Moderna Museet åpnet nylig en utstilling med et generøst utvalg fra Louise Bourgeois’ samlede livsverk. Den følger både en allerede opptråkket sti, og forsøker å gi et delvis nyansert og annerledes bilde av dette gjennomtolkede kunstnerskapet.
Louise Bourgeois, Together, 2005.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Courtesy Hauser & Wirth and Cheim & Read.
På Moderna museets store utstilling I Have Been to Hell and Back med Louise Bourgeois, ledes besøkeren inn i en labyrintisk konstruksjon som vekselvis åpner og lukker seg. Den generøse utstillingen er inndelt i ni avgrensede romenheter, men i skjæringspunktene mellom rommene finner man store utsagde glugger som gir et godt overblikk over de omtrent ett hundre verkene som vises. Hvert rom er tematisk orientert og har titler som «ensomhet», «skjørhet», «ta og gi», «balanse». Begrepene er åpne og allmenne, og som betrakter behøver man kanskje ikke fokusere for mye på dem, selv om ordene unektelig treffer viktige bestanddeler i Bourgeois’ kunst. Hennes store, tilbakevendende tema er livet og døden, seksualiteten, tiden, mannlig og kvinnelig – og de gir seg til kjenne uavhengig av etikettene som settes på dem. Uttrykket i kunstverkene er så overveldende, sterkt og inderlig at det egentlig rent instinktivt overskrider alle kategoriseringer.
Fordelen med den tematiske inndelingen er at den bryter opp den innarbeidede kronologien som ofte preger retrospektive utstillinger. Selv om man her innleder med Bourgeois’ tidligste tegninger og gouacher, presenteres vi ikke for én sammenhengende fortelling fra begynnelse til slutt – heldigvis. Allerede i det andre rommet er historien oppløst, og Bourgeois langstrakte skulpturer fra 1940-tallet – en form for menneskelige karakterer – får selskap av betydelig senere objekter i lignende former. På begynnelsen av 2000-tallet skapte Bourgeois en rad søyler av klosser kledd i tøy. Her gis et par eksempler, det ene fôret med et stykke grønt gobelin, det andre i blodrødt. På en av klossene har ordet «LOVE» blitt brodert. Det er ikke alle kunstnere som kan komme unna med lignende overtydeligheter, men for Bourgeois er det ikke noe problem. Hennes søyler, likesom hennes verk for øvrig, har genuine røtter til et direkte og primitivt symbolspråk.
Gjennom kurator Iris Müller-Westermanns innsiktsfulle utvalg får vi et antall konsentrerte verksgrupper, som hver og en legger en bit til i forståelsen av Bourgeois’ kunstneriske bredde. Over hunder verk inngår i utstillingen, hvorav rundt tretti aldri tidligere har vært vist offentlig. Alle verkene strekker seg over en periode på 70 år. De tidligste gjorde hun på 30-tallet, de senest er fra 2009, bare ett år før Bourgeois døde nesten hunder år gammel.
Louise Bourgeois, Blue is the Color of Your Eyes, 2008.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Courtesy Harlan & Weaver, New York.
At utstillingen inneholder mange ukjente verk er naturligvis en aldri så liten sensasjon i seg selv, men det betyr likevel ikke at man her presenterer en ny og tidligere uutforsket side av kunstnerskapet. Selv om jeg personlig ikke har sett alt for mange av hennes store utstillinger, har jeg opplevd en stor del av arbeidene gjennom bøker og kataloger, og det meste er seg likt. Det som ikke betones i utstillingen er den er ellers velkjente historie om Bourgeois’ egen familiesituasjon, der sviket av den utro faren blir til en traumatiserende urscenen som forårsaker lange terapisesjoner, men også er et utgangpunkt for det skapende. Müller-Westmann går kort inn på hendelsene i katalogen, mens selve utstillingen heller presenterer et avklart bilde av Bourgeois’ kunst som beveger seg mot det allmennmenneskelige. Det er befriende og peker mot en vei som man kan følge videre.
Louise Bourgeois, The Couple, 2003.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Collection The Easton Foundation.
Det er tydelig at Bourgeois’ kunst er sterkt preget av en materiell bevissthet. Uavhengig av teknikk og størrelse, gir materialenes uttrykkskraft seg til kjenne, som en gripende innsikt hos betrakteren. Et gjennomgående drag er den fysiske berøringen, håndens overføring mellom idé og materiale. Den er påtagelig uansett hvordan verkene er skapt – for eksempel er det vanskelig å tenke seg at hun i det minste ikke til de senere figurene i tekstil skulle hatt en hjelpende hånd. Bourgeois benytter seg av mange ulike materialer og formater. Her finnes ulike verk på papir, tegninger, grafiske bilder, maleri og både bygde og støpte skulpturer i ulike materialer hver for seg, før de er satt sammen i felles installasjoner.
I utstillingen er det små delikate gouacher i rødt og rosa, med abstraherende former eller forestillende bilder, blant annet av sakser og stiger. Disse uanselige papirlappene opplever jeg har samme tyngde som de større skulpturene i marmor eller aluminium. Her synes alle størrelsesforholdene og andre målestokker å være oppløste. Hvert og enkelt av verkene befinner seg sitt eget rom som de har ubegrenset med råderett over. De eksisterer som selvstendige gestalter men likevel i et tidløst felleskap. Det er merkelig å oppleve hvordan verk fra hele Bourgeois’ kunstnerskapt snakker med hverandre.
Samtidig blir konsekvensen av denne nesten nådeløse individualitet at verkene materielle egenskaper skjøvet til side, til fordel for det de skal portrettere eller avbilde. Det betydningsfulle blir idéen, fortellingen, følelsen, erfaringen. Materialets effekt blir på en måte sekundær, som et søkende verktøy, et middel på veien. Det rå stoffet blir et slags kunstnerisk grunn-emne som kreves for å få død materie til å leve. I så henseende er hun en klassisk modernist.
Louise Bourgeois Ste.Sébastienne, 1998.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Courtesy Hauser & Wirth and Cheim & Read.
Det er i forsøket med å gi den verdibaserte følelsen best mulig gestaltning, som variasjonen mellom de ulike materialene blir uvurderlig. Og som gjør at Bourgeois hele tiden kommer tilbake til – noen steder flere decennier senere – til sammen formale løsning, for å prøve hvordan den tar seg ut i tøy i stedet for tre. Men samtidig blir jeg usikker på om det virkelig er så enkelt? Det er vanskelig å tro når jeg rundt i utstillingen og slås av verkenes forføreriske materielle skjønnhet. Overalt møter jeg i stedet en sammensmeltning mellom idéuttrykk og materiell gestaltning.
For eksempel finnes det her flere verk på papir som består av fortellinger gjennom bildeserier. Det er et viktig trekk i Bourgeois’ kunstnerskap som er med helt fra begynnelsen, og der tekst ofte er et tydelig innslag. Allerede i utstillingens første rom henger He Disappeared into Complete Silence (1947-2005), en serie kolorerte etsninger som forestiller en form for menneskeskapte arkitektoniske kropper. Lignende gestalter skulle dukke opp langt senere i Bourgeois’ enorme skulpturer for turbinhallen i Tate Modern, London. Bilde og tekst avspeiler ikke hverandre på en direkte måte i serien, snarere virker det som de dels forteller ulike historier. Men kombinasjonen mellom dem er avgjørende, og forsterker deres mening og budskap.
Fra 2000-tallet viser utstillingen flere eksempler på bildeserier som er opptatt av tidens gang. I det 25-deler store verket Hours of the Day (2006) snakker Bourgeois om tyngre og lettere tanker som faller henne inn i løpet av et døgn. En timeviser peker på ulike klokkeslag parallelt med korte tekstrader eller bare enkelte ord. I 10 AM is when you come to Me (2006) ser vi armer og bein som strekker seg mot hverandre. De representerer Bourgeois’ egne armer som famler etter Jerry Gorovys hender, hennes assistent som i tretti år pleide å begynne arbeidet klokken ti på formiddagen. Et særdeles rørende dokument av vennskapelig intimitet som hun har mot slutten av sitt liv, og samtidig en universell bilde av søken etter nærhet.
Louise Bourgeois, 10 AM Is When You Come to Me (detalj), 2006.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Collection The Easton Foundation.
Nok en bildeserie er å finne blant de enorme papirarkene i Sublimation (2002) som opptar en hel vegg og henger midt i utstillingen. Her fortelles det om en gutt som hører sine foreldre krangle og som reagerer med å begynne å koste gulvet. Teksten følges av sirlige sirkler, sløyfer og øyeformer – bilder som ligger langt fra handlingen. Men som likevel er abstrakte symboler på en fortelling som handler om å forvandle det vanskelige og uutholdelige. Å vende noe til sin motsats. Disse tegnene finnes overalt i Bourgeois’ kunst, de finnes i de skrikende tøyansiktene, i de kvinnelige brystene som også forestiller mannlig glans, og i det innestenge som samtidig er det åpne. Det her er kunst som besvergelse.
Louise Bourgeois, I’ve Been To Hell and Back, vises på Moderna Museet i Stockholm til og med 17 mai.
Louise Bourgeois, Seven in bed, 2001.
© The Easton Foundation / BUS 2015. Foto: Christopher Burke. Collection The Easton Foundation.