KUNSTforum http://kunstforum.as Mon, 01 Feb 2016 21:28:06 +0000 no hourly 1 Astrup i London http://kunstforum.as/2016/02/astrup-i-london/ http://kunstforum.as/2016/02/astrup-i-london/#respond Mon, 01 Feb 2016 06:30:03 +0000 http://kunstforum.as/?p=21009 Denne uken åpner en stor Astrup-utstilling på Dulwich Picture Gallery, London. For Anders Bjørnsen i Sparebankstiftelsen har det vært en lange reise med Astrup, og på veien har han og kurator MaryAnn Stevens avdekket en ukjent Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup, Epletre i blomst, ca. 1927.

Nikolai Astrup, Epletre i blomst, ca. 1927. Sparebankstiftelsen – DNB

– Hvordan kan jeg lansere Nikolai Astrup internasjonalt?

Det spørsmålet stilte Anders Bjørnsen seg da han ble ansatt som leder for kunstsamlingen til Sparebankstiftelsen DNB. Stiftelsen hadde kjøpt Astrup-samlingen fra den kjente kunstsamleren Jon Christian Brynildsen, og det var bestemt at den skulle deponeres ved kunstmuseene i Bergen.

– Jeg kom fra næringslivet, ikke fra kunstfeltet, så det første jeg tenkte var: Jeg trenger en organisasjon. Først dro jeg til Bergen for å høre om museet var interessert i å samarbeide om å profilere Astrup internasjonalt hvis vi bidro med ressurser.

Museet var interessert, noe som var avgjørende for at Sparebankstiftelsen DNB ønsket å styrke egen kompetanse ved å ansette kunsthistoriker Oda W. Gjessing. Stiftelsen hadde allerede avklart at Bergen kommune og Jølster kommune ønsket å bruke Astrup for å profilere stedene.

– Så vi visste at vi hadde den lokale forankringen. Siden jeg ikke kunne vurdere Astrups internasjonale relevans, innså jeg at vi trengte en internasjonal referansegruppe, rett og slett for å finne ut om Nikolai Astrup holdt et nivå som forsvarte en internasjonal lansering.

Nikolai Astrup, Elementer fra vår og vilje, udatert.

Nikolai Astrup, Elementer fra vår og vilje, udatert. P.E

Jakten på internasjonale kontakter
For å skaffe seg en referansegruppe dro Anders Bjørnsen til Royal Academy (RA) i London, og fikk et møte med deres sjefskurator MaryAnne Stevens. Han visste at hun var interessert i nordisk kunst, og at hun hadde gjort en stor Vilhelm Hammershøi-utstilling i 2008. Stevens er dessuten opptatt av å presentere ukjente og interessante kunstnere for publikum. På 1970-tallet var hun professor ved universitetet i Kent mens Royal Academy var i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

– Stevens skapte deres første blockbuster-utstilling. Hun gikk til RA og foreslo en utstilling basert på sin doktorgrad, post-impresjonistene, der man samlet de beste verkene og sendte dem på turné til USA. RA hadde aldri gjort noe lignende før, og det var veldig kontroversielt. Men den fikk 600 000 besøkende og 100 000 solgte kataloger. Utstillingen ble et viktig bidrag til at RA unngikk økonomisk ruin.

Siden har Stevens bare gjort utstillinger som er forskningsbasert, forteller Bjørnsen. Da han oppsøkte henne i London 2011, fikk han først en 15 minutters audiens.

– Jeg våget meg frempå med Astrup som noe nytt og spennende. Deretter spurte jeg om vi kunne ansette henne på prosjektbasis. Hun ble nok litt overrasket over den direkte stilen, og svarte aldri på spørsmålet. Derimot stilte hun en meg en rekke spørsmål.

Stevens ville vite om internasjonaliseringen var forankret i Kunstmuseene i Bergen, om det var planlagt utgivelser på engelsk, hvilke bøker som eksisterte, om det eksisterte egne nettsider på Astrup, og om Astrup noensinne var presentert utenfor Norge. Hun mente man måtte stimulere til forskning på kunstneren som en del av internasjonaliseringsprosjektet.

– Jeg noterte og noterte! Til slutt sa hun at jeg kunne ta kontakt med henne etter hvert som arbeidet skred frem.

Nikolai Astrup, Mars-stemning ved Jølstervannet, 1905.

Nikolai Astrup, Mars-stemning ved Jølstervannet, 1905. P.E

Oppfylle «to do»-listen
Etter møtet hadde Stevens gitt Sparebankstiftelsen en «to do»-liste, og stiftelsen satte i gang med å oversette Øystein Loges monografi om Astrup, samt en katalog over Astrups grafikk. I prosessen innså de at en foryngelse og stimulering av Astrup-forskningen var sårt etterlengtet.

– Vi trenger rett og slett yngre kunsthistorikere som interesserer seg for Astrups kunstnerskap. Sammen med Kunstmuseene i Bergen ansatte vi Tove Haugsbø som stipendiat på et doktorgradsprosjekt. Nå har vi tenkt å lansere et internasjonalt Astrup-stipend i håp om å utløse ytterligere internasjonal interesse omkring Astrup.

Sparebankstiftelsen fulgte også et annet av Stevens’ råd: Å teste ut Astrup utenfor Norge.

– Høsten 2010 ble Nikolai Astrup vist på Gamle Holtegård i København. Der hadde vi stor suksess og presseomtalen var formidabel.

Men arbeidet med å lansere Astrup internasjonalt var bare så vidt begynt.

– Våren 2010 inviterte vi Stevens til Bergen for å se samlingen vår. Hun hadde én kommentar: Presentasjonen var ikke verdig en kunstner som skulle lanseres internasjonalt.

Daværende direktør ved Kunstmuseene i Bergen Erlend Høyersten er en handlingens mann, og sammen med Sparebankstiftelsen la han en strategi for en stor presentasjon av kunstneren. Den åpnet i september 2010.

– Igjen inviterte vi Stevens over. Da sa hun: Dette er meget bra, kan vi sette ned et «advisory board».

Nikolai Astrup, Interiør.

Nikolai Astrup, Interiør, udatert.

Internasjonale seminarer
Etter Stevens’ råd satte Sparebankstiftelsen ned en referansegruppe med kunsthistorikere fra USA, England, Sveits og Danmark i tillegg til sine egne Astrup-eksperter. Sparebankstiftelsen inviterte alle til et seminar i Bergen i februar 201, der flere av dem så Astrup for første gang.

– Jeg hadde avklart med styret at dersom de mente at Astrup ikke hadde et internasjonalt potensiale, ville vi skrinlegge hele prosjektet. Men gledelig for oss var alle positive.

De gikk derfor videre med neste seminar på Astrup-tunet i Jølster i pinsen 2012.

– Der fikk gruppen se at alle motivene til Astrup fremdeles er helt uberørte. Astrup kjøpte gården i 1913, og brukte 10 år på å konstruere sin egen hage. Han hentet inn eksotiske vekster og ville planter og skapte sin egen arkitektur, på mange måter som et stort land art-prosjekt. Først da han var ferdig i 1923, begynte han å male.

– Det minner om Claude Monet, som bygget opp en stor hage i Giverny.

Det var på denne turen referansegruppen ble overbegeistret.

Senere var det seminar i Oslo hvor gruppen så Astrup i private samlinger og i Nasjonalgalleriet, samt hele hans brevveksling. I brevs form skrev Astrup omfattende om sitt kunstnerskap og kunstnere i sin samtid. Spesielt vakte det oppsikt at han var så begeistret for den britiske kunstneren John Constable.

– Disse brevene og notatene har vi oversatt og digitalisert, forteller Bjørnsen.

– Etter seminaret kom Ian Dejardin, direktør ved Dulwich Picture Gallery i London bort til meg og sa at han kunne tenke seg å lage en utstilling.

Like etter Bjørnsen fikk den gode nyheten fra Dulwich, møtte han Stevens. Hun fortalte ham at Manet-utstillingen på Royal Academy vinteren 2012–2013 var blant hennes siste, før hun pensjonerte seg. Da ville hun gjerne kuratere Astrup-utstillingen.

– Da begynte jeg virkelig å bli entusiastisk. Samme kveld var jeg på førvisning på auksjonshuset Christie’s og fortalte om vår lansering av Astrup. Direktøren for impresjonistisk og morderne kunst var avmålt inntil jeg sa at Stevens skulle kuratere den. Da ble han helt stum, før han utbrøt: Hvordan har dere fått til det? Det er jo fantastisk for Astrup!

Nikolai Astrup, Sandalstrand, 1927.

Nikolai Astrup, Sandalstrand, 1927. Sparebankstiftelsen – DNB

Mange ukjente verk
I arbeidet med utstillingen har det dukket opp mange nye verk, og i London vil også et norsk publikum få se en ukjent Astrup.

– Det er spesielt to ting jeg er veldig fornøyd med. Det ene er at alle, absolutt alle, vi har spurt om låne verk av til utstillingen har sagt ja. Det er visstnok ganske unikt.

– For det andre har det i prosessen dukket opp en del verk som jeg ikke kjente til. Flere av disse verkene er ikke med i Loges store oversikt, og disse verkene vil bli tatt med i ouvrekatalogen over Astrups malerier som vi nå er i gang med å utarbeide.

Han forteller at noen av de ukjente verkene ikke bare vil vises i London, men også på Henie-Onstad Kunstsenter og i Emden Kunsthalle i Tyskland. Til disse utstillingene utarbeides det også en fyldig katalog.

Tre visningssteder til tross, Sparebankstiftelsen har større ambisjoner enn som så.

– Utstillingsturneen er ferdig i Tyskland i januar neste år, men vi ser allerede videre fremover. Derfor har vi sagt ja til å opprette et Astrupsenter i samarbeid med KODE og Universitetet i Bergen. En internasjonaliseringsprosess er et langsiktig arbeid, men vi ser allerede videre mot USA og Europa for øvrig. Jeg har fått flere forespørsler fra museer allerede, så det er tydelig at det er noe på gang. Vi håper at interessen for Astrup skal bli stor og langvarig.

Med den kunnskapen dere har, er det aktuelt å gjøre den samme jobben med andre kunstnere?

– Det er ikke så lett. Årsaken til at vi gjør dette med Astrup, er at vi eier en stor samling arbeider av ham. Det betyr at vi kan garantere verk til våre internasjonale partnere. Vi kan ikke lansere Harald Sohlberg eller Thomas Fearnley på samme måte, vi har simpelthen ikke tilgang til verkene eller for den saks skyld kapasitet til å påta oss dette. Et slikt initiativ må komme fra museene selv. Men hvis et norsk museum bestemmer seg for å lansere en kunstner internasjonalt, må de gjerne spørre oss om råd. Vi bidrar mer enn gjerne med den kunnskap vi har fått gjennom denne prosessen.

Fakta:
Sparebankstiftelsen DNB eier 58 Astrup-malerier, ca 100 grafisk blad og et stort antall tegninger.

Referansegruppen for lanseringen:
Frances Carey, seniorkonsulent for publikumsutvikling ved The British Museum, London
Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie, Universitet i Bergen
William Hauptman, kunsthistoriker og kurator
Pari Stave, kurator, The American-Scandinavian Foundation
Ian Dejardin, direktør for Dulwich Picture Gallery
Mads Damsbo, direktør Gamle Holtegaard
Erlend Høyersten, direktør, ARoS
Karin Hindsbo, direktør, KODE
Knut Ormhaug, sjefskurator KODE
Tove Haugsbø, ph.d.-stipendiat på Nikolai Astrup
MaryAnne Stevens, direktør for Academic Affairs, Royal Academy of Arts, London
John Myerscough, konsulent
Jon Chr. Brynildsen, tidligere eier av Astrup-samlingen
Oda Wildhagen Gjessing, kurator Sparebankstiftelsen DNB
Anders Bjørnsen, avdelingsdirektør Sparebankstiftelsen DNB

Saken har tidligere stått på trykk i Kunstforum papir 2/2013. Dette er en oppdatert versjon av teksten.

]]>
http://kunstforum.as/2016/02/astrup-i-london/feed/ 0
Q&A: Jan Freuchen og Sigurd Tenningen http://kunstforum.as/2016/01/qa-jan-freuchen-og-sigurd-tenningen/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-jan-freuchen-og-sigurd-tenningen/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:56:28 +0000 http://kunstforum.as/?p=20982 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til denne våren, og på lista til Rasmus Hungnes står utstillingen Game of Life III. I den anledning har han snakket med kuratorene, om utstillingen og hva de ser fram til den neste tiden. 

The Adventure Playground & Playscape Archive Study Unit (2012) av Nils Norman, en av kunstnerne i Game of Life III. Juliusvariasjonene.

The Adventure Playground & Playscape Archive Study Unit (2012) av Nils Norman, en av kunstnerne i Game of Life III. Juliusvariasjonene.

Kunstner Jan Freuchen og Sigurd Tenningen, stipendiat ved UiA, kuraterer gruppeutstillingen Game of Life III. Juliusvariasjonene, som åpner på Kristiansand Kunsthall til sommeren.

– Dette er del tre i en serie på fire utstillinger ved Kristiansand Kunsthall under samletittelen Game of Life. Utstillingen tar utgangspunkt i ulike ideer om lek og menneskedannelse, og det den tyske filosofen Peter Sloterdjik har kalt «antropoteknikk» – altså alle slags øvelsessystemer for å utvikle og forme menneskedyret. Tittelen spiller naturligvis på sjimpansen Julius i Kristiansand Dyrepark, og sikter både mot kulturelle og biologiske dannelsesmekanismer.

– Det siste tiårets eskalerende fokus på barn og unge innenfor kunstinstitusjonene, med framveksten av en nesten aggressiv målgruppetenkning, har ført til en tyngdeforskyvning fra refleksive kunstneriske praksiser over mot formidling og tilrettelegging. Med Juliusvariasjonene ønsker vi å undersøke nærmere hva er denne målgruppetenkningen er et uttrykk for. Blant kunstnerne som stiller ut er Nils Norman, Constance Tenvik og Reto Pulfer. Vi åpner 11. juni.

Hvilke utstillinger og kunstprosjekter ser dere frem til i 2016?

– I 2016 ser vi frem til blant annet Bergen Assembly, Leonard Rickhard og Sveinung Rudjord Unneland på Kristiansand Kunsthall og Judith Bernstein på Stavanger Kunsthall.

Nervous Systems på HKW i Berlin er en annen utstilling som ser lovende ut: I sin presentasjon av utstillingen skriver kuratorene Anselm Franke, Stephanie Hankey og Marek Tuszynski om kvantifisering av livet og de iboende motsetningene i det digitale nervesystemet – mellom deltakelse og disiplinering, autonomi og styring, frihet og management. Utstillingen er en fortsettelse av HKWs undersøkelse av kunstneriske, sosiale og politiske forutsetninger under antropocen. L’image volée på Fondatione Prada i Milano, kuratert av Thomas Demand og med utstillingsarkitektur av Manfred Pernice, retter blikket mot tyveriets og anekteringens kreative potensiale.

– Audiatur – festival for ny poesi på (Bergen Kjøtt, 7.–9. april,) har siden oppstarten i 2003 etablert seg som et ledende forum for tenkning om poesi i Skandinavia. På trygg avstand fra bokbadets forfatterfetisjering og bransjetreffets event-makeri, fortsetter festivalen å trekke opp nye forbindelser mellom poesi og teknologi, tenkning og distribusjon. Årets program er akkurat sluppet, og tyder påbyr på en videre miks av franske, russiske, skandinaviske og amerikanske perspektiver.

Hvilke bøker, filmer, dataspill et cetera ser dere frem til i 2016?

– Den rumenske forfatteren Mircea Cartarescu slapp like før jul sin nye roman Solenoid, som vel er det største enkeltstående verket han har utgitt ut siden Orbitor-trilogien (på norsk 2008–2011). Boka foreligger foreløpig kun på rumensk, men vi ser fram til å lese oversettelsen. Omtalene til nå tyder på sedvanlig tettpakket prosa, barokke visjoner og uovertruffen kompleksitet i tråd med Tournier, Vila-Matas og Bolaño. Det er vanskelig å forestille seg en annen forfatter i dag som skriver like overdådige bøker som Cartarescu.

– Med Knut Ove Eliassens bok Foucaults begreper, foreligger det for første gang en bred og grundig gjennomgang av Michel Foucaults mest sentrale begreper på norsk. Dette er en velkommen utvidelse av mulighetsrommet for å tenke om og med Foucault på norsk, noe som vel bare er blitt viktigere og mer relevant med årene. Ellers har Kadmos Verlag i Berlin annonsert at de slipper bind to av den tyske medieviteren Knut Ebelings monsterverk Wilde Archäologien i februar. Første bind kom i 2012, og har blitt et referanseverk i litteraturen om arkeologiske tenke- og skrivemåter innen filosofi og kulturteori, fra Kant til Kittler. Ebelings utgangspunkt er at arkeologien utgjør det 20. århundrets «hemmelige ledevitenskap». Og så ser vi fram til Marcie Begleiters dokumentar om Eva Hesse, Marit Paasches bok om Hannah Ryggen – og Lord Jim Publishings nye pamflettserie med titler av Anders Smebye, Andreas Töpfer og Pieter Sloterdijk, som lanseres i mars.

Game of Life III. Juliusvariasjonene vises i Kristiansand kunsthall 4. juni–14. august.  

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-jan-freuchen-og-sigurd-tenningen/feed/ 0
Q&A: Mattias Härenstam http://kunstforum.as/2016/01/qa-mattias-harenstam/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-mattias-harenstam/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:55:45 +0000 http://kunstforum.as/?p=20986 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til denne våren, og på lista til Monica Holmen står Mattias Härenstams separatutstilling i Vigeland-museet. I den anledning har hun snakket med Härenstam om utstillingen og hva han gleder seg mest til den neste tiden.

Mattias Härenstam, detalj av ny steinskulptur.

Mattias Härenstam, detalj av ny steinskulptur.

Du åpner snart utstilling på Vigeland-museet i Oslo. Fortell litt om denne, hva skal du vise?

– Akkurat nå arbeider jeg med å prøve å få ferdig en siste skulptur. Hvis jeg rekker det, blir det fem helt nye skulpturer i tre og stein i det store røde rommet i museet. Stein er et helt nytt materiale for meg, og det har vært en intens læringsprosess, så det er spennende med steinskulpturene!

– Foruten de nye skulpturene, skal jeg vise en god del eldre arbeider i de andre salene. For eksempel kommer jeg til å vise noen av treskulpturene fra Kunstnerforbundet i 2012, og en utvidet og til dels omarbeidet utgave av series hengende skulpturer som var med på Skulpturbiennalen i 2013. I tillegg blir det en ny versjon av korridoren med trerelieffer fra UKS i 2008. Kanskje inkluderes noen av tresnittene og muligens en video også, men hovedvekten vil ligge på skulptur denne gang. Til sammen blir det en nok så stor utstilling – i hvert fall for meg!

Vigeland-museet byr på ganske annerledes lokaler enn den typiske hvite kuben. Hvordan forholder du deg til det noen kanskje kan være fristet til å kalle «Vigelands skygge»?

– Lokalene er jo spesielle, men egentlig ganske godt egnet til nettopp frittstående skulptur. Og så klart; «Vigelands skygge» hviler tungt over rommene med sin patriarkalske monumentalitet, og på en eller annen måte må man forholde seg til det. Tittelen for utstillingen er Svakheter, hemmeligheter, løgner, og idéen, eller strategien, er å ta i bruk det monumentale formspråket og materialene – men prøve å undergrave dem på en måte. Er det mulig å få de samme maskuline, harde materialene – granittsteinen, eiketreet som jeg jobber i – til å uttrykke svakhet i stedet for styrke, til å oppleves menneskelig og skrøpelig i stedet for opphøyet, solid og evig? Kan de bli veike, feige, løgnaktige og hemmelighetsfulle i stedet for ærlige, sanne og kraftfulle? Litt enkelt sagt er det noen av de spørsmålene jeg arbeider med.

– Rent praktisk betyr det steinskulpturer som ligger så tungt at de bare så vidt klarer å heve seg over gulvet, og spinkle treskulpturer som strever så høyt i sitt vertikale begjær at de tilsynelatende kan kollapse som korthus når som helst. Materialer og skulpturer som avslører sine svakheter, hemmeligheter og løgner – det er litt som en mann stivpyntet i dress og nypussede sko, men med smekken åpen og tomatsaus på slipset.

Foruten din egen utstilling – som jeg antar du ser fram til – hvilke andre utstillinger i inn- og utland ser du fram til denne våren?

– Hva gjelder min egen utstilling så er det en skrekkblandet forventing, men det finnes jo mye annet å se. Jeg gleder meg til å se kunst igjen, jeg har vært i min egen boble siden begynnelsen av sommeren og arbeidet mye alene på landet. Så jeg har ikke særlig god oversikt for tiden, men noen ting har jeg merket meg som jeg vil se: Siri Aurdal og Eline Mugaas på Kunstnernes Hus, Yayoi Kusama på Henie Onstad, Mapplethorpe på Munchmuseet. Kunstnerforbundet ser også spennende ut denne våren med blant andre Lene Baadsvig Ørmen, Camilla Løw, Willibald Storn, Serina Erfjord, Terje Nicolaisen på programmet. Dessuten er det Eline McGeorge på Oslo Kunstforening, og Anders Sletvold Moe og Kjell Varvin på Akershus Kunstsenter.

Er det andre ting vi kan glede oss til denne våren mener du? Bokslipp, filmer, andre ting?

– Jeg håper at den nye platen til Swans kommer før sommeren. Siden jeg var 16 og hørte Public castration is a good idea for første gang, har jeg hatt et intenst forhold til Michael Giras musikk og tekster. Han kommer til Norge i april med solokonserter i Oslo og Bergen. Ellers gleder jeg meg til Laurie Andersons film Heart of a Dog. I tillegg er jeg vel ikke alene om å være nysgjerrig på hva som egentlig skjedde med Jon Snow når Game of Thrones begynner igjen.

Mattias Härenstam: Svakheter, hemmeligheter og løgner vises i Vigeland-museet 19. feb.–15. mai.

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-mattias-harenstam/feed/ 0
Q&A: Marit Roland http://kunstforum.as/2016/01/qa-marit-roland/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-marit-roland/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:55:10 +0000 http://kunstforum.as/?p=20978 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til på starten av dette året. På lista til Monica Holmen står Marit Rolands utstilling på Møre og Romsdal kunstsenter, og i den anledning har hun snakket med Roland om utstillingen og hva hun gleder seg mest til den neste tiden.

Marit Roland, Paper Drawings #15, Møre og Romsdal kunstsenter.

Marit Roland, Paper Drawings #15, Møre og Romsdal kunstsenter.

Du har nettopp åpnet utstilling på Møre og Romsdal Kunstsenter. Hva viser du?

– På MRK viser jeg Paper Drawing # 15. Dette er et arbeid i serien Paper Drawings, som er en forlengelse av min tidligere tradisjonelle tegnepraksis. De prosessuelle stedsbaserte installasjonene danner skulpturelle tegninger i rom, og er en forskyvning av papirets rolle i et tegneunivers. Verkene har tredimensjonal form med skulpturelle trekk, men jeg fastholder at dette er tegning. Arbeidene mine er en undring, fordypning og utfordring av tegnebegrepet hvor jeg prioriterer en fysisk og materiell opplevelse fremfor et tydelig og konkret språk. Jeg forholder meg til tegning som handling og idé kontra tradisjonell teknikk. Streken min manifesteres gjennom fysiske handlinger med romlig karakter, i motsetning til strek som todimensjonal linje på papir. Jeg tegner med isteden for på papiret.

– Paper Drawings er forgjengelig og kan ikke flyttes på i sin helhet. Det kan lages på nytt, men vil aldri kunne vises identisk på to steder. Etter endt utstilling blir verket donert bort eller resirkulert, og papiret får et nytt liv etter sin tid som kunst. For meg oppstår det en ambivalens i det å gi slipp på noe som har krevd så stor dedikasjon. Jeg ser verkene tilintetgjøres, men opplever parallelt en stor frihet i det å jobbe på denne måten. Og jeg lar meg fascinere over at noe så trivielt som en papirrull kan bli verdifull, for deretter å bli nærmest ubetydelig igjen.

Du jobber ofte stedsspesifikt, med monumentale papirinstallasjoner som utfolder seg i rommet. Hvordan går du frem i prosessen med å finne ut hvordan installasjonen skal ta form, plassering, hva som funker og ikke?

– Med en intuitiv og fenomenologisk tilnærming, oppstår det en indre dialog mellom visningsstedet og meg selv, og jeg tar stilling til hva verkene mine kan spille opp mot, tilføye eller fortelle om stedet de skapes i. Paper Drawings tar derfor utgangspunkt i enten den respektive arkitekturen, rommets små detaljer som f.eks en stikkontakt, eller gjenstander som er mer eller mindre bevisst er plassert i utstillingslokalet. Jeg begynner deretter å tegne i rommet; noen ganger på veggen, andre ganger på gulvet eller fra taket. Hver bevegelse er med på å skape verkene, fra kaotiske slåsskamper hvor papiret nesten brister, til stødige repetitive handlinger. Dette er en tidskrevende prosess som består i prøving og feiling frem til jeg kjenner at det sitter. Her tenker jeg med kroppen, før jeg i etterkant analyserer og prøver å forstå verket intellektuelt.

Marit Roland, Paper Drawings #15, detalj.

Marit Roland, Paper Drawings #15, detalj.

Foruten din egen utstilling – som jeg antar du ser fram til – hvilke andre utstillinger i inn- og utland ser du fram til denne våren?

– I hjembyen gleder jeg meg til Oslo Open. Her oppdager jeg stadig nye talenter eller lærer mer om dem jeg allerede er interessert i. En hel helg hvor man inviteres inn i utallige atelierer er både en generøs og sympatisk måte å vise kunst på som jeg verdsetter høyt.

– I utlandet håper jeg å få med meg en av Francis Alÿs’ kommende utstillinger. Han er bosatt i Mexico, men har i 2016 flere utstillinger i Europa. Hans kunstnerskap har vært veldig viktig for meg, og da spesielt hans perfomancer. For eksempel er verkene When Faith Moves Mountains og Sometimes Making Something Leads to Nothing arbeider jeg alltid vil returnere til.

Er det andre ting du ser fram til? Bokslipp, filmer, etc.?

– Jeg ser virkelig frem til del to av Spaces Speak. Dette er en konsertserie med fokus på interaksjonen mellom lyd og bilde kuratert av kunstnerne Joakim Blattman Moldestad & Ricardo del Pozo. Serien gjennomføres i samarbeid med Notam og RAM galleri og har i 2015 bydd på uforglemmelige kunstopplevelser.

– Videre gleder jeg meg til å følge forfatter Kjersti Bjørkmos kunstnerskap. Det er ikke mye lyrikk i bokhyllen min, men Bjørkmos utgivelser vil det alltid være plass til (siste utgivelse Jeg har prøvd å bli venn med dyrene var i 2015). Jeg følger henne også på Facebook, og fryder meg daglig over hennes velskrevne observasjoner fra dagliglivet.

– Også ser jeg frem til Nordmarka skogsmaraton, et 42 km lang løp som skjer i juni. Som i arbeidene mine har jeg også ellers et stort behov for å utfordre kroppen vel så mye som intellektet.

Marit Roland, Paper Drawings, vises på Møre og Romsdal kunstsenter 14. januar–13. februar. 

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-marit-roland/feed/ 0
Q&A: Tove Haugsbø http://kunstforum.as/2016/01/qa-tove-haugsbo/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-tove-haugsbo/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:54:43 +0000 http://kunstforum.as/?p=20973 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til denne våren. På lista til Nicolai Strøm-Olsen står utstillingen Nicolai Astrup: Veien hjem på KODE, og i den anledning har han snakket med kurator Tove Haugsbø om utstillingen og hva hun gleder seg mest til den neste tiden.

Nikolai Astrup, Revebjeller, ca. 1920.

Nikolai Astrup, Revebjeller, ca. 1920.

Fortell kort om Nikolai Astrup: Veien hjem som vises på KODE. Hva synes du er mest morsomt å kunne vise for publikum?

– Utstillingen Nikolai Astrup: Veien hjem undersøker hvordan Astrup ble Astrup. Hva ledet ham hjem til Jølster og hvorfor ble Jølster hans kunstneriske prosjekt? Hvem og hva ble Astrup inspirert av?

– Astrup erklærte seg selv tidlig som en «naturalistisk naivist», og plasserte seg selv ganske presist mellom to motstridende kunstretninger ved århundreskiftet. På den ene siden peker det naturalistiske mot inspirasjonen fra lærerne Harriet Backer og Christian Krohg – og ikke minst Astrups beundring for Erik Werenskiold og Theodor Kittelsens kunst. På den andre siden viser det naivistiske til inspirasjonen fra de modernistiske fornyerne av maleriet, «tolleren» Henri Rousseau og Paul Gauguin, og søket etter det autentiske og opprinnelige, som for Astrup var barnets fargesyn.

– Det er utrolig flott å få vise frem Astrups barne- og ungdomstegninger. Disse tegningene var en viktig inspirasjonskilde for Astrup: Nettopp for å kunne søke tilbake til det naivistiske og naturbarnets blikk på naturen. Tegningene har aldri blitt vist før, så det gir dem selvsagt en ekstra sentral plass i utstillingen.

Hva synes du har vært mest givende med å arbeide med denne utstillingen?

– Det mest interessante har vært arbeidet med barne- og ungdomstegningene. Dette er et utrolig rikt materiale. Utklippsbøkene inneholder mer enn 900 tegninger, de er hverken kronologisk eller tematisk ordnet, og fremstår som et nærmest kaotisk materiale av karikaturer, fantasifigurer, naturstudier, dyr og mennesker. Samtidig reflekterer bøkene den unge Astrups sterke ønske om å bli kunstner. Han begynte å samle tegningene i 15-årsalderen, da han var i konflikt med faren om å få bli kunstner. Faren helst ville at sønnen skulle bli prest som han selv. Utklippsbøkene ble sånn sett en måte for Astrup å holde fast ved kunstnerdrømmen.

– Senere, da Astrup vendte hjem til Jølster fra Paris for å starte sitt kunstneriske prosjekt, fikk barnetegningene en ny funksjon. I Paris hadde Astrup sett kunsten til blant andre Henri Rousseau, og han erklærte seg som en «naturalistisk naivist». Utklippsbøkene ble dermed en viktig inspirasjonskilde, nettopp fordi de gav tilgang til Astrups eget blikk på naturen som barn. Bøkene ble nærmest som en portal til barndommen: Ved å bla seg igjennom sine egne uskolerte tegninger kunne Astrup minne seg selv på hvordan han kunne se som ett barn. I kunstverkene ser vi inspirasjonen fra barnets blikk i bruken av klare lokalfarger, og ikke minst i interessen for det eventyrlige og fantasifulle.

Er det en annen utstilling du ser spesielt frem til våren 2016? 

– Det er selvsagt fristende å svare Nikolai Astrup: Painting Norway som vises ved Dulwich Picture Gallery fra februar til midten av mai. Senere i år skal utstillingen til Henie Onstad Kunstsenter (juni–september), og deretter Kunsthalle Emden i Tyskland (september– januar).

– En annen utstilling jeg ser frem til er Painting the Modern Garden: Monet to Matisse på Royal Academy of Arts i London. Utstillingen utforsker flere tidlig-modernistiske kunstnere som plantet og dyrket frem sine egne karakteristiske hager, og som de aktivt brukte som et motiv i kunsten sin. Monets vannliljebilder er nok de mest kjent eksemplene, men i utstillingen viser kuratoren Ann Dumas at interessen og fascinasjonen for hagen som motiv var en sentral tendens blant flere kunstnere fra 1860-tallet og frem til 1920. Andre eksempler er hagene og hagemotivene til spanske Joaquin Sorolla og tyske Max Liebermann.

– Dette er også en aktuell tematikk i forhold til Astrup, og som jeg interesserer meg sterkt for. Fra 1912 transformerte han den hengende bratte bakken på Sandalstrand til en oase av et hjemsted. I hagen eksperimenterte med alle mulige planter og trær, laget en grønn grotte, flere vistas og en japansk dam. Etter ti års arbeid ble det nye hjemstedet det sentrale motivet i kunsten hans.

Er det en katalog, bok eller publikasjon om kunsthistorie du ser frem til å lese i 2016?

– Jeg ser virkelig frem til å lese Arnhild Skre sin biografi om Theodor Kittelsen. Den kom riktignok i fjor, men har blitt liggende på vent. Jeg er spesielt spent på å lese om de utenlandske impulsene som farget Kittelsens kunst. Det er utrolig viktig at Skre belyser nettopp disse sidene ved en kunstner som man i stor grad assosierer med troll og norsk folketro. Det kan bidra til en større forståelse av og interesse for kunsten hans, noe som kan få svært positive ringvirkninger når kunstnerskapet nå vises i København.

Nikolai Astrup: Veien hjem vises på KODE 23. januar 2016–22. januar 2017.

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-tove-haugsbo/feed/ 0
Q&A: Praxes http://kunstforum.as/2016/01/qa-praxes/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-praxes/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:54:07 +0000 http://kunstforum.as/?p=20969 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til dette året. På lista til Rasmus Hungnes står prosjektene som Praxes kuraterer som del av Bergen Assembly. I den anledning har han snakket med dem om utstillingen og hva de gleder seg mest til den neste tiden.

Marvin Gaye Chetwynd, Jabba the Hutts Reading Group. Vilma Gold, London.
Copyright the artist, courtesy Sadie Coles HQ, London

Marvin Gaye Chetwynd, Jabba the Hutts Reading Group. Vilma Gold, London.
Copyright the artist, courtesy Sadie Coles HQ, London

Kuratorduoen Praxes består av Rhea Dall and Kristine Siegel, og utgjør en av de tre kuratorenhetene for Bergen Assembly 2016. Allerede 6. februar braker det løs, med de to første av i alt seksten eventer og utstillinger med kunstnerne Lynda Benglis (f. 1941) og Marvin Gaye Chetwynd (f. 1973) – åtte per kunstner.

 Hva kan vi vente oss fra de seksten utstillingene?

– PRAXES som del af Bergen Assembly 2016 fokuserer på kun to kunstnere over et helt år i en række episodiske udstillinger, gruppeinteraktioner, garasjefester, samtaler, video-visninger i private hjem, osv., skaleret udfra den enkelte kunstners praksis og de spørgsmål dén stiller.

– I vores samarbejde med Marvin Gaye Chetwynd, hvis kollektivperformances kanaliserer dada, popkultur og hendes egen version af socialantropologi, er vi mindst ligeså nysgerrige som jer, idet vi – udover en genopblæsning (Marvin kalder det selv inflation) af hendes tidligere værker – premierer et helt nyt værk, som udvikles henover året. Marvin vil i tre ‘akter’ skabe en ny performance-installation sammen med en gruppe Bergensere, og vi ved ikke så meget endnu, men aldring og ældre cool cats udgør epicenteret i en futurologisk fællesdans, placeret i en Blade Runner-lignende scenografi.

Lynda Benglis, Study for pours, Fort Worth, Texas, 1970. ©Lynda Benglis / BONO 2016. Courtesy Cheim & Read, New York.

Lynda Benglis, Study for pours, Fort Worth, Texas, 1970. ©Lynda Benglis / BONO 2016. Courtesy Cheim & Read, New York.

– Lynda Benglis – en ikonisk kraftkilde, som aldrig har været vist i Skandinavien – har givet os adgang til hele hendes uregerlige produktion over næsten 50 år: Spøgelsesagtige, flydende kunststoffer, nye keramikværker, glitter på papir, hemmelige polarioder. Et kig ind i en utrolig værkproduktion, som paradoksalt nok ikke længere er fuldt tilgængelig, fordi flere værkserier var kompromisløst stedsspecifikke og derfor destrueret. Desuden har Benglis igen og igen kastet sig over nye materialer og formsprog, hvilket betyder, at vi ikke altid genkender ‘en Benglis’. Dette er udgangspunktet for vores tour-de-Benglis, hvor vi afsøger alle mulige hjørner af hendes praksis i mange formater, fra oversigtsudstilling over enkeltstående værker til gruppeudstillinger med andre kunstneriske positioner.

Hvilke utstillinger/kunstprosjekter ser dere frem til i 2016?

– Vi glæder os til at se Hilton Als, den første sæson på The Artist’s Institute’s nye adresse i New York, der fokuserer på et forfatterskab i visuel omsætning. Betty Woodmans keramik på ICA i London og Goshka Macugas vægtæpper på New Museum i New York bliver helt sikkert også værd at rejse efter. Og så planlægger vi at se så meget kunst i Norge, som vi overhovedet kan, nu hvor vi jævnligt har Bergen som vores anden hjemstavn. 

Hvilke bøker/filmer/dataspill/etc ser dere frem til i 2016?

– Den eneste film, som vi kan blive enige om, er The Legend of Tarzan med Alexander Skarsgård. Vi skal se den i IMAX 3D og spise rigtigt mange nachochips. Det bliver et godt år!

 

PRAXES I BERGEN 2016:

Lynda Benglis

Primary Structures (Paula’s Props)
6–28. februar, KODE 

Glacier Burger
9. april–1. mai, Bergen Arkitekthøgskole

Slithering Green
30. april, Bergen Arkitekthøgskole 

Double Albatross
30. april–15. mai, Kunstgarasjen

Raptor
17. juni–4. september, Entrée

Adhesive Products
2. september–9. oktober, Bergen Kunsthall

Secrets
28. oktober–13. november, KODE

Is It Now?
6.–9. desember, private hjem

Marvin Gaye Chetwynd

Iron Age Pasta Necklace Workshop
6. februar, Landmark

Are u Bats? 1
25. februar–9. desember, TBA

The Elixia App (Episode One)
29. april–22. mai, USF Verftet

Are u Bats? 2
25.–30. juli, TBA

The Cell Group (Episode Two)
2.–4. september, Kommunal Garasje

Cocaine and Caviar
2.–25. september, Kunstgarasjen

Jabba, I’m Back! Come Back Tour, book now!
28. oktober–18. desember, Bergen Kunsthall

it’s not a bald spot it’s a solar panel for a sex machine (Episode Three)
18.–20. november, TBA

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-praxes/feed/ 0
Q&A: John K. Raustein http://kunstforum.as/2016/01/qa-john-k-raustein/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-john-k-raustein/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:53:30 +0000 http://kunstforum.as/?p=20964 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til denne våren. På lista til Monica Holmen står John K. Rausteins kommende utstilling på Buskerud kunstsenter, og i den anledning har hun snakket med Raustein om utstillingen og hva han gleder seg mest til den neste tiden.

John K. Raustein, Lyden av utpust, Galleri Format, 2015. Installasjonsfoto.

John K. Raustein, Lyden av utpust, Galleri Format, 2015. Installasjonsfoto. Foto: Øystein Thorvaldsen

Du åpner separatutstilling på Buskerud kunstsenter i april, ikke alt for lenge etter den solide utstillingen du viste på Format, Oslo i høst. Hva skal du vise i Buskerud?

– Utstillingen har fått tittelen: «Si det går godt. Si deg går bra. Si det igjen». Tittelen er som et indre mantra, noe man trenger å høre, noe som man burde si – igjen og igjen. Det er en tiltrengt optimisme, i en tid som oppleves som preget av uro.

– Jeg planlegger å vise en helhetlig romlig tekstilinstallasjon, bestående av både nyproduserte og tidligere arbeider, som gjenoppstår i ny form tilpasset utstillingsrommet i Buskerud.

– Tematisk knyttes tittelen på utstillingen i Buskerud til barndom og oppvekst. Det er nettopp det man trenger å høre: at det går bra, at det kommer til å gå godt. Samtidig er utstillingen en forlengelse av Lyden av utpust som ble vist på FORMAT i høst.

En kan nesten få litt følelsen av referanser til meditasjonsøvelser, eller pusteøvelser?

– I min kunstneriske praksis står abstraksjon av mentale minner sentralt. Utgangspunktet er ofte selvbiografiske fortellinger fra barndom, oppvekst og nåtid. Jeg drives av trangen til å stadig utforske nye muligheter med mål om å trenge dypere inn i spørsmål vedrørende identitet og erindring.

John K. Raustein, Lyden av utpust: detalj, Villnisets koloni (lydløs klang), 2015. Foto: Øystein Thorvaldsen

John K. Raustein, Lyden av utpust: detalj, Villnisets koloni (lydløs klang), 2015. Foto: Øystein Thorvaldsen

– I utstillingen Lyden av utpust på Galleri FORMAT forøkte jeg å gripe minnenes fysiske forankring. Hva utløser et minne? Jeg søker triggerne – et indre bilde, et glimt av noe, en farge, en lyd, en lukt, eller et sted – og etterstreber å visualisere en kroppslig følelse av eksistensiell uro. Mine arbeider er gjerne et virvar av referanser til alt fra barndomsminner, farge, kunst- og tekstilhistorie, kunstens hierarki, kunstfaglige og kunstpolitiske diskusjoner.

– Gjennom formale eksperimenter utforsker jeg tekstilens assosiative potensial. Jeg opplever at det finnes en universell forståelse av det tekstile materialet hvor materialet har en unik evne til å bære på fortellinger, erindringer og minner. Og nå som pusten er delvis stabil, trengs et mantra for å holde prosessen gående. 

Det ryktes om et bokslipp i anledning utstillingen også? Kan du fortelle litt om det?

– Ja, dette stemmer. I utgangspunktet var det egentlig tenkt som en mindre trykksak, men den har utviklet seg til å bli mye mer omfattende. Boken tar kronologisk for seg mitt kunstnerskap i tekst og bilder fra studietiden i Bergen og frem til i dag. Tekstene er skrevet av kurator og skribent Gjertrud Steinsvåg og kunsthistoriker og konservator Janeke Meyer Utne.

Foruten din egen utstilling – som jeg antar du ser fram til – hvilke andre utstillinger i inn- og utland ser du fram til denne våren?

– Jeg ser virkelig frem til onsdag 6. april, åpningsdagen for min utstilling! Det er nå lange arbeidsdager, med utstillingen, bok, og jobb som formidlingskonsulent ved SOFT galleri. Jeg føler meg privilegert i denne jobben som får et nært innblikk og kjennskap til kollegaers kunstnerskap. Min vår fylles med utstillingsprogrammet på SOFT galleri, og alle galleriene som er en del av samarbeidet Kunst i Kvadraturen.

– I tillegg planlegger jeg å få lagt inn et gjensyn med en av mine favoritter Anna Eva Bergmans utstilling grafiske univers på Museet for samtidskunst. Hennes arbeider er både kraftfulle og lavmælte på samme tid. Det er noe fascinerende med måten hun bygger opp volum i flatene. I 1996 mens jeg var student, ble det vist en stor utstilling med tegninger og malerier på Rogaland kunstmuseum (nå Stavanger kunstmuseum). Bergmans arbeider var en var mine første store kunstopplevelser, og hun var viktig del av min kunstneriske oppvåkning.

– Jeg planlegger også en tur til Textilmuseet i Borås for å gjenoppleve Gunvor Nervold Antonsen fantastiske utstilling Hybridenes Poesi. Antonsen har beundringsverdig reflektert og uredd tilnærming til materialene og teknikkene. Utstillingen i Borås er en 700m2 ekspressiv total installasjon med alt fra maleri, tekstilmontasjer, lappetepper, tegninger med fettstift på både tekstil og papir, til treskulpturer gjort med motorsag. 

Er det andre ting du ser fram til? Bokslipp, filmer, andre ting?

– Min store guilty pleasure er superheltfilmer, og særlig fra Marvels univers med filmer som Deadpool, X-Men, og ikke minst den kommende Batman vs Supermann: Dawn of Justice. Estetikken er tiltrekkende, og så er det en herlig flukt fra hverdagen og kunsten som fyller det meste av min tid. Samtidig så vekker filmene til live gode barndomsminner. Tirsdag var slippdag for de fleste ukeblader. Tirsdager som oftest var bra dager i 70- og 80-årene!

John K. Rausteins utstilling vises i Buskerud kunstsenter 6. april–8. mai. 

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-john-k-raustein/feed/ 0
Q&A: Frode Haverkamp http://kunstforum.as/2016/01/qa-frode-haverkamp/ http://kunstforum.as/2016/01/qa-frode-haverkamp/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:52:59 +0000 http://kunstforum.as/?p=20961 Det er mye vi i Kunstforum ser fram til denne våren. På lista til Nicolai Strøm-Olsen står utstillingen Langs kysten: Gude og hans elever omkring 1870 på Nasjonalgalleriet, og i den anledning har han snakket med kurator Frode Haverkamp om utstillingen og hva han gleder seg mest til den neste tiden.

Hans Gude, Frisk bris.

Hans Gude, Frisk bris.

Fortell kort om Langs kysten: Gude og hans elever omkring 1870 på Nasjonalgalleriet. Hva synes du er mest morsomt å kunne vise for publikum?

– Hans Gude (1825–1903) er en kunstner som det store publikum kjenner, og som de tror de har et riktig inntrykk av. Utstillingen viser imidlertid nye sider ved Gudes kunstnerskap: Nemlig at han kunne mer enn å male nasjonalromantiske høyfjellslandskaper og brudeferder. Senere i livet flyttet han høyfjellets dramatikk ned i strandkanten. Han malte storm og stille, og kystbefolkningens harde virkelighet fjernt fra Tidemands bunadskledde bønder.

– Det morsomste er å vise allsidigheten hos Gude, hvordan han forandret seg gjennom livet og hva han kunne formidle til sine begavede elever som for eksempel Christian Krohg, Kitty Lange Kielland, Frits Thaulow og Nikolai Ulfsten. De har alle noe til felles når det gjelder motivoppfatning, komposisjon og nærhet til motivet.

Hva synes du har vært mest givende med arbeidet med akkurat denne utstillingen? 

– Først og fremst det gode samarbeidet med utstillingsgruppens «indre kjerne» av prosjektleder, kurator formidling og utstillingsdesigner. Å kunne skape et utstillingsrom for både maleri og papirkunst der verkene kan vises (slik det også var på forrige utstilling Dahl og Friedrich) på bakgrunn av harmoniske veggfarger, ved hjelp av spennende lyseffekter og med nye pedagogiske formidlingsgrep. Dessuten å komme i kontakt med velvillige samlere, som lar oss få se malerier som er registrert i min oeuvre-katalog, men som aldri tidligere er blitt vist offentlig i Norge.

Er det en annen utstilling du ser spesielt frem til våren 2016? 

– Frits Thaulows store internasjonale presentasjon i Caen i Normandie i Frankrike, som åpnes i april.

Er det en katalog, bok eller publikasjon om kunsthistorie du ser frem til å lese i 2016? 

– Som pensjonist håper jeg å få tid til Erwin Panofskys bok om Albrecht Dürer.

Langs kysten: Gude og hans elever omkring 1870 vises i Nasjonalgalleriet 19. februar–8. mai.

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/qa-frode-haverkamp/feed/ 0
Tankefullt taktskifte http://kunstforum.as/2016/01/tankefullt-taktskifte/ http://kunstforum.as/2016/01/tankefullt-taktskifte/#respond Fri, 29 Jan 2016 06:52:16 +0000 http://kunstforum.as/?p=20989 KUNSTForum.as skal utvikle seg som arena for refleksjon om kunst.

Annie Beasant og Charles Leadbeater, A thought-form, illustrasjon fra boka Thought-Forms (1901).

Annie Beasant og Charles Leadbeater, A thought-form, illustrasjon fra boka Thought-Forms (1901).

Sommeren 2009 publiserte KUNSTforum sin første sak på nett. September samme år kom første papirutgave. Den gang, som nå, var målet å bidra til kunstoffentligheten med gode – og kritiske – tekster. På nett satset KUNSTforum på kommentarstoff og kritikker, mens dybdesakene kom på papir: Intervjuer, reportasjer og essays.

I løpet årene har KUNSTforum vært blant de første til å stille spørsmål ved manglende åpenhet i kunstinstitusjoner, vi har gravd i kompetansen til museene, og vi har anmeldt kunst i det offentlige rom på uavhengig grunnlag (her, her og her). I tillegg har vi publisert utallige kritikker og bildeblogger, ved siden av intervjuer, essays og nyhetssaker.

Kunstoffentligheten har imidlertid endret seg siden 2009, og KUNSTforum må endre seg i takt med tiden. I dag publiseres det mer kunstkritikk enn før, og kunstjournalistikken har blitt mer kritisk til selve feltet. Målet om å være kritisk til kunstfeltet i seg selv er så uttalt at Aftenpostens kulturredaktør kan gå ut og «kreve en kritisk offentlighet nå» i en sak sterkt preget av mindre gjennomtenkte antakelser om kvalitetsvurdering og kunstens rolle og funksjon.

Ser vi på kunstoffentligheten i dag, synes mangelvaren, heller enn kritiske stemmer, å være grundige tekster om relevante tema og tendenser. I den kommende tiden er det der vi ønsker at KUNSTforum skal være: I dybden. Fremover kommer vi i all hovedsak til å publisere essays, dybdeintervjuer og reportasjer på nett – kanskje også en kommentar her og der. KUNSTforum skal skrive om kunst i det offentlige rom, historisk kunst og samtidskunst – kanskje også om kulturpolitikk, hvis det blir nødvendig. Vi vil ikke sette begrensninger – målet er å kunne formidle gode historier om hvordan og hvorfor kunst blir til, hva den kan gjøre og hvordan den best kan oppleves, samt å gi våre skribenter tid til å gå i dybden på sine observasjoner, dykke inn i en trend, et problem en tendens de finner det relevant å tenke over og skrive om.

Som konsekvens av dette, legges takten om. Publiseringsfrekvensen vil settes til to omfattende saker per måned, noen direkte knyttet til papirutgavens tematikk, mens andre vil respondere på dagsaktuelle strømninger. Innimellom vil det bli spedd på med aktualitetsorienterte Q&As, i tillegg til sporadiske bonuser.

I tiden fremover vil www.Kunstforum.as styres av et redaksjonsråd bestående av Rasmus Hungnes, Monica Holmen, Nicolai Strøm-Olsen og Mari Rustan.

Oppdraget ligger i navnet: KUNSTforum er et forum, og et forum er en møteplass der idéer om og synspunkter på et gitt tema kan utveksles. Denne samtalen ønsker vi å bidra til og legge til rette for, gjennom grundige tekster og kanskje til og med et mer aktivt kommentarfelt. Se på dette som en invitasjon til samtale.

Første sak under Kunstforum.as’ nye retning kan ventes snart. Vi har også noen overraskelser i ermet, og vi ser frem til å utvikle Kunstforum gjennom 2016. Følg med – og følg oss gjerne i sosiale medier (Facebook, Twitter) eller abonner på nye poster per RSS.

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/tankefullt-taktskifte/feed/ 0
Til minne om selvet http://kunstforum.as/2016/01/til-minne-om-selvet/ http://kunstforum.as/2016/01/til-minne-om-selvet/#respond Wed, 13 Jan 2016 06:55:16 +0000 http://kunstforum.as/?p=20949 I utstillingen Tidens geografi med Fiona Tan, blir betrakterens empatiske impuls trukket inn i spørsmål rundt hva som skaper et menneskes identitet. Utstillingen viser en mengde digitale portretter i form av film, lyd og foto, med fokus på gjenkjennelse i møte med det anonyme hverdagsmennesket.

Fiona Tan, Vox Populi, installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Fiona Tan, Vox Populi, installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Postkolonial optikk
Fiona Tans (f. 1966) biografiske fakta er en avgjørende del av hennes resepsjon, og trekkes frem i enhver sammenheng som omhandler hennes kunstneriske produksjon. Tan definerer seg selv som en «professional foreigner», og hennes generelle livserfaringer har hatt stor innflytelse på hennes kunstnerskap. Hun ble født i 1966 i Pekan i Indonesia, før familien flyktet fra Suhartos militærregime og bosatte seg i Australia da hun fortsatt var ung. Studiene tok hun i både Tyskland og Nederland ved Gerrit Rietveld Academie og Rijksakademie van Beeldende Kunst, før hun slo seg ned i Amsterdam.

Resultatet av et liv levd på tvers av landegrenser og kulturer, har ført til et kunstnerskap der spørsmål om identitet og konstruksjonen av den er underliggende. Hennes fokus er ikke på en personlig psykologisk selvoppfatning, men heller en ekstern samfunnsvitenskapelig og sosialantropologisk forståelse av identitet. I Tidens geografi flettes Tans erfaringer sammen med en mer generell forståelse om at identitet konstrueres via eksterne faktorer, som menneskets posisjon i relasjoner, og sosiale, kulturelle og etniske betingelser.

Anonymitet og erindring
Gjennomgående i Tidens geografi er fokuset på det anonyme mennesket. Tan er ikke ute etter å fortelle historier, men legger snarere opp til at betrakteren skal konstruere sine egne. For eksempel fulgte Tan ti par med eneggede tvillinger fra Gotland i fem år, en studie som resulterte i HD-installasjonen Diptych (2006–2011). Filmene stiller spørsmål ved hva som skaper identitet når et tvillingpar vokser opp i samme hjem, i samme miljø og er av samme kjønn. Dobbeltportretter presentert på hd-skjermer viser tvillingene simultant, der man kan følge utviklingen over tid og betrakteren er uten forutsetninger til å skille dem fra hverandre.

I en annen serie, Provenance (2008), som tar form som et sett filminstallasjoner uten lyd, portretteres seks forskjellige personer i hjemlige omgivelser, opptatte med sitt eget, filmet i myke toner av svarthvitt i et langsomt tempo. Portrettene forteller oss ingen historier, menneskene er anonyme i deres omgivelser. Tankene går til Tans studier i Nederland og den sterke portrett-tradisjonen i den flamske arven, samtidig som Provenance fokuserer på sitt digitale medium og dermed aktualiserer portrettsjangeren.

Her, som i resten av utstillingen, forblir de portretterte menneskene anonyme, og dermed utfordres betrakteren til å konstruere sin egen fortelling. Portrettsjangeren blir med dette utgangspunkt for assosiasjon, erindring og subjektiv tolkning. Enhver betrakter kan gjennom fortolkning denotere den fotografertes gitte situasjon, men også skape konnotasjoner og dra kjensel på forskjellige deler av verket. Denne subjektive formen for lesning åpner for at enhver betrakter kan få en forsterket subjektiv forståelse av Tans utstilling, i motsetning til det klassiske portrettet som ofte styres av en rigid og mer ensidig lesning.

Fiona Tan, Vox Populi, detalj. ©Fiona Tan og Frith Street Gallery, London.

Fiona Tan, Vox Populi, detalj. ©Fiona Tan og Frith Street Gallery, London.

Det lyse rom
I essayet «Det lyse rom» tilnærmet poststrukturalisten Roland Barthes (1915–1980) seg observasjonen av portrettfotografiet som en svært subjektiv affære. Han anså spørsmålet om identifisering som en prosess av gjenkjennelse, som alltid føres av den observerende sine egne subjektive forutsetninger. I essayet legger han frem forholdet mellom begrepene studium og punctum i sine betraktninger av portrettfotografiet.

Førstnevnte begrep forklares som fotografiets selvforklarende elementer; det som står utenfor det subjektive. I motsetning er punctum det mest sentrale begrepet i hans teori, det som omhandler selve subjektiveringen, gjenkjennelsen og følelsen betrakteren selv sitter igjen med etter å ha sett et bilde. Barthes’ teori er full av patos og følelser, noe som trolig skyldes at den oppstod en dag han bladde gjennom fotografier av sin avdøde mor. Han fant et gammelt foto av henne fra hun var ung, og dermed sitt punctum; hans oppfattelse av det som ligger utenfor det generelle, og som appellerte til hans subjektive forståelse av hvem han kjente.

Det er denne teorien som spinner i bakhodet når jeg betrakter Tans bevegelige portretter, og hvordan hun – på samme måte som Barthes – er så opptatt av å finne frem til subjektet, et glimt av et selv hos den portretterte.

Det kollektive mennesket
I utstillingen presenteres også Vox Populi-seriene, omfattende fotoserier som til sammen viser 870 små innrammede fotografier i hovedsalen i museet. Vox Populi er latin og betyr «folkets stemme». Seriene inneholder fotografier fra Sidney, Tokyo og London, og flere av fotoene kunne vært hentet rett ut fra et hvilket som helst familiealbum: Bildene viser familier på ferieturer, bursdagsselskap, oppvekstbilder, etc. Slik adresserer Tan hvordan historien ikke først og fremst handler om de store paradigmer, men om det ubetydelige hverdagsmennesket. Tan har for øvrig også laget Vox Populi Norway (2004), som ikke vises i utstillingen, men som henger som et permanent verk på Stortinget, montert der i 2004 som den første serien.

Vox Populi snakker om det kollektive mennesket, der situasjonene som utspiller seg fokuserer på hverdagsmenneskets usette øyeblikk og store begivenheter. Samtidige er det subjektive tilstede i form av fotografienes assosiative funksjon. Barthes’ teori om erindring er spesielt interessant sett i lys av denne serien, der betrakterens øyne glir over de mange portrettene før det finner sitt punctum – bildet som blikket fester seg ved – og serien brått får et sentimentalt uttrykk.

Fiona Tan, A Lapse of Memory. Installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Fiona Tan, A Lapse of Memory. Installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Identitet
I videoinstallasjonen A Lapse of Memory (2007) portretteres en eldre mann i en vakker, men forfallen herskapsbolig. Han gjennomfører ett sett rituelle bevegelser som skaper en slags meditativ følelse; han sover på gulvet og starter morgenen med å systematisk varme opp musklene på kroppen med knyttnevene. Senere gjør han Tai Chi, før han utfører en omfattende teseremoni. Scenen der han henter opp ett og ett varmt lys festet i en kabel fra gulvet langs en lang smal gang, fremstår som spesielt betydningsfull for sammenhengen: I slutten av filmen brukes lysene til å lyse opp en globus som mannen studerer nøye. Etter hvert som han samler lysene i hendene, er det som om han henter minner fra sin egen lineære livshistorie, før han samler dem opp i en usystematisk haug.

En voiceover forteller forskjellige historier fra livet hans, men vi forstår raskt at ikke alle kan være realistiske: voiceoveren skildrer for eksempel en eldre mann ved navn Eng Lee, som mimrer tilbake til en reise han en gang tok fra Asia til Europa. Etter hvert som filmen utvikles, blir fortellingen forandret og hans navn endres til Henry, som senere i filmen er et overklasse-barn som reiste til Østen som ung og hadde en forbudt kjærlighetshistorie med en jente der.

Med filmen belyser Tan et forhold mellom øst og vest, en postkolonial historie som blandes sammen i Henry eller Eng Lee som en kulturell hybrid. A Lapse of Memory oppsummerer i så måte den delen av Tidens geografi som forholder seg til Tans egen identitet, men også det generelle forholdet mellom selvfølelse, identitet og tap av erindring som essensielt i hvordan vi definerer oss som mennesker. Hva er identitet når en har glemt hvor en kommer fra, hva en har gjort og hvilke mennesker vi forholder oss til? Videoverket danner en sentimental kontrast til seriene Vox Populi, som minner oss om viktigheten av våre egne historier.

Fiona Tan, Nellie, videostill. ©Fiona Tan og Frith Street Gallery, London.

Fiona Tan, Nellie, videostill. ©Fiona Tan og Frith Street Gallery, London.

Uten referanser
Portrettet er sterkt knyttet opp mot vår forståelse av menneskets kulturelle historie, og gjennom historien har portrettsjangeren båret på elementer for tolkning og lesning av symboler for identifisering, de har gitt oss innsyn i sin samtids verdier, samfunn og menneskers sosiale status, relasjoner, og ikke minst historier og myter. Til tross for at Tans videoarbeid Nellie (2013) er den nyeste videoinstallasjonen som vises i Tidens Geografi, er det dette verket som har sterkest referanse til en historisk denotasjon.

Tan har gitt uttrykk for at hun har latt seg inspirere av historien om kunstneren Rembrandt sitt uekte barn, Cornelia van Rijn. Til tross for at Cornelia var datter av en av tidenes mest anerkjente portrettmalere, ble hun aldri noensinne portrettert. I filmen er jenta kledd i en 1700-tallskjole sydd i et kaliko-liknende stoff som går igjen i omgivelsene: veggene rundt henne og sengen hun ligger på er trukket i det sammen stoffet. Kaliko har sitt opphav i en stofftradisjon som stammer fra India, som på 1700- og 1800-tallet fikk et voldsomt oppsving i England og Frankrike på grunn av handelsreisende.

Stoffets historie trekker også tydelige linjer til kolonialismen, og kjolens mønster viser en eksotisk skog med jungeldyr. Jenta er isolert og ensom der hun beveger seg rundt i rommet som er dekket av det tykke stoffet. Rommet gir en følelse av isolasjon, og hun er tydelig rastløs: først sengeliggende, så vandrende, deretter sittende, så lesende, alt akkompagnert av et tyngende og intenst lydspor som spiller en konstant lyd av jungel. Det er som om jenta forsvinner og viskes ut blant stoffene, slik hun nærmest ble visket ut av historien.

Tan selv har en klar fortelling om hvem hun har blitt inspirert av i produksjonen av arbeidet, men det er ingenting i selve verket som informerer betrakteren om dette. Verket har en autonom essens, som uten et narrativ kun formidler det overeksponerte stoffet. Det er den tungt mønstrede tekstilen skaper en melankolsk følelse av at Nellie, som Tan selv, beveger seg mellom to kulturer i et klaustrofobisk fangenskap. I motsetning til Tans tidligere arbeider, fokuserer hun her på verket uten referanser, der en subjektiv tolkning stagnerer. Sett i lys av dette, som er et av hennes nyeste arbeider, kan det se ut til at Tan beveger seg vekk fra spørsmål om identitet og konstruksjonen av den.

]]>
http://kunstforum.as/2016/01/til-minne-om-selvet/feed/ 0