Et sveitsisk puslespill

Mellom noen fantastiske verk og fine sammenstillinger forstår man aldri helt sammenhengen i utstillingen Giacometti, Hodler og Klee – Moderne mestre fra Sveits.

Sveits er landet europeiske kunstnere dro til for å la seg inspirere av naturen og som sveitsiske kunstnere reiste fra for å hente inspirasjon andre steder. Denne parallellen trekker Nasjonalmuseets avdelingsdirektør Nils Ohlsson mellom Norge og Sveits i utstillingen Giacometti, Hodler, Klee – Moderne mestre fra Sveits. Likhetene mellom våre to land fortsetter, vi snakker om to unge nasjoner utenfor EU, hvor egne kunstinstitusjoner ble etablert sent, og begge er mest kjent for en enkelt kunstner; Edvard Munch i Norge og Ferdinand Hodler i Sveits.

Hvorfor dette utvalget?
Utstillingen startet i Kunsthalle der Hypo-Kulturstiftung i München og er et samarbeidsprosjekt mellom dem, Kunstmuseum Bern og Nasjonalmuseet i Oslo. Den utstillingen som vises i Norge har kun med seg et utvalg av verkene fra den opprinnelige utstillingen uten at årsaken til dette gjøres klart. Noen av de eldste og yngste verkene er fjernet og vi får se kunsten fra 1870 til 1970.

Arnold Böcklin, “Havblikk”, 1886/1887 © Kunstmuseum Bern

Innenfor denne perioden vises høydepunkter fra realisme, symbolisme, surrealisme, ekspresjonisme og konkret kunst. De mest kjente kunstnerne, som tittelen allerede forteller oss, Giacometti, Hodler og Klee er naturlige høydepunkt, men også verker av Arnold Böcklin og Ernst Ludwig-Kirchener gjør utstillingen verd et besøk. Samtidig stopper det på mange måter også opp med dette. Det er vanskelig å se de kuratoriske årsakene til sammensetningen av de forskjellige temaene og rent bortsett fra kronologien er det flere spørsmål enn svar.

Münchenmaleri
I det første rommet møter vi en samling av de fremste sveitsiske realistene Albert Anker (1831-1910) og Karl Stauffer-Bern (1857-1891). Det mørke München-maleriet er lett å gjenkjenne hos Stauffer-Bern som fikk sin utdannelse ved akademiet i München.

I Liggende mannlig akt fra 1879 ser vi et klassisk eksempel på det som var så typisk for München-malerne, den strenge realismen med den karakteristiske mørke bakgrunnen, ofte med innslag av psykologiske karakteristikker. Samtidig var denne formen for realisme kunstnere som Arnold Böcklin (1827-1901) og hans generasjon symbolister opponerte mot.

Böcklin, henger på veggen ovenfor realistene og er representert med tre malerier. Blant dem er hans typiske marin-mytologiske motiver er Havblikk fra 1886/87. En brutal og firskåren havfrue hviler på et slags skjær med tre sjøfugler og i vannet skimtes en enda hesligere blekksprutaktig figur. Den androgyne kvinneskikkelsen er urovekkende langt unna det man i klassisk forstand forbinder med en yndig havfrue og blikkstille hav. Kanskje tittelen kun er et bedrag.

Félix Vallotton, “Bortføringen av Europa”, 1908 Olje på lerret © Kunstmuseum Bern. Gave fra prof. Hans R. Hahnloser, Bern

Tematikken finner vi igjen i utstillingens tittelbilde av Félix Vallotton (1865-1925), Bortføringen av Europa (1908). Kvinneskikkelsen klamrer seg fast til oksen som stiger opp fra det mørkeblå havet, store kjølige fargeflater er tegnet ut med skarpe kontraster. Bildet kan også minne om et mer kjent bilde av Böcklin, Im Spiel der Wellen (1883) hvor et opprørt hav skummer rundt mytologiske figurer fra havet som kentaur, najade og triton. Havet er et sterkt symbol og med eller uten bølger er det avgrunnsdype og ukjente en del av livet.

Så til modernismen
Det mørke og symboltunge tar oss brått videre til Ernst Ludwig Kirchner (1880-1938) som også er representert blant sveitserne selv om han formelt aldri ble sveitsisk statsborger. Der Vallotton flyttet ut og ble fransk statsborger, flyttet Ernst Ludwig Kirchner til Davos i 1917 og bodde der fram til han tok sitt eget liv i 1938.

Junkerboden (1919) viser ett mettet fjellandskap i mørke farger. Trærne i forgrunnen danner et mørkt ugjennomtrengelig teppe og de spisse formene, både på trærne og fjellene gir et inntrykk av utilgjengelighet og fare. Kun i forgrunnen er åssiden myk og gul og over fjellene kan vi skimte nattehimmelen og månen.

Og videre til eksilkunstnere…
Sveits fungerte i mange år som tilfluktsted for kunstnere som ønsket et pusterom fra den brutale krigshverdagen i Europa under begge verdenskrigene og forfølgelsene i mellomkrigstiden. Zürich og nattklubben Cabaret Voltaire var for eksempel tilholdssted for dadaistene under første verdenskrig og er i denne utstillingen representert med to verker av Sophie Täuber-Arp (1889-1943).

I samme rom finner vi også Paul Klee(1879-1940). Utvalget her er små verk i forskjellige medier, som pennetegninger, gouache og penn på papir, lim og kritt, akvarell og penn og olje og papir på kartong. Klee som selv var opptatt av vitenskap og det rent objektive i kunsten viste ofte dette i verkene sine ved å blande inn elementer av arkitektur som i Scenen med den løpende kvinnen (1925).

Johannes Itten “Horisontal-Vertikal”, 1915 © Kunstmuseum Bern / Annemarie und Victor Loeb-Stiftung

Diagrammer og skjemaer fulgte en matematisk nøyaktighet og tanken var at kunsten fulgte en objektiv orden som ikke kunne tillæres, men var bestandig. Selv om Klee ofte befant seg utenfor de gjeldende kunstnergruppene med sin barnslig, naivistiske strek, var han ansatt ved Bauhaus i Weimar under Walter Gropius og underviste der sammen med en annen av kunstnerne i samme rom, Johannes Itten (1888-1967). Endeveggen er prydet av to av Ittens fargestudier Horisontal/Vertikal (1915) og Komposisjon i blått (1918).

Rommet er i seg selv tilegnet den konkrete kunst, og er kanskje det nærmeste utstillingen kommer en sveitsisk skole, som ikke så mye handler om Sveits som om Zürich. Konkret kunst er ifølge Max Bill (1908-1964) med sin Flate i rom fra en sirkulær skive (1957) farger, rom, lys og bevegelse og det rene uttrykk for masse og lov. Den konkrete kunsten gir orden og universalitet og det individuelle blir fortrengt til fordel for individet. Dette var også kunstnere som ble stemplet som degenerert under nazi-tyskland, og utallige av verkene til kunstnerne representert her ble stjålet og ødelagt.

Et puslespill
Det inntrykk man får av den sveitsiske kunsthistorien er at den er et puslespill av fragmenterte grupper og enkelthistorier. Det er vanskelig å se en helhet og klar linje gjennom utstillingen Ferdinand Hodler (1853-1918) er viet et eget rom i utstillingen, og utgjør en av disse puslespillbrikkene. Rommet er fantastisk i seg selv, selv om sammenhengen i utstillingen blir noe uklar.

Ferdinand Hodler, “Dagen”, 1899 © Kunstmuseum Bern / Staat Bern

Dagen (1899) dekker veggen til høyre og er ett av høydepunktene blant Hodlers arbeider. For blant annet dette verket mottok han gullmedaljen under verdensutstillingen i Paris i 1900. Bildet viser fem kvinneskikkelser i en vakker allegori over oppvåkning i en blanding av jugendstil og symbolisme. Hver av skikkelsene er innesluttet i seg selv, nesten søvnige, sløve, som om de ennå ikke har kommet helt til bevissthet. Uten å kommunisere med hverandre sitter de i en halvsirkel på et nesten svevende, bølgende klede. Det er fristende å se på utstillingen på samme måte, der de elleve kapitlene verkene er delt inn i ikke kommuniserer, men hver for seg absolutt er spennende elementer av europeiske mesterverk.

Til sammen utgjør kanskje utstillingen nettopp et bilde på Sveits som nasjon, oppstykket og delt med utallige impulser utenfra, samt et storslagent landskap hvor kunstnere har latt seg inspirere i århundrer. Hva sveitsisk kunst er, forblir derfor et åpent spørsmål.

Utstillingen varer til 08. januar 2012.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*