Manierisk og identitetsløst

Odd Nerdrums selvsentrerte bilder har ikke mye til felles med forbildene. Om Rembrandt er som et visuelt kjærtegn – er Nerdrum forstillelse og overfladisk posering.

Odd Nerdrum: Natten. Foto: Edsvik Konsthall

Maleri er å forføre! Odd Nerdrum taler til en intenst lyttende gruppe kunstelever fra Edsvik kunstskole. Zorn er liv og Cézanne er død! fortsetter han, og drar opp linjene for to maleriske tradisjoner på 1900-tallet – én innrettet mot lokkende illusorisk avbildning; én hellende mot tørr, analytisk abstraksjon. Med den retorikken er det ikke vanskelig å forestille seg hvilken av de to tradisjonene Nerdrum selv regner seg til. Han mener selvsagt at Zorn er Sveriges fremste kunstner, mens Cézannes form-orienterte blikk – inspirasjonen for Picassos og Braques kubisme – er uinteressant i hans øyne.

I sin kunst vender jo Nerdrum egentlig blikket enda lenger tilbake i maleriets historie, til Rembrandt (1606-1669) og Caravaggio (1571-1610). At disse ikke bare er forbilder, viser et annet sitat. Ved inngangen til Nerdrums utstilling i Edsvik konsthall kan publikum lese: Å være født i en dårlig periode er ingen unnskyldning. Jeg må sammenlignes med de største innen kunsten. Underforstått anser Nerdrum seg å være like betydningsfull som de gamle mestrene. Til tross for at samtidens etablissemang ser annerledes på saken. Nerdrum er ikke akkurat kjent for sin beskjedenhet, men spørsmålet er om hans kunst kan leve opp til så høye krav?

Odd Nerdrum: Selvportrett med gylden kjortel, 1997. Foto: Edsvik Konsthall

Utstillingen Skatt och misshandlede djur er delt opp i to avdelinger, med en samling av klassiske  stilleben som forestiller dyr som er blitt avlivet i første etasje – malerier som lett kan leses som metaforer for Nerdrum selv. Og som derfor hører nært sammen med selvportrettene som stilles ut i kunsthallens øvre plan. Bakteppet for utstillingens tittel er at Nerdrum ble dømt til to års fengsel for skattekriminalitet i Oslo tingrett, en sak som har versert i mediene den siste tiden. Nerdrum selv fikk forsvare seg i et tv-intervju på Skavlan for noen uker siden, og mente at han var blitt misforstått – og forfulgt – av norske myndigheter under hele sin kunstneriske karriere. Hans selvpålagte offerrolle går ikke an å se bort fra i betraktningen av utstillingen – faktisk smelter den sammen med motivet i flere av maleriene.

I rommene på Edsvik henger maleriene i tette rader, som i en gammeldags salong. I motivene av en halvnaken Nerdrum i sykesengen eller i et øde landskap, med lukkede øyne og halvåpen munn, manes bilder av en hardt presset og angstridd kunstner frem. Han vil gjerne fremstille seg som en gal visjonær. I étt maleri holder han med bedende blikk frem et pengestykke, i et annet strekker han frem hendene – som unnskyldende gester. Avbildet stående til knes i vann og med tittelen Selvportrett som kriminell taler maleriet i denne sammenhengen for seg selv.

Odd Nerdrum: Skattens mynt. Foto: Edsvik Kontshall

Nerdrums billedverden utspilles i et ødelagt landskap, som en indre verden av mareritt. Alt mot en avskallet mørkebrun bunn. Noen ganger bryter et maleri i en lysere fargeskala inn, med Nerdrum kledd i hvitt og med penselen i hånden. Maleriene skildrer kun et fåtall lignende scener – og i overveiende samme dystre toneleie – noe som gjør at helheten oppleves som ensformig. Dette til tross for at Nerdrum behersker sitt uttrykksmiddel godt. I noen av maleriene fremstår fargen som frislippt materie på en måte som får bildene til å åpne seg noe, og i hans selvportrett Hermafroditt finnes en penselføring som faktisk påminner en del om Zorn. Men selv om Nerdrum i blant kan overtale rent teknisk, klarer han ikke å bygge en psykologisk troverdighet i sine malerier. I stedet for en innsiktsfull utforskning av sin personlige posisjon, stopper motivene ved enkle fortellende billedløsninger som forflytter seg mellom maleriene. I betraktninger gjort ut fra et ferdig program stivner Nedrum til manér og identitetsløshet.

Hvordan er det da med hans referanser til Rembrandt? Under en offentlig debatt, som nylig ble holdt i Stockholm om realismen i kunsten, påpekte kunskritiker Mats Arvidsson at de kunstnerne Nerdrum ønsker å etterligne malte seg frem mot nye oppdagelser. At de brøt ny mark, men at det samme ikke kan sies om Nerdrum. Det er en klok iakttagelse, som viser at Nerdrums selvsentrerte bilder ikke har mye til felles med 1600-tallets, men kun anvender seg av overfladiske visuelle likheter. Å gå til Nationalmuseum i Stockholm og på stedet sammenligne med Rembrandts malerier er avslørende. Ved å betrakte Rembrandts kunst er det mulig å få en anelse av hvordan livet var på den tiden maleriene ble utført. De avbilder en situasjon større enn bildene. Å se på Nerdrums malerier lærer oss ikke mye om vår tids samfunn – et merkelig paradoks som sannsynligvis kommer av at han ikke har trengt inn til margen på de eldre mesterverkene. Eller på at hans agenda i grunnen er en annen. Nerdrums malerier savner Rembrandts myke indre lys og evne til å levendegjøre gjennom avbildning. Stil-lånene stenger ham inne. Om Rembrandt er som et visuelt kjærtegn – er Nerdrum forstillelse og overfladisk posering. Klart nordmannens maleri kan forføre, men det lever ikke.

Odd Nerdrum: Hepatitt. Foto: Edsvik Konsthall

Odd Nerdrum: Skatt och misshandlede djur, Edsvik Konsthall, Sollentuna. T.o.m 15. desember.

4 kommentarer - “Manierisk og identitetsløst

  1. Rembrandt brøt ikke opp ny mark, hans malerier er helt klart inspirert av tidligere malere, som bl.a Caravaggio. Hans studier av greske skulpturer er også helt tydelig. Kunstnerne opp igjennom tidene har blitt inspirert av hverandre. Så har de påført sin pesonlige stil, slik også Nerdrum i høyeste grad gjør.

  2. ekstremt subjektivt skrevet. jeg forventer sterkere akademisk tone og objektivitet fra en interessant blekke som dere. skjerpings, dette er uprofft skrevet !

  3. Kunstforums redaksjon mener at Magnus Bons’ anmeldelse av Odd Nerdrums utstilling ‘Skatt och misshandlede djur’ på Edsvik Konsthall var interessant fordi det gir oss anledning til å oppleve et blikk på Nerdrums kunst som kommer fra Sverige og dermed kanskje ikke er så preget av den personfokuseringen som foregår i Norge. Vi opplever anmeldelsen som balansert og nyansert. Når det gjelder subjektivitet, er vel det en anmelders oppgave å være subjektiv. Meningene står selvsagt for anmelders egen regning, men Kunstforum opplever at Bons har gitt et godt innblikk i utstillingen og hvilke diskusjoner som foregår rundt Nerdrums kunst i Sverige.

  4. La meg bare minne om at også Leonardo da Vinci sa at man ikke skulle male personer tidsriktig, fordi da blir de bundet til tiden.
    Nerdrum prøver å male bilder uavhengie av tiden. Om hanlykkes eller ikke får være opp til han selv og det enkelte betrakter.

    Er enig i at denne anmeldelsen var for bastant og subjektiv. Egne meninger bør komme frem med et ‘Jeg mener …’ eller lignende.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*