Drømmen om Arktis

Louisiana Museum for Samtidskunsts store satsning, Arktis, er en utstilling som du risikerer å forlate snøblind og med øresus.

Historien om Arktis er en fortelling som primært blir fortalt utenfra, som et territorium verden kjenner i kraft av oppdagelsesreisenes fortellinger i stedet for gjennom dets egne innbyggeres skrifter og bilder. Det dragende og mystiske ved den ugjestfrie naturen som både kunsten og samfunnets idealer har speilet seg i har vært, og er fortsatt, gjenstand for stor fascinasjon. Dramatiske og tragiske ekspedisjonshistorier har inspirert kunstnere og spilt en stor rolle i vår sivilisasjons kollektive bevissthet.

Cross-over-utstillingen Arktis på Louisiana er derfor ikke en ren kunstutstilling, ei heller en ren museumsutstilling, men derimot det store bildet av de seneste to hundre års erkjennelsesreise i de arktiske strøk, forteller Mathias Ussing Seeberg, som sammen med museets direktør, Poul Erik Tøjner, har kuratert den ambisiøse utstillingen. Fra romantikkens fascinasjon av det ukjente til nåtidens klimatrussel inneholder utstillingen vitenskap, helte- og antiheltehistorier og billedkunst – speilet i lengsel, idealer, observasjon og spekulasjon.

Fra å være et farlig og fryktinngytende sted, med ubarmhjertig natur og frådende isbjørner, er nåtidens Arktis på mange måter et speilbilde av vår dårlige samvittighet. Vi har erobret naturkreftene, og den frådende isbjørnen svømmer nå hvileløst omkring, på jakt etter et isflak den kan kravle opp på for ikke å drukne av utmattelse. Problematisering av klimaforandringer er ikke en sentral del av utstillingen Arktis på Louisana, men vemodet sniker seg på mens man går rundt i det enorme bevaringsprosjektet museets utstilling på mange måter er.

Utstillingen er delt opp i syv avdelinger som til sammen danner historien om den hvite manns eventyr i Arktis: Det sublime, Observasjoner, Den vide verden, Stemmer og ansikter, Erobring, Undergang og mytologier.

Romantikk vs. rå virkelighet
Det første temaet vi møter i utstillingen er det sublime. I denne seksjonen er de svulstige maleriene fra romantikken først og fremst utvalgt på grunn av motiv; maleriene referer direkte til historiske begivenheter, og forteller historien om hvordan kunsten forholdt seg til samtiden. En av disse samtidshistoriene handler om Sir John Franklins mislykkede polarekspedisjon.

Sir John Franklin er berømt fordi han forsvant og aldri ble funnet. Han og hans to skip ble sist sett i Arktis 25. Juni 1845. Franklins historie er den dystre fortellingen om to viktige elementer i den arktiske ekspedisjonshistorien: For det første troen på at den britiske overklassekulturen kunne holde til det ukjente, og for det andre den kollektive ansvarsfølelsen som samlet den britiske befolkningen i ettersøkningen av den tapte helten.

Denne tidlige fascinasjonen og frykten for det ugjestmilde nord kommer tydelig frem i malerier som Man Proposes, God Disposes av Sir Edwin Landseer fra 1864. Motivet er to demoniske isbjørner som er i ferd med å flå restene av mannskapet fra den mislykkede Franklin-ekspedisjonen fra hverandre med tennene, omkranset av mørke og ishav. Men i følge kurator Mathias Ussing Seeberg kan bildet også tolkes som at besetningen fra Franklin-ekspedisjonen er isbjørnene:

– Arktis får det verste frem i mennesket, det dyriske og groteske, forteller Ussing Seeberg med henvisning til at besetningen trolig forfalt til kannibalisme under ekspedisjonen.

Ørnen har landet
Vi har beveget oss inn i seksjonen for undergang, hvor historien om Solomon Andrées ferd i luftballong opptar nesten hele lokalet. Dette er historien hvor alt går galt, og alle dør. Den 11. juli 1897 drar Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel  avgårde fra Svalbard i ballongen Ørnen. De strander på en liten øy øst for Svalbard hvor de ender sine dager. Mer enn tredve år senere finner man tre lik og filmruller med en rekke makeløse fotografier som vises for første gang i forbindelse med utstillingen på Louisiana. Bildene er lagt ut kronologisk i glassmontrer, og jo tettere man kommer på undergangen (slutten av filmrullen), jo mer absurde blir motivene – et fiskehode, hjemmelagde gafler og en korsfestet måke blir portrettert på surrealistisk vis. Om det er kjedsomhet, stilltiende resignasjon eller vanvidd som ligger til grunn er uvisst.

Ved siden av fotografiene finner vi Joachim Koesters sublime verk, Message from Andrée, som også ble vist på Charlottenborg Kunsthal i forbindelse med Copenhagen Art Festival. Verket består av en smalfilmfremviser som projiserer alt det som ble renset vekk fra de før nevnte bildenegativene. Verket er dermed en indirekte dialog med før nevnte bildeserie. Som visuell larm viser filminstallasjonen et limbo mellom det som kan fortelles og det som ikke kan, om narrativer og ikke-narrativer, dokumentasjon og feiltagelser.

Djevelen ligger i detaljen
– Tanken med dette rommet er å illustrere at kunsten og vitenskapen i virkeligheten har en lignende tilgang til å peke på eller fremstille et problem, nemlig det å gå og samle inn data, enten konkret eller på ideplan, og så gå hjem og bearbeide den til noe annet, sier Mathias Ussing Seeberg etter å ha vist oss noe av et «scoop» i utstillingen, nemlig bruddstykker av Caspar David Friedrichs skisser til maleriet Das Eismeer. (1820–21)

Friedrich var aldri i Arktis selv, men satt ved Elbens elvebredd om vinteren og tegnet skisser av is, som han så overførte til maleriet Das Eismeer (1823–24). Maleriet er et godt eksempel på hvordan forestillingen om Arktis fylte den kollektive bevisstheten, uten nødvendigvis å ha så mye med virkeligheten å gjøre. Arktis var et mytisk sted. I dag er fremstillingen av Arktis derimot preget av et vitenskapelig og geopolitisk perspektiv. Dette kommer tydelig frem i avdelingen observasjoner.

Her finner vi er et monter med en halv meter lang iskjerne.

– Vi fremstiller de naturhistoriske og vitenskapelige elementene på en estetisk måte for å få tilskueren til å tvile litt på hvilken kategori verket egentlig tilhører. Det er et godt utgangspunkt for dialog. Vitenskap kan være vanskelig å stille ut, for hva er vitenskapens objekt?, spør Ussing Seeberg.

Dette er en interessant måte å fremstille vitenskap kunstnerisk på. Verket er ikke egentlig installasjonen i seg selv, ikke engang isen, men luften som finnes inni boblene. Her har man lykkes med å fange tid på en konkret og håndgripelig måte. Et øyeblikk er sperret inne, mange hundre meter under isens overflate.

I denne seksjonen finner vi også to fantastiske malerier av Peder Balke (NO) fra 1870.  Verkene er henholdsvis Nordlyset og Nordlys over klippekyst. Det ene er fra Nasjonalgalleriet og det andre er fra en privat samling. Balke var en av de første som ga en positiv beskrivelse av den nordnorske naturen. For den romantiske estetikken ga den ville fjellnaturen opphav til opphøyete følelser. Naturen var ikke bare stygg og skremmende. I Norge var Balke en av de første som ga uttrykk for slike tanker. Bildene fra Nord-Norge er utført med en begrenset fargeskala som forsterker deres dramatiske karakter. Formidlingen av Balkes malerier er også en blanding av naturvitenskap og kunst. Ved siden av Peder Balkes bilder, er det en forklaring på hva nordlys faktisk er, sammen med et lydopptak.

Å tørre å miste fotfeste
En av de mest spennende elementene ved utstillingen er måten mange av verkene ikke bare appellerer intellektuelt og visuelt, men også til sansene. Flere rom er dedikert til kraftfulle lyd- og videoinstallasjoner, rom som man ikke umiddelbart har lyst til å gå inn i. På mange måter gir dette en ekstra dimensjon til opplevelsen av Arktis, for hva er det egentlig som driver et menneske til å frivillig begi seg ut i ishavet?

På oppfordring fra Ussing Seeberg trer vi inn i et mørkt rom med uhyggelige lyder. Det er den danske lydkunstneren Jakob Kierkegaards verk, Isfall. Dette er et noe annerledes portrett av Arktis, et stedsspesifikt verk som består av et lydgulv med lyd han har tatt opp med hydrofon av aktivitet inni og under isen – lyd man ikke normalt kan høre. Når man går på gulvet gir lyden av knakende is en skremmende følelse av at «isen» (gulvet) vil rase sammen under ens føtter. Selv om det «bare» er lyd, fremprovoserer det klukkende vannet og de dype brølene fra kalvende isbreer som raser ned i havet en intens fysisk opplevelse. Mørket er med til at forsterke illusjonen, og utfordrer sansene ytterligere.

Sivilisasjonens endelikt
– Vi prøver å forholde oss nøkternt til spørsmål om for eksempel klimaforandringer, vi vil heller la kunstverkene fortelle om det på hver sin måte, forteller Ussing Seeberg når vi kommer ut av Kierkegaards lydinstallasjon.

– Dystopiene finnes i kunstverkene.

Det gjelder i høy grad verket Loveland av Charles Stankevich (CA). Hans videoinstallasjon er et dystert verk hvor verden som vi kjenner den går under som et resultat av menneskelig tilstedeværelse. Installasjonen består av en gigantisk lilla sky laget av militære røykgranater som flyter over det arktiske hav. Den starter i det fjerne, og kommer tettere og tettere på, inntil alt bare er en lilla sky. Verket er inspirert av science fiction-romanen The Purple Cloud av M.P. Shiel fra 1901.

Utstillingen Arktis rommer mange politiske brennpunkter som blir presentert, men som aldri riktig blir behandlet politisk. Refleksjoner omkring fortidens eller nåtidens myndigheters behandling av opprinnelige folk og potensielle klimakatastrofer i nær fremtid er opp til tilskueren selv. Fordi utstillingen er så bredspektret, vil forskjellige mennesker få helt forskjellige opplevelser ut av utstillingen, avhengig av tilskuerens egen interesse og nysgjerrighet.

Arktis vises på Louisiana Museum for Moderne kunst frem til 2. februar 2014.