Grenseløse eksistenser

Kiasma og Moderna Museet har sammen produsert utstillingen Parallel Worlds med et stort antall verk av Eija-Liisa Ahtila. Utvalget bidrar til å utdype bildet av kunstnerskapet og gir flere tematiske innganger.

Eija-Lisa Ahtila, ‘The Annunciation’, (‘Marian ilmestys’), 2010. 3-kanals projeksjonsinstallasjon, 28.20 min. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen

Eija-Lisa Ahtila, ‘The Annunciation’, (‘Marian ilmestys’), 2010. 3-kanals projeksjonsinstallasjon, 28.20 min. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen

Først som sist må det erkjennes: Eija-Liisa Ahtilas verk The House (Talo, 2002) hører til de kunstverkene som har berørt meg dypt. I en trekanals film skildres hovedpersonen Elisas indre og ytre virkeligheter. Grepet er tvers igjennom poetisk, med utgangspunkt i intervjuer med kvinner som har gjennomgått en psykose. Filmen bidro til en berikelse av mennesket, og skildret gjennom de mulighetene som flerskjermsteknikken innebar ved begynnelsen av årtusenet, utviste den en særegen fragmentering av både rom og tid.

Når Kiasma nå presenterer det som Moderna Museets direktør Daniel Birnbaum i sin innledning i katalogen betegner som «ett av våra mest tongivande och erkända konstnärer av i dag» er det med stor forventning jeg både gjenforenes med mange kjente verk, og oppdager nye favoritter. Utstillingens verk gir innblikk i korte berettelser fra tidlig 1990-tall, presenterer senere års store produksjoner som Where is Where? (Missä on missä?, 2008), og inneholder skulpturer og tegninger som viser frem en mindre kjent side ved Ahtilas kunstnerskap.

Parallel Worlds plasserer Eilja-Liisa Ahtilas kunstneriske produksjon i en biopolitisk og posthumanistisk kontekst. Utstillingens tittel henviser til de samtidige eksistenser som planeten er bebodd av. I verket The Annunciation (Marian ilmestys, 2010) lærer vi for eksempel at svarttroster kan se ultraviolett i fargespekteret. Eksempelet representerer en måte å oppfatte på som mennesket aldri helt kan forstå, med utgangspunkt i Jakob von Uexkülls (1864–1944) teorier som har hatt en stor innvirkning på Ahtilas tenkemåte.

Verk i flere medier
Horisontal (2011) er utstillingens nyeste verk. Det er en videoinstallasjon i seks kanaler, med stående bilder projisert på rad. Til sammen avbilder de portrettet av en levende gran som må vises liggende, siden verket ikke ville fått plass stående. Verket handler om umuligheten i å avbilde et høyt tre. Bildeformatene, som er skapt etter menneskets mål, viser seg raskt som utilstrekkelige. En vidvinkellinse ville forvrengt bildet og dermed treet, mens en avbildning på avstand for å få med hele treet ville resultert i et landskapsbilde hvor treet er kun et element. Dermed portretteres granen i flere bilder, filmet med hjelp av en sakselift. Det svaiende treets langsomme bevegelser, usynkronisert i bildene, bidrar til en følelse av at man betrakter et levende vesen og et majestetisk nærvær.

Eija-Lisa Ahtila, ‘Horizontal’ (‘Vaakasuora’), 2011. 6 min. 6-kanals projeksjonsinstallasjon. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen.

Eija-Lisa Ahtila, ‘Horizontal’ (‘Vaakasuora’), 2011. 6 min. 6-kanals projeksjonsinstallasjon. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen.

Tegningene i Antropomorphic Exercises On Film (2011) gir i all sin enkelhet bevis på Ahtilas spesielle sensibilitet når det kommer til alt levende. Tegningene utgjør et fint kompliment til Horisontal men også til øvrige verk gjennom å utdype bildet av kunstnerens tilnærming til naturen. The House Sculptures (2004) som kom til etter The House tar på sin side i bruk huset som metafor for menneskets psyke i blant annet drømmer.

Blant de mindre og mer lavmælte verkene er The Hour of Prayer (Rukoushetki, 2005) som handler om en hunds bortgang. Berettelsen beveger seg fra New York til Finland og avsluttes i Benin. Den stiller spørsmål ved hvem og hva som er verdt å sørge over, og tegner slik et varsomt bilde av en sorg som gjør at omgivelsene kjennes anonyme.

Ytterligere et nytt verk som kan sees for første gang i Finland er Companions (Kaverukset, 2011). Verket handler om to gutters vennskap, og det ble opprinnelig produsert for en vandreutstilling til byer og skoler i Frankrike og Vest-Afrika.

Dessverre presenteres verket i et slitent hjørne av museet, på tre flatskjermer uten lydintegritet; verket overdøves av musikken og dialogen i Where is Where? som vises i rommet ved siden av. Companions reduseres dermed til et blindpunkt i den ellers så velgjorte utstillingen. Saken blir ikke bedre av at veggteksten forteller at filmen er rettet mot barn. Min mistanke er nemlig at barn ofte skjønner mer enn voksne aner, for å parafrasere Eija-Liisa Ahtilas fremstilling av alle levende vesener.

Eija-Lisa Ahtila, ‘Companions’, (‘Kaverukset’), 2011. 3-kanals monitor, 4:10 min. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Petri Virtanen

Eija-Lisa Ahtila, ‘Companions’, (‘Kaverukset’), 2011. 3-kanals monitor, 4:10 min. © Marian Goodman Gallery, New York and Paris, og Crystal Eye, Kristallisilmä Oy. Foto: Finnish National Gallery / Central Art Archives / Petri Virtanen

Fundamentale spørsmål
Utstillingens katalog bidrar til ytterligere innsikt i kunstnerskapet gjennom et intervju og en rekke essayer som byr på ulike tilnærminger til Ahtilas kunstnerskap. En psykoanalytisk granskning står i sentrum i Leevi Haapalas essay, hvor Lacans teorier utgjør tolkningsgrunnlag for Ahtilas verk. Cary Wolfe skriver om posthumanismens kobling til Ahtilas verdensbilde. Filmteoretikeren Alison Butler står før en analyse av hva Ahtilas verk innebærer for filmatisk historiefortelling. Essayenes innfallsvinkler kompletterer hverandre godt og står for stemmer fra vidt ulike fagfelt. Sammen med Lena Esslings intervju lykkes de i å tegne et portrett av Ahtila og plassere hennes verk i flere kontekster. Det hele holder et høyt nivå. Den påkostede katalogen er rikelig illustrert og har til og med et hologram av en ravn på coveret, et merkelig levende bilde det også.

Kiasma byr på artist talk med filmvisning, samt en lengre ettermiddag blant verkene hvor publikum får anledning til å diskutere med skuespillere som har medvirket i filmene. Man håper flere lignende tilfeller dukker opp senere. Kunstverkenes natur oppfordrer nemlig til en fordypet refleksjon hvor tradisjonelle visninger og workshops ikke nødvendigvis er adekvate. Og katalogen, med essayer på et avansert nivå og prisen på 49 euro, er ikke derved tilgjengelig for alle. Materialet på Kiasmas nettside, med blant annet lenker til et annet intervju, bøter likevel noe på dette.

Eija-Lisa Ahtila, ‘Where is Where?’ (‘Missä on missä?’), 2008. Videoinstallasjon. Kiasma Collections. Foto:  Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen

Eija-Lisa Ahtila, ‘Where is Where?’ (‘Missä on missä?’), 2008. Videoinstallasjon. Kiasma Collections. Foto:
Finnish National Gallery / Central Art Archives / Pirje Mykkänen

Eija-Liisa Ahtilas verk i så høy grad allmennmenneskelige og filosofiske at de ikke på noen måte henvender seg utelukkende til et profesjonelt publikum. Dette er noe Kiasma kunne tenke mer på. Om jeg skulle bestemme skulle Ahtilas verk inngå i allmennutdannelsen på samme måte som Europas elver og fotosyntesen. De tar for seg verdensbilder på et fundamentalt nivå og er suverent presise i sin tiltale. Sammen med kunstnere som Terike Haapoja deler Ahtila en verdensbilde der også det stumme og fremmede møtes med respekt. Samtidig er hun en kunstner som kan ta for seg kvinner som faller utenfor normen, eller kolonialismen i Algerie. Verkene i Parallel Worlds viser til de sentrale temaene i Eija-Liisa Ahtilas kunstnerskap. De er rike i sin kompleksitet, både i det store og det lille.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*