Bergen Assembly og det bergenske kuratoriat

Kunstsosiolog Dag Solhjell kritisiserer Bergen Assemblys kuratorer, og mener det kunstneriske rådet må skiftes ut. 

Dag SolhjellDen viktigste maktinstansen i et kunstliv er den som bestemmer konseptet til utstillinger, velger ut kunstnere og kunstverk, presenterer dem og setter dem i en kontekst, og så begrunner det hele. Denne maktinstansen kalles i dag for utstillingens kurator, og deres virksomhet for kuratering. En større gruppe kuratorer danner et kuratoriat. Her vil jeg se på forholdet mellom det bergenske kuratoriat, og utstillingen Monday begins on Saturday – den første utstillingen i triennalen Bergen Assembly. Med kurator mener jeg alle utstillingsansvarlige, også institusjonenes direktører.

Bergen har hatt et sterkt kuratoriat, det eneste i Norge som har kunnet stå opp mot det nasjonale kuratoriat i Oslo. De to første og hittil eneste norske kuratorene som hittil har fått internasjonale stillinger var Erlend Høyersten fra KODE, og Solveig Øvstebø i Bergen kunsthall. En rekke kuratorer i ledende stillinger i Oslo har tidligere hatt kuratorstillinger i Bergen. To av de første fire kritikerprisene gikk til Bergen (Bergen kunsthall, KODE og 3,14). Gunnar Danbolt er hele det norske folks kurator. Hordaland kunstsenter er regnet som det kunstnerisk mest interessante av landets kunstnersentra. Kunsthøgskolen i Bergen driver Norges eneste kuratorstudium på masternivå, og er som den første på vei til å få status som vitenskapelig høgskole. En biennale eller triennale lagt til Bergen skulle derfor være en meget god idé, og et utviklende løft for det internasjonalt orienterte kuratoriat i Bergen og dermed også for regionens kunstnere.

Slik gikk det imidlertid ikke. Bergen Assembly valgte et kuratoriat for sin første utstilling som var uten noen tilknytning til det bergenske, uten å utnytte noen av dets intellektuelle eller kunstfaglige ressurser, bare med en av regionens kunstnere som utstiller (Pedro Gomez Egana), og uten at Kunsthøgskolen i Bergen ble med i det forskningslignende konseptet for utstillingen. Nesten samtlige av byens visningssteder ble ”ekspropriert” av det tilreisende kuratoriat, som også bragte med seg mesteparten av den stab som var ansvarlig for kommunikasjon og utstillingsteknikk. Det var som intet skulle vises i Bergen som ikke falt inn under deres kuratoriske hatt. Utstillingens konsept var hentet fra en ukjent russisk bok fra 1974, og utstillingen fikk derfor en kontekstualisering som var irrelevant for publikum. Man kan forstå at det bergenske kuratoriat følte seg okkupert, og at det ble sagt at hvert utstillingssteds egenart var visket ut. Knapt noen av dets forventninger ble imøtekommet.

De to innleide kuratorene hadde som forberedelser til sitt kuratoriske grep vært på studietur til Bergen. De forteller om sine erfaringer i utstillingskatalogen, bl.a. at ”… det var statens usynlige hånd, ikke markedets, som formidlet alt”; ”… alle kalte seg gallerier, men ingen av dem var det”; ”… drevet av en konsensusetikk, åpenbart uten behov for noen internasjonal biennale”; om holdningen til kunst: ”… kunst … en borgerlig hobby … som leveres ned til de lavere klasser som et par brukte sko”; ”… kunsten er hemmet … av institusjonell instrumentalisering”. Slik vurderte de det bergenske kuratoriat. Det var da kanskje ikke rart at det ble kuratorisk og kunstfaglig tilsidesatt, kunstnerisk usynliggjort, og intellektuelt stakkarsliggjort.

Det kjennetegner biennaler og triennaler at de er underlagt et transnasjonalt kuratoriat, det vil si et som ikke har noen bestemt lokalisering eller står ansvarlig overfor noen verken nasjonalt eller regionalt, og derfor heller ikke kan kritiseres. De er et uttrykk for kunstens globalisering, et verdisystem som under foregivende av bare å tjene kunsten ikke har forpliktelser til å tjene andre enn seg selv. Det transnasjonale kuratoriatet viste i Bergen sin ubegrensede trang til makt og likegyldighet for det regionale, tildekket bak et krav om kunstens autonomi som det vet ingen kan kritisere.

Ansvaret for dette maktovergrepet ligger i Bergens Assemblys kunstneriske råd, som valgte ut kuratorene, og som må (eller burde) ha godkjent konseptet for utstillingen. Bergen kommune skal ha all honnør for sitt initiativ og sitt eierskap til Bergen Assembly, og det er bare å håpe at den ikke gir opp etter første forsøk. Men den bør ta et kunstpolitisk ansvar for resultatet. Det bør den gjøre gjennom å skifte ut hele det kunstneriske råd med representanter fra det bergenske kuratoriat, om da ikke rådet selv finner at det bør trekke seg. Triennalen er blitt til blant annet på grunnlag av et tillitsfullt samarbeid mellom kunstliv og kommune. Den bør brukes til å gjøre samarbeidet enda tettere. Det kan neppe være den kunstpolitiske hensikten med Bergen Assembly at man skal ha en triennale som svekker byens eget kuratoriat, og dets troverdighet og innflytelse?

Fakta:

* Bergen Assembly — An Initiative for Art and Research er en triennale som gikk av stabelen første gang i år med utstillingen Monday begins on Saturday.

* Utstillingen varte i perioden 31. august til 27. oktober, ble vist i elleve kunstgallerier i Bergen sentrum, som KODE – kunstmuseene i Bergen, Bergen Kunsthall, Entree, Knipsu og Østre, og var kuratert av Ekaterina Degot og David Riff.

* Det kunsteriske rådet som Solhjell kritiserer består av: Ute Meta Bauer, Ina Blom, Ingar Dragset, Bruce W. Ferguson, Ranjit Hoskote, Maria Hlavajova og Solveig Øvstebø

6 kommentarer - “Bergen Assembly og det bergenske kuratoriat

  1. Jeg tror Dag Solhjell må orientere seg litt bedre i saken. Solveig Øvstebø ble satt inn i det kunstneriske rådet som daværende leder for Bergens Kunsthall og representant for Bergenskonteksten. Hennes flytting til Chicago skjedde rett før biennaleåpning – altså etter flere års arbeid i komiteen. Mandatet for BA var aldri å lage en norsk eller bergensk utstilling og vi har da også hatt full tillit til at “relevans” for de ellers oppegående og internasjonalt orienterte bergenserne handler om mer enn speiling av byen selv. En bredt sammensatt internasjonal komité er en garantist for det som – for Bergen kommune – er en av hovedmålsetningene med prosjektet: nemlig å gjøre Bergen til sentrum for en internasjonal kunstbegivenhet som har resonans og publkumsgrunnlag langt utover det rent lokale. Å bruke ordet “ekspropriering” om at byens utstillingslokaler tas i bruk er ellers mildt sagt tendensiøst: det finnes vel ikke en eneste biennale eller lignende arrangement som ikke er avhengig av lignende lån av lokaler. De aktuelle galleriene fikk dessuten betalt for BA’s bruk av lokalene – et bidrag som kom på toppen av den kommunale støtten de allerede mottar, og uten at de selv hadde utgifter til produksjon etc i den aktuelle perioden. Forsknings-metaforen i BA har forøvrig ingenting med kunsthøyskolenes PhD-programmer å gjøre og forplikter ikke til andre typer samarbeid enn det de enkelte kunstnerne og kuratorene definerer som relevante for deres spesifikke prosjekter.

  2. Solhjell trekker frem Bergen som en by med sterke aktører innenfor kuratorfeltet. Noe jeg er enig i. Men når Solhjell trekker frem alt som har med kuratering og kunstlivet i Bergen by blir det for generaliserende i henhold til det spesifikke arrangementet han velger å diskutere, nemlig Bergen Assembly. Når Solhjell plasserer ”kuratoriatet” for Bergen Assembly i samme kategori som Gunnar Danbolts kunstformidling og kunsthøyskolen sin betydning for regionen og landet, overser han mange viktige nyanser og får det til å virke som Bergen Assembly handler om å vise frem alt som har med kunstformidling innenfor regionen. Solhjell mangler en forståelse for at Bergen Assembly ikke handler om det regionale, og undergraver triennalen som en internasjonal begivenhet. En viktig nyanse som jeg mener har mer relevans for at Bergen Assembly finner sted akkurat i Bergen er en rekke internasjonalt relevante og kritiske utgivelser, seminarer og utstillinger. Det er også nevneverdig at antologien The Biennial Reader ble utgitt i etterkant av seminaret To Biennial or Not to Biennial? ved Bergen Kunsthall. Disse kritiske drøftningene av perennielle utstillingers historie, kompleksitet og rolle i kunstverdenen var ikke bare relevante i henhold til bevisstheten rundt opprettelsen av Bergen Assembly, men etablerte samtidig en ressurs og diskursivitet for videre analyser, studier og refleksjoner rundt internasjonale biennaler.

  3. Det undrer meg at Dag Solhjell er så sterk kritisk til en utstilling han ikke en gang har sett!

  4. Min kritikk er ikke en kunstkritikk, men en institusjonskritikk, i dette tilfelle av bruk av kuratormakt . Jeg forventer fra det kunstneriske råd et forsvar for utstillingens kuratoriske grep slik det ble, ikke en kritikk av min kritikk av det. Det bør også kommentere den nedlatende kritikken av kunstmiljøet i Bergen kuratorene kommer med i katalogen. For eksempel denne: “Mostly we visited art institutions. Every one of them called itself a gallery and maybe looked like one, but none of them
    actually were”, eller denne: “If anything, this was a non-Marxist socialism, serenely montetized yet driven by the ethich of consensus, suddenly prosperous and obviously not in need of any international biennals (unless such cultural undertakings would strengthen community bonds), eller denne: “… the “biennal desire” might come from the right-wing corner of the political scene in a world where art is more and more again a bourgeois pastime, handed down to the lesser classes like a used pair of shoes.”, eller denne: “This is when we started to imagine all these fake white galleries might as well have been fake resarch institutes, .. ” (se katalogen side 14-17)

    Det leder opp til at de velger romanen “Monday begins on Saturday” fra 1964, der det heter om slike “resarch institutes”: “In fact, they flee from the innovative, because they are, in truth, much too tied to old concepts, comfortably ensconced within the boundaries of authoritative theories.” (katalogen side 47).

    Det er vurderingen av kunstivet i Bergen som “fake” som gjorde at kuratorene kunne rykke inn i byen, overta dens gallerirom, ha med seg hele sitt kommunikasjonsapparat og sin egen kunstfaglige stab, tilsidesette det bergenske kuratoriat, og bruke romanen “Monday begins on Saturday” som en allegori over kunstmiljøet i Bergen og et kuratorisk konsept for utstillingen. Det levner liten ære til Bergen, som kunstfaglig sett står svakere igjen etter utstillingen enn før. Har dette det kunstneriske råds velsignelse?

    Siden min tekst også har stått i Bergens Tidende, bør det kanskje også svares der.

  5. Dag Solhjell framførte også denne kritikken under en debatt med tittelen: “Dokken Diskuterer: Bergen Assembly og Kunstmiljøet i Bergen” som vi i Bergen Ateliergruppe avholdt på Landmark den 7. november. Det ble en interessant debatt og vi fikk belyst mange aspekter ved forholdet mellom triennalen og kunstmiljøet. Flott at det blir debatt rundt dette her på Kunstforum også.

    For de som er interessert legger jeg her ut linker til opptak av debatten, samt noen av debattdeltakernes innledninger:

    Lydopptak: http://vimeo.com/79384119?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=i_helgen_workshop_i_

    Moderator Sissel Lillebostads innledning: http://bergenateliergruppe.no/files/slillebostad-innlegg71113.pdf

    Lars Ove Toft fra BEK: http://bergenateliergruppe.no/files/innlegglarsove.pdf

    Billedkunstner Vilde Salhus Røed: http://bergenateliergruppe.no/files/innleggvildesalhus.pdf

    Kunstner og tidligere rektor ved KHIB Nina Malterud: http://bergenateliergruppe.no/files/bergenassembly071113malterud.pdf

    Alle linkene samlet på Bergen Ateliergruppes sider: http://bergenateliergruppe.no/index.php?/dokken-diskuterer/

    Evelyn Holm, Direktør for Bergen Assembly deltok også i debatten, men vi har ikke fått tilsendt hennes innledning enda. Jeg skal si fra når vi har fått dette, men enn så lenge er hun å høre på lydopptaket.

  6. Dag Solhjell påpeker noen av maktstrukturene i gjennomføringen av den første versjonen av Bergen Assembly og trykker dermed på noen ømme punkt.
    Det er fullt mulig å mene at utstillingen var god og samtidig være kritisk til årets løsning.
    Dette innlegget ønsker å kommentere det maktstrukturelle temaet Solhjell tar opp og ikke kunstnerisk kvalitet. Samtidig kan det skje en overlapping her, hvis man tolker kuratorgrepet på årets Bergen Assembly som nettopp en bevisst synliggjøring av disse maktstrukturene.

    Vi som har vært positive til triennalen, hadde ikke tenkt at den skulle komme istedenfor utstillingsprogrammet på Bergen Kunsthall og alle de andre visningsstedene, slik det skjedde i høst, men i tillegg. Med unntak av Hordaland Kunstsenter, som takket nei til tilbudet om å la Assembly overta sitt visningsrom, sa alle visningssteder for samtidskunst i byen ja til dette, og lot sine kuratorstemmer forstumme i den aktuelle perioden. De benyttet altså ikke muligheten til å vise et eget program parallellt med triennalen. Hvordan kunne de være interessert i en slik løsning?
    Ina Blom forklarer: ”De aktuelle galleriene fikk dessuten betalt for BA’s bruk av lokalene – et bidrag som kom på toppen av den kommunale støtten de allerede mottar, og uten at de selv hadde utgifter til produksjon etc i den aktuelle perioden.”
    Det reduseres dermed til et spørsmål om økonomi, og at den som har pengene også har kontrollen.
    Men er det så enkelt?
    For en del år opplevde jeg en annen, men beslektet situasjon, da jeg hadde et visningsrom i Bergen. UKS-biennalen tok kontakt og ville gjerne låne lokalet, de ønsket å inkludere Bergen i en ellers Oslo-basert biennale. Samarbeidet skulle foregå slik at biennalen skulle kuratere et prosjekt i vårt visningsrom. Det var flott at de ønsket å ha Bergen med, men det skapte samtidig et dilemma. Skulle en støtte et godt tiltak og dermed oppgi sitt handlingsrom som kurator, eller avvise et ellers kjærkomment initiativ om samarbeid? Det handlingsrommet en har som kurator er ikke noe en lett gir fra seg, og det er selvsagt mye mer enn penger som står på spill. Det endte med et nei. Velvillighet fra en liten aktør i en slik sammenheng blir meningsløst, fordi det innebærer usynliggjøring, det blir en unødvendig selvutslettende handling.
    UKS-biennalen fant en annen løsning. Det kunne også Assembly ha gjort. Et av de mest vellykkede “Institituttene” under Assembly var i Bergen Skolemuseum. Dette hadde beholdt sin identitet, dvs utstillingens ellers så tydelige utstillingsarkitektur var fraværende, og stedet passet perfekt som kontekst for verkene som ble vist.
    Noen tolker gjerne kritikken mot Bergen Assembly som et uttrykk for å være “mot det internasjonale”. Det blir for lettvint. Det dreier seg om hvem som kommer til orde og ikke, og hvorfor. Styrkeforholdet mellom aktørene er vesentlig, en samarbeidsform som kan være helt grei for Bergen Kunsthall kan være degraderende for et mindre visningssted.
    Selv om biennaleplanene i Bergen har vært omdiskuret fra dag én, har de også hatt en omfattende støtte i Bergens kunstmiljø. Forholdet til Bergen kommune har vært nært og rikt på dialog og dette kan ha vært utslagsgivende for at byens gallerier massivt stilte seg til rådighet for Bergen Assembly. Solhjell leser situasjonen som triennalekuratorenes kritikk av den lokale kunstscenen. Uansett hva som er grunnen, den er sikkert sammensatt, ble konsekvensen en sterk reduksjon i diversisteten av kuratorstemmer og kunstuttrykk i de månedene Bergen Assembly varte. Og kanskje var det intensjonen?

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*