Dagens kritikere markedsfører kunstnernes meninger om sitt verk og pådytter verket kunstteori og begreper fra en smal elite, mener Paul Grøtvedt.
«Never trust the Teller (the Artist), trust the Tale.», er et velkjent sitat av den engelske forfatteren D. H. Lawrence. Hvorfor man ikke skal stole på forfatteren/kunstneren, men bare hans verk, er det grunn til å tenke over. Det har da også litteraturkritikere og litteraturvitere gjort i årtier, for problemstillingen har stor tolkningsteoretisk relevans. Er det primært verket som skal tale, eller er det opphavsmannen? Er det verkets egen mening som har størst viktighet for tolkningen, eller er det opphavsmannens meninger?
I sitatet fra Lawrence ligger det et tydelig skille mellom verk og opphavsmann. Dessuten at det er verket som fristilt objekt eventuelle tolkninger må forholde seg til. Hva opphavsmannen mener om sitt eget verk er helt uvesentlig. Han har jo sagt det han ville si i nettopp dette verket. Derfor heter det også at å kommentere seg selv, er å gå under sitt nivå. Navlestrengen til kunstneren er kappet over for godt i det øyeblikket verket blir presentert i det offentlige rom.
Hvorfor skal man da stole på kunstnerens meninger om sitt verk? Det er riktig at han har skapt det, men er han derfor mer innforstått og troverdig? Er han ikke da bare en myrsnipe som har et basalt behov for å forskjønne sitt eget produkt? Samtidig er han også så sterkt involvert i sitt verk at han mangler distanse og nøktern vurderingsevne. Dessuten er det omtrent umulig å overskue og forstå sine egne intensjoner. Ubevisste interesser og drivkrefter er nemlig viktige elementer i den skapende aktiviteten.
Fordi det ikke finnes en gjennomsiktig, skapende intensjonalitet, er det vanskelig, og ikke minst risikabelt, å legge vekt på hva kunstnerens uttaler om sitt verk. Mangelen på innsikt, det hermeneutikken kaller gjennomsiktighet i forhold til sitt eget produkt, er et grunnleggende problem i tolkningsteori og -praksis. «Never trust the Teller, trust det Tale.», som D. H. Lawrence insisterer på. Det betyr ikke at kunstneren bevisst fordreier eller forskjønner sitt verk, men at han er uvitende om de dypereliggende interesser som invaderer skapelsesprosessen. Nettopp av den grunn er han ikke til å stole på.
Denne ugjennomsiktigheten gjenspeiler seg også i kunstverket. Derfor tilsier det at man bør nærme seg verket med en våken skepsis. Man tar ikke ting for pålydende, men ser og søker etter bakenfor- liggende motiver, som kunstneren selv ikke er klar over. I fortolkningsteorien kaller man denne tilnærmingsmåten for mistankens hermeneutikk. Det er en mistankens forståelsesform som i hovedtrekk retter seg mot tre skjulte problemområder i sinnet og dets uttrykksformer, nemlig kapitalens drivkrefter, maktbehovet og det underbevisste. (Marx, Nietzsche og Freud).
Dette er ytterliggående hermeneutiske metoder, som springer ut av det forhold at vi ikke er gjennomsiktige for oss selv, at det er interesser og drivkrefter i sinnet som er skjulte og virksomme, uten at vi vet det. Mange teoretikere og språkfilosofer, spesielt Paul Ricoeur, har modifisert denne radikale mistanken, men allikevel innsett at det mer eller mindre ligger skjulte interesser bak våre ulike ytringsformer. Sett i forhold til så vel kunstner som verk er det derfor viktig å forstå at ugjennomsiktigheten er en grunnmodus ved det å skape og kommentere det skapte.
Det innebærer altså at verket har skjulte betydningselementer, som opphavsmannen ikke er i stand til å se eller reformulere i ord. «Never trust the Teller, trust the Tale». Å stole på kunstneren som veileder til verket, er derfor misforstått og risikabelt. Dessuten er det ikke identitet mellom kunstner og verk. Det skjulte i verket er en materialisert størrelse, mens det skjulte i kunstneren er av konseptuell art. De er to inkommensurable størrelser, som uttrykker to forskjellige intensjoner.
Hvis man skal tolke og vurdere et verk, er det helt avgjørende at man har skjønt skillet mellom «tale» og «teller». Da styrer man unna kunstnerens intensjoner og meninger, som bare tilslører verkets egen intensjonalitet. Uttrykket «The Intensional fallacy», eller den intensjonale feilslutning, går nettopp på det forhold: at man blander verkets intensjon sammen med kunstnerens intensjon. Derfor opererer fagfolk også med en «intern» intensjon og en «ekstern» intensjon. Førstnevnte hører til verket, mens sistnevnte kommer utenfra, hovedsaklig fra kunstneren/konteksten, og de er inkommensurable fenomener.
I et fortolkningsperspektiv må man derfor styre unna kunstnerens forklaringer og intensjoner. Tolkninger handler primært om hva verket uttrykker, og ikke hva kunstneren sier om sitt verk. Verket er materialisert/objektivert mening og er bærer av langt mer komplekse betydninger enn det kunstneren selv er klar over. En fortolker kan langt på vei se og forstå denne intensjonale kompleksiteten, men det må foregå helt uten kunstnerens innblanding. Derfor: «Never trust the Teller, trust the Tale».
Dagens kritikere, eller kuratorer for den sakens skyld, synes å være uvitende om og likegyldige i forhold til en så grunnleggende problemstilling. De gjør sitt beste for å markedsføre kunstnerens meninger om sitt verk, nærmest som mikrofonstativer, eller de pådytter verket det som er toneangivende teori og begrepsbruk blant den kunstteoretiske eliten. Med tanke på at mye av samtidskunsten er blottet for iboende betydninger, ligger det i sakens natur at verket trenger konseptuell blodoverføring, enten fra kunstneren selv eller fra fortolkere som er drillet i de dagsaktuelle teorier og definisjoner.
Det er ganske åpenbart at den konseptuelle dreiningen i kunstlivet representerer et maktskifte. Blant de nye makthaverne oppfattes den konkrete og materielle produksjonen av kunstneriske uttrykk som sekundær i forhold til begreper og teorier. Det innebærer at definisjoner og vurderinger av kunst blir ivaretatt av en snever gruppe med akademisk skolerte teoretikere. Kunstnerne blir på den måten utmanøvrert, umyndiggjort og avmektige i forhold til sitt eget verk. Med mindre de legger seg langflate for elitens teoretiske tyranni og etteraper hegemoniets tankegods.
Det problematiske i denne situasjonen er at dette hegemoniet har minimal forståelse for verket i seg selv, og for de metoder av faglig art som har fokus på det kunstneriske i verket. Ved å vri litt på sitatet av D. H. Lawrence, så får det en ny og aktuell mening, som er skreddersydd for de nye makthaverne i kunstlivet: «Never trust the Teller, nor the Tale».