Oppfordring om en ny retning

Ars Fennica er Finlands viktigste kunstpris. I år arbeider påfallende mange av kandidatene kollektivt, og temaene strekker seg fra gamle kristne motiver til dystopiske fremtidsscenarier. 

Tellervo Kalleinen & Oliver Kochta-Kalleinen, Archipelago Science Fiction, 2011, i samarbeid med Henrik Andersson. Videoinstallasjon. Foto: Henrik Andersson

Tellervo Kalleinen & Oliver Kochta-Kalleinen, Archipelago Science Fiction, 2011, i samarbeid med Henrik Andersson. Videoinstallasjon. Foto: Henrik Andersson

Ars Fennica-prisen er en institusjon, og når den nå deles ut så er det for 21. gang. I år er kandidatene kunstnerduoen IC-98 (Patrik Söderlund og Visa Suonpää), Riitta Ikonen, kunstnerparet Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen, Leena Nio, samt Pauliina Turakka Purhonen.

Bak Ars Fennica står Henna og Pertti Niemistös billedkunststiftelse. Prisen, som er på 40.000 euro, deles ut som en anerkjennelse av en kunstners høye kvalitet og personlig kreativt arbeide. I år er prisens eneveldige dommer den tyrkiske kuratoren Vasif Kortun. I tillegg får publikum stemme på sin favoritt.

Delte kunstnerskap
IC-98, som består av Visa Suonpää (f. 1968) og Patrik Söderlund (f. 1971), har arbeidet sammen siden 1998 med utgangspunkt i humanistiske vitenskaper og kunst. Duoen har jobbet med publikasjoner, tegninger, installasjoner, og de senere årene spesielt animasjoner. Ofte er animasjonene blyanttegninger som kombineres og animeres på data.

Abendland (2013–14) er en installasjon der betrakteren omsluttes av et landskap, med et tre som gjennomgår langsomme forandringer. Verket – som mangler begynnelse og slutt – gir et dystopisk, men sublimt vakkert bilde av en fremtid uten mennesker. IC-98 fremstiller en egen verden med fengslende bilder og lyd, og med små midler lykkes de særdeles godt i år formidle en natur uberørt av oss mennesker. For øvrig finnes det her også et slektskap til posthumanistisk orienterte finske kunstnere som Eija-Liisa Ahtila og Terike Haapoja. Tankene går også til Santeri Tuori som i sitt verk The Forest (2008) ved hjelp av lyd samt overlappende video- og stillbilder formidler en skog som lever sitt eget liv.

IC-98, Abendland (II: The Place That Was Promised), 2013. HD-animasjon. Animasjon: Markus Lepisto.

IC-98, Abendland (II: The Place That Was Promised), 2013. HD-animasjon. Animasjon: Markus Lepisto.

Fotoserien Eyes as Big as Plates er et folkloristisk inspirert samarbeide med Riitta Ikonen (f. 1981) og Karoline Hjorth (f. 1980). Serien har fått sitt navn etter et storøyet monster i en norsk folkesaga. Bildene er tatt i Norge, Finland, New York, Paris, Island og Færøyene med lokale seniorer som modeller. Plassene er valgt ut sammen med modellene, og kostymene av naturmaterialer er planlagt etter både miljø og modell. Dette synes: på forblåste heier kombineres harde materialer med stolte uttrykk, mens myk mose tillater sårbarhet.

Bildene har tidligere blitt vist på blant annet Finsk-norsk kulturinstitutts galleri i Oslo i 2011, da som en lysbildeserie. Når de nå er hengt på vegg som enkeltfotografier er overraskelsesmomentet borte. Portrettene har også sirkulert på internett under tittelen «Old Finnish People with Things on Their Heads». Og det er en risiko for at bildene fremstår som nettopp det – som noe underholdende, og ikke stort mer. Det har å gjøre med både deres dels komiske fremtreden, og hvordan de ofte presenteres i ulike tekster. Derfor er det gledelig at Leevi Haapala, kurator på Kiasma, lykkes med å fange alvoret i prosjektet i sin empatiske katalogtekst med utgangspunkt i teori og samtaler med kunstnerne.

Berettelser fra hverdagen, fantasien og historien
Tellervo Kalleinen (f. 1975) og Oliver Kochta-Kalleinen (f. 1971) har jobbet sammen siden 2003, og inviterer alltid andre til å delta i sine verk. Ofte bygger prosjektene på deltagernes erfaringer. Parets mest kjente verk, Complaint Choir, som turnerte rundt omkring i verden, samlet deltagernes klagemål til en felles sang.

På Ars Fennica-utstillingen vises to verk av kunstnerparet. Archipelago Science Fiction (2012) presenterer fremtidsscenarier for skjærgården, basert på øyboernes redsler og håp. Her presenteres både turistparadis og småsamfunn bygd opp rundt egne livsstiler. I filmen People in White (2011) har man dramatisert mentalpasienters fortellinger om pleieomsorgen med hjelp av profesjonelle skuespillere og amatører i et svimlende samspill. Resultatet er både eksistensielt berørende og tidvis humoristisk – og parets kanskje beste verk. Her finnes allmennmenneskelige tanker omkring maktrelasjoner som får meg til å tenke på Galskapens historie i opplysningens tidsalder av Michel Foucault, for å se det i et større, historisk perspektiv.

Leena Nio, Paperinaama I-III, 2014. Paperface I-III. Foto: Finnish National Gallery / Petri Virtanen

Leena Nio, Paperinaama I-III, 2014. Paperface I-III. Foto: Finnish National Gallery / Petri Virtanen

Leena Nio (f. 1982) arbeider med oljemaleri i store formater. Bildene vokser frem gjennom at hun tar bort og legger til. Hun arbeider i lag på lag, stryker bort farge før den rekker å tørke og lar innimellom tidligere motiver skinne gjennom. På Ars Fennica-utstillingen vises nye malerier med varierende hverdagslige motiver der repeterende bevegelser fremstiller ulike tekstile strukturer. Nios følelse for maleriet er umiskjennelig og upåklagelig, men når det gjelder figurative motiver, er jeg ikke like overbevist. Helheten er også ujevn, med en ubestemt følelse av flere verksserier, uten at dette tydeliggjøres på noe vis.

I ville tekstilskulpturer av Pauliina Turakka Purhonen (f. 1971) blandes hverdagslige materiale og scener med historiske og kirkelige motiver. I utstillingen forekommer syndefallet, utdrivelsen fra Paradis og motivet Hellige Anna den tredje. Også den middelalderske dødsdansen Danse Macabre, har fått bli motiv for et verk. I katalogen skriver Saara Hacklin om verkenes motiver ut fra et historisk perspektiv med interessante paralleller til dukketeater. Teksten fordyper opplevelsen av disse originale og mesterlig utførte verkene. Utstilt i et rom med utsikt mot Finlands mest kjente rytterstatue, fremstår de dessuten som en festlig kontrast.

Ny retning?
I utstillingskatalogen nyanseres bildene av kunstnerskapene i hvert sitt essay. Kiasma har dessuten valgt å legge opp katalogen for gratis nedlastning på sin nettsiden. Katalogen på finsk, svensk og engelsk er ikke en e-bok med alle muligheter det innebærer, men en pdf som motsvarer en trykt bok. Grepet er interessant nok, og kan resultere i en større distribusjon enn tradisjonelle bøker.

Pauliina Turakka-Purhonen, Mörkö itse kolmantena, 2011, Virgin and Child with Spook. Foto: Finnish National Gallery, Petri Virtanen

Pauliina Turakka-Purhonen, Mörkö itse kolmantena, 2011, Virgin and Child with Spook. Foto: Finnish National Gallery, Petri Virtanen

Den eneste fellesnevneren i utstillingen og katalogen er at kunstnerne er nominerte til Ars Fennica-prisen. Derfor kan man heller ikke snakke om en helhet der verkene bevisst står i relasjon til hverandre. Det som likevel skjer, er at Leena Nio og Riitta Ikonen ikke riktig står seg i sammenheng med den tunge tematikken som tas opp i de andre verkene. En serie separatutstillinger hadde derfor kanskje ytt verkene mer rettferdighet, til tross for at det ville ha vært et usannsynlig scenario som ville vanskeliggjort bedømmingen, og skapt utfordringer for publikum og museet.

Nio og Ikonen er de yngste kandidatene og har dermed heller ikke en rekke verk bak seg som kunne gitt et lengre tidsperspektiv i bedømmingen. Pauliina Turakka Purhonens verk er alltid gledelig å se, hun er en kunstner som skriver seg inn i flere sterke tradisjoner med et helt eget visuelt språk. Hennes tidløse billedverden kan imidlertid gjøre at hun ikke oppleves som relevant i denne prisutdelingen, selv om hun står for nettopp det personlig kreative arbeidet som etterlyses.

IC-98 er aktuelle i mange sammenhenger, og har nylig blitt valgt av Frame til å representere Finland på Veneziabiennalen i 2015. De kan i mange henseender betraktes som sterke kandidater til prisen. Duoen utforsker forholdet mellom menneske og natur i likhet med andre store navn i finsk kunst. Å gi prisen til dem vil innebære en bekreftelse av deres fremgang, men også av strømninger i tiden.

Relasjonell kunst som bygger på deltakelse sies å være trendy, men samtidig har ikke denne kunstretningen i Finland fått oppmerksomhet via priser. Ved å anerkjenne Tellervo Kalleinens og Oliver Kochta-Kalleinens arbeide med en pris, kunne Ars Fennica bidra til å høyne kriteriene for god relasjonell kunst. Jeg ser gjerne at prisen går til dem, ikke minst fordi People in White er utstillingens sterkeste verk.

Ars Fennica innebærer publisitet for alle kandidater, men særskilt for vinneren. Samtidig kan det være en milepæl som markerer begynnelsen på noe nytt for hele kunstoffentligheten. Per i dag kan man for eksempel ikke seriøst studere relasjonell kunst i Finland. Hva resultatet blir gjenstår å se i mars-april, da vinneren(e) tilkjennegis.

Ars Fennica vises på Kiasma til 20. april 2014.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*