De siste årene har flere viktige gallerier stengt dørene. Det burde være i en borgerlig regjerings interesse å stimulere til at flere gallerier overlever.
For noen uker siden kunne man lese på Knut Blomstrøms Facebook-side at han har gitt fra seg nøklene til det portable galleriet GAD som de siste årene har hatt tilholdssted utenfor Munch-museet. Galleriet har vist stor variasjon av kunstnere i både generasjon og uttrykk, fra Aase Texmon Rygh til Kristian Øverland Dahl, fra Helga Bu til Bertil Greging, fra Anders Sletvold Moe og Lars Morell til Sten Are Sandbeck og Maria Sundby. Og mange mange flere. En rekke kunstnere som idag stiller ut regelmessig og har opparbeidet seg respekt i kunstfeltet hadde sine første galleriutstillinger på GAD. Derfor er det synd at dette nå er historie.
Jeg husker da galleriet åpnet ytterst på Tjuvholmen i november 2005. Det var tegnet av Magne Magler Wiggen, kjent for å ha tegnet den grønne frosken som en periode var plassert utenfor Nasjonalgalleriet. GAD var nytenkning innen arkitektur og består at ti containere som var sydd sammen til et tre etasjers galleri. Tanken var at galleriet skulle kunne flyttes etter behov, noe det også gjorde halvannet år etter da det flyttet til Tøyen.
Jeg dekket åpningen av galleriet på Tjuvholmen for nettstedet Kunstkritikk og konkluderte den gangen med “at galleriet ytterst på den nøgne ø inspirerer.” Det gjorde det da det åpnet, og det har det gjort siden. Jeg har sett flere spennende utstillinger her. Av favoritter kan nevnes Dum, Dummere med Lars Monrad Vaage, Kalle Runeson og Joakim Cossais, Sten Are Sandbecks soloutstilling Teppefall og gruppeutstillingen Forrest Assembly kuratert av Marianne Hurum.
GAD er ikke alene av viktige gallerier som har stengt dørene de siste årene. Erik Steen Gallery, Lautom Contemporary og Maria Veie Gallery har alle avsluttet sin virksomhet innenfor de siste årene. Alle spennende gallerier som har løftet frem kunstnere av betydning. Som Ane Mette Hol og Toril Johannesen (Lautom), Christina Leithe og Frido Evers (Maria Veie) og Stian Ådlandsvik & Lutz Rainer Müller (Erik Steen), for å nevne noen få.
For min egen del har Lautom vært særdeles betydningsfullt og det har vært et galleri som har hatt innflytelse på min redaksjonelle linje i Kunstforum. Galleriet har hatt et solid kunstfaglig program og Randi Thommessen som grunnla og drev galleriet våget å satse på en generasjon som vokste frem parallelt med ny-konseptualistene hos galleri Standard (Oslo) og som var relativt uetablert da galleriet åpnet dørene i 2007. Jeg har nevnt Ane Mette Hol og Toril Johannesen, men også Øystein Aasan, Kjetil Kausland, Sandra Norrbin og Kristin Nordhøy bør nevnes. I tillegg har Thommessen invitert kuratorer til å lage gruppeutstillinger, som Erlend Hammers Bunnies, it must be bunnies, Power Ekroths Wrap Your Troubles in Your Dreams og Tommy Olssens Where a river runs north underground. Dette grepet har gitt galleriet en egen dynamikk mellom galleriets egne utstillinger og de inviterte kuratorene.
Jeg anmeldte Bunnies, it must be bunnies for Kunstkritikk før Kunstforum ble etablert og i Kunstforum har både Thommesen og Aasan prydet papirutgavens forsider, i henholdsvis 2010 og 2011. Vi var også tidlig ute med å intervjue Toril Johannesen (Kunstforum #1 2011). Jeg har også dekket en rekke av Lautoms åpninger for min personlige blog, Galiblog, og når jeg ser tilbake på tiåret som er gått, har jeg mye historie på Lautom.
Det kan være mange grunner til at et galleri stenger dørene, men en ting er sikkert: det er ingen lukrativ bransje å jobbe i for de aller aller fleste. Samlerne er få og det er kostbart å drive galleri. Til det kommer at lave reisekostnader gjør at kunstmessene blir konkurrenter om samlernes oppmerksomhet og pengepung. Det er tross alt mer spennende å handle på et amerikansk galleri i Basel enn å stikke ned på hjørnet på Bislett. For samling handler blant annet om identitet, et sosialt fellesskap, middag med de riktige menneskene og investering i de kuleste kunstnerne. Bare spør Erling Kagge.
Det er i og for seg ikke noe galt med kunstmesser eller at folk handler der. Det er tross alt også et mulig marked for norske gallerier. Både Lautom Contemporary og Maria Veie har god erfaring fra messer som Art Basel og Art Basel Hong Kong. Her har også den blåblå regjeringen det siste året kommet på banen med sårt tiltrengte støttemidler, dessverre for sent for de nevnte galleriene, men det gir kanskje håp for nye. Hvordan det vil utarte seg i praksis gjenstår å se, men det er hvertfall tegn på en slags erkjennelse av at også norske gallerier forholder seg til et globalt marked.
Dessverre er det kostbart å være galleri i Norge, og det er kostbart å være kunstner, noe som igjen gjør at norsk kunst ofte er for dyr for internasjonale samlere, noe kunstsamler Rolf Hoff blant annet har påpekt. Det er en utfordring som det bør være mulig å finne en løsning på.
Markedet er noe som vi problematiserer mye i kunstverden (ikke minst i det kommende nummeret av Kunstforum der Gjertrud Steinsvåg er gjesteredaktør). Kunstens karakter av å være et kritisk frirom gjør at den ofte motsetter seg den tradisjonelle markeds- og varelogikken.
I Norge har vi en stor flora av ikke-kommersielle gallerier som gjør en viktig jobb for mange kunstnere og støtteordninger gjør det mulig for dyktige kunstnere å virke selv om markedet for kunst er relativt lite. Det er noe vi skal være glade for og det er en viktig grunn til at vi har blomstrende kunstscener i Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Tronheim og Tromsø, i internasjonal sammenheng kostbare byer å leve i.
Men det private gallerier tilbyr som gjør dem til en viktig del av kunstfeltets infrastruktur er en kontinuitet og en vedvarende relasjon ikke bare til samlere, men også til museer, som er en vel så viktig kundegruppe. Når kunstnere stiller ut omtrent annethvert år i et fast galleri kan publikum, kritikere og kunder følge kunstnerskap over tid, noe som bidrar til kontinuitet og trygghet. Gallerister bygger en kunstners karriere på en annen måte enn kuratorer og er et nødvendig supplement til de ikke-kommersielle visningsarenaene. Dette forutsetter at galleriene har en stall og jobber forpliktende med kunstnere, noe de fleste seriøse gallerier gjør, og som både GAD, Lautom, Erik Steen og Maria Veie, har gjort i varierende grad. Derfor er det synd at de nevnte galleriene har stengt dørene, både for kunstnerne selv og for publikum.
Den blåblå regjeringen er kjent for sitt fokus på maktspredning og private penger i kunsten. Da vil det være naturlig å tenke at politiske løsninger som kan styrke galleriene vil være av interesse for regjeringens kulturpolitikk. Den støtten til messedeltagelse som regjeringen har innført er et viktig virkemiddel og det er lov å håpe at regjeringen i fremtiden også vil styrke heller enn svekke forvalterorganisasjoner som OCA og Norwegian Crafts som jobber med å løfte norske kunstnerskap ut i verden. De gjør en viktig jobb i det ikke-kommersielle segmentet av kunstverden. Vekselvirkningen mellom ikke-kommersielle og kommersielle arenaer for visning av kunst er sentral om vi ønsker at gode norske kunstnerskap skal hevde seg internasjonalt og bli en naturlig del av internasjonale mønstringer og samlinger.
Det er ingen hemmelighet at deltagelse på for eksempel Venezia-biennalen øker en kunstners verdi i markedet. Da er det bra å ha et galleri på Art Basel noen uker etter åpningen av Venezia-biennalen som kan forvalte verkene til denne kunstneren. Som da Elmgreen & Dragset lagde The Collectors på den danske og nordiske paviljongen i 2009, der de viste andres og egne verk i en scenografisk fremstilling av to samleres hjem. Uken etter var deres arbeider til salgs på flere gallerier på Art Basel. Det er klart at en rekke samlere som kommer til Basel allerede har vært i Venezia på åpning der og at deltagelse på en anerkjent kunstbiennale fanger deres oppmerksomhet, som igjen kan lede til kjøp.
Å ha solide gallerier med base i Norge som har god kunnskap om den lokale såvel som den internasjonale scenen er gull verdt om man ønsker at den norske kunsten skal bli en naturlig del av det internasjonale feltet og at norske kunstnere skal kunne livnære seg like mye på salg som på stipender og andre støtteordninger. I så måte er galleri Standard (Oslo) et levende bevis på at det er mulig å drive kommersielt galleri med et stort internasjonalt marked. For en borgerlig regjering som ber kulturfeltet søke penger andre steder enn i Kulturdepartementet / Kulturrådet alene, vil det være god kulturpolitikk å legge til rette for at norske gallerier med høy standard som satser på uetablerte kunstnerskap kan overleve i et tøft marked.