Budbringere i samtidskunsten

I denne kronikken reflekterer Tonje Gjevjon over budbringernes rolle i film, tv-serier og billedkunst.

tonjegjevjon

Tonje Gjevjon, 
Billed- og performancekunstner

Fra David Lynchs kjente TV-serie Twin Peaks erindrer mange av oss dvergen i rød dress som formulerer seg gjennom å knipse, danse og snakke baklengs. Dvergen er en sentral figur gjennom hele serien, han har en rolle som budbringer.

I jødisk, kristen, islamsk og persisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere. De viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer. En profet er en person eller budbringer som anses å kunne formidle og åpenbare et religiøst budskap fra en høyere makt, som Gud.

Budbringerens funksjon i film, litteratur og i billedkunst er å varsle om farer og påtroppende ødeleggelse, bidra til å løse alvorlige problemstillinger og sørge for rettferdighet. Det er å hjelpe det gode, som er truet av noe kynisk, kaldt eller ondt.

Det er flere budbringere i Twin Peaks. En av dem er The Log Lady, en middelaldrende dame alltid bærende på en vedkubbe som andre bærer på et spebarn. The Log Lady hevder at vedkubben gir henne viktige beskjeder, som hun igjen må sørge for å bringe videre.

Outsidere


I Lars Von Triers film Riget foregår handlingen på et sykehus. En gutt og en jente med Downs syndrom jobber i sykehusets kjeller hvor de skyller oppvasken. I dialog med hverandre forteller de oss hva som skal skje, på en måte som gjør at vi forstår det, uten å kunne tenke det klart.

I samme film finner vi et monsterbarn ved navn Lillebror, som vokser så raskt og ut av proporsjoner at han må festes til veggen med bøyler og støttes opp for å kunne holdes oppreist. En dysfunksjonell kropp som ikke kan bære seg selv.

Dvergen, The Log Lady, de to med Downs syndrom og Lillebror er outsidere. De er annerledes. Lynch og Von Trier pynter og sminker på outsiderne som de pynter på andre rollefigurer. Men i stedet for å tone ned, understreker de heller outsidernes avvik. De dyrker frem annerledesheten gjennom å gi den plass. Annerledesheten blir en ressurs, noe som styrker felleskapet. For annerledeshet handler om mangfold, om vårt forhold til minoriteter, det som avviker fra malen, det fremmede og enkeltmenneskets særskilthet.

Funksjonshemmet installasjon

I utstillingen Tidløs som vises på Galleri BOA i Oslo frem til 7. april, stiller billedkunstner Anne Biringvad ut publikumskrakker uten sittefunksjon. Hun har tilført krakkene langt, hårete garn. De er blitt pyntet på, eller gitt et lodd, alt ettersom hvordan man ser det. De fremstår som absurde krysninger, mutasjoner, transvestitter, ladyboys eller mislykka dragartister. 

Krakkene har her funksjon som budbringere.

Anne Biringvads Installasjon "Hvileløs".

Anne Biringvads Installasjon “Hvileløs”.

Man kan godt hevde at Biringvad gjennom sin inngripen har lemlestet krakkene, påført dem en funksjonshemning. Men ved siden av å ha fratatt krakkene den opprinnelige funksjonen, har hun også tilført elementer. Disse elementene understreker dysfunksjonaliteten, fratar gjenstanden nytteverdien. Det kan handle om forfall, tankeløs vekst, uhemmet forbruk, det kan handle om oss alle. At vi i et forbruks- og nyttesamfunn bare virker godt nok en liten stund, før vi blir ubrukelige og umoderne. For alt går så fort at ingenting blir viktig, bortsett fra utviklingen i seg selv.

Biringvad stiller i samme utstilling ut et veggur. Klokken er tømt for innhold. Mekanikken som ga tiden lyd og tre-møbelet funksjon er fjernet. Møbelet er redusert til et lydløst ekko. Et skall, men et ganske vakkert skall. I tomrommet der urverket skulle vært sitter en liten trefigur, en dame som spinner på rokken, kvinnen som får hjulet til å går rundt.

What’s mine is yours to borrow

Billedkunstner Elin Melberg viste en skulptur fra skulpturserien What´s mine is yours to borrow i Gamlebyen kirke før jul. En oval skulptur dekket av hundrevis av røde papirroser. Skulpturen har en dør inn til et kammer hvor man kan sette seg. Overflod av farger, bruk av lyssetting, symboler som papirroser og speil preger Melbergs skulpturserier. En blanding av Bollywood, Vatikanet, glam- og diskotekestetikk. Men der Vatikanet bruker millioner av kroner på å signalisere autoritet, guddommelighet og rikdom bruker Melberg, slik jeg ser det, sine ressurser til å dele med oss sitt grunnleggende behov for balanse i livet.

Melbergs skulpturer skaper gjenklang og berøringspunkter fordi de er så sanselige.  Det handler om form, materialer, overflate og farger. De er visuelle åpenbaringer som setter følelsene i sving.

Elin Melberg: What´s mine is yours to borrow. Fra utstilling på Galleri Maria Veie

Elin Melberg: What´s mine is yours to borrow. Fra utstilling på Galleri Maria Veie

Fra 17. mars til 19. mai viser Melberg en annen skulptur, What´s mine is yours to borrow #3 (Mandorla) i Oslo Domkirke. Nettopp Domkirken var samlingspunkt for individuell og felles sorg etter 22. juli-massakren. Skulpturene fra serien What´s mine is yours to borrow kan ikke oppleves uten at man tenker på 22. juli, ikke når de vises i byens kirkerom. Da fungerer Melbergs skulpturer som budbringere og vitner. Vitner som speiler hvor håpløst langt unna idealet om medmenneskelighet, nestekjærlighet og  rettferdighet vi er. Skulpturene blir i sin overflod av papirroser og gullglam til gravkammer som reflekterer volden, egotrippen – vår manglende vilje til å dele.

Det ufullkomne

Før i tiden tjente sirkusene penger på å stille ut kroppslige og sosiale avvikere. Siamesiske tvillinger, kvinner med skjegg, dverger og kjemper ble brukt i freakshow. Filmer fra «gamledager» er også fylt med «freaks» som skulle skremme, vekke latter og avsky. Folk var lært opp til å le av det som var annerledes – man fikk det inn med morsmelken. Men noe har endret seg.

Avvikerne og outsiderne representerer en form for ufullkommenhet. Dvergen i Twin Peaks er annerledes og står utenfor. Og fordi han står utenfor kan han se inn, fortelle oss hvordan balansen skal gjenopprettes. Når avvikeren blir symbol på overordnet kunnskap i film og kunstproduksjonen – handler det om anerkjennelse av de ressursene og den styrken det krever å være annerledes.

Beskjeden fra budbringerne i utstillingen Tidløs kommer aldri konkret til syne. Den ligger og vaker bak en absurd visualitet bygget opp av drivved som Biringvad har samlet på og tuklet med. Denne tuklingen er en vesentlig del av samtidskunsten. På sammen måte som naturen tukler med våre gener, gjør oss ufullkomne og sårbare, bidrar kunstnernes tukling til fokus på samfunnet, verdier og den politikken som føres.

Fakta er at abortpraksis med seinaborter på «downsbarn» øker. Dette gir inntrykk av at vårt samfunn ser på «downsbarna» som en genetisk trussel. Også kortvokste, blinde, funksjonshemmede, osv., er regnet som en byrde for samfunnet.  For så lenge vi som samfunn ikke tilrettelegger for dem som faller utenfor malen er budskapet at vi ikke ønsker å inkludere dem.

Jeg eller vi

All god kunst og litteratur, alle store filmer, handler om etikk og valg. Valg vi som enkeltmennesker og samfunn står overfor og tar. For mange politikere er politikk et spill, en strategi som fører til makt. Men de politiske visjonene mangler. Valgkamp er degradert til å handle om hva partiene gjør for meg.  Tegninger av samfunnet man ønsker å bygge gjennom tiltak kommer ikke til syne, de drukner i debatter om oss og dem. De som angivelig bygger landet og de som angivelig bryter det ned.

I en tid da «The survival of the (economic) fittest ser ut til å vinne frem som ideologi i både norsk valgkamp og massemedier, er kunst, film og litteratur alternative plattformer der man speiler og problematiserer omkring etiske problemstillinger, muligheter og valg.

Samtidskunsten, filmer og litteratur bidrar til at enkeltmenneskers visuelle, fysiske og sosiale avvik gjenspeiler og avdekker genpolitikk og sosioøkonomi.  Dette er verdifullt i en tid der folk med reelle fysiske og sosiale avvik blir gjort om til klienter eller uønskede i samfunnet, og der politikken er blitt en arena for popularitetskonkurranser, ikke ulikt utstemninger i Idol og Skal vi danse.

Så da må det jo være lov å spørre om hva slags samfunn vi ønsker oss i verdens rikeste land.
Og det kan The log lady i Twin Peaks si noe om:

Sometimes ideas, like men, jump up and say hello
They introduce themselves these ideas, with words – are they words?
These ideas speak so strangely
All that we see in this world is based on someone’s ideas
Some ideas are constructive – some are destructive
Some ideas arrive in a form of a dream – I can say it again  
Some ideas arrive in a form of a dream



*

Anne Biringvads utstilling Tidløs vises i Galleri BOA frem til 7. april.
 Mer info her: http://b-oa.no

Elin Melbergs skulptur What´s mine is your to borrow #3 (Madorla) vises i Oslo Domkirke frem til 19. mai. Mer info her: http://www.elinmelberg.com

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*