Bilder av mangfold

Diskusjoner om nasjonal særegenhet gjør seg gjeldende i debatter om kultur hvor det ikke sjelden stilles krav til kunstens rolle. Hvordan fortoner så ideen om mangfold seg i kunsten?

 Anne Siirtola, ´Hungerlandets sång´, nya verser, 2012. Stillbild från video.

Anne Siirtola, ´Hungerlandets sång´, nya verser, 2012. Stillbild från video.

Før jul ble kulturminister Hadia Tajik (Ap) bedt om å forklare hvordan hun hadde tenkt å verne om norsk kultur. Spørsmålet kom fra Christian Tybring-Gjedde (Frp) som ville uttrykke sin uro over den marginaliseringen av norsk kultur som han tidligere hadde gitt uttrykk for i sine debattinnlegg.

I sitt svar klargjør Tajik til å begynne med at kulturministeren på ingen måte kan være ansvarlig for all norsk kultur, men kun kulturpolitikken. Hun vier imidlertid noen få linjer til å reflektere over hva kulturelt mangfold kan tenkes å innebære og hvordan vi møter forandring i samtiden.

Det hender ofte at de ivrigste forsvarerne av en nasjonal særegenhet glemmer at kulturer alltid har vært noe levende og dynamisk. Hadia Tajik tar språket som et eksempel på stadig påvirkning: «Norsk kultur har alltid vore i endring. Til dømes er språket representanten har forfatta spørsmålet sitt på, påverka av mellom anna latin, gresk og tysk.»

Hun fortsetter med et eksempel på en radikal forandring i norsk kultur – kvinners posisjon i samfunnet i dag er noe å være stolt over. Om Camilla Colletts patriarkalske samtid konstaterer hun at «Hadde me gjort slik representanten skriv, ‘vernet om’ og ‘beskyttet’ denne delen av ‘vårt lands kultur’, hadde me aldri oppnådd slike framsteg.»[1]

Debatten som fulgte tegner et bilde av et brennende spørsmål som ikke kan feies under teppet. «Ikkje min kulturminister», raste Jon Hustad i Aftenposten[2], mens Steffen R. M. Sørum presenterte en analyse av årsakene til reaksjonene: det handler om makt og redsel for det fremmede.[3]

De samme diskusjonene er nærværende i hele Europa. Her i Finland krevde Fremskrittspartiets brorparti Sannfinländarna for et par år siden at offentlige midler rettes til kunst som styrker den nasjonale identiteten. I sitt kulturpolitiske program løftet de frem kunstnere fra den såkalte gullalderen i finsk maleri, 1880–1910, som forbilder. I diskusjonen som fulgte ble de nærmest utspilt da de så langt større partiene ble tvunget til å artikulere sine syn på kulturpolitikken og presenterte på alle plan holdbare argument.

I Ungarn, et land som tradisjonelt har satt pris på kunnskap, har imidlertid nasjonalismen og kravene til kulturpolitkken, blitt en virkelighet å forholde seg til.

Hungerlandets sang
Hvordan kan så kunstens bidrag se ut i denne debatten? Kollektive prosesser og nye, mer komplekse bilder av mangfold kan være ett svar. Når debatten opererer med abstrakte begrep kan kunsten være en vei til innsikt – ikke fordi den er illustrerende, men fordi forholdet den har til kunnskap er et annet.

I sitt seneste verk Hungerlandets sång på MUU-galleria (11.1–3.2.2013) vever Anne Siirtola sammen historie og nåtid. Hun har arbeidet med emigranter fra blant annet Kongo, Sudan og Somalia omkring Kajanalands egen ´landskapssang´. Alle deltakerne har skrevet nye vers til sangen på sine egne morsmål og de opptrer på video. Sangen, skrevet av Ilmari Kianto i 1911 som inngår i Finlands nasjonalsamling, ble skrevet med hungersnøden 1866–1868 i minne. Den handler om vintrer med tungsinn og vekker fremdeles sterke følelser hos tilhørere. I dagens velferd synes elendighet og fattigdom fjernt, og det kommer som nyheter på mange av deltakerne. Siirtolas slektshistorie spiller nemlig inn: hennes egen mormor som levde i traktene blandet bark i brødet, hentet fra trærne i skogen, for sånn å ikke bruke alt melet så fort.

De nye versene som deltakerne har skrevet handler om å forlate sitt hjem for å flytte langt vekk, men også om å overvinne problemer. Verket tegner opp flere personlige berettelser hvor alle selv har fått påvirke iscenesettelsen. Med en interesse for menneskelig felleskap og interaksjon lykkes Siirtola med å formidle de genuine møtene som ligger til grunn for verket. Prosjektet har et tydelig fokus der Kajanaland, en landsdel i midten av Finland, er navet som helheten kretser rundt.

Siirtola fremholder i utstillingsteksten de nye innbyggerne i Kajanaland som nybyggere og pioneerer. Vilhelm Mobergs episke romanserie Utvandrarna (1949–59) behandler samme tema, dog bevegelsen skjer i motsatt retning. Berettelsen om et fattig Sverige med drømmen om et bedre liv i Amerika er sentral i en nordisk litterær kanon. Spørsmålet Siirtola vil stille er: kunne vi i dag dele noe av vår rikdom? Kan vår fortid gi oss nøklene til å forstå? Hennes arbeid utvider historien og bringer oss nærmere de individuelle historiene som presenteres.

Minna Rainio & Mark Roberts, ´Maamme/Vårt land´, 2012. Finlands fotografiska museum.

Minna Rainio & Mark Roberts, ´Maamme/Vårt land´, 2012. Finlands fotografiska museum.

Nyansert melodi
Minna Rainios og Mark Roberts verk Vårt land er på mange måter et lignende prosjekt. Deres materiale er Finlands nasjonalsang. Videoinstallasjonen som hadde premiere på Finlands fotografiske museum før jul, kan nå sees i utstillingen Bodies, Borders, Crossings på Preus museum frem til 26. mai.

På seks skjermer opptrer finske medborgere fra andre land. De synger den finske nasjonalsangen hver for seg, på begge nasjonalspråkene finsk og svensk, og danner til sammen et kor. Verket retter også oppmerksomheten mot selve sangen: den ble opprinnelig skrevet på svensk og tonesatt av en tysk innvandrer. Samme melodi brukes blant annet i den estiske nasjonalsangen.

Nasjonalsangen har en sterk rolle – ikke minst i idrettssammenheng der den setter tårer i øynene på folk. Og å granske dens bakgrunn og opphav er ikke å underminere den. Tvert imot – når de nye medborgerne som medvirker i videoverket synger sitt nye hjemlands nasjonalsang, tegner det seg et bilde av ett vi som er større, mer komplekst og rikere enn høyrepopulistene, med sin innskrenkete kulturstrategi, noen gang kunne forestille seg.

På tide med solidaritet?
Der Anne Siirtolas prosjekt integrerer nye, individuelle berettelser i den finske kulturarven, fokuserer Raino og Roberts mer på det som er felles. De vil sette spørsmål ved forenklede forestillinger om nasjonale identiteter og jobber med bildet av et mangekulturelt Finland. Deltakernes rolle er liten, men så handler det også om hva vi projiserer på nasjonalsangen. Deres direkte blikk rett i kamera og på oss oppfordrer til nærvær og ettertanke. Et gruppebilde hadde aldri oppnådd den sammen effekten. Verket gjør et sterkt inntrykk når det presenteres som en enslig installasjon. En temautstilling med en relevant kontekst kan gi det enda mer tyngde.

Begge verkene er mer konstaterende enn proklamerende. En flerkulturell historie, nåtid og fremtid, synes opplagt og selvsagt når man ser dem. Naturligvis er det slik, tenker jeg. Likevel har jeg en følelse av at disse bildene er svært viktige – for at vi skal huske hva et menneskelig og felleskap faktisk betyr. Når jeg skriver dette feires minnedagen for Holocaust. Og et spørsmål melder seg: kan tiden være moden for å tørke støv av begrepet solidaritet?


[1] http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=55722
[2] http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ikkje-min-kulturminister-7081291.html
[3] http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ikke-var-sur_-det-handler-ikke-om-kultur-7083327.html

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*