Et lite stykke Brasil på Akershus Kunstsenter

Om man vil oppleve brasiliansk kunst denne våren, kan man ta turen til Lillestrøm. Ved å vise verk av fremtredende brasilianske og internasjonale kunstnere, markerer Akershus Kunstsenter at det mener alvor. Spørsmålet er om ikke de høye ambisjonene bremses av lokalenes begrensninger.

Resultatet av kunstsenterets forsøk på å definere Brasil og ”det brasilianske” i kunsten, er to ulike utstillinger av to kuratorer, som vises parallelt på kunstsenteret. Formålet er å vekke interessen for brasiliansk kunst og historie og samtidig utfordre våre forestillinger om landet. Gjennom presentasjonen av brasilianske kunstnere og av internasjonale samtidskunstnere som tar utgangspunktet i Brasil, sikter konseptet på å gjøre det norske publikum kjent med samtidskunsten herfra.

Fortid møter nåtid

Utstillingen Alternative Orders – A Glimpse of Brazilian Art er kuratert av Guilherme Bueno, direktør ved Museu de Arte Contemporanea de Niteroi, og viser et smalt utvalg av verk fra museets Joao Sattamini Collection supplert med videoverk plukket ut av Bueno. I senterets første etasje vises arbeider av kunstnere som definerte samtidskunsten i Brasil i perioden 1960–1980, som Lygia Clark, Antônio Dias og Cildo Meireles. I tillegg til å absorbere strømninger fra den europeiske og amerikanske kunstscenen, utviklet disse sine egne spesifikke variasjoner av modernisme. Et hardt militærdiktatur som påla sensur var en av hovedårsakene til at brasilianske kunstnerne søkte egne veier for å nå frem til publikum. Resultatet ble kunstverk som vektla publikums deltagelse, samt neokonkretismen, en retning inspirert av russisk konstruktivisme, konkret kunst og installasjonskunst. Disse tilnærmingene preget i stor grad landets kunstscene i denne perioden.

Minimalisme og pop med et snev av Brasil

Verkene i Alternative Orders – A glimpse of Brasilian Art er ved første øyekast lite åpne for direkte hands-on kontakt og publikumsdeltagelse slik noen av oss kjenner fra for eksempel Ernesto Netos taktile univers. I stedet velger kurator Bueno å satse på å presentere verk som en mer subtile og underfundige i dialogen med betrakteren. Waltércio Caldas kunstnerskap representeres med Sculpture for all non-transparent materials fra 1985. Fire runde skulpturer i to ulike størrelser (19 og 8 cm) er avskåret på en side og er plassert på en bred hvit sokkel. De blanke, glatte objektene er minimalistisk presentert og var tenkt til å utfordre betrakteren gjennom reduksjonen av visuell form. Verket skiller seg for øvrig lite fra annen minimalisme i kunsten, og signaliserer at dialogen mellom brasilianske kunstnere og den vestlige kunsten overlevde sensur og reprimander fra diktaturet.

Antonio Manuels Repression again – that’s the result fra ca. 1968 skjuler et politisk budskap under en nøytral og svart overflate. Verket består av fem rektangulære bilder dekket med svart tekstil, som kan løftes opp som et sceneteppe ved å dra i en snor. Under teppene utspiller det seg kampscener og voldelige protester fra politiske møter i Brasil på 1960-tallet. De autentiske bildene og avisoverskriftene i svart, overført på en sponplate med ekspresjonistisk rød bakgrunn, minner om Warhols silketrykk. Warhol har også blitt lest politisk, men Manuels personlige tiltale bryter med Warhols distanserte uttrykk og appellerer til betrakteren på en mer direkte måte.

Etter å ha sett denne historiske delen av utstillingen får jeg en umiddelbær følelse av at den brasilianske kunsten, med unntak av den spesifikke politiske delen, ikke skiller seg nevneverdig fra vestlig kunst i samme perioden. Innerst i lokalene presenteres også utstillingens videoprogram. Fem videoverk vises på en skjerm – en ulempe hvis du ikke har god tid til å sitte og å se hele filmprogrammet. Den begrensede plassen utstillingen har fått til rådighet, makter ikke å få frem det spesifikke brasilianske, noe en bredere presentasjon av verk av for eksempel Helio Oiticica eller Lygia Clark kunne ha illustrert. Både kurator og kunstsenter gjør et hederlig forsøk på å presentere publikum for et representativt utvalg av brasiliansk kunst. Det er bare synd at lokalene ikke er større og mer egnede.

Tropicalia som klisjé

I andre etasje ønsker kurator Geir Haraldseth å utfordre våre klisjéforestillinger om Brasil med utstillingen TRO-PI-CAL. Gjennom å velge verk av internasjonale samtidskunstnere som bruker Brasil som et  utgangspunkt, viser han Brasil gjennom deres subjektive opplevelser og tolkninger. Utstillingstittelen er lånt fra verket til den franske kunstneren Antoine Catala, Tro-pi-cal fra 2010. Verket er plassert i trappegangen til andre etasje. På en flatskjerm ser vi bilder i loop som er resultatet av google-søk på bilder synonyme med ordet ”tropical”. Tropisk frukt, drinker og sandstrender dominerer, og illustrerer på en betegnende måte den gjengse oppfatningen av ordet tropisk. Tre objekter som er limt fast til skjermen staver ordet Tropical. Verket kan sies å belyse medias manipulering – i dette tilfellet internett – av vår identitetsforståelse.

Identitetsproblematikk

Utstillingens hovedverk, Set (2003) av israelske Irit Batsry, beskjeftiger seg med identitet som en flyktig kategori. I et mørkt rom projiseres fem filmer ved hjelp av filmprojektorer og små pleksiglassplater som reflekterer filmene skjevt på nærliggende vegger. Filmene er uten lyd, og hele installasjonen har en drømmeaktig kvalitet ved seg. Projeksjonene er fragmenterte filmopptak som kunstneren gjorde på filmsettet til den i Brasil velkjente filmen Madame Sata. Filmen handler om livet til Joao Francisco dos Santos, en dragartist som levde i Rio de Janeiro på 1930-tallet.

Batsrys fokus er å presentere de ulike identitetene hun møter på filmsettet – hovedrolleinnhaveren blir sminket og vi ser forvandlingen skuespilleren går gjennom når hans egen identitet erstattes av en annen. Så ser vi scener fra filmen der karakteren dos Santos tar på seg sin identitet som Madame Sata. Verket drar betrakteren inn i en kompleks fortelling om identiteter mennesker skaper for seg selv eller trer inn, og hvor grensene mellom virkelighet og fiksjon utviskes ved at historien gjenfortelles i flere stadier.

Forflytninger

De to verkene av chilenske Amilcar Packer berører med enkle virkemidler temaet Brasil. Videoen Dominância (2010) foregår på to skjermer. Vi ser en utstrakt arm med en pinne i hånden som beveger seg rytmisk mot venstre og slår med pinnen i gjerdene og bygningene den passerer. Ulike eksteriører glir i hverandre, og viser arkitektur og natur fra storbyene Rio de Janeiro og São Paulo. Pinnen produserer en gjennomtrengende lyd når den treffer de ulike overflatene. Den stadig skiftende forflyttingen mellom Rio og Sao Paulo sammen med lydsporet former en slags meditativ reise mellom byene. Videoverket Track (2011/2012) utvider perspektivet fra Dominância ved å reise verden rundt. Et sett føtter beveger seg i et konstant tempo gjennom ulike topografier. Det er umulig å gjette hvor i verden kunstneren befinner seg, stedsspesifikke kjennetegn er fraværende og erstattet med en generell verdensomfattende identitet.

Konstruksjon og dekonstruksjon av identitet

Det kuratoriske grepet i TRO-PI-CAL resulterer i en utstilling hvor et mer generelt spørsmål om identitet synes å være et overordnet tema. På den ene siden knyttes identitet til enkeltindividet (som i verket Set). På den andre siden oppløses den antatte nasjonale identiteten og erstattes av en verdensomfattende internasjonal likhet (som i verkene Track og Dominância). Betrakterens eventuelle forestillinger om Brasil utfordres muligens ved at ulikhetene mellom det brasilianske og det internasjonale er mindre synlige enn man kanskje forestiller seg. Verk som berører sosiale og politiske problemstillinger er (overraskende nok?) nesten fraværende her. Et unntak er arbeidet av Ivan Galuzin og Anders Smebye. Deres videoverk, som er en del av installasjonen Hotel Diamante (2012), viser kunstnernes reise gjennom Brasil og andre land, der glimt av det vanlige livet både i storbyene og i små landsbyene dukker sporadisk opp i filmen.

Fragmenter av historier i trange rom

Konstruksjon og dekonstruksjon av brasiliansk identitet kan sies å være en fellesnevner for de to utstillingene, som hver for seg presenterer et lite utvalg av ulike retninger og arbeidsmåter som på ulike måter kan knyttes til brasiliansk kunstpraksis. Konseptet er absolutt interessant, og kunstsenterets ambisjoner om å vekke interessen for Brasil synes å lykkes. Verken Buenos eller Haraldseths utstillinger gir oss et ferdigstilt bilde – fragmentene som kuratorene presenterer gjør betrakteren mer sulten på å lære mer om Brasils historie og nåtid. Jeg forlater utstillingen med en tanke om at min opplevelse hadde vært mer tilfredsstillende om kunstsenteret hadde disponert større lokaler. Og det er jo bra. Hadde kuratorene hatt mer plass til rådighet, kunne flere temaer blitt belyst og et enda mer komplekst bilde av Brasil kommet frem.

Utstillingene Alternative Orders – A Glimpse of Brasilian Art og TRO-PI-CAL vises på Akershus Kunstsenter frem til 6. mai.