Kristian Meisingsets «Kulturbløffen» mangler presise definisjoner og produktive fremtidsvisjoner, men er en forbløffende lesverdig bok om ulike kulturfelter i Norge.
Kristian Meisingset: Kulturbløffen. Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. Cappelen Damm, 2013
Jeg er en bløffmaker og en sviker. Hvertfall hvis vi skal tro på Kristian Meisingsets resonnementer i «Kulturbløffen» som kom ut i høst. Boken, som har undertittelen «Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest», beskriver et kulturnorge der kultureliten deler drømmen om «kulturell rettferd» og utjevning av kulturell kapital, mens forskningen viser at de kulturelle forskjellene øker. Kultureliten beskrives derfor som en kulturpolitisk Sisyfos som fortsetter å dytte denne drømmen foran seg som en kampestein opp fjellet før den ruller ned og kultureliten starter på ny. Det er håpløst og Meisingset mener den kulturelle Sisyfos-kampen får negative konsekvenser for kulturell kvalitet.
Det er dette som er kulturbløffen: at kulturen kan og skal nå ut til et bredere publikum og skape et kulturelt fellesskap. Innbakt i denne bløffen finnes et svik mot kultureliten – hvis man bare er ærlige om at kulturen ikke er for alle, så kan den elitistiske kulturen dyrke seg selv uten å måtte legitimere seg gjennom en henvendelse til det brede lag – til folket. Denne henvendelsen er i Meisingsets øyne bare en fornærmelse for folk flest uansett.
Uhøytidelig omgang med empiri
De som kjenner Meisingset som debattant i riksmediene og som (tidligere) kulturredaktør i Minerva vet at han har en hang til å dyrke retoriske poenger som har til hensikt å provosere. Som debattant har Meisingset en tendens til å spille på fordommer rundt institusjoner, kulturelle produkter og produsenter og kulturelle konsumenter. Uredd går han med denne retorikken til angrep på makten. Kulturminister Hadia Tajik, NRK, Kulturrådet, folkebibliotekene, forlagsbransjen og mange flere har fått sitt pass påskrevet. På mange måter er Meisingset en joker som tar på seg rollen å avkle konsensus og manglende kritisk sans i kulturmaktens korridorer. På sitt beste er Meisingset en frisk kritikk av staute maktstrukturer som har stivnet i sine kulturpolitiske prosjekter, på sitt verste en populist som reproduserer fordommer om og fremprovoserer dikotomier mellom kulturelle grupperinger.
«Kulturbløffen» baserer seg på den samme retoriske logikken som vi kjenner fra Meisingsets mediepersona og den retorikken styrer mye av bokens refleksjoner. Meisingset reproduserer dikotmien mellom «kultureliten» og «folk flest» uten å gi inn i disse begrepene, problematisere dem eller gi dem en definisjon. Det er en åpenbar svakhet i boken. Når begreper som «kulturell kapital» sitter løst er det lett å mistenke at Meisingset bygger på arven fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu uten nødvendigvis å kjenne kritikken av Bourdieu. Det er lett å glemme at teorier utviklet i den finkulturelle høyborgen Paris ikke nødvendigvis lar seg overføre på en provinsiell storby i Nordeuropa. Det er nok en del nyanseforskjeller mellom et oljerikt bondeland som Norge uten adel og en stormakt som Frankrike med en lang historie som ledende kulturnasjon, nyanseforskjeller som gjør at det er litt vanskeligere å snakke om sosioøkonomiske klasser og kapital på samme måte i Norge som for eksempel i Frankrike. I den grad man kan snakke om kulturelite i Norge, dreier det seg i stor grad om en middelklasse som siden 1960-årene har fått sin estetiske smak påvirket av høyere utdannelse og kunnskap om kunst og kultur.
Kritikken av Bourdieu går også på at teoriene om de ulike sosiale feltene dominerer empirien, dvs. at de empiriske undersøkelsene Bourdieu har gjennomført som belegg for de teoriene han utviklet er blitt selektivt behandlet – empirien bekrefter det han leter etter, eventuelle avvik i empirien blir nedtonet eller utelatt. Det samme kan man si om boken «Kulturbløffen». Det kan virke som om Meisingset har satt seg som mål å dra ut i Norge og bekrefte det han mistenker, nemlig at kulturarbeidere er elitistiske og arrogante og at folk flest gir beng i hva kultureliten driver med. Sånn sett er ikke Meisinsets prosjekt spesielt god eller nyvinnende «kultursosiologi», og taper mye på manglende nyanser.
Frykt for middelmådigheten
Når det er sagt så må jeg innrømme at boken er spennende lesning som gir tilgang til en rekke ulike aktørers tanker om kulturens og sin egen rolle i samfunnet. Det er også lett å sympatisere med Meisingsets bekymring for at den kvalitative kunsten går på bekostning av en kultur som er «god nok», slik han uttrykker det i forbindelse med sin analyse av litteraturfeltet og kulturhusene rundt om i de mange byer og tettsteder. Han er også kritisk til institusjonener, som for eksempel de offentlige teatrene, som han mener havner i klem mellom det å skulle levere kunst av høy kvalitet og det å skulle trekke et publikum av en viss størrelse.
I litteraturen mener han å se venstrehåndsarbeid hos redaktører som lar bøker passere ut i offentligheten når de har nådd en nivå av «å være gode nok» til å bli kjøpt inn av innkjøpsordningen, men som ikke når nivået av å være ypperlig kunst. Samtidig finnes det et paradoks han ønkser å peke på i rollefordeling mellom private og offentlige aktører – det gjelder særlig teatrene og folkebibliotekene. Her ser han en besynderlig konkurransevriding der offentlig støttete teatre setter opp lignende repetoarer som de private – og dermed konkurrerer om det samme publikum – og der folkebibliotekene tar inn og formidler de kommersielle bøkene som et svar på brukernes etterspørsel. Han mener at for at offentlig støttede teatre skal legitimere sin eksistens må de sette opp den nyskapende og utilgjengelige kunsten, ikke konkurrere med det det uansett finnes et kommersielt marked for. I lignende ordelag mener han at folkebibliotekene må prioritere kunst-litteraturen fremfor de bøkene som uansett klarer seg i markedet.
Ideen om at kultur skal ut til folket resulterer altså hos Meisingset ofte i en middelmådig kultur, en kultur som er hverken er fulgt eller fisk. Det er lett å sympatisere med Meisingset i jakten på den kvalitative kunsten, samtidig som om kritikken av institusjoner og middelmådighet blir for generelle til å treffe riktig godt.
Uklart om eliten
Dette en debattbok og jeg regner med at den har som hensikt å gjøre folk som meg sinte. Hadde boken blitt forbigått i stillhet ville den jo feilet som provokativt prosjekt. Det at boken utfordrer kulturfeltet til å se på egne strukturer er en god kvalitet, men det forutsetter at man er villig til å ta imot utfordringen. Meisingsets mediepersona kan her fort komme i veien da det blir lett å avvise boken utelukkende som provokasjon. Masseproduksjonen av kronikker som Meisingset har sendt ut i forbindelse med publikasjonen kan understøtte en slik opplevelse.
Nå blir jeg overraskende lite sint av Meisingsets resonnementer, selv om jeg er uenige i mange av dem, men jeg blir ganske selvbevisst. Jeg begynner å reflektere over hvordan jeg selv som aktør i kulturfeltet tenker rundt publikum, eller lesere og besøkstall, og forholdet mellom kunst og kommers. Kunstforum deler drømmen til Meisingsets kulturelite – at vår formidling av billedkunst skal bidra til å gjøre kvalitativt god kunst tilgjengelig for et bredt spekter av lesere gjennom å innvie dem i kunstens diskurser. På et nivå tror vi derfor på tanken om at gjennom å tilgjengeliggjøre og diskutere kunsten i offentligheten kan vi bidra til å inkludere flere i den offentlige samtalen om kunst. Det er i mine øyne et legitimt demokratisk prosjekt hvor vi deler kunnskap om et spesialisert kunstfelt, potensielt med mange ulike lesere.
Det gjør meg kanskje til en del av kulturbløffen, og en som svikter eliten, men den arrogansen Meisingset mener kultureliten besitter, kjenner jeg meg derimot lite igjen i. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt kan kalle meg en del av kultureliten all den tid en klar definisjon av hva som utgjør denne eliten mangler.
Er det min spesialiserte kunnskap om billedkunst som i tilfelle gjør meg til del av denne eliten?
Er det kort og godt det at jeg går på utstillinger uten å føle meg fremmedgjort som gjør det?
Hvilken grad av posisjon, makt og innflytelse bør man ha for å kunne kalle seg kulturelite?
Eller holder det at man har universitetsutdannelse?
Det forblir uklart gjennom boken.
Litterære kvaliteter
Til tross for en del upresise begreper og unyansert lesning av norsk kulturpolitikk synes jeg boken er godt skrevet. Eller mer presist: noen kapitler sitter virkelig godt rent tekstmessig – rytmen, språket, fortellingen. Jeg blir sugd inn og gleder meg over Meisingsets fortellerglede. Den er på sitt beste når han beskriver sine kulturopplevelser, et besøk i teatret, et besøk i operaen, et besøk på kino, et besøk på Astrup Fearnley Museet og Cindy Sherman-utstilling. Koblingen mellom subjektiv kunstkritikk og kulturpolitikk, statistikk og sosiologi er et godt litterært grep. Noen steder skriver han lekende og lett, mens andre steder tar dessverre statistikken overhånd og da blir det fristende å spørre seg om Meisingset selv er utsatt for dårlig oppfølging fra forlag og redaktør, som han skriver om i boken. Det er noen kapitler som ikke sitter helt der de skal. Særlig den den delen om middelmådigheten og norske kulturhus sliter en del med å holde samme litterære kvalitet som omtalen av Harry Potter-maskineriet og gleden ved Man of Steel.
Det er likevel grunn til å være imponert over håndverket i denne boken. Min opplevelse av Meisingset som en overflatisk retoriker blir hvertfall delvis gjort til skamme. Han beveger seg med denne boken mot en posisjon i kulturfeltet der den lettvinte «utenfra – på vegne av folket»-retorikken kan bli vanskelig å opprettholde med troverdighet. Meisingset er i ferd med å gå fra opposisjon til posisjon. De kan være en farlig utvikling for en kulturkritiker som ønsker å kaste brennede fakler inn i et konservativt kulturfelt.
Ikke en produktiv posisjon
Jeg sitter igjen med følelsen av at Meisingset ønsker å være en hoffnarr som holder opp kulturelitens speil. Vi ser på oss selv når vi leser denne boken og ler av oss selv, og noen ganger blir vi forferdet: «Sa vi virkelig det? Tenker vi virkelig slik?»
Samtidig opplever jeg boken som et narrespeil med en slags tidsforskyvelse. Fremstillingen av finkultur og folkelig kultur er så karrikert at at jeg kjenner meg ikke igjen. Siden popkunsten på 1960-tallet har idéen om kunsten som motsetning til den kommersielle kulturen blitt utfordret, grensene mellom kunst og populærkultur er blitt bygget ned. Kunsten tar for seg av alle de ulike produktene som finnes rundt oss; reklame, media, musikk, film, tv, plastikkobjekter fra billigbutikker, søppel fra fyllinga, etc. Samtidig ser vi at populærkulturen stjeler fra kunsten; design, media, film, tv, musikk etc. henter formspråk og konsepter fra billedkunsten, også fra avant garden.
På én måte smeltes alt sammen i én kompleks, global kultur – på én måte opprettholdes de ulike kulturtypenes egenarter. Dette spillet – den forhandlingen som skjer mellom de ulike kontekstene – er i seg selv interessant synes jeg. Og det virker inkluderende for dem som er interessert i å forfølge ulike tråder, blant annet fordi det kommer stadig flere inngangsporter til de ulike feltene. Selv har jeg delvis kommet til billedkunsten fra en interesse for rock, til Andy Warhol fra platene til Lou Reed og Velvet Underground.
Jeg mener heller ikke at det er noe mer høyverdig i billedkunsten enn i countrymusikken, jeg leser ikke kulturen som en pyramide der smal kultur ruver øverst og bred kultur nederst, det er snarere som ulike subkulturer som eksisterer side om side med egne premisser og egne definisjoner av verdi. Her tror jeg ikke nødvendigvis at Meisingset og jeg er så uenige. Men til forskjell fra Meisingset mener jeg altså at det har en verdi å prøve å fortelle andre om den kulturen man får et kick av, at det kan være med på å gjøre en kulturopplevelse enda fetere, og at det er et mål å nå «nye publikumsgrupper».
Om kulturpolitikken av idag evner å gjøre noe med det eller ikke fortjener en gjennomgripende diskusjon, noe jeg aner og håper kommer i kjølevannet av denne publikasjonen. Men jeg savner kanskje det fremtidsrettede perspektivet fra Meisingset – det er mye sutring over kulturpolitikken fra 1950-årene til idag, men lite spektakulære forslag for tenkning fremover. At kunsten, countryen, filmen, teatret, litteraturen og operaen lukker seg om seg selv og blir seg selv og sine egne nok, oppfatter jeg mer som en resignasjon enn som en produktiv kulturpolitisk posisjon.
Kristian Meisingset skal være godt fornøyd med denne kritikken, den mest positive jeg har fått med meg. Her vil jeg bare melde meg med to innvendinger mot et synspunkt i kritikken. Det er at vanskelig billedkunst blir lettere tilgjengelig for populærkulturens forbrukere ved å inkorporere elementer fra populærkulturen. Det tror jeg er en høykulturell misforståelse (og et av flere kjennetegn ved kultureliten) og at det også kan være tvert i mot. Populærkulturens forbrukere mener at de vet godt hvordan høykulturens verk både ser ut og konsumeres – altså dens resepsjonsformer. Når de kjenner igjen sine egne foretrukne kulturprodukter innblandet i høykulturens, kan de bli de mer skeptiske til høykulturen, fordi den da ikke blir “høy” nok. “Det er da ikke kunst!” Det andre poenget mitt er at det høykulturelle mindre ligger i verkenes karakter, enn i resepsjonsmåten. Populærkulturens produkter kan konsumeres både høykulturelt og lavkulturelt, det har å gjøre med forskjeller i kontekst og diskurs for resepsjonen. Å være bevisst på den ekstra diskursen populærkulturelle og kommersielle elementer bidrar med til i resepsjonen av høykulturelle produkter og formidlingssammenhenger er en typisk høykulturell tilnærming, og et annet av elitens kjennetegn.
Det er noe av den samme forskjellen mellom kitsch og camp: mens kitsch er dårlig smak, er camp utsøkt dårlig smak, og derfor noe kultureliten kan more seg med. Eller som Odd Nerdrum har sagt det: kitsch er når kritikeren ler og kunstneren gråter, mens camp er når kunstneren ler først.
For øvrig har jeg selv brukt Bourdieu til å analysere frem et underfelt på det norske kunstfeltet som man ikke har i Frankrike: et snilt, demokratisk og inkluderende delfelt eller kretsløp, som med stor offentlig støtte skal gjøre elitens kunst tilgjengelig for folk flest (“alle skal med”, “alle har rett til kunst”, “kunsten er for alle”). Den har gjort det mulig å legitimere eksistensen av et elitært og ekskluderende kretsløp på kunstfeltet, ved siden av det velkjente kommersielle kretsløpet. Det er i det eksklusive kretsløpet Kunstforum og dets redaktør hører hjemme, nok en definisjon på hvor man finner kultureliten.
Det inklusive kretsløpet er en sosialdemokratisk kunstpolitisk oppfinnelse fra 1970-tallet, og dens funksjon er å imøtekomme kritikk av Meisingsets type. Problemet oppstår, som Meisingset har påvist, når de institusjoner som skal ivareta det eksklusive og elitære også samtidig skal ivareta både det snille og inkluderende og det kommersielle. Mens det inkluderende ligger under de kulturpedagogiske forpliktelser som må tilligge offentlige kulturinstitusjoner, er det svært lite heldig at de også må ta kommersielle hensyn. Der har Meisingset et godt poeng.
Godt nytt kulturår både for elite og bredde ønskes fra
Dag Solhjell
Takk for din kommentar Solhjell
Det du har skrevet om det inklusive kunstfeltet er svært interessant. Det er vel egentlig verstingen hos Meisingset, den kulturen som senker på kravene til kvalitet for å komme folk flest i møte. Ditt begrep handler vel først og fremst om å være inkluderende i forhold til at «alle» kunstnere skal få slippe til, mer enn at man skal henvende seg til «folk flest», men konsekvensen synes å være det samme – at man senker kvalitetskrav for at «alle skal med».
Meisingset diskuteterer dessverre ikke kvalitetsbegrep i boken, men det kan synes som han mener det finnes en slags kunstnerisk kvalitet uavhengig av den sosiale konteksten kunsten inngår i. Det er noe jeg gjerne skulle ha mer klarhet i.
Jeg er tildels enig i det du skriver om kictsh og camp, og at populærkulturen kan konsumeres diskursivt. At populærkonsumentene kan etterspørre en kunst som skiller seg fra populærkulturen som noe «annet» og «mer høyverdig» tror jeg du har rett i, men jeg tror det er mange nyanser i spill her som kunne være interessant å diskuture. Det finnes helt klart kulturelle grupperinger men jeg stiller meg skeptisk til vrkelighetsbeskrivelsen i kategoriene «høyt» og «lavt» – kulturelite og folk flest.
Hvem er folk flest? Er det middelklassen? Eller arbeiderklassen? Eller er det en spesiell type av middelklassen? Mitt inntrykk av folk flest er at de i boken defineres utfra at de ikke har kulturell kapital og at kultureliten defineres utfra at de har kulturell kapital. Men hvordan defineres den kulturelle kapitalen? Ikke minst kan den jo brukes på ulike måter, og kulturfeltet er et dynamisk felt der noe kan bli oppfattet som det ypperste av kunst en dag og næmest regnes som kitsch neste.
Jeg synes den dikotomien Meisingset tegner opp (og som jeg opplever at du til dels støtter?) mellom høykultur og lavkultur er mangelfull og peker tilbake på en forståelse av kunst som dominerte før popkunsten. Finkulturen eller høykulturen henvender seg til en overklasse eller et borgerskap mens lavkulturen innebefatter både folkelig kultur og populærkultur. Kunsten gis en spesiell rolle som refleksjonsrom, mens populærkulturen representerer det motsatte – et rom der du slipper å reflektere. Jeg mener at idag er det ikke så enkelt å avfeie populærkulturen som meningsbærende og å insistere på finkulturen som et mer høyverdig refleksjonsrom.
Boken problematiserer ikke disse begrepen, men presenterer en stereotypi som kan gi inntrykk av at kulturelite og folk flest er stabile størrelser, men typisk for det moderne demokratiet er vel at disse begrepene hele tiden blir utfordret. Det jeg mener med at popkunsten og mye av kunsten etter 1960 åpner opp for andre innganger er til dels gitt i mitt eksempel med at rocken – et typisk populærkulturelt fenomen – tar opp i seg og formidler samtidkunst som Andy Warhol (Lou Reed og Velvet Underground skrev jo mye om både Warhol og The Factory, David Bowie laget en sang som het Andy Warhol, Warhol lagde cover for Rolling Stones´ Sticky Fingers-album). Med det begyner dikotomien mellom finkultur og populærkulturen som Greenberg m.fl. hadde skisset opp å utfordres, noe som helt riktig resulterer i en camp attitude der man kan omfavne det populærkulturelle med en ironisk distanse og dermed legitimere en fascinasjon for «lavere kultur» (guilty pleasures).
Jeff Koons er en kunstner som tar dette videre fra 1960-tallets subkulturelle og ironiske (ofte homofile og transkjønnede) popkunst inn i en slags hvit (heterofil) middelklasse-kultur der det handler om en utjevning av nettopp sosial verdiskapning. Hos Koons dras ikke hagenisser, Pamela Anderson, porno, Mikael Jackson etc inn for å peke nese og le av den estetikken og den sosiale kulturen som omgir den, men som en anerkjennelse av estetisk og sosial likeverd mellom ulike klassers smak – i særlig grad den «tause majoritetens» estetiske smak.
«Folk flest» anerkjenner kanskje ikke dette som kunst (som du nevner vil «folk flest» gjerne ha en «høyverdig» kunst og ikke noe som ser ut som det de har hjemme i hagen eller på veggen på tenåringsrommet), men det Koons vil med dette er jo å sette begrepet «finkultur» og den smaken som kobles med den under press.
Den siste utviklingen med Marina Abramovics nyvundne populærkulturelle posisjon og samarbeidet med Lady Gaga og Jay-Z kan ses som et symptom på at disse skillelinjene som Meisingset tegner opp er under press, ikke fra politisk hold, men fra kunsten og populærkulturen selv. Det hører jo med til historien at her hjemme har hipster-magasinene som Natt & Dag og Smug de siste årene vist stadig større interesse for «den vanskelige samtidskunsten». Det mener jeg også tyder på at noe skjer med disse begrepene som Meisingset setter opp mot hverandre, men som han ikke tar med i fortellingen om kultureliten og folk flest.
Det som er bra med Meisingsets bok er at den inviterer til å reflektere over hvordan kunstnere og kunstfeltet tenker om seg selv og sin kommunikasjonsform og hvilket samfunnsoppdrag institusjonene har: Skal kunsten være inkluderende og tjene en sosial oppgave? I tilfelle, på hvilken måte?
Det som skuffer med boken er mangel på nytenkning. Den virker motivert av å skulle angripe sosialdemokratisk tenkning om kunstpolitikk, vise at Arbeiderpartistaten har mislykkes med å utjevne kulturelle forskjeller og dermed bane vei for «kunst for kunstens skyld» – men er ikke det bare en illusjon at kunsten kan være for sin egen skyld? Og kan kvalitet egentlig vurderes uavhengig av sosiale kontekster?
André Gali,
Redaktør i Kunstforum