Visuelt og stillferdig

I tillegg til økt fokus på videokunst, preges årets Høstutstilling av ekspresjonistiske malerier og visuelt orienterte installasjoner som leker med kunsthistorien. Men er det kjedelig?

Cecilie Lind, What the fuck is wrong with VISUAL EYE CANDY, 2012. Installasjonsfoto. Foto: Siri Leira

Cecilie Lind, Visual Eye Candy, 2012. Installasjonsfoto. Foto: Siri Leira

«Gørr kjedelig»
Er det mulig å antyde et tverrsnitt av norsk samtidskunst? NRKs kunstanmelder Mona Pahle Bjerke har stemplet årets Høstutstilling som «den kjedeligste noensinne», og hun sier til NRK at dersom årets utstilling viser tverrsnittet av ny norsk kunst, så er den intet mindre enn deprimerende. [1] Årets Høstutstilling arrangeres i år uten de store navnene, men viser i stedet en rekordstor andel debutanter, hele 45 av dem.

Høstutstillingen har tidligere blitt anklaget for å ha mistet status som følge av frafallet av kjente kunstneres deltakelse. Med kjente navn og sensasjonelle verk kommer økt mediadekning og de store folkemassene. I fjor kunne Høstutstillingen skilte med navn som Christopher Nielsen, Odd Nerdrum, Sverre Malling og Tommy Olsson. Mange av disse var spesielt inviterte. Annerledes for i år er at det er ingen inviterte, og med dette kan man påstå at Høstutstillingen har gått tilbake til sin opprinnelige form hvor ingen ble invitert, og slik blitt hakket mer demokratisk. Men som følge av dette har utstillingen også blitt noe mer lavmælt enn tidligere. Det er få store navn å skimte på plakaten, og dermed ikke like mange trekkplastere som tidligere. En som kan nevnes er Pushwagner, som er med for 13. gang, og stiller i år ut maleriet Kunstnernes hus 1981.

Kvaliteten er som forventet varierende, og dagsavisene har allerede stemplet årets Høstutstilling som friksjonsløs, uten motstand og uten drama, bare en hel masse «sett det før». Og i mange tilfeller har man faktisk sett det før. Jeg kan blant annet nevne Cecilie Linds What the fuck is wrong with VISUAL EYE CANDY som i 2012 ble vist på SALT, og Rutar Pakaklytes Brunt søppel som vi kunne se på Kunsthåndtverkutstillingen allerede i 2010. Anja Carrs installasjon Banana Blues ble vist på Akershus Kunstsenter høsten 2012 og Charlotte Thiis-Evensens videoinstallasjon Uten tittel var viet en hel separatutstilling ved OSL Contemporary tidligere i år. I denne sammenhengen er det så klart viktig å ha i bakhodet den strenge økonomien kunstnere ofte må forholde seg til, som dermed også legger begrensninger og føringer for deres produksjon. Men disse verkene vil likevel være langt mer interessante for et publikum som aldri har sett dem før og dermed aksepterer dem som noe som er helt og holdent «i samtiden». For kunstpublikummet er kjedsomheten derimot et faktum.

Høstutstillingen 2013, installasjonsfoto. Foto: Siri Leira

Høstutstillingen 2013, installasjonsfoto. Foto: Siri Leira

Det som likevel bevarer Høstutstillingens aktualitet som visningsrom er nettopp mangfoldet av samtidskunst. I år er 95 kunstnere med, og av disse er 45 debutanter. Få visningssteder i Oslo har den samme muligheten til å vise et så stort spekter av samtidskunst på en gang, og nettopp derfor er dette er stedet for å jakte på tendenser.

Visuell styrke og autonomi
Årets utstilling virker som nevnt mer lavmælt. Den fremstår som jordnær og avbalansert, et inntrykk som forsterkes av en dyp brunfarge på veggene i en av salene i første etasje. Men det ligger også en følelse av resignasjon over huset, en slags ambivalens. Kanskje kan det skyldes mangelen på oppmerksomhetssyke installasjoner som Høstutstillingen tradisjonelt sett er kjent for. I likhet med Mona Pahle Bjerke tok jeg meg selv i å kjede meg. Men på samme måte som en som har vært i mørket lenge og må venne seg til dagslyset, måtte jeg venne meg til denne noe annerledes utstillingen. Og etterhvert som jeg gikk lengre inn i utstillingen begynte jeg å se ting på en annen måte.

Tilsynelatende ligger den virkelige provokasjonen i dagens kunst i tilbakevendingen til den opprinnelige modernistiske autonomien. Det er noe «Adornoisk» over en rekke av verkene i Høstutstillingen. Det sansemessig partikulære som preget kunsten på begynnelsen av 1900-tallet ser ut til å ha fått en ny aktualitet gjennom abstrakt ekspresjonisme og streng minimalisme. For Adorno handlet det om å danne grunnlaget for forståelsen av kunst som «det andre», det som er utenfor vår fattevne, gjennom negasjonsprosessen. Til tross for postmodernismens harselering med medier, teknikk og denne naive tanken om «anything goes», synes Adornos teori å fortsatt være reell for en rekke kunstnere.

Susanne Kathlen Mader, Hendelser i stor høyde. Foto: Susanne Kathlen Mader

Susanne Kathlen Mader, Hendelser i stor høyde. Foto: Susanne Kathlen Mader

Jeg bet meg spesielt merke i Susanne Kathlen Maders Hendelser i stor høyde. Malt direkte på veggen plasserer verket seg et sted mellom maleri og skulptur, og assosiajonene til Kasimir Malevich og Kandinsky er påfallende. Etter å ha karret meg forbi rader med videokunst og konseptuelle skulpturer som prøver for hardt opplevde jeg Maders installasjon nærmest som en åpenbaring i sterke farger og klare linjer. Norske kunstforeninger i samarbeid med Norgesgruppen deler hvert år ut en debutantpris, og i år gikk den til Mader for dette verket. Juryen begrunner sin avgjørelse slik: «Som et oppløst partitur utfoldes komposisjonen, behersker både balanse og ubalanse, tyngde og letthet, med et overbevisende håndverk og stilsikker koloritt.» [2] Hendelser i stor høyde spiller på de rene linjene, det sansbare og det taktile. Det er en bevissthet omkring kunstens historie som gir installasjonen en ekstra dybde. Jeg ser Maders verk som en avvisning av regjerende ideer om hva kunst i dag er og skal være, uten at det oppleves som noe resignasjon, og jeg tok meg selv i å for en gangs skyld bare «se».

Edith Lundebrekke, Multi Meander IV, 2013. Foto: Anu Vahtra

Edith Lundebrekke, Multi Meander IV, 2013. Foto: Anu Vahtra

Det samme er tilfelle i møte med Edith Lundebrekkes Multi Meander I og Multi Meander IV, to relieffer av malte trelameller som endrer form og farge ettersom en beveger seg rundt i rommet. De to relieffene er en del av en større serie med lignende relieffer. Hele konseptet bak Meander er betrakterens bevegelser. Som hypnotisert gikk jeg frem og tilbake for å se nye og uventede fargekombinasjoner dukke opp foran meg som en optisk illusjon. Det er i enkeltheten at det interessante oppstår. Stille, poetisk og formbasert virker å være fellesnevnere for mange av verkene i årets utstilling.

Tilbake til start
Mange av verkene fremstår kanskje som tannløse og uinteressante, men som helhet vil jeg påstå at årets Høstutstilling helt klart er verdt et besøk, om det så bare er for å være vitne til det vi kjenner som kunstens krise der originalitet og brodd synes å være uoppnåelige egenskaper, som følge av en nærmest ukontrollert trang til å bevege seg bort fra kunst-som-kunst, og mer mot kunst-som-politikk. Etter tiår med kunst som protest, som aksjonisme, som politikk, har vi blitt mette på kunst som skal mene så innmari mye hele tiden, noe som har resultert i en form for meningsabstinens. I vakuumet som har oppstått som følge av dette kan det se ut til at maleriet, abstaksjonen og Adorno har fått en ny aktualitet. 

Om utvalget som Den nasjonale jury presenterer på Kunstnernes hus kan sies å være et tverrsnitt av ny norsk kunst er vanskelig å si, men Høstutstillingen gir oss i alle fall et innblikk i en tendens i samtidskunsten der kravet om nyskapning og opprør synes å være sekundært. Og det i seg selv er alt annet enn kjedelig. 


[1] http://m.nrk.no/1.11237799
[2]http://www.kunstforum.as/2013/09/fire-priser-og-et-stipend/

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*