Nordisk lys og mørke

Skjulte, nordiske skatter kommer til overflaten i utstillingen Aus Dämmerung und Licht på Hypo Kunsthalle i München.

Det begynner med landskapene, et gjennomgående tema for mange nordiske kunstnere i perioden som utstillingen tar for seg. Utstillingen består av 125 malerier av 60 kunstnere fra perioden 1860–1920. Det første rommet er fylt med landskapsmalerier fra fem nordiske land og setter tonen for den oversikten som utstillingen Aus Dämmerung und Licht (Fra skumring og lys) ønsker å gi.

Her er islandsponnier på grønne sletter av Thórarinn B. Thorláksson (1867–1924), blå innsjøer av Akseli Gallen-Kallela (1865–1931) og monumentale fjell av Peder Balke (1804–1887).

Klisjéfylt vil man kanskje tenke, men utstillingen som skilter med nordisk lys lar dette lyset skinne lenger enn landskap og fjord.

– Det har vært mange nye oppdagelser og overraskelser, også for meg, sier direktør for Hypo Kunsthalle Roger Diederen.

Utstillingen er den første oversiktsutstillingen fra denne tidsperioden der alle de fem nordiske landene er representert, som vises i Tyskland, og den viser mange kunstnere Diederen ikke kjente til fra før.

– Det er en utstilling som vil gi oss her i landet en større forståelse av det kunstneriske mangfoldet som fantes i nord på denne tiden, forklarer Diederen.

Ukjente mestere
Utstillingen springer direkte ut av et forskningsprosjekt av professor David Jackson ved Leeds universitet i England, og er en kulminasjon av hans forskningsprosjekt. Jackson har over en periode på tre år forsket på nordiske kunstnere fra perioden som både innenfor litteraturen, men også kunsten, kan betegnes som begynnelsen på det moderne.

To kvinner kledd i hvitt går bortover en strand. Lyse pasteller, hav og sand preger Peder Severin Krøyers (1851–1909) maleri Sommeraften på Skagens Sønderstrand (1893) som viser hans kone Marie og Anna Anker på vandring lands stranden i Skagen. Maleriet har nærmest blitt symptomatisk med nordisk kunst og skagenmalerne, navnet derimot er kanskje ikke like kjent. Hovedpoenget med dette utstillingsprosjektet har derfor vært å trekke fram kunstnere fra de nordiske landene som for de fleste i Europa er ukjente.

Verdensberømte Munch blir i denne sammenhengen unntaket som bekrefter regelen.

– Vi har bevisst valgt å ikke reklamere med de største navnene, som Carl Larsson (1853–1919) og Edvard Munch (1863–1944), forklarer Diederen.

– Vi ønsker heller at de som kommer hit skal se de kjente kunstnerne i samspill med de mindre kjente, men vel så gode kunstnerne fra samme tid.

Nordisk identitet
Det er de nordiske landskapene som går igjen hos kunstnerne som presenteres, men hverdagslige scener og kunstnerkolleger er også yndede motiver. Samlet gir dette et innblikk i hvordan kunstnerlivet artet seg i Norden, men også ute i verden.

I sitt forskningsprosjekt beskriver Jackson en utbrytertrang blant de nordiske kunstnerne, en trang til å bryte ut av det vante hjemmemiljøet og oppsøke et friere og mer internasjonalt miljø i utlandet. Mange reiste til Paris, andre til Berlin eller London, men også til München.
– Det er ikke lett å se hvilke kunstnere som er fra Norge og hvilke som er fra Danmark for eksempel, sier Diederen, men understreker at det nok er mulig å kjenne igjen det nordiske.

For på tross av utenlandsreiser og læremestere fra kontinentet, skinner den nordiske identiteten igjennom. Det hjemlige var hele tiden med selv om de fleste hadde reist ut, noe som viser seg i motiver som hjemlige landskap, bygninger, gjenstander og historiske steder.

Naturalisme og samfunnskritikk
Utstillingen er lagt opp delvis kronologisk, og slik kan man bevege seg lenger og lenger bort fra de lyse landskapene og inn i naturalismen og realismen, og deretter symbolismen.

– Det var ikke bare lette, lyse landskaper i perioden 1860–1920. Mye av den nordiske kunsten er krevende å se på, mener Diederen.

Den største salen i utstillingen er viet nettopp naturalismen og denne periodens mer engasjerte og krevende motiver. Da de nordiske kunstnerne kom tilbake fra opphold i utlandet hadde flere et større ønske om å sette fokus på hvordan samfunnet var. Økt industrialisering med tilhørende problemer preget tidsepoken. En realistisk framstilling av hverdagslivet og verden viste seg hos de nordiske kunstnerne.

Danske Hans Andersen Brendekildes (1857–1942) bilde Udslidt (1889) føyer seg nettopp inn i denne tradisjonen. Maleriet, som måler 207×270 cm, viser en eldre mann som har falt om midt ute på et enormt jorde. En kvinne holder ham i armene sine mens hun skriker utover marken.

– Det er en av mine favoritter, det gjør et så veldig inntrykk, både i størrelse, men også emosjonelt. Det var ikke bare Munch som malte skrik, sier Diederen.

I samme kategori, men i et bymiljø, finner vi Christian Krogh (1852–1925). Historien om Albertine (1884) på politilegens kontor har for de fleste i Norge vært en del av norsk- og historieundervisning. I Tyskland er ikke historien like kjent.

– Her er det bakgrunnsinformasjon som vi i Tyskland ikke har mulighet til å vite, men som er spennende når man lærer å kjenne den tette forbindelsen mellom litteraturen og malekunsten.

Kroghs kompromissløse framstilling av Albertine, både litterært og på lerretet, ble et viktig innlegg i sedelighetsdebatten i Christiania rundt århundreskiftet. Davis Jackson trekker frem maleriene av henne som et av den nordiske realismens høydepunkter.

Overraskelser
Siste del av utstillingen er viet symbolismen, hvor Munch er den berømte og velkjente. Han står likevel ikke alene i forgrunnen, men side om side med sine kolleger.

Mye av symbolismen ligger i landskapene, og Nicolai Astrups (1880–1928) tre som strekker grenene som armer opp mot en mørk himmel, eller Harald Sohlbergs (1869–1935) skumringslandskaper er typiske eksempler. Også her byr utstillingen på overraskelser.

– En av de største overraskelsene for meg har vært danske Jens Ferdinand Willumsen (1863–1958), forteller Diederen.

Med sine kraftfulle bilder er han en av malerne som henger igjen i bevisstheten når man forlater utstillingen. Willumsens maleri Jotunheim (1893), viser de veldige fjellmassene med snø, og er omkranset av en treramme i en sagapreget stil, med flettemønstre og menneskelige figurer langs kanten.

En annen overraskende tilstedeværelse i utstillingen er August Strindberg (1849–1912), kjent for de fleste som dramatiker. I Uvær i skjærgården, Den flyvende hollænder (1892), maler Strindberg sitt favorittmotiv, den svenske skjærgården. Det urolige havet under en grå uværshimmel minner om Strindbergs dramatikk, det er mørkt og drømmende.

Og nettopp overraskelser som Strindberg er noe av hensikten med utstillingen:

– Målet vårt med utstillingen er å vise fram det mangfoldet som finnes av nordiske kunstnere fra perioden 1860–1920. Hvordan de som kom fra Europas utkant også var drivende dyktige og relevante i sin samtid, avslutter Diederen.

Utstillingen vises i Hypo Kunsthalle i München til 6. oktober 2013.