Mann mot mann

Det er liten tvil om hvem som brøler høyest på Munchmuseet for tiden. Men den gamle mesteren viser seg sterk nok til å tåle en støyt.

Melgaard + Munch. The End Has Already Happened er første utstilling i en serie der Munchmuseet setter Munch opp mot andre kunstnere fra ulike epoker. Hensikten er å forske på Munch og se hvorvidt andre kunstnere kan åpne for flere tolkninger av hans verk. Intensjonen er forlokkende i en kunstverden der Munch ofte kan fortone seg som et ensomt klenodium, lukket og ferdig tolket, utilgjengelig plassert på en pidestall.

I de påfølgende utstillingene i + Munch-serien skal Munch måle krefter mot Gustav Vigeland, Vincent Van Gogh, Asger Jorn, Robert Mapplethorpe og Jasper Johns. At museet har valgt å sette Munch opp mot utelukkende menn er imidlertid trist. En rekke sterke kvinner kunne vært både relevante og interessante å satt opp mot Munch: A K Dolven, Tracy Emin, Marina Abramovic, Vanessa Baird og Frida Kahlo – for å nevne noen.

At Bjarne Melgaard er førstemann ut i serien er selvsagt vil mange hevde, undertegnede inkludert. Og selv om Melgaard selv kanskje ikke er helt enig, så viser utstillingen til flere fellestrekk mellom de to. Mye tyder på at det komparative grepet innfrir intensjonen.

Dekonstruerende design
Utstilling så vel som katalog er gjenstander for flere uvante grep i en museal kontekst. Snøhetta er hyret inn som kompanjonger i utstillings- og katalogdesign, og byr i tilfellet Melgaard + Munch på en collagepreget og dekonstruert estetikk. Sistnevnte er særlig gjeldende for katalogen der man knapt finner ett verk avbildet i sin helhet, i stedet er de dekonstruerte og reduserte til geometriske, dekorative former. Et fiffig designgrep som likevel er smått irriterende med tanke på at en utstillingskatalog gjerne er noe man bringer med seg hjem for å kunne betrakte kunstverkene atter en gang.

Tekstene i katalogen mer konstruktive enn sine visuelle motsatser. På ulike måter bidrar de til å utdype det komparative grepet og utstillingen som helhet, og gi andre perspektiver på så vel som Munch som Melgaard. David Lomas leser begge kunstnerskapene i lys av sykdom og død som gjennomgående temaer, mens Øystein Sjåstad gjør et forsøk på å konstruere en teori rundt Munch og Melgaards kunst med utgangspunkt i de mange fallossymbolene man kan finne hos begge, der fallosen fremstår som et komplekst bilde på seksualitet og viser til noe mer enn ren forplantning. En ikke helt irrelevant teori for noen av kunstnerne, kanskje særlig i Melgaards tilfelle der det ikke er langt mellom penisene. Men fallosen er ikke fraværende hos Munchs heller. Professor og Munch-forsker Patricia Berman bidrar også, i tillegg til et intervju mellom kurator Lars Toft-Eriksen og Melgaard.

Komplett kaos
Det første man møter i utstillingen er et knippe utvalgte verk fra begge kunstnere under tittelen Munch og Melgaard, der verk av Munch og Melgaards parafraser er alternerende. Hos Melgaard finner man den karakteristiske heftige ekspressiviteten i penselstrøkene og en lett skjelvende schwung i den tegnede streken, ikke helt ulikt Munchs male- og tegnemåte. Innholdsmessig er det beslektede temaer som behandles hos begge: kjærlighet, sjalusi, livets eksistensielle utfordringer. Konfrontert med disse fellestrekkene er det ikke vanskelig å la seg overbevise om regnestykket Melgaard + Munch = sant.

Samtidig er det noe konstruert over det hele, slik det gjerne blir med komparative utstillinger der kunstnere presses inn i kategorier de kanskje ikke hører hjemme i. I møte med Munch er dette desto mer på påtrengende. Det er nesten så man får sympati med Melgaard, som gjentatte ganger måles opp mot Munch, så også her. Men i det kaoset som følger, skal det vise seg at dette forholdet snus på hodet.

Utstillingen er delt inn i temaer: Seksualitet, kjønn og normativitet; Daddypussy; Sykdom, død og dystopi; og Iscenesettelse av kunstneren. Samlet sett tar utstillingen form som en kakofoni av vegger malt i sterke farger, bråkete tapet bak en frenetisk collage-aktig montering av malerier og tegninger, ved flere anledninger hengt oppå hverandre. Et og annet videoverk, skulpturer og installasjoner er det også, samt Melgaards egendesignede tepper og klær. Musikk fra det spesielt sammensatte soundtracket til utstillingen lyder gjennom rommene, og bidrar til et leven man sjelden møter på et museum. Innimellom Melgaards arbeider – for denne beskrivelsen gjelder først og fremst hans verk – finner man Munchs malerier og tegninger, der særlig maleriene befinner seg i en visuell grell kontrast til Melgaards, gitt de dystre og brukne fargene som preger flere av Munchs malerier.

Når det visuelle kaoset er så komplett, er det nærmest umulig å skjelne alle verkene som vises. Samtidig er den kakofoniske monteringen forfriskende – ikke minst i en museal kontekst som tidvis forbindes med støvete konvensjoner hva angår utstillingsdesign – og den legger til rette for at betrakters blikk engasjeres på en helt annen måte enn i møte med verk pent på rekke. At det i tillegg ikke er en eneste etikett å se, er befriende, selv om det kan by på utfordringer for betraktere som ikke er godt kjent med Melgaard og Munch. For når verkskonstellasjonen er så kaotisk som dette, er det ikke helt enkelt å komme forbi overflaten, inn i materien, og nå frem til nye og andre lesninger som museet er på jakt etter.

Ytringsansvar?
Etter den siste tidens debatt som har rast rundt utstillingen, er det vanskelig å overse den mest betente delen av utstillingen, som dessverre også trekker ned for den ellers severdige helheten: Melgaards arbeider der motivene er hentet fra NAMBLAs arkiver. Problemet er disse bildenes opphav: de kommer fra en kilde som tar til orde for seksuelle forhold som i følge norsk lov er forbudt, og som uavhengig av nasjonalitet aldri burde eksistert. Melgaard har lenge satt spørsmål ved og utfordret samfunnets oppfatninger av hva som er «normal» seksualitet, og i lys av dette kunne man også argumentere for at en problematisering rundt pedofili er relevant. Men – og det er et stort MEN – dette må da kunne problematiseres uten å ta i bruk av bilder av barn man ikke vet om er utsatt for overgrep eller ikke, eller som kanskje ikke en gang har samtykket til å bli avbildet. Det har blitt etterlyst aldergrense for utstillingen fordi innholdet er vanskelig. Men det er ikke betrakterne som skal beskyttes fra kunsten her. I dette spesifikke tilfellet er det de avbildede mindreårige som verken vi, Melgaard eller museet vet om har samtykket til avbildning, som skal skånes for ytterligere eksponering. Med bakgrunn i samme arbeider har kunsthistoriker Hilde Rognerud tatt til orde for å stenge utstillingen, andre har forslag har vært sensur og fjerning av nevnte verk.

Kunsten har tradisjon for å påberope seg absolutt ytringsfrihet og frihet fra sensur, og det kan derfor synes merkelig at det tas til orde for sensur av en samtidskunstutstilling. Men sensur er ikke sakens kjerne her. Det handler om uskyldige, mindreårige som her uvitende tjener som kunstneriske objekter, som konsekvens av at de først etter all sannsynlighet har vært seksuelle objekter, om enn «bare» på bilder. I dette tilfellet burde man heller ha snakket om ytringsansvar, og allerede i den kuratoriske prosessen, vurdert hvorvidt bildene i det hele tatt bør være med. En kunstner kan ikke avskrive seg ethvert ansvar i kunstens navn, heller ikke en kunstinstitusjon.

Munchs Pubertet henger for øvrig på den veggen som den siste tiden har fått økenavnet «nambla-veggen», og apropos museets ambisjon om å åpne opp Munchs verk for nye lesninger, skjer det noe her, dog i en mer ubehagelig retning. Brått blir alvoret i Pubertet tyngre og den truende skyggen bak jenta desto mer truende. Det blir tydelig at et underliggende ubehag som ofte tilskrives Melgaards arbeider, også er å finne i Munchs verk.

Ut fra tittelen å dømme, er for øvrig denne avdelingen i utstillingen er den eneste som mer eller mindre tar for seg seksuelt ladede temaer. Men resten av utstillingen er heller ikke er fri for sex. Takket være Melgaard er det en overflod av kjønnsorganer som nærmest penetrerer utstillingen. Dermed kan det virke nesten umulig å snakke om Melgaard uten å snakke om sex, og derfor har også mange henfalt til å beskylde museet for å seksualisere Munch gjennom utstillingen. Som om Munchs mange arbeider frem til nå har vært rene og frie for seksuelle referanser?

Auraen slår sprekker
De andre «avdelingene» i utstillingen; Sykdom, død og dystopi og Iscenesettelse av kunstneren peker på flere relevante kobling mellom de to kunstnerskapene. Begge kunstnerne behandler sykdom, død og dystopi i sine verk, og iscenesettelser av seg selv frekventerer ofte i de respektive kunstnerskapene. Daddypussy-avdelingen kunne utstillingen dog vært spart for. Når utstillingen er ment å være komparativ og når den er det så gjennomført i øvrig, er det på siden av kjernen å vie et rom til Melgaard alene, som om det ikke er nok Melgaard i utstillingen fra før.

Følgelig er det også utfordrende å løfte frem eventuelle nye lesninger av Munch i denne kakofonien, men helt umulig er det ikke. Munchs arbeider er så godt kjente at de nærmest har blitt ufarliggjorte, brodden er borte. Før konfrontasjonen som museet har stelt i stand, var ikke døden i venteværelset så skummel, skyggen bak jenta i Pubertet kunne lett sees som «bare» en sort flekk på veggen, Melankoli var ikke så deprimerende, kvinnen i Vampyr ikke like fryktinngytende, sjalusien er ikke så gnagende. Men i selskap med Melgaards eksplisitte verk, underbygget av visse tematiske paralleller, forsterkes Munchs tematikker på ny. Den auraen av nobelhet og tilsynelatende ugjennomtrengelighet som har omgitt Munch, slår sprekker der den utsettes for Melgaards påtrengende arbeider.

Jeg tror man med sikkerhet kan si at Edvard Munchs arbeider aldri før har blitt vist eller behandlet på denne måten tidligere. I debatten som har rast de siste ukene, har det blitt sagt at utstillingen er et overgrep mot Munch, og at den ikke er Munch verdig. Vel utsettes Munch her for litt av et rabalder, men dette må han og hans kunstnerskap faktisk tåle dersom man skal akseptere at han er den kunstneren av det kaliber han har blitt tilskrevet opp gjennom norsk kunsthistorie. Selvsagt tåler Pubertet en penis klistret over seg i katalogen – det er jo bare et bilde oppå et annet. Og når utstillingen demonteres og Munchs arbeider igjen plasseres i magasinene eller i nye utstillinger, er ikke deres kunsthistoriske verdi noe mindre. Tvert imot. Noen av dem har blitt forsterket gjennom denne konstellasjonen. Og så er det jo forfriskende å være vitne til at Munch løftes ned fra sin høye pidestall og utfordres.

Ambivalensen
Utstillingen lar seg vanskelig oppsummere uten å ty til ambivalente forklaringer. På den ene siden står man tilbake med en følelse av å ha vært vitne til en heftig konfrontasjon der man har blitt utfordret på ubehagelige temaer. På den annen side er man fortapt i en situasjon der mengden kjønnsorganer og verbale obskøniteter i Melgaards oeuvre medfører at potensielt kritiske perspektiver står i fare for å måtte vike for en blasert komikk. Det som dog er mer komisk, er i hvilken grad folk lar seg sjokkere av kunst. Man skal jo ikke lenger enn til magasinforsider, sosiale medier eller reklameplakater for å konfronteres med seksuelt ladede og spekulative bilder. Melgaard, i likhet med Munch i sin samtid, tar for seg og utfordrer oss på livets realiteter, samfunnets normer og problematiske følelsesliv, skyggesidene inkludert, og deri ligger også kimen til at det komparative grepet her fungerer.

Og til tross for at Melgaard selv kanskje ikke helt ser fellestrekk mellom seg selv og Munch, viser utstillingen det motsatte. Som kunstner, og dermed som gjenstand for fortolkning, må også han – på lik linje med Munch – tåle å utsettes for dette komparative grepet når tekniske, tematiske og kunstnerisk relevante likheter kan påvises.

Utstillingen står til og med 12. april