Kunstforum http://kunstforum.as Mon, 30 Mar 2015 09:12:43 +0000 no hourly 1 http://wordpress.org/?v=4.1.1 Evan Robarts: Run of the Mill http://kunstforum.as/2015/03/evan-robarts-run-of-the-mill/ http://kunstforum.as/2015/03/evan-robarts-run-of-the-mill/#comments Mon, 30 Mar 2015 07:00:26 +0000 http://kunstforum.as/?p=19808 Last week of Evan Robarts’ first solo show ‘Run of the Mill’ at The Hole in New York. See images from the show here.

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

With three distinct different bodies of work, Evan Robart’s first solo show Run of the Mill is a solid introduction to his work filling the whole gallery space of The Hole. “Line drawings” made with garden hoses and glass of different shades and colours, “mop”-paintings made – as disclosed by the name – with a mop, like one would swab the deck, leaving his boot prints in the pictures. Last, the scaffolding pieces are site specific constructions, where the shape and construction of the scaffolding parts functions as a colouring book for the artist.

What at first glance might seem as a humours play of words (work of art) and materials, Robarts is influenced by Arte Povera, and the exhibition is charged with political and social concerns. Living in a city (he lives and works in Brooklyn, NY) where “the class-based nature of the sanitization of New York City” is evident. It forces “ever-outwards blue collar workers and all but the most financially viable contemporary artists. If no one but the uber-rich can afford to live in the city, where will the experimentation and innovation of untested young artists take place?”

Besides the intellectualised and material-driven aspect to these works, there is also a strong personal, warm or even humorous component.

The show is on up until april 5.

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Silence, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Silence, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Lost In Space I, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Lost In Space I, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, installation view Run of the Mill, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, from left: Monday, Tuesday, Wednesday, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, from left: Monday, Tuesday, Wednesday, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Untitled (Line Drawing) , 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Mary, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Release (Line Drawing), 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Release (Line Drawing), 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Sunset Drive, 2015. Courtesy of The Hole

Evan Robarts, Sunset Drive, 2015. Courtesy of The Hole

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/evan-robarts-run-of-the-mill/feed/ 0
Q&A with Marit Victoria Wulff http://kunstforum.as/2015/03/silently-confronting/ http://kunstforum.as/2015/03/silently-confronting/#comments Fri, 27 Mar 2015 04:16:27 +0000 http://kunstforum.as/?p=19798 Through the Woods opened at Stavanger Kunstmuseum March 6th. This is Marit Victoria Wulff Andreassens first museum exhibition. Encompassing a wide selection of older works, as well as new works, it is fair to call it a retrospective. KUNSTforum asked her some questions about her work and inspirations. 

The Second Coming, 2014. Pen and colour pencil on paper. ©Stavanger Art Museum – MUST

The Second Coming, 2014. Pen and colour pencil on paper. ©Stavanger Art Museum – MUST

Can you tell us about your current exhibition?
– Through the Woods is my first solo museum exhibition. Retrospective sounds strange and a little bit scary, but I guess you could call it that. I am beginning to feel like a grown up. The exhibition presents a selection of  what has been my project since I started drawing back in 2002: “To say something about something unsaid…,in a better way than before”. It includes close to a hundred pieces, framed drawings, large scale works, site spesific drawings, collages and a few paintings.

Deflowering, 2006. Pen and colour pencil on paper.

Deflowering, 2006. Pen and colour pencil on paper.

The press release states that your work deals with identity, gender and sexuality. Why are these topics important to you?
– I grew up with intelligent, hardworking women and men around me. I was newer pushed into a role, and for the most of my childhood everything felt open. I am a feminist, but I am also a product of a society that no longer exists. Both girls and boys are now told how to look and behave their sexes from an early age. I was not. I don’t believe in 100% feminine or masculine. I believe in potential and possibilities. And I think a lot of psychological pain could be avoided if open discussions about these topics became more common.

I find your drawings fascinating and enthralling, but also somewhat uncomfortable, probably due to the somewhat indefinable forms that may appear. How do you see your own work?
– In the process of making something, the feeling of ambivalence is a good sign. Uncomfortable is good. I find my work confronting in a silent way. Passive aggressive. There is a lot of beauty in it, even humour, but there is also a numb darkness present. White Metal.

How would you describe your work process from idea to finished result?
– My head keeps giving me pictures, or more correctly visions. This has been my way of processing experience for as long as I can remember. I spend a lot of time editing inside my head. In a way I’m always working. Sometimes I’m unable to finish ideas, because I’m not yet technically fit to do what I see inside. I keep a bank of unfinished ideas. After a year or two, I usually know how to make them work. To me, knowing when a work is finished and operative is all about feelings.

Smekk, 2005. Pen and colour pencil on paper.

Smekk, 2005. Pen and colour pencil on paper.

What are your main influences when drawing and creating a work of art?
– My interests are everything that has to do with the body, gender, psychology and sexuality. Everything I observe; the magic of everyday-life, nature, internet, watching a lot of films, music and books.

Can you name an artist, artwork or exhibition that has inspired you?
– The artist Swoon and her exhibition Submerged Motherlands at Brooklyn Museum last summer, and the recent installations of artist Per Kristian Nygård. Art that transforms the way you think and feel. The books of writer Sara Stridsberg, and all the Ingmar Bergmans films. Art that makes me go “OoooH..!”

I assume the preparations for this museum exhibition have been quite immersive. Do you have a next project in mind?
– I’m in the process of making new work for a future solo exhibition, but a group exhibition at Teckningsmuseet i Laholm, Sweden will be next stop.

Why is art important?
– Art at it’s best can open our minds to a greater understanding of ourselves and others .

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/silently-confronting/feed/ 0
Kunstmediet og materialitetens kunst http://kunstforum.as/2015/03/kunstmediet-og-materialitetens-kunst/ http://kunstforum.as/2015/03/kunstmediet-og-materialitetens-kunst/#comments Wed, 25 Mar 2015 06:00:26 +0000 http://kunstforum.as/?p=19738 Kristiansand Kunsthall viser to separatutstillinger med to unge kunstnere som begge arbeider med fotografiske teknikker og installasjoner der det slående fellestrekket er begges engasjement for det fysiske kunstmediet, og relasjonen som skapes mellom verkenes titler og vår resepsjon.

Linn Pedersen, detalj av Frokost i det grønne #6, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Linn Pedersen, detalj av Frokost i det grønne #6, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Frokost i det grønne
Linn Pedersen har kalt utstillingen sin og nær sagt alle verkene for Frokost i det grønne, og skaper umiddelbare assosiasjoner til Eduard Manets kanoniske verk Déjeuner sur l’Herbe utstilt på Salon des refusée i 1863, De refusertes salong. Manets verk viser to menn i samtidsklær og en kvinneakt med gjennomborende blikk som spiser frokost i det grønne. I bakgrunnen bader en nymfe alene i en skog. Maleriet vakte stor harme i samtiden sin fordi det tilsynelatende ikke hadde noen mening. Hvorfor sitter de der ute i naturen i dress? Hvorfor stirrer den bleke kvinneakten på oss? Gestikulerer mannen til høyre? Eller venter han på at gullfinken i treet over ham skal slå seg ned på den utstrakte fingeren? Frokost i det grønne regnes i kunstvitenskapen som selve inngangen til den modernistiske kunsten, og ved å referere til verket kobler Pedersen seg på den modernistiske kunstens tradisjon og refleksjon. Ved å velge den norske versjonen av denne tittelen, ligger Le Déjeuner sur l’Herbe som et bakteppe i resepsjonen av verkene og den irrgrønne fargen og mystikken i Manets verk settes i dialog med Pedersens fotoer og installasjoner. Så sterk er benevningens kraft – gir man noe et navn, preger navnet tingen ugjenkallelig.

Linn Pedersen, Frokost i det grønne #3, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Linn Pedersen, Frokost i det grønne #3, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Inn i materien, bak tingene
Det samme utforskende forholdet til materialet ser vi i Pedersens eksperimentelle C-prints som viser sanselige former som ved første øyekast minner om røntgenstråler eller avbildninger av florlett stoff eller av vind. Andre igjen er mer konkrete og gir assosiasjoner som sediment-lag, til steiner, til fjell. Vi ser strukturer i knuste potter og i leireklumper og i steinstøv. Disse er både vakre og sanselige, som om vi nærleser naturen. Jeg har spesielt sans for det lille, vare fotostillebenet Frokost i det grønne #3 som viser en grønnplante som stikker hele hodet inn i en lampe, som for å få lys og varme, et slående bilde på liv og sårbarhet.

Om å forklare noe bakfra gjennom brystet inn i øye
Thora Dolven Balke har kalt sin utstilling Von hinten durch die Brust ins Auge, et tysk uttrykk som beskriver noe som er langdrygt, tungvint; å forklare noe bakfra gjennom brystet inn i øye. Tittelen henspiller på noe som tar tid, som det tar lang til å forløse, en erkjennelse som kommer langsomt. Igjen, som i Pedersens verk, lager denne tittelen sterke føringer på hvordan betrakteren nærmer seg verkene. Videoarbeidet White Whale (2015) viser en film av himmelen tatt gjennom et takvindu, vi ser fly som svever høyt oppe og hører fuglesang. Lydene og bildene vises på to nedstrippede HD skjermer som er montert lavt på veggen slik at vi må bøye oss ned for å fange lydene og bildene. De lange snirklende gummikablene som bukter seg fra verket langs veggene til stikkontakten, vel ti meter lenger borte er påtagelige (det finnes en ubrukt i umiddelbar nærhet til verket). Vi forestiller oss strømmen, lydene og pikslene som transporteres gjennom de lange gummikablene, en langsom, seig prosess, som ender i skjermen med bildene. Den samme betoningen av selve mediet ser vi i utstillingens tre andre videoverk Attachments (2014), Simulator (2013) og Fold (2015) – gummikablene snirkler seg langs listene og munner ut i filmene som til slutt treffer oss i øynene. Skjermen i Attachments er dekket av et grålig silikondekke som hindrer bildene og lydene og budskapet i å nå fram, igjen er det det uforløste, tungt kommuniserte, og tilslørte som formidles.

Thora Dolven Balke, Primates, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Thora Dolven Balke, Primates, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

En lignende dveling ved kunstmediet ser vi i gulvskulpturene Rough Seas (2015) som består av kontrastparene støpt jern mot skumgummi. Det harde metallet mot den mye skumgummien skaper en sanselig, men underliggjørende kombinasjon, og plasseringen på gulvet fører tankene mot katedralenes gravmonumenter. Veggrelieffet Primates (2015) har en beslektet underliggjørende og ugjennomtrengelig kombinasjon – verkene henger på veggen som malerier, men er dekket av latexduker som hindrer innsyn og slører til budskapet. Interiørene i fotografiene Recovery (2015) viser kalde institusjonsinteriører montert på lave sokler av jern dekket med film av skumgummi lik monumentale, arkaiske boksider. Og igjen må vi bøye oss ned mot gulvet for å se motivene klart, og sansene og kroppene må konsentrere seg for å skape mening. Den myke skumgummien, de tunge jernbeslagene som presser den ned, kombinert med de kjølige institusjonsrommene i fotografiene, virker veldig sterkt. Fraværet av menneskene og av varme, og det myke som presses sammen av det harde metallet gir rett og slett gysninger. Dolven Balke klarer på mesterlig måte å utnytte materialenes iboende egenskaper til å formidle direkte og utilslørt.

Thora Dolven Balke, White Whale, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Thora Dolven Balke, White Whale, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Ny norsk samtidskunst
Sammen viser Thora Dolven Balke og Linn Pedersen en ny norsk samtidskunst som er sterkt fokusert på eksperimenter med ulike materialer og ulik mediering. Men der Pedersen refererer sterkt til naturen, dens forgjengelighet og dens poesi, oppleves Dolven Balke sterkere fundert i de menneskeskapte fysiske rommene, rom som glir over i det kalde og pregløse og angstfremmede. Dolven Balkes prosjekt er svært sterkt. Måten hun bruker de ulike materialene for å skape opplevelse som setter seg i kroppen er fascinerende, og det er svært lenge siden jeg har opplevd å bli så berørt av en utstilling. Denne utforskende og undersøkende metoden av materialets iboende potensiale minner om Ann Iren Buan og Marte Johnsliens bidrag til utstillingen NN-A NN-A NN-A som nå vises ved Astrup Fearnley Museet. I Buans papirinstallasjon Drifters er det papirets materielle kvalitet, og i Johnsliens The Paris Abstractions (2015) er det filten og de skimrende fargenes kvaliteter som skaper assosiasjoner til henholdsvis forfall og dekadens, og til ro og meditasjon. I Dolven Balkes prosjekt er denne materielle betoningen inngangen til verkene. Hun benytter vekselvis silikon, lateks, gummi, jern, skumgummi i de ulike installasjonene, og hele tiden formidler materialene stemninger av det kjølige og fiendtlige, stemninger vi værer i kroppen. Materialitet er også poengtert i Pedersen installasjoner i form av treverk, leire og jordsmonn, men det er vanskeligere å se den røde tråden i hennes prosjekt. Her opplever jeg ikke at fotoene og installasjonsarbeidene henger tematisk og visuelt like godt sammen. Dette er ikke nødvendigvis et stort problem ettersom særlig fotografiene står sterkt alene. Men siden Dolven Balkes prosjekt oppleves så helhetlig, blir Pedersens prosjekts mangel på sammenheng desto mer tydelig. Dette blir et naturlig resultat når to separatutstillinger vises under samme tak, de vil nødvendigvis sees i sammenheng med hverandre. Begge kunstnernes arbeider vises i hver sin del av Kristiansand Kunsthall, men møtes i det mindre prosjektrommet, som for anledningen er malt oransje. Dette fører til en tydeliggjøring av kunstnernes forskjeller, Pedersens natur versus kultur dikotomi, og Dolven Balkes dveling ved de kjølige og mennesketomme interiørene.

Tendensen til å la verkenes titler spille avgjørende roller er en tendens i norsk samtidskunst, noe Gunnar B. Kvaran poengterer i forordet til NN-A-utstillingens katalog. Forholdet mellom språket og verket, og ordenes føringer for verkenes potensiale som meningsbærer er et fellestrekk for unge, norske kunstnere i dag. Det som klart bærer begge utstillingene i Kristiansand Kunsthall er nettopp de kryptiske titlene som lager inngangene til verkene, og samtidig også en vilje til undring, slik at verkene, langsomt, men til sist treffer øyet og gir mening.

***
Utstillingen kan sees til og med 3. mai

Linn Pedersen, fra venstre: Frokostidetgrønne #1, Stratus #1, Stratus #2, 2015.  Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Linn Pedersen, fra venstre: Frokostidetgrønne #1, Stratus #1, Stratus #2, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Thora Dolven Balke, Attachments, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

Thora Dolven Balke, Attachments, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/kunstmediet-og-materialitetens-kunst/feed/ 0
The Time of Looking, Remembering, and Arranging (Just for Show) http://kunstforum.as/2015/03/the-time-of-looking-remembering-and-arranging-just-for-show/ http://kunstforum.as/2015/03/the-time-of-looking-remembering-and-arranging-just-for-show/#comments Mon, 23 Mar 2015 23:00:16 +0000 http://kunstforum.as/?p=19623 Having previously been presented with the assault course for the senses that the group exhibition The Noing Uv It was, a solo exhibition of the work of British artist Simon Ling, The Showing Uv It, is the second installment of a larger two-part exhibition at Bergen Kunsthall. How would the two exhibitions converse?

Simon Ling, Untitled, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, Untitled, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

In some reflections on part one, I tried to centralise what I saw as the formidable challenge of The Noing Uv It as proposed by the curators Martin Clark and Steven Claydon: to alter the “terms” of perception by encountering objects on “their terms”. Simply put, the work in the exhibition seemed to assert that this re-terming be initiated through encounters with materials and stuff (and lots of it) rather than weighing upon experiential habits, prioritising the “what” of sensation over the “how”.

Simon Ling, Untitled, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, Untitled, 2015. Photo: Johnny Herbert

I had wondered whether the labour of such ambitions had been apportioned in a twofold articulation: the first exhibition (contrary to my intuitions) being the attempt to dismantle this “how” – encouraging the deformalisation of things to render them unrecognisable to us – with The Showing Uv It, as the follow up, providing the “what” through which our perceptual apparatus would be momentarily recalibrated. But, curiously, the former – the “how” – is something Simon Ling’s work seems to address much more directly. For me, this disorientation was exacerbated by the title of the two-part exhibition as a whole, something I had previously overlooked, I Aint The Noing Uv It Im Onle The Showing Uv It. And there was I thinking this was either a reversal of what I had thought to be the obvious order – “what” and then “how” instead of the other way around – or that both exhibitions were concerned with “Noing”! Am I being wooed by the stench of “red herrings”? Maybe there is no delegation of a task between the two exhibitions? Damn those herrings!

The Noing Uv It comprised sixty-seven pieces of work made from disparate materials. The Showing Uv It, curated solely by Martin Clark this time, consists of twenty-seven oil and acrylic paintings by Simon Ling, all of which are titled Untitled. The largest ever exhibition of his work to date, and his first major exhibition in Norway, The Showing Uv It demonstrates a pronounced concentration in terms of its colour palette, with a particular partiality for subsumed layers of vivid, almost lurid greens and oranges which seep through the images. This offsets the scenes of building frontages, verdant plantation, and the more formally abstract objects and forms, adding to the warped and transfigured quality of Ling’s work. However, this transfiguration is perhaps elucidated with greater nuance in his fascinating approach to time.

Simon Ling, Untitled, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, Untitled, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

First, let’s calibrate our stopwatches: I think we can say that time has been altered within current capitalism. One aspect we might venture is that time has become an arbitrator, “labour time” being supplemented with “I-should-be-labouring time”, further emboldening the capitalist social relation; idleness has no value, you must work (for someone, especially yourself). But how to think about what I’m doing when the sole requirement is that I produce evidence of my labour as soon as possible? And so flows the endless deferral of reflective thought… Within our cultivated economies –the organisation of time and materials (not just finances) – this aforementioned “pressure” of time is structured by various processes. A prevalent method in art is to profess working with the varying economies of “process”, rejecting the “closure” of deciding on a path and unswervingly taking it. This processual focus is heralded as then leaving open the possibility for contingency and/or spontaneous activity, courting the alien collaborator of the “outside of time” of ex-temporisation. Can we really harness this external temporality, or is it oblivious to and/or contemptuous of our beckoning? If we beckon it – if we can beckon it – is it really a radically alien temporality at all and not merely something available to us within our ‘in house” logic, another way of deciding on a path and taking it? As mixtures of frantic workers capitalising on every moment, and proclaimers of practicing ”openness to contingency”, artists and their work are often in dialectical and complex relationships with time. Simon Ling’s work is no exception, and it is this aspect that struck me most in Bergen Kunsthall.

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

We can think of Ling’s work in The Showing Uv It as the compact residue of three temporalities harnessed by the artist in his practice: painting directly in front of his subjects (this done mostly in and around London, but with the smaller acrylics painted in Bergen on a previous trip); working from his memories of previous in situ work; and working from studio-constructed tableaux. The work assumes these temporal shifts created in the public, imaginary, and private situations of painting. One canvas partially depicts a car as if it is emerging from a portal, but, otherwise, traces of the conjunction between the fluidity of his public subjects and his sustaining, but distorting memories of them are less explicit. The warping and contorting of perspectives and structural contours, and the glaring colours evinced in much of the work, particularly the street scenes, are perhaps markers of Ling’s palimpsestic process and what he likes to term as our “creative relationship with reality”.

Concentrating on the six more oblique studio-initiated works in the exhibition, we can plot a point of perspective offering a greater dynamic to The Showing Uv It. These particularly rich pieces pose the sternest questions to Ling’s process, emanating from the private environment of the studio in which decision-making processes must be wrested from a potential lifetime of toil. The production of a temporal economy within the studio – that the potentially infinite period of studio work might be truncated – can be traced in both Ling’s choice of tableaux and how he works when faced with them. We are thus presented with a dual articulation of Ling’s approach and, simultaneously, an aspect from which we might come to align ourselves to Ling’s relationship with time. We might consider these six works as the evidence of what he considers a subject worthy of time through the filter of his painterly abstraction. He turns away from the “contingency” of his subjects and his memory of them towards an emphasis on the “rogue element” of how paint is applied to the canvas. We could here pose ourselves the difficult question of what the relationship might be between time and (Ling’s) abstraction.

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

The dialogue between Ling’s subjects, the situations in which they are encountered/initiated and realized, and how his particular abstraction enmeshes with these subjects and situations is a central kernel of the exhibition. Each canvas renders the mixture anew. Even if we might say that some aspects of Ling’s work occupies familiar and well-trodden territory, this familiarity is somewhat deracinated by the situating of The Showing Uv It after the titillating diversity of the previous group exhibition. When turning again to the first exhibition, retrospectively reconsidering it in light of Ling’s work, The Noing Uv It becomes a much more peculiar statement – perhaps this is the challenge to the exhibition format to which Bergen Kunsthall Director, Martin Clark, refers in an accompanying exhibition text. This uneasy relationship between the two exhibitions does nevertheless produce fecund tensions I look forward to considering in greater depth – the relationship between deformalisation (part one) and abstraction (part two), for example. When also bringing to the table the temporal aspects of Simon Ling’s work as I’ve tried to sketch out here, we might also then begin to wonder about how we could retrospectively think about time in The Noing Uv It. With forthcoming publications on both Ling’s work and the two-part exhibition as a whole, it will be fascinating to see whether the oblique dialogue of the two shows will be fleshed out, veering the project further off the beaten path.

Ask to borrow a chair from Kunsthall’s reception and offer your time forward into the mixture of The Showing Uv It.


***
The exhibition is on display until April 5th.

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

Simon Ling, installation view of The Showing Uv It, 2015. Courtesy of Bergen Kunsthall/Thor Brødreskift

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/the-time-of-looking-remembering-and-arranging-just-for-show/feed/ 0
New York Art Fairs http://kunstforum.as/2015/03/new-york-art-fairs/ http://kunstforum.as/2015/03/new-york-art-fairs/#comments Thu, 19 Mar 2015 07:02:42 +0000 http://kunstforum.as/?p=19741 The past few weeks, several art fairs have taken place in New York. Below is a peek into some of them: Moving Image, Pulse New York, Spring/Break Art Show, The (un)Scene Art Show , Volta New YorkAll photos by Istvan Virag.

From Moving Image Art Fair

From Moving Image Art Fair

From Moving Image Art Fair

From Moving Image Art Fair

From Pulse Art Fair

From Pulse Art Fair

From Pulse Art Fair

From Pulse Art Fair

From Spring Break Art Fair

From Spring/Break Art Show

From Spring Break Art Fair

From Spring/Break Art Show

From Spring Break Art Fair

From Spring/Break Art Show

From Spring Break Art Fair

From Spring/Break Art Show

From Spring Break Art Fair

From Spring/Break Art Show

From unScene Art Fair

From The (un)Scene Art Show

From unScene Art Fair

From The (un)Scene Art Show

From unScene Art Fair

From The (un)Scene Art Show

From unScene Art Fair

From The (un)Scene Art Show

From unScene Art Fair

From The (un)Scene Art Show

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

From Volta Art Fair

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/new-york-art-fairs/feed/ 0
Kunsten å tegne en strek http://kunstforum.as/2015/03/kunsten-a-tegne-en-strek/ http://kunstforum.as/2015/03/kunsten-a-tegne-en-strek/#comments Tue, 17 Mar 2015 06:00:23 +0000 http://kunstforum.as/?p=19717 Streken; den buktende, skjøre, snirklete, men til tider også kraftige streken danner utgangspunktet for utstillingen Extensions på Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM), hvor Inger Johanne Gryttings tegninger og malerier vises i nokså stor skala.

Inger Johanne Grytting, Untitled #27, 2012. Courtesy of the artist and NNKM

Inger Johanne Grytting, Untitled #27, 2012. Courtesy of the artist and NNKM

Romslig presentasjon
Inger Johanne Grytting (1949) er født og oppvokst i Norge, nærmere bestemt Svolvær, men flyttet på 1970-tallet til New York – hvor hun i dag bor og jobber som kunstner. Hun er nok særlig kjent for sine abstrakte blyanttegninger, og har også blitt trukket frem som et bindeledd mellom det amerikanske og det norske kunstmiljøet.

Utstillingen som nå vises ved Nordnorsk Kunstmuseum er den første soloutstillingen som viser Gryttings verk i et kunstmuseum, og er nok for flere en etterlengtet utstilling. Tidligere har et mindre utvalg av verkene hennes blitt vist blant annet på The Boiler Room Gallery i Oslo, men også på NNKM for noen år tilbake – da som en del av utstillinga Paralleller (2011), som viste verk av Jan Groth og kunstnere i hans krets.

I Extensions blir vi presentert for over 30 av Gryttings tegninger og malerier som er laget i en periode fra 90-tallet frem til 2014. Der tidligere utstillinger har blitt kritisert for å være for små (”totalt dreier det seg om fire malerier og fire blyanttegninger i et relativt diminutivt format presset inn i et ørlite gallerirom”, fra anmeldelsen av utstillinga på The Boiler Room Gallery i 2013 på kunstkritikk.no) gir utstillingen på NNKM en mer romslig presentasjon av Gryttings verk. Utstillingen vises over tre rom, hvor henholdsvis tegninger og malerier vises i de to største rommene. Det er god plass mellom verkene, og vi som publikum får ro og rom til å betrakte de – både en og en, og i sammenheng med hverandre.

Inger Johanne Grytting, Untitled #31, 2014. Courtesy of the artist and NNKM

Inger Johanne Grytting, Untitled #31, 2014. Courtesy of the artist and NNKM

Stofflige blyantstreker
Måten utstillingen er kuratert på vektlegger Gryttings utvikling fra det figurative til det abstrakte, noe også katalogen understreker. I det minste av utstillingsrommene blir denne utviklingen spesielt tydelig. Her blir vi presentert for et knippe verk som viser noen av Gryttings figurative malerier fra 90-tallet, satt i sammenheng med nyere verk som viser en gradvis vending over til helt abstrakte blyant- og kulltegninger.

Inger Johanne Grytting, Untitled #9, 1999. Courtesy of the artist and NNKM

Inger Johanne Grytting, Untitled #9, 1999. Courtesy of the artist and NNKM

Streken eller linja står som et klart gjennomgangstema om man ser kronologisk på verkene som vises i utstillingen. I et av de tidlige figurative oljemaleriene, som Beach 3 fra 1994, består motivet av tre lyktestolper. Den dirrende streken går igjen både i de mer eller mindre kompakte stolpene og i de tynne ledningene som går mellom dem. Også i Contact (1994) går linja igjen, men her i form av en tynnere trestamme og noe som kan minne om et stykke gjerde eller netting laget av ståltråd. Møtet mellom den mer organiske trestammen og det mer stramme rutenettet av ståltråd leder oppmerksomheten over på materialiteten i disse tingene – og på hvordan de skaper linjer i rommet på ulik måte.

Streken, og også kontrastene mellom ulike materialer, er å finne igjen i Gryttings tegninger fra 2000, som for eksempel i Untitled no 16. Her er bruken av både blyant og kull med på å vektlegge en forskjell i stofflighet som oppstår i kontrasten mellom den presise blyantstreken og det pulveriserte kullet. Her kan det se ut som om den tynne blyantstreken prøver å fange eller tvinne seg rundt kullstreken, som tynne ståltråder, mens kullet løser seg opp i støvskyer på arket.

Det uttrykksfulle i en 8B-blyant
En stor del av verkene i Extensions er blyanttegninger, og mange av dem er i et format på rundt 600 x 800 mm. Motivene varierer mellom å bestå av snirklete rutemønstre til kolonner av horisontale streker, som er tegnet tett i tett. Det sistnevnte kan vi for eksempel se i tegninga Untitled no 5 (2007), hvor tre kolonner av streker skilles ved hjelp av tynne, vertikale, hvite felt eller glipper av hvitt ark. I enkelte av tegningene minner strekene også om vevde tekstiler, hvor blyantstrekene fremstår som tynne tråder som strekker seg over papiret.

Strekene i Gryttings tegninger fremstår på ingen måte maskinelle, men er samtidig tegnet i et sirlig system som gjør at tegningene uttrykker noe nitidig og presist. De ulike tegningene varierer også en del i kontrast og mørkhet, fra det lys grå til det nesten svarte. Disse kontrastene skyldes ikke bruk av ulike teknikker eller materialer, men kun variasjoner i måten strekene tegnes på. Grytting forholder seg nemlig bare til en bestemt blyant, Faber Castell 8B, og variasjonen i valøren avhenger derfor av hvor stort trykk strekene er tegnet med. Det uttrykksfulle i disse repeterende motivene viser seg både i variasjonen i strekene, i trykket de er påført med og også i de små, hvite hullene som oppstår der strekene stopper opp.

Inger Johanne Grytting, Untitled #23, 2006. Courtesy of the artist and NNKM

Inger Johanne Grytting, Untitled #23, 2006. Courtesy of the artist and NNKM

Kontrastene skinner gjennom
Der tegningene i Extensions kan gi assosiasjoner til ulike materialer, er det kontrastene som vekker spesielt interesse i Gryttings malerier. I de tidlige maleriene, som Abstract Form eller Beach 1 og Beach 3, alle fra 1994, ser vi en tydelig rødoransje farge skinne gjennom de grålige malingslagene.

Denne gjennomskinneligheten finner vi også igjen i Gryttings nyere verk, som maleriet Untitled no 26 fra 2014. Her er linjene malt i mindre grupperinger eller kolonner i ulik størrelser, og fremstår mer som fragmenter som er satt sammen til noe større. Linjene er malt i to ulike blånyanser, og er malt i ulike tykkelser. Også her ser vi det rødoransje skinne igjennom, og de danner tynne streker i overgangene mellom de blå linjene. Dette skaper en nesten vibrerende effekt, hvor overflaten mer fremstår som skurrende og bevegelig.

Rutemønsteret som meditasjon
Med utstillingen følger det også en innholdsrik katalog, som i tillegg til å inneholde dikt av Gryttings venn Jan Erik Vold, også vier god plass til både de utstilte verkene og Gryttings biografi samt mulige kunsthistoriske paralleller. En av disse parallellene er den amerikanske kunstneren Agnes Martin, som nok er særlig kjent for sine malerier og tegninger fra 60-tallet hvor rutenettet, eller the grid, stod sentralt. Der rutenettet på tidlig 1900-tall (som for eksempel hos nederlandske Piet Mondrian) stod som et strukturerende element, kan det hos Martin sees mer som et uttrykk for noe mer ekspressivt og som uttrykk for en meditativ prosess.

Det meditative og ekspressive står også som et sentralt tema i Gryttings verk, noe hun også selv påpeker – «The process is a probing inwards, where emotions and insights are translated into graphic expressions». Som betraktere får vi et innblikk i en skapelsesprosess, hvor linjene og kontrastene kan stå som uttrykk for indre følelser og tanker.

Det er også noe meditativt ved det å se på disse verkene, både fordi de er behagelige å se på, men også fordi de så fint er et avtrykk – ikke bare av materialer, men også av mennesket bak. Extensions viser oss i så måte hvordan blyantstreken kan være en forlengelse fra det indre liv til det ytre.

***

Utstillingen står til og med 31. mai.

Inger Johanne Grytting, Untitled #28, 2014. Courtesy of the artist and NNKM

Inger Johanne Grytting, Untitled #28, 2014. Courtesy of the artist and NNKM

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/kunsten-a-tegne-en-strek/feed/ 0
Abstraksjon med intensjon http://kunstforum.as/2015/03/abstraksjon-med-intensjon/ http://kunstforum.as/2015/03/abstraksjon-med-intensjon/#comments Fri, 13 Mar 2015 13:42:37 +0000 http://kunstforum.as/?p=19692 I kollektivutstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon på Astrup Fearnley Museet, har kuratorene styrt unna den nonfigurative kunstens tradisjonstunge begrep om autonomi, og konsentrert seg om samtidsabstraksjon som et utvidet felt. Resultatet er en utstilling der norske samtidskunstnere vender blikket bakover, men også manifesterer en ny form for abstraksjon fylt av konseptuelle intensjoner, narrativ og referanser. 

Cops with dilated eyes, 2015, Convalescent nerves, little she yearned, 2015, Sleeping opaque, high, withered with guidelines, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Cops with dilated eyes, 2015, Convalescent nerves, little she yearned, 2015, Sleeping opaque, high, withered with guidelines, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Norsk abstraksjon er tilbake
I fjor viste Nasjonalgalleriet Rom for abstraksjon som sin sommerutstilling, og Museet for Samtidskunst viste separatutstilling med pioneren Aase Texmon Rygh. Det er også en ny interesse for norsk abstrakt kunst på det internasjonale markedet, takket være innsatsen til landets mindre gallerier og institusjoner. Utstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon vil vise at det nonfigurative er et formspråk som er i oppblomstring på den norske samtidskunstscenen, men at den tydelig skiller seg fra den tradisjonstunge abstraksjonen som oppstod i Norge på 1950-tallet. Utstillingen skaper høye forventinger allerede i sin tittel, som setter en standard til en ny form for abstraksjon innenfor den norske kunsten.

I NN-A NN-A NN-A vises blant annet to av våre norske stoltheter utenfor landegrensene: Ida Ekblad (1980) og Fredrik Værslev (1979). Ekblads verk henger som et blikkfang fra museets inngangsparti med tre store lerret. Hun ble innkjøpt av institusjonen rett ut av akademiet i Oslo og ble vist på Lights on, Astrup Fearnley Museets forrige utstilling viet til norske samtidskunstnere i 2008. Siden har hun blant annet vist sine arbeid på New Museum, Palais de Tokyo og Venezia-biennalen, og hatt en stor soloutstilling på Museet for Samtidskunst i Oslo. I Astrup Fearnley Museets nye utstilling viser Ekblad tre verk hengt sammen som et sammenhengende triptyk, Cops with dilated eyes (2015), Convalescent nerves, little she yearned (2015) og Sleeping opaque, high, withered with guidelines (2015). De subkulturelle referansene er tydelige i et sammensurium av graffititags på skitne sølvbakgrunner og Convalescent nerves, little she yearned er utført med en ualminnelig teknikk der kunstneren påfører maling ved hjelp av hjulene på en handlevogn.

De tre verkene vitner om samtiden, men simultant trekker også Ekblad tydelige referanser til sekstitallets ekspresjonisme. Ettersom at abstraksjon er bredt og ladet begrep innen for kunsthistorien, peker Ekblads verk mot erindring av den foreliggende tradisjonen, men også en innoverende tendens i sine verk.

Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Værslev er den kunstneren i Norge som de to siste årene har hatt størst betydning internasjonalt. Han selger sine grove lerret for millionbeløp i annenhåndsmarkedet og i NN-A NN-A NN-A vises de tre maleriene Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), Untitled og Untitled (begge 2012). En kan spørre seg selv hva som avgjør at Værslevs malerier har fått en slik svimlende status, en utvikling som skaper både nysgjerrighet og spekulasjon. Hans verk er likevel interessante, ettersom at de gjør en simultan bevegelse inn og ut av abstraksjon. Det er tydelig at Værslev har et insisterende fokus på selve maleprosessen, men samtidig kan verkenes titler ha tilhørende parenteser som hinter til et spesifikt motiv.

Det er likevel de mindre etablerte kunstnerne som får størst plass å boltre seg på. Utvalget av kunstnere er navn som i samtidighet med den pågående museumsutstillingen beveger seg aktivt på den norske kunstscenen, både i nye utsmykkinger og galleri- og museumsutstillinger. Spesielt har Ann Iren Buan (1984) , Marie Buskov (1980) og Anders Slettvoll Moe (1978) fått mulighet til å vise sine kunstverk i egne rom. På denne måten har de fått mulighet til å fortelle mer, og betrakter kan få et bredere inntrykk av kunstnerens prosess, intensjon og de underliggende betydninger av kunstverkene. Dette er et spesielt godt kuratorisk grep som fremhever utstillingens støttepunkt – hvordan abstraksjon i dag inneholder mer enn hva den anholdte autonomien abstraksjon forhenværende er forbundet med.

Marie Buskov, Window, Woven, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Marie Buskov, Window, Woven, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Abstrakt konseptualisme
Hvorfor abstraksjon er en så sterk tendens akkurat nå, er vanskelig å sette fingeren på. Trend er det enkleste å slutte seg til, uten noen videre logisk forankring utenfor det rent estetiske. At det estetiske aspektet kan være grunn nok i seg selv demonstrerer NN-A NN-A NN-A eksemplarisk, for utstillingen er en samling eye-candy. En annen forklaring er (i motsetning) at det abstraherte uttrykket er en radikal motpol til vårt teknologiske samfunn, som har gitt tilgang på billedbaser og arkiver i det uendelige i vår skjermbaserte hverdag. Den abstrakte kunstens gjenoppblomstring kan derav være basert på behov, både som nonfigurativitet og materialitet.

Tittelen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon er formulert av Hans Ulrich Obricht som har en nær forbindelse til institusjonen, og gir et nikk til en interdisiplinær lek mellom forskjellige ismer, som formalisme, minimalisme og konseptualisme. Til tross for sin estetiske overflate viser utstillingen abstraksjon med intensjon, hvor spesielt den konseptbaserte kunsten har fått et spesielt fokus og er rettet mot ide, prosess og fortelling.

Saturday Night 3, 17 og 19 (Just be Close at hand) 2013Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Saturday Night 3, 17 og 19 (Just be Close at hand) 2013Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Saturday Night nummer 3, 17 og 19 av Henrik Olai Kaarstein (1989) er et av verkene som setter forholdet mellom abstraksjon og konseptualisme i høyspenn. Typisk for hans kunstnerskap er bruken av hverdagsgjenstander fra den private sfære, og Kaarstein uttrykker selv at han er spesielt opptatt av objektenes følelser og insinuasjon, som har intime og seksuelle konnotasjoner. Videre i prosessen «skitner» han til materialet med maling og farger, og sørger for at malerienes materialer aldri kan bli rene igjen.

Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Tittelen Saturday Night setter de anvendte materialene av kunstskinn og finérplater inn i en kontekst av uteliv og nattklubber, som Kaarstein selv uttrykker det; det en blanding av «sad and sexy». De tre separate verkene krever betrakterens tid og oppmerksomhet, da de øyeblikkelig kan oppfattes som objekter som ikke er verdt et øyekast. Plasseringen ved siden av Ekblads arbeider skaper flere spennende referanser hvor kunstnerne knyttes sammen i en Rauchenberg-tendens som preges av bruk av avfall, søppel og sølete objekter. Slik kommer de begge frem til det maleriske, som både inneholder subkulturelle referanser til samtiden, men også ser seg bakover til en tradisjon.

Flere av kunstverkene i utstillingen utforsker også sitt eget materiale, med bakgrunn i et konseptuelt utgangspunkt. Ivan Galuzins (1979) tre verk Anthracite Skin (2014), Hubba Bubba Skin (2014) og Sick Skin (2014) er formidlet gjennom materielle utforskninger og konkretisert i monokrome flater. Verkene er laget i kombinasjon av industriell maling av to separate komponenter som stadig reagerer med hverandre. Denne reaksjonen gjør at malingen tvinges av maleriet med tiden. Allerede i sin første utstilling på U.K.S (Unge Kunstneres Samfunn) ble maleriene ustanselig mer avskallet og solide flak av kjemikalietunge lag landet under de gule, rosa og svarte lerretene. Flakene av maling er plukket opp fra gulvet, og tatt med videre til Astrup Fearnley Museet der de ligger som vitner om deres egen destruksjon.

Ann Iren Buan, Drifters, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Ann Iren Buan, Drifters, 2015. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Også i Ann Iren Buans verk Drifters (2015) er verkets konseptuelle idé er konstruert med basis i materialvalg. Verket en monumental installasjon som er sammensatt av tidligere skulpturelle tegnearbeider. Slik gjenbruker kunstneren papiret hun appliserer lagvis, samtidig som at grensen mellom skulptur og tegning blir utfordret. Verket er plassert i et eget rom, hvor hun har utnyttet seg maksimalt av de arkitektoniske mulighetene. Et uheldig moment er hvor mye verket likner Turner-prisvinneren Karla Blacks arbeider, som Nothing Is A Must (2009) og More Of The Day (2011), som benytter seg av liknende teknikk.

Vender blikket bakover
I år er det hundre år siden Kasimir Malevitsj malte Black Square (1915) og følgelig stadfestet den nonfigurative kunstens autonomi. Til tross for at NN-A NN-A NN-A demonstrerer denne utopien som utgått på dato, er det flere ekko fra historiske forgjengere for den norske abstraksjonen som toner i veggene. Marie Buskovs (1978) svarte konstruksjoner er som et konstruktivistisk ekko til Alexander Rodschenkos skulpturer, og Camilla Løws (1976) verk trekker også linjer til den formalistiske modernismen, både konstruktivisme og De Stijl.

Anders Sletvold Moe, Black Letter nr. 55 (to Josef Albers). Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Anders Sletvold Moe, Black Letter nr. 55 (to Josef Albers). Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

I naborommet, i Anders Sletvold Moes rominstallasjon Black Letters (2015), er det som om en tråkker rett inn i Malevitsj’ store svarte firkant. Verkene i rommet er en del av en pågående serie hvor små plater av svart plexiglass er montert som en horisontal linje gjennom det svarte rommet. På flatene har han påført forskjellige svartmalinger, som vagt illustrerer geometriske og abstrakte komposisjoner av anerkjente abstrakte kunstnere. Rominstallasjonen er nesten en overdrevet kommentar til de historiske forløperne, med et forsøk på å skrive seg inn i en kunsthistorisk tradisjon av flere svarte malerier; fra Aleksander Rodchenkos Black on Black paintings i 1918, til Ad Reinhardts Black Paintings på 1960-tallet, Frank Stellas Black Paintings og Pierre Soulages Outrenoirs.

Et moderne skjønnhetsbegrep
Modernisme preges i stor grad av bombastiske manifestasjoner av forandringer innen kunsten, og Malevitsj’ firkant vitner om en av de mest revolusjonerende forandringene i kunsthistorien. NN-A NN-A NN-A viser en interesse hos de deltakende kunstnerne om å videreutvikle de betingelsene som allerede er tilrettelagt for abstraksjonen, til fordel for å skulle neglisjere det foregående. At kunstnerne ser seg tilbake og anerkjenner abstraksjonens fortid, skaper en følelse av helhet og kvalitet i utstillingen.

Utstillingen stiller også spørsmål om samtidens begrep om verdien av skjønnhet i kunsten. Postmodernisten Hal Foster formulerte teorien om anti-estetikk på 1980-tallet, et svært beskrivende begrep som påpeker hvordan skjønnhet i seg selv både er tabubelagt og irrelevant i samtidskunst og moderne kunstteori. En stor del av det norske samtidskunstfeltet er i stor grad rettet mot å fremme intellektualisering, kunstneridentitet, politisk ytring og idealistisk uavhengighet. NN-A NN-A NN-A tar det vakre tilbake, et kuratorisk grep som utført med intensjon. På denne måten understreker den også behovet for et moderne skjønnhetsbegrep som ikke er forankret banalitet, men i estetisk verdi. Verkene er en sammenstilling av helhet og balanse, hvor de nonfigurative flatene skaper en visuelt vakker opplevelse av den fullstendige utstillingen. Et hvert kunstverk er preget av gjennomgående kvalitet, som trekker oppmerksomhet mot enhver kunstners tekniske kontroll.

Astrup Fearnley Museet har lenge holdt en internasjonal standard, en samling med en mengde relevante verk og en sterk sans for kontemporære tendenser utenfor Norge (og utenfor Europa og USA). Det er tydelig at dette innblikket har kommet med som et hendig verktøy for utstillingens norske kuratorer, som har klart å høyne norsk abstraksjon til det samme internasjonale nivået.

Utstillingen står til og med 3. mai.

***

Deltagende kunstnere: Ann Iren Buan, Petter Buhagen, Marie Buskov, Ida Ekblad, Ivan Galuzin, Tiril Hasselknippe, Johanne Hestvold, Marianne Hurum, Marte Johnslien, Henrik Olai Kaarstein, Camilla Løw, Anders Sletvold Moe, Magnhild Øen Nordahl, Aurora Passero, Olve Sande, Fredrik Værslev, Emma Ilija Wyller

Tiril Hasselknippe, 29 palms (earth grid) 1-5, 2014. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

Tiril Hasselknippe, 29 palms (earth grid) 1-5, 2014. Courtesy: the artist and Astrup Fearnley Museet

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/abstraksjon-med-intensjon/feed/ 0
Minneord for Inger Sitter http://kunstforum.as/2015/03/minneord-for-inger-sitter/ http://kunstforum.as/2015/03/minneord-for-inger-sitter/#comments Fri, 13 Mar 2015 13:34:56 +0000 http://kunstforum.as/?p=19690 Inger Sitter ble 85 år. Det var med stor sorg Trondheim kunstmuseum mottok budskapet om Inger Sitters bortgang.

Inger Sitter har satt spor etter seg. Hun var en markant person innen så vel kunstfeltet som på den kulturpolitiske arena. Hun førte en hard politisk kvinnekamp og engasjerte seg sterkt for kunstnernes kår på 60-tallet.

Inger Sitter. Foto: Hallvard Bræin

Inger Sitter. Foto: Hallvard Bræin

Hun debuterte som den yngste kunstner noensinne i Trondhjems Kunstforening, bare 13 år gammel og som 15-åring var hun tidenes yngste elev som kom inn på Statens Kunstakademi i Oslo. Hun var Norges første kvinnelige professor ved denne institusjonen og hun har blitt omtalt som den store europeer blant sine kollegaer.

18.10.1929 ble Inger født i Trondheim. På 30-tallet hadde familien stort sett base i Antwerpen. Inger og moren fulgte ofte med faren på jobb som styrmann i Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Store deler av året var de på reise i Middelhavet. Da krigen brøt ut, flyttet familien tilbake til Trondheim hvor Inger fikk tegneundervisning av blant andre Gustav Undersaker og Harald K. Stabell. Hun studerte ved Institut Supérier des Beaux-Arts i Antwerpen på slutten av 40-tallet og hadde undervisning av André Lhote i Paris. Inger Sitter var den første norske kunstneren som gjestet grafikkverkstedet Atelier 17 (Stanley William Hayter) i Paris på midten av 50-tallet. Periodene hun hadde ved dette stedet, som samlet kunstnere fra hele verden, har vært toneangivende for hennes utvikling som kunstner. Inger har vekslet mellom å bo i Frankrike og Norge.

Inger Sitter, Lys, 1967. Courtesy of the artist and Trondheim kunstmuseum

Inger Sitter, Lys, 1967. Foto: Freia Beer © Trondheim kunstmuseum.

Inger Sitter har vært en sentral person i Trondheim kunstmuseums historie. Museet har hatt mange betydelige utstillinger av hennes kunstnerskap, sist i fjorårets sommerutstilling som markerte hennes 85-årsdag. Siden åpningen av museets nye avdeling, Gråmølna, i 2008, har hun sammen med Håkon Bleken vært representert i permanente utstillinger der. Hennes verk har vært i museets kunstsamling siden 60-tallet. ‘Etsning II’ (1962) ble innkjøpt med midler fra innkjøpsfondet allerede i 1963. Det har siden da kontinuerlig blitt kjøpt inn flere verk av henne.  I 2003 mottok museet store deler av hennes private samling. Denne donasjonen representerer kunstnerens virke fra 40-tallet og fremover.  Museets samling rommer nærmere 200 verk, både malerier, grafikk og tegninger. Inger Sitter har også hatt monumentale utsmykninger som blant annet i Regjeringsbygget. Skisser til denne utsmykningen inngår også i museets samling.

Personen Inger Sitter er dessverre gått bort, men igjen står solide spor. Hun er skrevet inn i kunsthistorien og hennes kunstneriske produksjon er representert i de fleste store norske kunstsamlinger, både offentlige og private, samt i en rekke utenlandske.

I forbindelse med hennes bortgang, har Trondheim kunstmuseum lagt ut kondolanseprotokoller og det blir markering i helga; spesialomvisning i utstillingen på Gråmølna lørdag kl 13.

Vår dypeste medfølelse går til Ingers pårørende.

På vegne av Trondheim kunstmuseum
Johan Börjesson, direktør og Cathrine Hovdahl Vik, leder kunstfaglig avdeling

Inger Sitter, Fjell, 2008. Courtesy of the artist and Trondheim kunstmuseum

Inger Sitter, Fjell, 2008. Foto: Freia Beer © Trondheim kunstmuseum.

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/minneord-for-inger-sitter/feed/ 0
Fem dager Barents Spektakel http://kunstforum.as/2015/03/fem-dager-barents-spektakel/ http://kunstforum.as/2015/03/fem-dager-barents-spektakel/#comments Wed, 11 Mar 2015 11:01:09 +0000 http://kunstforum.as/?p=19626 Marianne Darlén Solhaugstrand har vært på kunstfestival i Kirkenes og skrevet reisebrev om opplevelsen.

Arctic Take Away

Barents regionen involverer fire land og Barentssamarbeidet som ble opprettet mens jeg gikk på videregående, har nå rukket å bli hele 25 år gammelt. Flyet til Kirkenes den fjerde februar var stappfullt av kjente politikere og journalister på vei til Barentskonferansen som foregår samtidig med festivalen Barents Spektakel. I følge Kurator Andreas Hoffmann kunne Temaet for årets Barents Spektakel, Arctic Take Away, henspeile både til det fragile nord, og hva vi tar bort sett fra et miljøperspektiv, men det kunne like gjerne vise til at hva som kommer kanskje kan være mer interessant enn det som blir tatt bort. Mange av de 13 kunstnerne som ble presentert under Barents Spektakel hadde vært i Kirkenes på residency-opphold.

Da vi ankom Kirkenes møtte kunsten oss allerede på flyplassen, hvor den Sveitsiske danseperformancegruppen DA MOTUS gjorde en performance i ankomsthallen. Dansen utspilte seg på rullebåndet og videre ned mellom de ankomne passasjerene. Den geometriske balletten ble en stedsspesifikk installasjon hvor danserne i surikat-lignende bevegelser vred seg rundt og inntok neste stivnede posisjon. Slik ble hele rommet dramatisert. Performanceartistene sa selv at de arbeidet med å bringe farge inn i grå og urbane rom, og på denne måten invitere til refleksjon. De selvlysende gule draktene med gassmaskelignende ansikter forsterket den nesten dyreaktige fremtreden. Samtidig kunne performancen gi andre mer politiske assosiasjoner, da dette foregikk på en flyplass fylt med politikere og påhørende presse rett i forkant av den store Barentskonferansen i Kirkenes. DA MOTUS opptrådte flere steder i Kirkenes med denne performancen i løpet av de neste dagene, og hvert sted ble opplevelsen litt forskjellig.

DA MOTUS1

DA MOTUS. Foto: Solhaugstrand

Åpningsshow Barents Spektakel

Åpningsshowet foregikk ute på platået nedenfor separasjonsanlegget til Sydvaranger gruve i overkant av byen. Under en fantastisk fullmåne i tjue minus, åpnet Barents Spektakel med samtidsdans mellom den franske danseren Philippe Priasso og en fem tonns gravemaskin, ledsaget av Brigitte Heusers sakrale operastemme. Fadi Gaziri, som også spilte selv, hadde komponert og arrangert musikken til åpningsshowet.

Lysshow åpning Barents Spektakel

Åpningsshow Barents Spektakel15. Foto: Solhaugstrand

Beau Geste/Transports Exceptionnels

Publikum var samlet i en halvsirkel foran den åpne plassen nedenfor fabrikkbygningene. Etter en innledende åpningstale ved statssekretær i Kommunal -og moderniseringsdepartementet, Anne Karin Olli, startet et lysshow levert av superlys fra Tromsø. Mot frostrøyken foran fabrikkbygningen trådde Barents Spektakel-logoen frem. Ut av røyken skred en barhodet mann i sort dressbukse og hvit skjorte. Han gikk med bestemte skritt mot den store gravemaskinen som hadde kommet inn på den åpne plassen mens vi så mot frostrøyken og lyset.

Her ble en dans mellom mann og maskin som tok form av en velkoreografert kamp innledet. Dansen som hadde store gester og mye patos, gikk fra å være på bakken til å bevege seg opp i luften, svingende rundt på plassen i høyt tempo, så høyt tempo at det nesten var ubehagelig å se på. Frosten kom opp gjennom skosålene og inn i selve knoklene gjennom fire lag med ull og skinn, og mens neglene holdt på å ramle av publikum i rent frostbitt, kunne man bare tenke seg hvordan det var å svinge rundt i høyden. Alt i alt en både elegant og imponerende forestilling hvor katastrofen, i form av en dødsulykke, hele tiden føltes å være bare et sekund unna.

Priasso mann mot maskin

Philippe Priasso: Mann mot maskin. Foto: Solhaugstrand

Priasso mann mot maskin2

Philippe Priasso: Mann mot maskin. Foto: Solhaugstrand

Priasso mann mot maskin3

Philippe Priasso: Mann mot maskin. Foto: Solhaugstrand

Den godt voksne Priasso så uforskammet bra ut på utstillingsrunden etterpå. Her fortalte han at han aldri før hadde brukt denne typen gravemaskin eller utført stykket i kuldegrader, selv om han gjennom en 15 årsperiode sammen med sin faste maskinfører hadde utført dette dansestykket over 3000 ganger verden over. De hadde hatt fem dager med intenst forarbeid og en generalprøve før det var alvor og adrenalinet hadde vært så høyt gjennom forestillingen at han ikke engang hadde merket kulden. Bare det sier noe.

Åpningen av kunstutstillingen foregikk så sent som kl 22.30, etter åpningskonserten med verdenspremiere på den 40 minutter lange A Barents Rhapsody, av Øystein Blix og Alexander Gureev etter bestilling fra Pikene på Broen. Det samlet seg en gjeng frosne kunstentusiaster nede på den lille plassen foran biblioteket hvor fylkesrådsleder i Troms Line Fusdahl og kurator Andreas Hoffmann holdt taler. Fusdahl kunne slå fast at Pikene var et ressurssenter i nord. Jubelen var stor!

A Barents Rhapsody

Åpningskonsert: A Barents Rhapsody. Foto Solhaugstrand

Dimitry Novitsky & Glafira Severianova/ Survival Instuctions

Etter taler var det kunstrunde i samlet flokk, første stopp var de russiske kunstenerne Dimitry Novitsky og Glafira Severianova som hadde laget laminerte overlevelses instruksjoner som publikum kunne ta med seg. Instruksjonene hadde parvise illustrasjoner av dagligdagse situasjoner i Norge og Russland, som å krysse en vei eller stå i en heis. Da jeg senere pratet med kunstnerne fortalte de at Survival Instructions var ment å kunne deles ut til flyplasser og hoteller som hjelpeplansjer for russere som skal til Norge, eller omvendt. Originaltegningene til disse laminerte A4 format instruksjonene ble ikke vist, men var også blåst opp i størrelse til ca 60x75cm store og en cm tykke blanke bilder som hang på veggene. I en hylle lå det samme i form av klistremerker som publikum kunne ta med seg. På en liten scene gikk en lysbildeframvisning av parvise foto. En russisk og en norsk havn, en butikksituasjon, en fotgjengerovergang osv. Stemningen var høy og masse russisk presse hadde møtt opp, også tv, og det flashet hele tiden i noen enorme blitslamper. Hoffmann holdt en tale om kunstnerne før vi alle hastet videre i åpningsrunden.

Survival Instructions

Dimitry Novitsky og Glafira Severianova: Survival instructions. Foto: Solhaugstrand

Eva Bakkeslett/Rømmekolle Revival

I Sjømannsklubben, en hvit bygning helt nede ved sjøkanten, holdt Eva Bakkeslett foredrag om rømmekollens historie i et rom fylt med fotografier og postkort av folk fra svunne tider, avbildet med rømmekolleboller og kyr. På åpningskvelden var lokalet så overfylt at Bakkeslett måtte stå på en stol for å fortelle om prosjektet sitt som startet med en recidency hos Pikene.

Hun fortalte at hun løpet av det siste året hadde reist rundt, samlet informasjon, og jaktet etter de to originale århundregamle rømmekollekulturene som hun nå presenterte, delte ut og kurset folk i hvordan de skulle bruke. I følge Bakkeslett var Rømmekollekultur(melk gjæret med tettegressbakterier) noe som hadde gått i arv i både norske, finske og samiske familier gjennom generasjoner, helt frem til 60-tallet da moderne meierier og pasteurisering av melk satte en stopper for denne måten å leve på.

Rømmekolle Revival Eva Bakkeslett

Eva Bakkeslett: Rømmekolle Revival. Foto: Solhaugstrand

-Rømmekolle Revival Eva Bakkeslett-

Eva Bakkeslett: Rømmekolle Revival. Foto: Solhaugstrand

Bakkeslett er opptatt av utfordringene vi nå står overfor i verden, hvordan kultur som har vært med oss i hundrevis av år blir glemt, og hvordan vi selv om vi består av 90% bakterier er så opptatt av i drepe dem fremfor å leve i en fruktbar symbiose. Dette mente hun er med å gjøre både oss og verden syke, og har av alle disse gode grunner lansert sin Rømmekolle Revival på veien mot god helse og de rette mikroorganismene i magen. Alle som var der på åpningen, fra Carl Bildt til en familie fra Kongo lot seg imponere. Både den finske, norske og russiske lokalbefolkningen husket og ble oppildnet til å gjenoppta tradisjonen fra sine bestemødre, og på Sjømannsklubben gikk praten livlig uansett hvilken dag av Barents Spektakel du stakk innom.

Rune Johansen/fra Kirkenes til Zapoljarny

I et lysegult rom delt av fra Eva Bakkeslett og Rømmekolle-prosjektet hennes med en gammeldags saxidør i krembrunt jukselær, presenterte Rune Johansen sine fotografier fra residency-opphold i Kirkenes, hvor han hadde tilbragt seks dager med å reise mellom Sør-Varanger, Nikel og Zapoljarny.

åpning-Rune Johansen forteller Bildt som man akkurat ikke kan se hodet på

Rune Johansen. Foto: Solhaugstrand

Bortsett fra et falmet kart var veggene i rommet kun dekket med gammeldags trepanel. Midt i rommet stod et bord plassert helt inntil en korsformet dørportal som kanskje en gang i tiden ledet inn i et annet rom, men som nå bare var der som en vakker levning. Ved bordet satt Johansen og fotografiene ble presentert gjennom en samtale. Foran ham lå en boks med fotografier av bygninger og portretter av folk i hjemmene sine i størrelsen ca 45x45cm, og han ba publikum sette seg ned slik at han kunne fortelle dem historien til hvert bilde. Han er en generøs og riktig så morsom historieforteller, og stemningen ble fort god. Selv kalte Johansen prosjektet for en slags performance, og han var å møte i Sjømannsklubben hver dag under Barents Spektakel.

Lawrence Malstaf/Shrink Performance

Torsdag, fredag og lørdag, på Amfi, ble Lawrence Malstafss uhyggelig vakre Shrink Performance utført av de norske og russiske danserne Liv Hanne Haugen, Flavia Devonas, Pollina Artmeva og Viacheslav Burtcev. To store stativer kledd i to lag plastikk var stilt opp ved siden av hverandre på den ene langveggen, mens benkerader for publikum stod på andre siden. Danserne utførte vakuumpakking og overvåket hverandre i par. Den vakuumpakkede styrte selv hvor mye luft som kom inn med å hode hånden foran åpningen på tilførselsrøret, mens et mindre rør sugde luft ut. Det var forskjellig hvordan de ulike danserne innkapslet i den myke plasten rørte på seg, viste tegn til panikk eller bare forsvant inn i skremmende stillstand. Den i parene som ventet utenfor plastinnpakkingsinstallasjonen passet på og slo av maskinen som sugde ut luft når det hadde gått et bestemt tidsintervall.

Shrink Performance4

Lawrence Malstafss: Shrink Performance. Foto: Solhaugstrand

Bazaar

Torsdag kom Barentsmarkedet opp i sentrum i telt designet av 14 norske kunstnere på oppdrag fra Mobile Kultur Byrå. Vi ble alle forledet til å kjøpe oss russiske skinnluer og lange ullstrømper, så det var et vakkert uniformert og varmt publikum som forlot markedet.

3 bakside telt Bazaar

Bazaar. Foto Solhaugstrand

Bazaar -bakside telt -Kirkenes

Bazaar. Foto Solhaugstrand

Bazaar- bakside telt-4

Bazaar. Foto Solhaugstrand

Visual Art Seminar

På lørdag var det Visual Art Seminar på Thon hotellet fra kl 10 til kl 17, hvor jeg deltok sammen med kuratorgruppen Locus som hadde en bokpresentasjon av boken Artic – Utfordringer i et utvidet Kulturfelt. Der var det samlet finske, norske og russiske kunstnere og temaet var den kunstneriske friheten i prosjektstøttens, kunstsponsingens og kuratorens tidsalder. Historiene og refleksjonene fra de inviterte kunstnerne og kuratorene var mange og spennende. Blant de norske var bekymringen over Solbergregjeringens kulturpolitikk det fremtredende.

Under seminaret ble blant annet den 15 minutter lange stedsspesifikke performancen Radio Barnets av den Bergensbaserte lydkunstneren Maia Urstad vist. 20 deltagere bidro i performancen ved å holde på hver sin radio og gå i formasjoner mellom seteradene mens Urstad sendte ut lyd til radioene fra sin stasjon i den ene enden av rommet.

Radio Barents

Maia Urstad: Radio Barents. Foto: Solhaugstrand

Frantisek Zvardon/Iron Heroes

På en enorm malmvogn plassert ute i Kirkenes sentrum var fargefotografier på store jernplater montert opp. Frantisek Zvardon hadde portrettert gruvearbeidere fra jernindustrien ved Kirkenes og Nikel, i skittene overaller og med jernmalm i ansiktet. Det var et poeng for kurator Andreas Hoffmann at disse portrettene ble vist ute der folk ferdes, da man vanligvis ikke ser disse arbeiderne som er grunnlaget for bosettingen i Kirkenes ute i bybildet, i alle fall ikke i arbeidstøy. Slik nådde kunsten også de som vanligvis ikke ville sett en utstilling. Ifølge guiden vår slapp Zvardon ikke inn i de store gruvene i Russland, bare i noen av de mindre. Arbeiderne der ønsket heller ikke å la seg avbilde uten diverse arbeidsmasker over ansiktet. Dermed ble utstillingen en samling portretter som gav et ansikt til den norske gruveindustrien mens den russiske forble ansiktsløs selv om kroppene var tilstede.

Zvardon Iron Heros4

Frantisek Zvardon: Iron Heroes. Foto: Solhaugstrand

Zvardon--Iron Heros

Frantisek Zvardon: Iron Heroes. Foto: Solhaugstrand

Vinden blåste så sterkt at noen de store fotografiene hadde slitt seg løs og lå i snøen da vi gikk hjem fra Katzenjammerkonserten den siste natten, men dagen etter var de heldigvis på plass på malmvognen igjen, og i finere form enn oss.

Videoshop

Søndag rakk vi innom Videorommet som var opprettet i et tomt butikklokale i Dr. Wesselsgt. Dette var fylt med frysebokser og kjøleskap og på veggen vistes en projeksjon av en kartanimasjon over issmeltingen i Barentsområdet. I kjøleskapene var det flatskjermer som viste videoverk. En fryseboks eller kjøleskap per kunstner. Her kunne du sitte komfortabelt balanserende på barkrakk med høretelefoner. I den ene store fryseboksen viste den italienske kunstneren Stefano Cagol verket Flag 18142014, en enkel speiling av et norsk flagg filmet i Bergen under det Norske 200 årsjubileet. Flagget som vred seg og minnet om en blanding av en animert kongeørn og et supermannmerke, refererte også til et av Cagols tidligere verk laget med det amerikanske flagget. I en av de andre store fryseboksene viste Marja Helander New Works, små absurd humoristiske filmverk om samisk identitet hvor en rødkledd dame var gjennomgangsfigur.

-.Video Shop

Video Shop. Foto: Solhaugstrand

Video Shop

Video Shop. Foto: Solhaugstrand

Dette var alt vi rakk av Barents Spektakel før den store maxitaxien hentet oss ved Thon hotellet og skyflet oss og en haug andre til flyplassen for avreise. Kråkene svermet av en eller annen grunn over himmelen mens vi kjørte ut av byen og da vi ankom flyplassen var det stille og rolig, ingen velkjente politiker eller pressefjes, det var bare å innse det Spektaklet var over. Det hadde vært fem herlige dager fulle av kunst, diskusjoner, en god del stress, mye dans, drikke og godt humør å varme seg på i vinterkulden, akkurat slik det skal være!

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/fem-dager-barents-spektakel/feed/ 0
The New Museum Triennial: Surround Audience http://kunstforum.as/2015/03/the-new-museum-triennial-surround-audience/ http://kunstforum.as/2015/03/the-new-museum-triennial-surround-audience/#comments Tue, 10 Mar 2015 11:03:34 +0000 http://kunstforum.as/?p=19667 The New Museum Triennial is bursting with color, noise, movement, dynamic, treble, bass (and some added bass) across all four of its floors. It is lively and very much alive. And yet, I left the museum feeling markedly depressed. I’ll explain…

DIS, Studies for The Island (KEN), 2015. Codesigned by Mike Meiré. Courtesy the artists and Dornbracht

DIS, Studies for The Island (KEN), 2015. Codesigned by Mike Meiré. Courtesy the artists and Dornbracht

The title of this year’s gathering of international emerging artists is Surround Audience: a reference to “surround sound”, the kind available in cinemas or live concerts, and the audience as one that surrounds and may be surrounded by interactive visuals. The 2015 edition was co-curated by the New Museum’s Lauren Cornell and artist Ryan Trecartin (now considered a pioneer in Post-Internet art). The curatorial emphasis clearly rests on things that move. Whether the medium is photography, video, sculpture, painting, or even a virtual reality environment, every element within the exhibition seems unable to sit still, as if the curators had a severe case of ADHD.

Sascha Braunig, Chur, 2014. Courtesy the artist and Foxy Production, New York. Photo: Luc Demers

Sascha Braunig, Chur, 2014. Courtesy the artist and Foxy Production, New York. Photo: Luc Demers

Everything is in constant motion, and while this may appropriately reflect the state of our hyper-technologized, de-humanized world of the moment, the exhibition doesn’t even have moments of stability or respite to anchor the rest of the frantically-moving parts. No single work could have illustrated my frustrations (or had captivated the entire general audience) more precisely than Oliver Laric’s haunting, untitled video work. Set to the sad strains of two piano compositions in a minor key, various animated characters undergo continuous, relentless cycles of mutation against a stark white backdrop. The changes always occur involuntarily, with neither resistance nor will emanating from the forms. Some of the figures are familiar (I spotted two instances of the changing of hands from the Disney films “Beauty and The Beast”, followed by “Snow White”), while others are original characters where Laric adds unfamiliar, disquieting embellishments (two half-wolf, half-human characters are drawn by computer into exquisite 3-D forms, with the kind of sculpted torsos bordering on a “drugstore romance” book cover). Another segment reveals the process of a clay-colored statue being drawn by computer: a jackal-esque deity like Anubis (Ancient Egypt’s undertaker God), holding a caduceus in one hand, with the other raised aloft to call his worshippers forth. Laric brilliantly reflects our species’ obsession with change, with improvement, with augmentation, without ever stopping to appreciate the results (whatever they are), as the film ended up being a kind of commentary on the larger exhibition: slow down? Stop and smell the roses? Impossible.

Juliana Huxtable, Untitled in the Rage (Nibiru Cataclysm) from the “UNIVERSAL CROP TOPS FOR ALL THE SELF CANONIZED SAINTS OF BECOMING” series, 2015.  Courtesy the artist

Juliana Huxtable, Untitled in the Rage (Nibiru Cataclysm) from the “UNIVERSAL CROP TOPS FOR ALL THE SELF CANONIZED SAINTS OF BECOMING” series, 2015. Courtesy the artist

In the hours after I left the museum, the great work by artists such as Geumhyung Jeong (whose exercise routines accelerated into frantic, empty sexual motions), Ane Graff (who painted slabs of marble to resemble bruised human skin), Sascha Braunig (whose paintings of brain-like muscle tissues composing a full head and the painting’s own background), and Verena Dengler (whose clever metal floor sculpture spelled out “Namedropping”) began to lose their punch. The artists’ initial gestures were intelligent, piercing, and highly informed by disciplines ranging from postmodern critical theory to feminist performance to global politics. Politics and surveillance paranoia reached an apex with Josh Kline’s recreation of Zuccotti Park (in New York’s Financial District) as a kind of NSA-controlled playground, where heavily-armored Teletubbies carried small, built-in video screens filled with talking heads and conspiracy theories diluted into Twitter feeds, read aloud. On a large viewing screen, a computer-generated avatar of President Barack Obama delivered a rousing, but fictitious speech. All of these works resulted in one overwhelming feeling: hopelessness. Granted, I appreciate that the exhibition made me feel something. Still, what does it mean for these young artists, in the context of this celebrated institution, if their work appears to appease the ravenous depression of Postmodernism without neither resistance nor will? I was constantly reminded of the tortured genius of co-curator Trecartin’s own work – flamboyant, but quietly suffering, hysterically funny, but devoid of a punchline. I could have more readily accepted the platform of Surround Audience if any of the works offered even a hint of release from the oppressive, sad subjects the artists covered.

Ane Graff, The Blow (Joined by Tendons), 2013. The Blow (Tract), 2013. Courtesy the artist and Sørlandets Kunstmuseum. Photo: RH Studio

Ane Graff, The Blow (Joined by Tendons), 2013. The Blow (Tract), 2013. Courtesy the artist and Sørlandets Kunstmuseum. Photo: RH Studio

While I was watching Basim Magdy’s film The Dent (2014), a mother and her young daughter sat next to me. The little girl excitedly pointed at images on the screen (in French), asking her mother what was happening or what things were. Here and there, she would say “elephant” or “boat”, but the rest of the child’s questions were met with a searching, helpless silence. The mother could hardly explain to her toddler that the film was a bleak, faux-narrative of a town that failed to win an Olympic bid because of an alien, “electromagnetic fog of fear” set upon its citizens, compelling them to try and resurrect a more idyllic past (and failing at that endeavor, too). The film isn’t exactly aimed at the toddler as its audience, but to have even slightest positive feedback from an artwork that a child might grasp onto – what’s wrong with that? Even apocalyptic narratives can supply lessons and open-ended possibilities. As we age, we see variant states of our own weariness in art that is incrementally less-than-joyous. To have contemporary art constantly, doggedly pushing our own, universally-assumed misery back upon its viewers, though, seems both wasteful and inconclusive. Nearly all of the works in Surround Audience milked the “to be continued” or “no clear resolution” gambits, and upon leaving The New Museum into a bitter March afternoon, the feeling of despair becomes even heavier. I felt as if I was Dante, in reverse – abandon all hope, ye who exit here.

The 2015 New Museum Triennial: Surround Audience opened on 25 February and is on view till 24 May, 2015.  

Basim Magdy, The Dent, 2014 (still). Commissioned by the Abraaj Group Art Prize, 2014. Courtesy the artist and Gypsum Gallery, Cairo

Basim Magdy, The Dent, 2014 (still). Commissioned by the Abraaj Group Art Prize, 2014. Courtesy the artist and Gypsum Gallery, Cairo

Verena Dengler, Sponsors, 2001–14. Courtesy the artist and Galerie Meyer Kainer, Vienna. Photo: Patrick Anthofer

Verena Dengler, Sponsors, 2001–14. Courtesy the artist and Galerie Meyer Kainer, Vienna. Photo: Patrick Anthofer

Geumhyung Jeong, Fitness Guide, 2011 (still). Courtesy the artist. Photo: © Youngkyo Choi

Geumhyung Jeong, Fitness Guide, 2011 (still). Courtesy the artist. Photo: © Youngkyo Choi

]]>
http://kunstforum.as/2015/03/the-new-museum-triennial-surround-audience/feed/ 0