Vargskrift

Tommy Olsson forteller historien om sitt intervju med Varg Vikernes AKA Greven AKA Burzum.

Tommy Olsson, KATEA, musikkvideo, 16 mm.

Ok, en sann historie. Potensielt en lang historie – den begynner våren 2011, og over seks år senere er den fortsatt ikke helt ferdig. Hvis man nå velger å se det sånn – fra et annet perspektiv var den ferdig i løpet av noen uker, fra et tredje ble den avbrutt og forlatt, og fra et fjerde er det ikke bestandig jeg er så jævla morsom som folk tror. Men for meg er den altså ikke ferdig. Lagt til side, uavsluttet, muligens, men jeg jobber med saken. I blant. Av og til. Dette her er for så vidt en del av den jobben. Den er for all del ikke det eneste som ligger uavsluttet her – jeg har sideprosjekter som er langt eldre enn det her, som jeg fortsatt ikke har gjort noe med siden den gangen jeg ble avbrutt i arbeidet av at en jente tok av seg alle klær og voldførte seg på meg. Fortvilt prøvde jeg å stå imot hennes upassende og målbevisste berøringer, men akk– ei var jeg i besittelse av kraft nok til å motstå hennes stadig djervere påfunn og ivrige små fingre. Det var helt forferdelig. Og jobben ble ikke gjort.

Hvert forsøk på å rive meg løs førte bare til en mer insisterende klåing og tafsing, drevet som hun var av unevnelige dyriske lyster og begjær – og før jeg visste ordet av det, bakset jeg en masse tunge ting over parkeringsplassen til IKEA i styrtregn mens jeg fikk kjeft fordi jeg ikke hadde skiftet skjorte før vi dro. Det minste tegn jeg viste til selvstendig tenkning ble slått hardt ned på i årene som fulgte. Det kan ta tid å komme seg etter slikt. Etterpå er man ikke helt den samme som man var før, og en ettertanke kan dominere begrepsapparatet i årevis etterpå. Tro meg, dette vet jeg en del om. Men akkurat denne historien, eller delen av den større historien, har altså sin begynnelse i en tid dominert av de typiske ettereffektene av en løsrivelse: fritt fall og eskalerende forfall.

Som skrivende menneske, har jeg i ettertid notert at jeg påfallende ofte vender tilbake til dette tidsrommet når jeg skal fortelle noe om meg og mitt – det vil si, de gangene jeg faktisk sier noe om meg selv og ikke bare later som. Det er liksom her det gjør mest vondt.

Hvis man, slik jeg har gjort en del i det siste, leser sin egen tidligere produksjon over økter på flere dager i slengen, (jeg har mye tekst på samvittigheten, skal dere vite), legger man jo merke til slike mønster. Vitser som gjentas, termer som resirkuleres, poenger som gnis inn verbatim i den ene teksten etter den andre All sånn der faenskap man ikke ser før man setter seg ned og leser et segment av outputen, og river sitt hår i frustrasjon over hvor masete man er. Men det er de forventede tingene. Dette her er noe annet, og jeg må sannsynligvis bare droppe hele greia etter jeg har gjort rede for det her – enda en siste gang. Det er en interessant serie geografiske punkter dette foregår i. Bergen, Oslo, Hong Kong, Venezia, Harstad og et forblåst sted uten navn, langt ut i villmarken langs den svenske vestkysten. Jeg lurer på om det ikke muligens er noen avstikkere til Stockholm og Kristiansand også. Dette foregås av et usedvanlig vondt samlivsbrudd, årelang selvutslettelse, en halv million innenlands flyreiser, og selvsagt et seriøst, daglig overforbruk av 60% vodka fra Vinmonopolet som konsekvens av alt dette svineriet, med en påfølgende flytt fra den ene byen til den andre – der man aldri er – og jenter. Tre, eller fire, jenter. Fem, kanskje. Jeg husker i grunn bare to, og en av dem ser jeg jo fortsatt daglig. Legg så til en kalender som er svart av avtaler. Og alt det der andre. Dette foregår innenfor et tidsrom på tre–fire måneder, og i et langt djevelsk liv der turbulens og akutt krise er en normaltilstand, har altså denne forholdsvis korte perioden virkelig brent meg. Jeg har vært seriøst føkka ever since – og selv om jeg altså ser ut til å vende tilbake til det med en form for monoman besettelse, blir jeg jo aldri ferdig med det. I hvert fall ikke på den måten her. Selv her og nå skjer det at det plutselig svir nok til at jeg noen ganger bare kollapser og blir liggende med tomt blikk og interne spekulasjoner om hvor jævla gammel jeg egentlig må bli før jeg får lov til å dø. Riktignok ikke veldig ofte, men dog, og jeg gjenkjenner dette mørket. Men grunnen til at jeg nå nevner det enda en gang er grei nok – det jeg skal fortelle om foregår nemlig i hovedsak innenfor dette tidsrommet og på de nevnte geografiske punkter. Jeg er ikke sikker på hvorvidt det begynte i Oslo eller Bergen, men det er ikke så viktig – i praksis begynte det på internett, og foregikk strengt tatt også der. Selvsagt. Hvordan ellers forholde seg til det i Hong Kong og Venezia? (Jeg har også notert at jeg ikke noe sted har skrevet ned de faktiske grunnene til hvorfor jeg var i Hong Kong – hva en kunstkritiker gjør i Venezia er jo mer opplagt – men jeg har ingen ambisjoner om å gjøre det heller. Ikke nå. Ikke noensinne. Det holder fint som det er og jeg har allerede sagt for mye. Og helt klart for ofte. Føkk det der – det er hemmelig.)

Men, til saken. Jeg skal fortelle om mitt intervju med Varg Vikernes.

Det hadde seg i denne tiden at jeg skrev noen ting pro forma – altså uten betaling – for et magasin av den typen man kan plukke opp gratis i klesbutikker og kaféer. Noe som var greit, fordi det i hovedsak handlet om intervjuer med folk jeg tenkte det var interessant å intervjue. Som for eksempel Varg Vikernes – som da enten var i Telemark eller Frankrike, og som jeg sendte spørsmål til via to mellommenn, og så kom svar tilbake samme vei. Publiseringen lå et drøyt halvår frem i tid da vi begynte. Men, så klart, 22 juli kom og gikk i mellomtiden, og siden Vikernes ikke akkurat hadde gjort karriere på å holde kjeft om hva han mener – og han mener jo som kjent noe annet enn mange av oss – stemplet han seg selv effektivt ut av enda flere sammenhenger enn han foreløpig hadde fått til. I praksis var han fullstendig persona non grata – det var han jo for så vidt mange steder allerede lenge før, ikke minst i de sosiale konglomerat som rørte seg rundt tidsskriftet hvor dette skulle på trykk – hvor det allerede som forslag hadde vært dypt problematisk. Det var helt fra starten av, hvis jeg har skjønt det riktig, ikke veldig bred redaksjonell enighet om at det var en god idé å la meg intervjue han. Og høsten 2011, når det kollektive sjokket ennå var ferskt, og såret i nasjonens selvforståelse fortsatt blødde, hadde det selvsagt samtidig blitt helt umulig å trykke dette intervjuet. Vikernes overskred, i hvert fall for en tid, sin status som offentlig paria og nådde et punkt hvor han nærmest ble unevnelig, og intervjuet ble med dette lagt på is. Hvis det kanskje hadde vært passe pirrende for noen, og litt forbudt, til å begynne med – kanskje t.o.m. en tanke hipt på den der passe overskridende måten som fort gjør at man ender opp i akkurat passe mye trøbbel – så hadde mørket med ett lagt seg litt for tett rundt landet på denne tiden. Det var ganske enkelt ikke morsomt – og la oss være oppriktige, de aller fleste som hørte om dette prosjektet i begynnelsen, så i første rekke underholdningsverdien i det, selv om mine egne motiv i hovedsak lå et annet sted. Omtrent her vil noen kremte og avkreve meg et svar på spørsmålet som blir hengende over siste setning: Hva i alle dager det da var som motiverte meg til å gjennomføre dette? Vel, vis tålmodighet, og la meg først si noe om hva som skjedde videre. Intervjuet ble teknisk sett utsatt til neste nummer – et nummer som fortsatt ikke er kommet seks år senere, og som jeg vedder en Burzum-t-skjorte på at heller ikke vil komme de neste seks år.

Varg Vikernes med corpsepaint.

Dette intervjuet ble fort til en mytisk affære, som jeg mailet som Word-dokument til de som spurte om de kunne få lese det. Av og til dukket noen opp og ville trykke det, og hver gang henvendte jeg meg til redaktøren. Og hver gang insisterte hun på at det ikke ville være riktig av meg å ikke la den opprinnelige oppdragsgiveren være først med å trykke det. Dette hadde kostet en del vennskap, i tillegg til søvnløse netter og faenskap. Jeg er en hyggelig fyr, jeg lot det ligge inntil videre. Av og til dukket Vikernes opp i nyhetsflommen, gradvis litt mindre unevnelig etter hvert som årene passerte, og reaktualiserte en tenkbar publisering, men hver gang ble det bestemt avvist av redaktøren med en voksende grad av tilbakeholdt irritasjon. I mellomtiden forlot hun landet, fikk mann og barn, ny jobb, etc. Ting forandrer seg jo. Intervjuet befant seg med dette permanent i en Catch 22, der avtalen om å ikke publisere det før den opprinnelige oppdragsgiveren hadde fått trykket det utgjorde en full stop, siden tidsskriftet i praksis hadde opphørt og ikke kom til å hverken trykke dette eller noe som helst annet.

Man kommer jo fort til konklusjonen at intervjuet aller helst ikke skulle ha skjedd, og at det beste ville vært hvis det bare blir radert vekk fra harddisken og glemt. De gjentatte avvisningene indikerer det, tiden som har passert bekrefter det. Så, jeg har gått noen runder med meg selv rundt dette, og kommet til at den får ende opp i min kommende bok, som en tidligere upublisert tekst blant en samling andre fragmenter, der det spiller mindre rolle og der ingen tredjepart tjener noe ekstra på det. Faen heller, mot slutten av den seks år lange dagen, er det jo jeg som har skrevet styggedommen, og jeg har det ikke bra hvis noe blir liggende upublisert – seks år er da også et signifikant stykke tid: Jeg minner om at menneskekroppen skifter ut samtlige celler i løpet av syv år, så det er bare så vidt jeg fortsatt er samme fyr. Og med det er vi tilbake ved det egentlige spørsmålet. Så, ok, hva i alle dager tenkte jeg på? Jeg tenkte på døden. Det foregikk den gang, som nevnt innledningsvis, en del grimme omrokkeringer i min verden, og intervjuet ble foretatt i kontinuerlig bevegelse over de nevnte, i grunn temmelig bisarre, geografiske punktene. Jeg klamret jeg meg til laptopen som til en halvliter Cola i Sahara på denne tiden, og svarene til Vikernes ble stadig lengre for hver runde. Til tider svært omfattende, siden han kunne begynne med å gjøre rede for prehistoriske omstendigheter, og cro-magnon-menneskets forhold til neandertalerne, før han plutselig brukte fem sider til å grundig forklare for hvorfor jødene bærer skylden til alt sammen. Hvis man er i fullstendig fri flyt over kartet og nesten aldri edru er slikt ganske festlig, på en måte, og jeg tok meg selv i å faktisk like diskusjonen vi hadde. Det var ganske enkelt morsomt.

Tommy Olsson. Foto: Karin P. Skarby.

Vikernes er, i hvert fall tilsynelatende, en motsigelsesfull skikkelse (han ville selvsagt protestert vilt mot dette og utfordret meg til å finne noen eksempler på at han motsier seg selv – men jeg sa altså «tilsynelatende»). I den grad at jeg mistenker motsigelsen per se for å utgjøre en mer eller mindre formulert drivkraft. Og jeg var i første rekke interessert i å diskutere musikken hans, og bøkene, den der ulne bakenforliggende ideologien man aldri helt får med seg annet enn det politisk ikke-korrekte av, og de til tider kryptiske norrøne referansene som dukker opp og forsvinner gjennom produksjonen. Jeg hadde også, husker jeg, en ambisjon om å mest mulig styre unna de generiske spørsmål han allerede hadde gjentatt svaret til i 20 års tid. Det skulle vise seg å være vanskelig i forhold til den aller tidligste outputen, siden han ønsker å distansere seg så fullstendig og konsekvent fra alt som har med black metal å gjøre at man nesten forventer at han når som helst skal gå over i total fornektelse og si «det var ikkje meg som lagde de tingene der».

Jeg var også interessert i progresjonen til en over middels ambisiøs og relativt ung musiker som av åpenbare grunner ikke kunne gjøre stort for karrieren sin innenfor et bokstavelig talt lukket tidsrom på 15 år. Varg Vikernes var så vidt fylt 20 da han ble dømt til fengsel for drapet på Øystein Aarseth i 1994, og fortsatt tenåring da han med vilje kastet seg under radaren til Bergens Tidende som satanistisk kirkebrenner for å skape blæst rundt det som da fortsatt var en subkultur innenfor en subkultur.

Et forholdsvis lite miljø av dedikerte metalheads, der det aller meste foregikk etter de klassiske metodene: kassettbånd og fanziner. Men altså i kombinasjon med noen mer uortodokse påfunn – drap, trusler og brente stavkirker er nærliggende å nevne. Alt dette interesserte meg, og interesserer meg fortsatt. Så kommer han også med oppklarende informasjon om de to albumene jeg liker best i dette intervjuet. Før han kommer inn på det der med at jødene eier alt og styrer media, etc. Og der blir det jo også nødvendig å si noe om det lett machiavelliske grep jeg foretar når jeg øyeblikkelig svarer med en, for noen, ikke helt innafor sleivete kommentar om muslimer, hvoretter intervjuobjektet slapper av litt og ikke lenger tar det for gitt at jeg var ute etter å ta ham – noe jeg jo heller ikke var.

Varg Vikernes.

Men siden folk er kjappe med å tilskrive ens egen utsatte og sårbare person en masse rare meninger man ikke nødvendigvis har i situasjoner som denne, må jeg bare gjøre det klart med en gang: Min personlige politikk i forhold til de som mener noe jeg ikke er enig i, selv når det er ting jeg virkelig ikke er enig i, er – på godt og vondt, siden problemstillingen i årene som har passert siden intervjuet ble gjort har vokst seg til en forbannet byll i det der nabolandet jeg opprinnelig kommer fra – å opprettholde dialogen i noenlunde normalt tonefall. Jeg ser ingen grunn til å agere indignert og gi uttrykk for noen form for selvrettferdig harme over at noen annen – noen som ikke er meg – argumenterer fra et ideologisk ståsted til høyre for Hitler. Det aner meg at de tar feil, men jeg kan på den andre side ikke skryte på meg å selv ha rett særlig ofte. Et sted i intervjuet kommer det også, med en trøtt undertone, fra Vikernes: «Må alle absolutt mene det samme da? Ville ikke det blitt kjedelig?»

Det betyr heller ikke at jeg ikke noen ganger selv gjør meg skyldig til å agere etter en (som oftest) veldig temporær overbevisning: Jeg prøver bare å si at jeg er og blir en sterk tilhenger av selvstendig kritisk tenking. Det koster meg ikke noe å bakke der jeg har tatt feil, eller forandre mening radikalt i spørsmål der det finnes to etablerte, og diametralt motsatte, meninger om hvordan det faktisk er, og der begge versjoner er feil. Når det kommer til intervjuobjektet her, er jeg fundamentalt uenig med ham på opptil flere avgjørende punkter når det kommer til spørsmål om hvordan verden ikke fungerer, men jeg ser altså ikke det som et problem – i hvert fall ikke så lenge det bare er noe man snakker om. Det er et intervju med en musiker det handler om. En musiker med en særdeles merkelig form for karriere. Ideologisk klin sprø, vil jeg si, men det er tross alt hans rett å mene det han mener – og når jeg sier «klin sprø» er det med det skeive smil man får når man kommer borti noen med veldig avvikende meninger fra ens egne. Og han er jo ikke dum.

Men, når jeg nå har lest dette på ny, for å oversette det til norsk (det foregikk opprinnelig på engelsk), stikker noen ting seg ut som mer samtidige enn de gjorde i 2011. Blant annet oppviser han en genuin skepsis, om ikke direkte frykt, mot sukkererstatningen aspartam. «Tenker du noen ganger over hva de putter i maten du spiser og brusen du drikker? Reflekterer du noen ganger over hvorfor de putter de tingene der? Det er jo ikke tilfeldig at jødene vil forgifte deg, skjønner du vel.» I tiden som har passert er nettopp aspartam blitt et tema som diskuteres mer hyppig, selv om det ikke bestandig er jødene som får skylden, og jeg har selv seriøst lurt på hvorfor en pose potetgull med ostesmak nødvendigvis må ha «talg fra storfe» som komponent. (Seriøst! Talg fra storfe! Hva faen er det de driver med?)

Han skisserer også underveis i intervjuet det han mener er en bedre verden, der alle nasjoner har lukket grensene og droppet globalismen som idé – et prosjekt den delen av arbeiderklassen som ikke lenger har arbeid uansett ikke helt har sett poenget med når det frontes av det som skal være europeiske sosialdemokratiske arbeiderpartier; og ergo er stadig flere blitt attrahert av de som presterer å vise til enkle løsninger på alt som er galt. Som for eksempel at det er jødene sin feil, eller – oftere – muslimene, og da særlig de som har flyktet fra situasjonen i Syria. Per i dag er jo dette ikke lenger snakk om noen skrullete små sekter med SS-uniformer i skapet – ekstremismen er jo blitt mer eller mindre mainstream etter Utøya. Ekstremismen var mer ekstrem i første halvdel av 2011, vil jeg si. Strengt tatt fremstår Vikernes i intervjuet som alt.right, lenge før det fantes et formulert alt.right. Han blir da heller ikke sjelden sitert i slike kretser, enten det nå dreier seg om skadeomfanget til feminismen (kvinner er ikke lenger primært der for å føde barn, men kun for å være pene sex-boter) eller usunn raseblanding (hold deg unna de med brune øyne, ellers vil blå øyne etterhvert bli borte i løpet av en generasjon eller to), eller hva det nå skal være.

Så, var det muligens passe pirrende og småskummelt, forbudt og derfor forlokkende, å intervjue Varg Vikernes i 2011? Nei, jeg tenkte ikke på det sånn, gjør fortsatt ikke, selv om jeg reflekterte over at det nok var akkurat sånn det ville blitt forstått den gang, hvis jeg ikke var obs på hvordan intervjuet forløp og utviklet seg. Nå finnes ikke den verden som var i 2011 lenger, og premissene i offentligheten er blitt såpass annerledes at det helt avhenger av den enkelte lesers evne til å gjøre seg opp sin egen mening. I 2011 ville jeg tenkt på det som en god ting, nå er jeg ikke lenger så sikker. Greia er at jeg fortsatt mener han tar feil. Det blir jo ikke mer rett fordi det etterhvert er flere som mener det samme. Men, jeg skjønner, dere vil at jeg slutter å mase og gir dere den faktiske teksten. Jeg skal, men dere må vente litt til.

1 kommentar - “Vargskrift

  1. Ohoi! To ting om illustrasjonene her; 1) Jeg har ikke laget noen musikkvideo der det øverste bildet kommer fra. Det kan godt være en fyr med samme navn som jeg heter når jeg ikke bruker pseudonym som lager musikkvideoer med jenter i underganger, men det er altså ikke meg, og det er ikke mitt. 2) Det er noen ggr vrient å se personen bak corpsepainten men i dette tilfellet tror jeg man kan si ganske definitivt at det ikke er Varg Vikernes som har corpsepaint på bildet.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*