få.

For min egen del har Lautom vært særdeles betydningsfullt og det har vært et galleri som har hatt innflytelse på min redaksjonelle linje i Kunstforum. Galleriet har hatt et solid kunstfaglig program og Randi Thommessen som grunnla og drev galleriet våget å satse på en generasjon som vokste frem parallelt med ny-konseptualistene hos galleri Standard (Oslo) og som var relativt uetablert da galleriet åpnet dørene i 2007. Jeg har nevnt Ane Mette Hol og Toril Johannesen, men også Øystein Aasan, Kjetil Kausland, Sandra Norrbin og Kristin Nordhøy bør nevnes. I tillegg har Thommessen invitert kuratorer til å lage gruppeutstillinger, som Erlend Hammers Bunnies, it must be bunnies, Power Ekroths Wrap Your Troubles in Your Dreams og Tommy Olssens Where a river runs north underground. Dette grepet har gitt galleriet en egen dynamikk mellom galleriets egne utstillinger og de inviterte kuratorene.

Jeg anmeldte Bunnies, it must be bunnies for Kunstkritikk før Kunstforum ble etablert og i Kunstforum har både Thommesen og Aasan prydet papirutgavens forsider, i henholdsvis 2010 og 2011. Vi var også tidlig ute med å intervjue Toril Johannesen (Kunstforum #1 2011). Jeg har også dekket en rekke av Lautoms åpninger for min personlige blog, Galiblog, og når jeg ser tilbake på tiåret som er gått, har jeg mye historie på Lautom.

Det kan være mange grunner til at et galleri stenger dørene, men en ting er sikkert: det er ingen lukrativ bransje å jobbe i for de aller aller fleste. Samlerne er få og det er kostbart å drive galleri. Til det kommer at lave reisekostnader gjør at kunstmessene blir konkurrenter om samlernes oppmerksomhet og pengepung. Det er tross alt mer spennende å handle på et amerikansk galleri i Basel enn å stikke ned på hjørnet på Bislett. For samling handler blant annet om identitet, et sosialt fellesskap, middag med de riktige menneskene og investering i de kuleste kunstnerne. Bare spør Erling Kagge.

Det er i og for seg ikke noe galt med kunstmesser eller at folk handler der. Det er tross alt også et mulig marked for norske gallerier. Både Lautom Contemporary og Maria Veie har god erfaring fra messer som Art Basel og Art Basel Hong Kong. Her har også den blåblå regjeringen det siste året kommet på banen med sårt tiltrengte støttemidler, dessverre for sent for de nevnte galleriene, men det gir kanskje håp for nye. Hvordan det vil utarte seg i praksis gjenstår å se, men det er hvertfall tegn på en slags erkjennelse av at også norske gallerier forholder seg til et globalt marked.

Dessverre er det kostbart å være galleri i Norge, og det er kostbart å være kunstner, noe som igjen gjør at norsk kunst ofte er for dyr for internasjonale samlere, noe kunstsamler Rolf Hoff blant annet har påpekt. Det er en utfordring som det bør være mulig å finne en løsning på.

Markedet er noe som vi problematiserer mye i kunstverden (ikke minst i det kommende nummeret av Kunstforum der Gjertrud Steinsvåg er gjesteredaktør). Kunstens karakter av å være et kritisk frirom gjør at den ofte motsetter seg den tradisjonelle markeds- og varelogikken.

I Norge har vi en stor flora av ikke-kommersielle gallerier som gjør en viktig jobb for mange kunstnere og støtteordninger gjør det mulig for dyktige kunstnere å virke selv om markedet for kunst er relativt lite. Det er noe vi skal være glade for og det er en viktig grunn til at vi har blomstrende kunstscener i Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Tronheim og Tromsø, i internasjonal sammenheng kostbare byer å leve i.

Men det private gallerier tilbyr som gjør dem til en viktig del av kunstfeltets infrastruktur er en kontinuitet og en vedvarende relasjon ikke bare til samlere, men også til museer, som er en vel så viktig kundegruppe. Når kunstnere stiller ut omtrent annethvert år i et fast galleri kan publikum, kritikere og kunder følge kunstnerskap over tid, noe som bidrar til kontinuitet og trygghet. Gallerister bygger en kunstners karriere på en annen måte enn kuratorer og er et nødvendig supplement til de ikke-kommersielle visningsarenaene. Dette forutsetter at galleriene har en stall og jobber forpliktende med kunstnere, noe de fleste seriøse gallerier gjør, og som både GAD, Lautom, Erik Steen og Maria Veie, har gjort i varierende grad. Derfor er det synd at de nevnte galleriene har stengt dørene, både for kunstnerne selv og for publikum.

Den blåblå regjeringen er kjent for sitt fokus på maktspredning og private penger i kunsten. Da vil det være naturlig å tenke at politiske løsninger som kan styrke galleriene vil være av interesse for regjeringens kulturpolitikk. Den støtten til messedeltagelse som regjeringen har innført er et viktig virkemiddel og det er lov å håpe at regjeringen i fremtiden også vil styrke heller enn svekke forvalterorganisasjoner som OCA og Norwegian Crafts som jobber med å løfte norske kunstnerskap ut i verden. De gjør en viktig jobb i det ikke-kommersielle segmentet av kunstverden. Vekselvirkningen mellom ikke-kommersielle og kommersielle arenaer for visning av kunst er sentral om vi ønsker at gode norske kunstnerskap skal hevde seg internasjonalt og bli en naturlig del av internasjonale mønstringer og samlinger.

Det er ingen hemmelighet at deltagelse på for eksempel Venezia-biennalen øker en kunstners verdi i markedet. Da er det bra å ha et galleri på Art Basel noen uker etter åpningen av Venezia-biennalen som kan forvalte verkene til denne kunstneren. Som da Elmgreen & Dragset lagde The Collectors på den danske og nordiske paviljongen i 2009, der de viste andres og egne verk i en scenografisk fremstilling av to samleres hjem. Uken etter var deres arbeider til salgs på flere gallerier på Art Basel. Det er klart at en rekke samlere som kommer til Basel allerede har vært i Venezia på åpning der og at deltagelse på en anerkjent kunstbiennale fanger deres oppmerksomhet, som igjen kan lede til kjøp.

Å ha solide gallerier med base i Norge som har god kunnskap om den lokale såvel som den internasjonale scenen er gull verdt om man ønsker at den norske kunsten skal bli en naturlig del av det internasjonale feltet og at norske kunstnere skal kunne livnære seg like mye på salg som på stipender og andre støtteordninger. I så måte er galleri Standard (Oslo) et levende bevis på at det er mulig å drive kommersielt galleri med et stort internasjonalt marked. For en borgerlig regjering som ber kulturfeltet søke penger andre steder enn i Kulturdepartementet / Kulturrådet alene, vil det være god kulturpolitikk å legge til rette for at norske gallerier med høy standard som satser på uetablerte kunstnerskap kan overleve i et tøft marked.

]]>
0
Monica Holmen <![CDATA[Escaping Categories]]> http://kunstforum.as/?p=20216 2015-08-26T06:59:09Z 2015-07-08T07:54:21Z This summer, El Anatsui’s massive works can be experienced at Kunstbanken Hamar. KUNSTforum met with him for a brief talk on his work, inspirations and categories.

El Anatsui, Dzi II. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Dzi II. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

For quite some time now, El Anatsui (b. 1944) has received appraisals throughout the international art world for his monumental installations, especially those involving bottle caps. The latest acknowledgement came in the guise of one of the most important awards: Golden Lion for Lifetime Achievement, from the La Biennale di Venezia. In the words of the board, the award “acknowledges not just his recent successes internationally, but also his artistic influence amongst two generations of artists working in West Africa.”

However, it was his enormous installation draped on the façade of Palazzo Fortuny during La Biennale di Venezia in 2007 that the Western art world really seemed to open their eyes for El Anatsui’s thought provoking and aesthetically striking work.

Last month, El Anatsui opened a rather major solo exhibition in Norway. And not in the Museum of Contemporary Art, Oslo, where one might expect to encounter such solid and high-ranking artists. Instead, you’ll have to travel to Kunstbanken at Hamar, the art centre in Hedmark County. A few years back they included some works of El Anatsui in a group exhibition, and now he’s back with several new works, some of them even site-specific.

Monumental Forms
El Anatsui’s work are monumental, to say the least. On YouTube one can see a video of how his works are installed; by using three lifts and twice as many people to install one single piece.

‘This is due to their size; they are actually quite light, but they are big, delicate and soft,’ El Anatsui explains.

El Anatsui, Rehearsal. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Rehearsal. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

The almost flowing carpet-like works are organized onto the wall, with El Anatsui making wave-like textures in them and thus making them come to life. In some ways, they can come off as textile, or at lest something soft, related to fabrics. Depending on how they are installed, one could easily see them termed as both sculptures and installations. But El Anatsui does not want to label them.

‘They are just art, they don’t belong to any category. I call them “free forms”, and I install them differently in every place.’

He explains how the various ways of installing the works have changed throughout his career and thus altered how they can be perceived.

‘The first pieces I made were hanging in the middle of the studio so you could move around them. But then the galleries and other spaces tend to put them on the wall. If they hang, they are sculptural.’

Poor Media
Throughout his career, El Anatsui has worked with a wide range of different materials and medias. He has used clay, driftwood, railway sleepers and wood. His latest inclusion to the material repertoire, and what now seems to his signature material, is bottle-tops.

‘All the works in this exhibition are in the same medium that I have been using for quite some time now; bottle-tops. Aside from that, there are different ideas and I play with colour, a strong attribute of the medium.’

The bottle-tops are woven together with copper thread, as if the caps were textiles or bits and pieces of different garments.

El Anatsui, Rehearsal, detalj. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Rehearsal, detalj. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

You once said The amazing thing abut working with these metallic fabrics is that the poverty of the materials in no way precludes the telling of rich and wonderful stories. Can you elaborate on your use of such diverse materials?

‘Apart from the bottle caps, I have used media you can call “poor”. They have been put to use and after that left to rot. I meet them, say hello to them and work with them.’

‘What I do is salvaging the lives of the downtrodden. I give them new lives, a more enhanced life, a higher life than previous one, you might say.’

You say there are stories in these different mediums. Are you referring to any particular stories, or just the fact that because of the materials previous usage, there are stories inherent in them, known or unknown?

The materials have been used before and they have stories because of that. And it’s not just bottle-tops. In my context, the bottle-tops are objects that connect my part of the world through trade (fair or unfair) with the rest of the world. There is some kind of connection. Also, remember the fact that a drink is a great socialising factor; it has the ability to connect people. So in the process of linking the bottle-tops there are symbolic implications inherent in that. There are loose connections, yes, as between nations, regions and individuals, which relationships are never permanent.

Anti-categorizing
The art world has always had an inherent need to categorize, both the artists and the artworks. This is – understandably – probably a consequence of wanting to (re-)write art history, but when it comes to contemporary art, it may also prove fruitful to let go of the many labels. Many may have tried to avoid the constant labelling, or at least to perceive something as multi-layered or possibly part of several categories. Still, we’re not quite there yet.

El Anatsui, Dzi I. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Dzi I. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

Much in the same fashion, the art world seems to still clutch to a divide between the Western world and the South and Eastern art world, the latter often understood as developing nations and continents. As a result, artists coming from any other country than the Western ones, are usually categorised on these premises – as African, Asian, Chinese and so on – whereas if you’re from a European country, you’re simply an artist.

Avoiding categorising on several levels is one of the things important to El Anatsui. As an artist coming from Ghana, thus being subject to the label “African artist” – as if the African continent is all the same – he experiences that his works are interpreted on these grounds.

‘They always categorise me more on my geographical background rather than as an artist. But you would never point out that a European artist is European; they are just artists!’

‘I think this kind of categorisation is bad, because when you categorise people that way, there’s a tendency to start looking for elements confirming the categorisation, and that is limiting. As artists we have the whole world as our kind of inspiration.’

El Anatsui provides an example:
‘Recently I was in France to exhibit, and on the gallery walls I had several works installed, I created some waves in them as I usually do. And then, at one point, I decided to put stakes in there as well. Immediately people asked me if the stakes were referencing the staff that the African chiefs might use.’

‘By not looking beyond and past certain categories, you are narrowing the interpretation of the work, and you are narrowing the mind.’

El Anatsui also speaks eagerly of avoiding categorising of his art works, both in terms of origin and in terms of media or technique. As both kinds of categorising in his point of view are narrowing the possible perceptions of an artwork. Not to exclude such interpretations of course, but to encourage the viewers to keep more than one thought at once whilst looking at an artwork. Texts on his works however, say otherwise.

In the press release and many other places, it is stated that you in your work are commenting on West-Africas cultural and political history, together with worries regarding our use (or misuse) of resources and natures vulnerability. Can you elaborate?

‘It might be an environmental comment, but in a very small way. If you talk about being environmental, you speak of something that has an impact. Agnes Denes project of 10 000 trees as an environmental art that will most definitely have an impact on the surroundings. My collecting of some bottle caps does not have an impact like this.’

‘However, the collecting of bottle caps gives me an impression of the amount of drinking that goes on around the world. Also, the drinks have different names and so I sort of collect the names as well. And the drinks are concerned with what is happening in the society; an event or anything else that happened. This way, you might say that collecting the bottle caps gives me a kind of sociological profile of a place.’

‘There is something universal about the bottle caps; you can find them all over the world. And they will say something about that part of the world. Anyhow, there are so many layers of interpretations, this is just one of many.’

What about the West-African history?

‘I think it is part of what I mentioned already. People drink all over the world. For instance, in 1990 ECOMOG was established. It is an acronym for The Economic Community of West African Monitoring Group, a West-African multilateral armed force established by the Economic Community of West African States (ECOWAS) as a formal arrangement for separate armies to work together against the riots in Liberia and the on-going war there. A distiller decided to memorialise this by naming a brand of his liquor after the episode. So it’s part of the history of the region. That’s one of the ways these works preserve history.’

‘Also, people regard my work as having the same colour scheme as an iconic cloth. But you have the cloth without the colour scheme also. So I think that is kind of a coincidence.’

El Anatsui, Focus. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

El Anatsui, Focus. Foto: Tobias Nordvik, ©Kunstbanken

‘As an artist you certainly don’t have a control over what your work can be stretched to mean. But it can make sense of course; local drinks made in a part of Nigeria, are by the same people who make the cloths. So if they are choosing colours for caps for their drinks, or choosing colours, of course the colours cannot be the much different from what probably their ambience and other factors expose them to’

You have quite recently retired after holding several professor positions throughout your career. What are your future plans, and what drives you to keep up the work?

‘To continue living. I retired and concentrated more on making art. You don’t retire from art, you know! And art has to be made. That drives me.’

What are your inspirations then, if art has to be made?

‘To produce something that lifts the human spirit or affects people positively.’

Why art is important?

‘Without art the world would be very boring. Art is a way to renew the old, to take an old idea and represent it anew. It is a way of repeating the same message in new ways to get fresh attention or recognition’

]]>
0