Mørkets hjerte

Kunsthall Grenland åpner i Norges dystreste fylke med en utstilling med sort romantikk. Men der Louis Moe er opptatt av mørk mytologi blander Sverre Malling eventyr med forfall og ondskap.

Louis Moe, Don Juan, 1926

Louis Moe, Don Juan, 1926

Hva slags bilder løper over netthinnen når navnet Telemark høres? Jeg får glimt av høye fjell, dype daler, skog og mose. Natur som befinner seg så langt inn i landet at industri, modernisme og internett ennå ikke har klart å røke ut de tusser og troll som har overvintret siden middelalderen.

Dette er fødestedet til Teodor Kittelsen (1857 – 1914), et skummelt sted der befolkningen samler seg rundt Heddal stavkirke i Telemarksbunad for å beskytte seg mot naturens farer. Jeg tenker på fylket der Asbjørnsen og Moe samlet eventyr, og den mørke middelalder regjerer i ensom majestet.  Bare så synd at man har kvittet seg med fylkets opprinnelige navn: det beskrivende Brattsberg.

Ved nærmere ettertanke kommer jeg på at det finnes et sted som kalt Bø. Der finnes en høyskole, et institutt som heter Telemarksforskning, samt et sommerland. Og om sommeren kan man reise til Kragerø som ligger i Telemark, og sannelig er det ikke i dette fylket Henrik Ibsen ble født i Skien.

Imidlertid ser jeg sjeldent for meg Grenland. Grenland er antitesen av Telemark.  Det er Norges største industriområde, vi kan kalle det Norges Ruhr-område, på godt og ondt. Og her åpnet det  lørdag 15. juni en kunsthall kalt Kunsthall Grenland.

Kunsthallen har brukt symbolet på løsemiddel, noe det tidligere var mye av i regionen, som logo.  Det ligger ikke så rent lite symbolikk her. Kunsten og kunsthallen fungerer kanskje som løsemiddel for en region som prøver å komme seg over i den post-industrielle tidsalder?

Eventyr og død
Om målet er regenerering av en industriby eller ikke, som sin åpningstutstilling har Kunsthall Grenland sett mot det mørke. Det er ikke så mange troll i utstillingen Louis Moe og Sverre Malling.  Men det er sannelig en god dose eventyr og død.

Sverre Malling ble etter sigende interessert i Louis Moe (1857―1945) da han gikk på kunstakademiet, og nå har han invitert sin døde kollega til å delta i utstillingen.

I Moes verker, i all hovedsak trykk, møter vi det mytologiske fra romersk og norrøn mytologi. Og temaet er som regel ikke livsbejaende. I en radering jeg hadde sans for står ferjemannen Charon (1924) og vinker på en naken kvinne som åpenbart skal bli med ham over elven Styx til dødsriket. Det er tydelig at hun ikke har lyst, men har ikke noe annet valg enn å gå fra lyset til mørket bak Charons rygg i ferjen.

Mennesket forgjengelighet går igjen hos Moe. I et trykk ser Eva hodeskallene av sine «barn» i Eva, Døden og de henfarne slægter (1920). Andre verk viser endetiden med Ragnarokk (1923), Syndernes dødsdans (1902) og Satanisme (1902).

Uforståelig mytologi?
Moe har også motiver som skildrer en sivilisasjons undergang.  Et av dem, Ronland Roncesvalles (1903), viser hærføreren Roland i det han drar med seg sin hær inn i Roncesvalles for å forsvare Karl den Store (747―814). Der møter både han, hæren og Karl den Store sitt endelikt i et bakholdsangrep. Det er altså det skjebnesvangre øyeblikk der skjebnen forsegles som skildres.

Louis Moe, "Roland Roncesvalles" (1909)

Louis Moe, “Roland Roncesvalles” (1909)

Historien fortelles blant annet i det franske eposet Rolandskvadet (1140―1180), et verk publikum kan tilgis at de ikke husker, da det gjerne ble nevnt i en innskutt leddsetning i timene om europeisk litteraturhistorie på videregående.

Og her kommer vi til en av utstillingens store svakheter.  Det finnes overhodet ingen informasjon om verkene. Kanskje er Ragnarokk og Don Juan er en del av allmenndannelsen, man forstår muligens at Høstmanden er et annet navn for døden, men hvem kjenner historien om Andromeda (1924), Hydra (1905) og Bjergemandens Svimmelhed (1926)? Utstillingen er full av sterke verk, som uansett gir en estetisk opplevelse, men opplevelsen ville blitt enda sterkere hvis man forsto hva det ble referert til. Spesielt i en utstilling som svømmer over av kunsthistoriske referanser og klassisk mytologi.

Eventyr i hippieland
Midt i salen er utstillingen delt av en vegg. På den ene siden finner vi altså Moes klassiske mytologi, på den andre siden  er Sverre Mallings moderne mytologi.

Her finner vi kjente verk av Malling som Transporter 67 (2007) og Forest, Black Hole (2007). Det er imidlertid de nyeste tegningene som det er mest interessant å se, og som for min del trekker den klareste linjen til Louis Moe.

For ja, man kan si at Transporter 67 gir assosiasjoner til hippienes eventyr, en tid med blomster og sang, som råtner hen. Det er i tegninger som Untitled (Riefensthal / Dwarfs) (2013) at man begynner å tenke på undergang. Denne relativt lille tegningen viser en sterk kvinne som står i en atletisk positur. I klassisk tid og da Leni Riefensthal laget sine filmer var det menn som var atletiske, ikke kvinner.  Den atletiske kvinnen gir meg assosiasjoner til Satan i William Blakes Satan, Sin and Death (1808).

Det er kanskje Leni Riefensthal selv som viser styrke. Over henne finner vi to av dvergene fra Disney-filmen Snøhvit og de syv dvergene (1937). Disneys eventyrfilm er fra samme tid som Riefensthals nazifilmer, men det er den «mytologiske» og virkelige skikkelsen Leni Riefensthal som styrter inn i avgrunnen, ikke eventyret. Slik skildrer det på samme måte som Transporter 67 en kombinasjon av det skumle og det søte. Disney eventyr figurer finner vi igjen i flere av tegningene.

Demonen
Det verket som kanskje gir meg sterkest assosiasjoner til Louis Moe er Je-est-un-autre (2011) der en ung kvinne ligger på ryggen bøyd over en komposthaug og tilsynelatende blir kvalt av et hårete monster. Som hos Moe kommer nå det overnaturlige, det mystiske, ikke eventyrlige til oss.  Vi vet heller ikke om det er hun selv som er monsteret, eller om det er noen hun kjenner.

Sverre Malling, "Je est un autre" (2011)

Sverre Malling, “Je est un autre” (2011)

Den mest åpenbare sammenhengen mellom Malling og Moe ser man imidlertid deres forbilder. I verk av Moe, som det tidligere nevnte Hydra, får en assosiasjoner til tyskeren Stück. I verk som Satanisme og Charon ser man assosiasjoner til den tyske romantikeren Heinrich Fussely (1741―1825). Og når jeg tenker på Fusseli kan jeg ikke unngå tenke på Nightmare (1781) som igjen gir assosiasjoner til er Je-est-un-autre.

Slik kan man assosiere rundt Malling og Moe i en utstilling som er full av innhold og referanser. Og dette kunne vært enda enklere hvis kunsthallen hadde tatt sjansen på å blande kunstnerne, ikke bare stille dem ut hver for seg selv. Hadde de i tillegg gitt litt informasjon om hva man betraktet kunne det blitt riktig så interessant.

Uansett, skummelt og dystert er det. Derfor er det en utstilling som passer godt med de visuelle overtoner jeg får til navnet Telemark.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*