Et rom av virkelig fantasi

Tirsdag 7. september åpnet Ernesto Neto den retrospektive utstillingen ”Intimacy” på Astrup Fearnley Museet. Dette er den første utstillingen hans på 10 år hvor verkene ikke skapes i direkte relasjon med utstillingsstedet.

– Det er egentlig på denne måten man skal se kunstverket, sier Ernesto Neto.

Den brasilianske kunstneren som åpnet utstillingen “Intimacy” på Astrup Fearnley Museet tirsdag, har lagt seg langflat ned på gulvet inne på museet og ser rett opp i en rekke fargerike plastnett fylt med ulike typer bønner.

Verket heter ”Variation on Color Seed Space Time Love” og plastnettene henger i lange lenker ned fra taket. Vekten av bønnene som buler ut i bunnen av de ellers så slanke nettene skaper en spenning mellom verk og rom. Han ber museumsdirektør Gunnar B. Kvaran legge seg ned ved siden av seg. Kvaran avslår høflig;

– Kanskje i morgen.

Ingen virkelighetsflukt

Netos kunst er åpen, inkluderende og lite selvhøytidelig. Kunstneren selv understreker det anti-elitistiske elementet i kunsten sin. På pressekonferansen sa han at det er viktig å være lydhør for folk utenfor kunstmiljøene, vanlige folk og deres meninger. Derfor rådfører han seg med sikkerhetspersonell og vaskepersonell under utformingen av utstillinger. For ham er det viktig at verkene hans virker inkluderende for bredere miljøer og ikke separerende og forbeholdt de få innvidde.

Kunstneren blir betegnet som en neo-modernist og ses i sammenheng med kunstnere som Olafur Eliasson som også har hatt separatutstilling på Astrup Fearnley Museet. De har begge tydelige slektskap med modernistiske strømninger på 60- og 70-tallet. Selv trekker Neto frem de brasilianske kunstnere Lygia Clark og Hélio Oiticica som særlig viktige. Clark og Oiticica startet sammen med to andre kunstnere den neo-konkrete kunstbevegelsen i Rio de Janeiro i 1959.

Den amerikanske minimalismen er også et tydelig referansepunkt. Relasjonen mellom verk, utstillingsrommet og de interne spenningene rommet mellom verk, betrakter og utstillingsrommet skaper, er sentrale aspekter for Neto. Han fyller tomrommet med en spenning som er av avgjørende betydning for dynamikken i måten publikum oppfatter verket. Samtidig inviterer han publikum inn i verket, både fysisk ved at betrakteren på ulike måter kan bevege seg inn i verket og ved hjelp av ulike typer krydder som fyller utstillingslokalene med lukt. Men også mentalt ved å invitere betrakteren til å gå inn i en psykisk relasjon med verkene.

På pressekonferansen var det viktig for Neto å understreke at dette ikke handler om virkelighetsflukt. Han ønsker å skape en egen boble i virkeligheten hvor folk kan oppleve noe annet for et øyeblikk og hvor de kan komme på nye ideer. Et rom for å hente seg inn igjen før man returnerer til hverdagen.

Første retrospektiv

– Dette er første gangen på i hvert fall 10 år hvor jeg stiller ut ferdige verk som ikke er avhengige av konteksten. Jeg er veldig fysisk. Det som skjer her er på grunn av en fysisk relasjon. Ta en vegg for eksempel. En vegg er en realitet. Og her i museet må jeg forholde meg til det faktum at det finnes vegger som jeg ikke kan lage huller i eller at jeg ikke kan grave et hull i gulvet.

– Når jeg planlegger et verk legger jeg meg i hammocken min og forsøker å tømme hjernen for begrensinger. Hjernen er mitt studio, også ser jeg for meg hva jeg vil gjøre. Ofte kan det ta mange dager, for det er mange deler som skal sammenfattes. Jeg tror livet er en stor drøm. Virkeligheten kan være en drøm. Vi tror at den er virkelig men hvem kan bevise det. Så drømmen kan være en refleksjon eller et speil. Gjennom kunsten kan jeg vise folk en bit av en drømmeverden. Gi folk et rom ved siden av virkeligheten.

Mange vil kanskje mistenke museet for å være for restriktive i forhold til instruksjonene publikum blir gitt, flere av verkene er markert med store skilt som ber publikum om  ikke å røre, men på pressekonferansen innrømmet Neto at han ønsker å beskytte verkene sine og han har selv har vært med på å legge restriksjonene for publikums møter med verkene.

– En kan bruke øynene til å berøre, lukt til å berøre og noe kan tas på direkte. Noen av verkene mine er veldig åpne og sjenerøse mens andre er veldig delikate og må beskyttes. Alle verkene i denne utstillingen berører hverandre. Lukten reiser gjennom rommene og berører de andre verkene og publikum. Berøringsideen er et viktig element i forhold til sårbarheten som ligger i det intime.

Men noe er for sårbart, det er ikke unormalt opp gjennom kunsthistorien at interaktive verker ikke lar seg berøre. Det er en konfliktsituasjon og verkene må beskyttes.

Spenning mellom fantasi og virkelighet

Spenningen mellom å få lov til å berøre er også en avgrensing av hva som er virkelighet, og hva som overlates til fantasien.

I et intervju med Astrup Fearnley museets kuratorer uttalte Neto at; ”Fantasien er det vi ønsker å gjøre, mens virkeligheten er det vi kan gjøre”. Og verkene har en helt egen lekenhet over seg. Grenselandet mellom drømmer og virkelighet kan også være en god beskrivelse av en barndomstilstand.

– Hvordan tenker du på dette i forhold til dine verker?

– Jeg lar meg ofte inspirere av det tidligste stadiet i barndommen, når barn takler verden ved hjelp av fysikken. De takler og tolker vekten, teksturen og de fysiske aspektene i verden gjennomgående via kroppen. Når de krabber blir de begrenset av bleien og andre elementer i deres vei på en helt unik måte. Jeg husker spesielt perioden da min eldste sønn lærte å reise seg. Det kan ta ganske lang tid og de prøver igjen og igjen. Men de er bestemte. Det så ut som om hele verden lå på hans skuldre og at han løftet hele verden med de små benene sine. Han så ut som en olympisk mester i vektløfting der han stod. All hans konsentrasjon og alt fokuset var på å reise seg opp. Jeg liker å reflektere over denne tiden i menneskelivet for å finne inspirasjon.

Retrospektive utfordringer.

– På hvilken måte var det annerledes å lage en retrospektiv utstilling?

– Jeg har vært opptatt av å vise forskjellige deler av kunstnerskapet mitt og å fortelle en historie som er lett tilgjengelig. Både for publikum, men også helt konkret i form av at vi ikke har gått i dialog med andre museer og private samlere om utlån av verker. En prosess som gjerne tar lang tid og setter egne begrensinger på utvalget.

Det vel så viktig for Neto at verkene ikke bare kommuniserer med hverandre, men også omgivelsene. Derfor kunne spenningen mellom de to store verkene ”Zweistromland” av Anslem Kiefer og ”Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog” av Neto bli en viktig del av utstillingen. Selv om han ikke hadde forutsett akkurat det.

– En del av verkene er dessuten skapt for helt andre lysforhold enn forholdene her i museet, noe som også skaper spennende og uventede nye vrier i verkene. Ting ender ikke alltid som jeg har tenkt meg, men prosessen var veldig godt organisert og jeg hadde en god relasjon til kuratorene. Hele prosessen har vært veldig intim. På mange måter er prosessen godt relatert til tittelen på utstillingen. Den nære dialogen har skapt en åpning for en mer familiær relasjon mellom meg og museets ansatte. Museet er på en måte deres baby, mens verkene er mine babyer og det gir kunsten et veldig ferskt og spesifikt uttrykk selv om de har sin opprinnelse i helt andre situasjoner.

Neto peker bort på verket ”La concentración del cuerpo” som står plassert under trappen mellom etasjene i museet. Det er et beskjedent verk i forhold til mange av de andre verkene i utstillingen og består av en rekke sammenføyde MDF-plater.

– Før jeg faktisk kom til museet så hadde jeg ikke planlagt at den skulle stå der. Den skulle egentlig stå et helt annet sted. Jeg hadde en oppfattelse av hvordan ting skulle bli basert på plantegninger og dialog med kuratorene. Men det var selvsagt mye som måtte tilpasses her.

Engasjerte Skandinaver

Kunsten og kurateringen blir derfor påvirket av sted selv med verker som har sin opprinnelse på andre steder og i andre kontekster og Neto er fornøyd med de nye virkningene og spenningene verkene genererer i de nye relasjonene. Luktene, lyset, formene og lokalene. Alt henger sammen.

– Måten vi organiserer aktiviteten er avhengig av hvor utstillingen er. Jeg lar det være opp til de som driver stedet og kjenner stedet og folkene der å legge opp hvordan interaksjonen skal organiseres.

Neto understreker at ulike land krever ulik organisering.

– Jeg så blant annet i Sverige at folk blir veldig engasjerte i den friheten de ble gitt. Under ”The Malmö Experience” i Malmö Kunsthall måtte de sette en maksgrense på 40 minutter for å være inne i installasjonen ellers ville det ikke blitt noen utskiftning. Men det er museet som bestemmer. Institusjonen og samfunnet tar vare på verkene. Og måten du relaterer deg til verkene på vil endre ånden i verket. I Japan har man en annen måte å organisere relasjonen på og verket vil oppfattes på en annen måte.

Tenkte du på Norge og den norske kulturen som åsted når du valgte ut verker?

– Jeg har ikke fokusert spesielt på Norge, annet enn dialogen med museet. Jeg kjenner som sagt området fra før av siden jeg har hatt flere utstillinger i Skandinavia før dette og jeg tenker vel bredere i en mer skandinavisk forstand. Sosialdemokratiet er et fenomen som er ganske særegent i verdenssammenheng.  Det er et helt spesielt forhold til verden og maktrelasjoner.

Neto mener Brasil minner mer om de større europeiske landene som Tyskland, Frankriket, Storbritannia og Italia. Land som skal fortelle verden hvordan verden skal være og menneskene skal leve.

– Brasil skiller seg selvsagt fra dem igjen ved å ha vært en koloni. I Norge er samfunnet som helhet organisert mer som et hjem. En demokratisk tilstand. Det er også interessant å jobbe med norsk arkitektur og design fordi det er så viktig i organiseringen av samfunnet her. Det er veldig annerledes hjemme. Vi har vært en koloni og består av tre forskjellige folkeslag. Det er mer kaotisk. Her er alt ekstremt organisert og på mange måter er lukten med på å trekke inn et kaotisk og eksotisk element. Men samtidig oppfatter jeg at luktene er kjente, også for folk her i Skandinavia.