The artist is not present

Med «Skrik»-prosjektet i Ekebergåsen har Marina Abramović endelig greid å utslette seg selv, slik hun nesten greide tidlig i karrieren. Det omstridte prosjektet, der 270 Oslo-borgere slapp sine skrik løs i Ekebergåsen, markerer den endelige motsetningen i forhold til den selvsentrerte starten på karrieren.

Marina Abramovic. Foto: Lars Elton

Mandag møtte Marina Abramović pressen for en siste samtale før hun forlot Oslo etter tolv intense dager med «Skrik»-prosjektet i Ekebergåsen. Foto: Lars Elton

På en pressekonferanse mandag var Marina Abramović (født 1946) meget klar i forhold til den omfattende kritikken som er blitt rettet mot hennes Munch-hyllest i Ekebergparken. Hun er blant annet blitt anklaget for å legitimere Christian Ringnes’ kunstprosjekt, og det kan synes som om enkelte mener hun fremstår som en «nyttig idiot» i sammenhengen. I et innlegg i Aftenposten gikk kunsthistoriker Tommy Sørbø rett i strupen på henne og hevdet at Abramovićs kunst er «banal, intetsigende og populistisk». På pressekonferansen mandag, som avsluttet oppholdet hennes i Oslo, slo Marina Abramović tilbake mot kritikken:

– Det Christian Ringnes har gjort er strålende. Enhver riking som bruker pengene sine på kunst fremfor Ferrarier er verdt å hylles. Jeg er blitt fortalt at parken var i elendig forfatning før Ringnes foreslo skulpturparken. Ekebergrestauranten var en ruin, og parken var tilholdssted for narkomane. Å bruke penger på kunst og opprusting av parken er bare nobelt, sa hun til undertegnede da jeg intervjuet henne for VG. I Dagsavisen ble hun sitert slik: «– Det virker så merkelig når man kommer utenfra og ser at her krangler man om noen trær. Dette er en veldig provinsiell måte å se ting på. Dere bruker så mye energi på noe jeg mener er helt latterlig».

270 skrik i Ekebergåsen

Ekeberg -  The Scream. Foto: Ivar Kvaal / Ekebergparken

270 personer møtte opp i Ekebergåsen for å skrike med Marina Abramović. Foto: Ivar Kvaal / Ekebergparken

I løpet av én uke i midten av august stilte 270 Oslo-borgere opp på Munch-punktet i Ekebergåsen for å skrike av sine lungers fulle kraft. Marina Abramovićs prosjekt skal resultere i en kunstfilm som vil få premiere ved åpningen av Munch-punktet 24. oktober, en måned etter at skulpturparken åpner 26. september. I tillegg er det laget en dokumentarfilm om prosjektet. De lærde strides, men mange hevder at dette punktet, der det nå er støpt en betongplatting, er det mest sannsynlige stedet der Edvard Munch fikk inspirasjon til å male «Skrik» i 1893.

Opprinnelig var det meningen at kun et utvalg av dem som stilte opp for å skrike skulle innlemmes i kunstfilmen. Etter at prosjektet er ferdig er det klart at alle vil bli med.

– Tanken var å velge ut 108 personer pluss meg selv til filmen. Men jeg må ha med alle. Det har vært et «crazy» prosjekt. Jeg har hørt på minst tusen skrik, så det er ikke så rart at jeg har våknet midt på natten med et skrik i hodet. Det har vært så sterkt å være vitne til all energien og følelsene som er sluppet løs. Mitt eget skrik er ganske vilt, og ingen er dårlige skrik. Jeg kan ikke luke ut noen, sier hun.

Filmen vil bli på cirka én time og ett kvarter. På pressekonferansen viste Marina Abramović et syv minutters utdrag, med folk fra førskolealder til 97. Rekkefølgen på skrikene i filmen blir redigert tilfeldig. Tilfellet ville ha det til at den siste som ble plukket ut er en jente som var på Utøya.

– Jeg fikk ikke vite det før etterpå, men hennes skrik var helt spesielt. Alle skrikene er sterke opplevelser, men noen husker jeg spesielt godt. En søt jente hadde det sterkeste skriket du kan tenke deg, mens kraftige, muskuløse menn hadde svake skrik. Én dame fikk ikke frem en lyd. Det var mange som aldri hadde skreket før, og det å se overraskelsen over deres egen reaksjon var overveldende, forteller hun.

Marina Abramovic. Foto: Lars Elton

Marina Abramović er overveldet over de sterke møtene med de 270 menneskene som stilte opp foran kamera under «Skrik»-prosjektet i Ekebergåsen. Foto: Lars Elton

70-tallets performancer
Denne refleksjonen betegner det store skiftet som er skjedd i Marina Abramovićs karriere. I starten som performancekunstner i første halvdel av 70-tallet utsatte hun seg selv og sin egen kropp for alle mulige belastninger – hadde det ikke vært for en årvåken lege som oppdaget at hun var bevistløs kunne hun dødd under fremføringen av «Rhythm 5» i 1974: Etter å ha klippet av seg håret og neglene hoppet hun inn i en brennende stjerne og la seg på gulvet. Der mistet hun bevisstheten som en følge av oksygenmangel. Det var først da legen så at flammene kom veldig nær henne uten at hun reagerte at han og andre publikummere fikk reddet henne ut av den brennende stjerneformen.

Senere samme år forholdt hun seg passiv i seks timer og lot publikum gjøre hva de ville med en del redskaper som var lagt rundt henne. Hun ble stukket med tornene på en rose, og én mann rettet en pistol mot hodet hennes, men en annen hindret ham. Da hun var ferdig og reiste seg opp etter seks timer flyktet publikum i redsel for konfrontasjonen. Konklusjonen hennes var slik: «What I learned was that… if you leave it up to the audience, they can kill you.»

Performancene på 70-tallet var en utforsking av grensene mellom kropp, handling og tilstedeværelse, samtidig som de testet ut grensene for den menneskelige psyke. Som kjent er mennesker villige til å gjøre de verste handlinger man kan tenke seg når gruppepress eller autoriteter legger til rette for det. Man skal heller ikke se bort fra påvirkningen Marina Abramovićs oppvekst i etterkrigstidens røde Jugoslavia har hatt. Da faren forlot familien i 1964 tok moren militær kontroll over henne og broren. Helt til hun var 29 år gammel måtte hun senest være hjemme klokken ti hver kveld.

Performance artist Marina Abramovic at the Museum of Modern Art in New York City, April 2010. Photo: http://commons.wikimedia.org

«The Artist Is Present» på The Museum of Modern Art i New York i 2010 gjorde Marina Abramović kjent i offentligheten. Foto: commons.wikimedia.org

The Artist Is NOT Present

Skiftet i Marina Abramovićs tankegang kom med prosjektet «The Artist Is Present» på The Museum of Modern Art (MoMA) i New York. I to og en halv måned våren 2010 lot Marina Abramović publikum sette seg ned og se henne inn i øynene. Da oppdaget hun at det ikke er hennes egen aktivitet som er avgjørende, men det at publikum får en mulighet til å delta selv. Og med Munch-prosjektet har hun snudd det helt rundt, slik at det best kan betegnes med «The Artist Is NOT Present». I «Skrik»-prosjektet er det publikum som slipper til, og det er publikums agering og opplevelse som skaper innholdet.

– Med «The Artist Is Present» så jeg ikke lenger publikum som en gruppe, men som individer. Det åpnet veien for neste steg. På MoMA skjønte jeg at man må gå dypere inn i seg selv for å kunne hjelpe andre til å frigjøre sine egne følelser. Det var mange som gråt da de satt overfor meg. Det å bli gitt et rom der det er lov til å kjenne på sine egne følelser åpner for sterke, emosjonelle opplevelser. Det er denne erfaringen jeg har ønsket å bygge videre på med «Skrik»-prosjektet, forteller Marina Abramović, som i en alder av 66 er blitt veldig klar over døden.

– Munch-prosjektet er kanskje det viktigste jeg har gjort til nå. Sammen med Vincent van Gogh har Edvard Munch alltid vært en inspirasjon for meg. Hans utstillinger var alltid kontroversielle, og jeg oppfattes gjerne som kontroversiell. Nå er jeg kommet så langt at jeg kan gi slipp på meg selv. Med «Skrik»-prosjektet trer jeg til side og slipper publikum til. Filmen vil bli et verk der «The artist is not present». Folk flest trenger en mulighet til å uttrykke seg istedenfor å bli fortalt hva de skal mene, spise og kjøpe. Det var mange som gråt på skulderen min etter å ha skreket, og deltagernes reaksjoner forteller meg at skrikene i Ekebergskogen er noe annet enn overflatiske etterlikninger av det ikoniske bildet. I filmen vil vi se at det ansiktsuttrykket folk har etter at de har skreket er helt annerledes enn det de er vant til å se i speilet hver dag. Det var vidunderlig å se på dem. Skriket utløser følelser og gjør at du mister kontroll. Den erfaringen er overveldende, sier hun.

Ekeberg -  The Scream. Foto: Ivar Kvaal / Ekebergparken

Foto: Ivar Kvaal / Ekebergparken

Marina Abramović legger ikke skjul på at hun, i likhet med andre kunstnere, har et stort ego. For å unnslippe det har hun vendt seg til komponisten John Cage og hans system for tilfeldig utvalg. I henhold til Cage sitt prinsipp er rekkefølgen på deltagerne i filmen fra «Skrik»-prosjektet bestemt ved å trekke navnene opp fra en hatt.

Til performancen på Munch-punktet var det satt opp en sortmalt treramme med samme størrelse som Munchs «Skrik», men til åpningen av Ekebergparken kommer det en ramme i stål. Tanken er at alle som ønsker det skal kunne komme til Munch-punktet og skrike selv. Og hun passer på å minne oss om at rammen ikke er et kunstverk, men at den kun er en plattform som gir en mulighet for en opplevelse.

Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Selv om Marina Abramović har vært veldig til stede i norske medier de siste ukene, vil resultatet av hennes Munch-hyldest være konsentrert om de 270 Oslo-borgerne som skriker i filmen. Det er som hun sa til meg under intervjuet: – Ideen er så opplagt at det er merkelig at ingen har tenkt på det før.

Intervjuet er en utvidet utgave av et intervju som var publisert i VGs nettutgave tirsdag 26. august 2013.

1 kommentar - “The artist is not present

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*