Kultursatsing

Da Hans Gude virket i Karlsruhe (1864 – 1880) var byen et kultursentrum med store spenninger.Den kulturelle dynamikken ble gjort mulig av en systematisk kultursatsing.

Kultursatsinger har det med å komme i bølger, og Norge er inne i en slik satsing nå. Tidligere kan man nevne at under Keiser Franz Josefs (1848 – 1916) styre bygget det Østerrikske keiserriket kulturinstitusjoner i stort omfang rundt Ringstrasse. Victoriatidens England så en kjempe vekst i museer og biblioteker. Felles for dem er at de sammenfalt med et voldsomt oppsving i kreativitet. I denne artikkel skal vi imidlertid se litt på hvilken effekt kultursatsingen til fyrst Friedrich I av Baden (1852 – 1907) hadde.

Stabilisering

Tyskland gikk våren 1848 gjennom store opprør, ofte kalt den tyske revolusjon, og Baden ble ikke spart. Faktisk måtte kongedømmet Preussen gå inn med militærstyrker for å redde monarkiet i fyrstestaten. Det var under den påfølgende restaurasjon at den badiske stat satte i gang en massiv kultursatsing. Resonnementet var at hvis borgerne engasjerte seg i kulturlivet ville kulturdebatten bli like viktig som den konstitusjonelle debatt.

Fyrsten, som regjerte Baden på dette tidspunktet, var altså Friedrich I. Han hadde store mål med sin kulturpolitikk innenfor teater, konsertvirksomhet og kunst. Da han opprettet kunstskolen i Karlsruhe i 1854 satte han som målsetning at skolen skulle bli den ledende institusjon innenfor landskapsmaleriet i Syd-tyskland.

Resultatet var at ved jevne mellomrom oppholdt flere ledende tyske intellektuelle seg i Karlsruhe. Tendensen ble forsterket av at Karlsruhe var nærmeste by til det fasjonable Baden-Baden. Blant de mange som ble tiltrukket var en rekke norske kunststudenter, som oppholdt seg der hovedsakelig mellom 1864 og 1874, samt kremen av tysk kulturelite.

Den nasjonale drøm

Mot slutten av 1860 tallet var den mest betydningsfulle maler i Karlsruhe Carl Friedrich Lessing. Han var en svært kontroversiell kunstner som i sin kunst hadde kjempet for et samlet Tyskland med Preussen som førende makt.

Lessings kunstneriske standpunkt var at nord-europeisk kunst burde ha et protestantisk utgangspunkt og holde seg til nordlige motiver. Den skulle være tro mot naturen, skildre eventyr eller fremstille lokale helter som Martin Luther eller Wilhelm Barbarossa. Det mytologiske, de idealiserte landskap, eller det mondene liv kunne latinerne ta seg av.

I løpet av sin karriere hadde Lessing hisset på seg flere katolikker, østerrikere, samt de fleste som mente Tyskland hadde en felles tradisjon med Italia. Blant dem Johan Wolfgang Goethe og eventyrmaleren Mortiz von Schiwnd. Schwind prøvde å trekke paralleller mellom tysk og italiensk kultur i sine malerier, blant annet ved å påpeke at myten Amor og Psyke og eventyret Kvitebjørn kong Valemon er samme historie..

Et dannet selskap.

Sammen med Hans Gude og Badens statsminister mellom 1868 og 1874, Julius Jolly, opprettet Lessing i 1864 en litterær – musikalsk klubb i Karlsruhe. Den rusiske dikter Ivan Turgenjev var innom kretsen. Senere nobelprisvinner i litteratur (1910) Paul Heyse var en velkommen gjest. Heyse’s viktigste verk Kinder der Welt (1873) og Im Paradiese (1875) ble skrevet på 70 tallet.

Allerede fra midten av 1860-tallet tok teaterdirektør Eduard Devrient Heyse under sine vinger og oppførte hans stykker i Karlsruhe. Henrik Ibsen utalte senere at Heyse var et av hans forbilder. Heyse holdt seg til en klassisk stil og var i opposisjon til Emil Zola.

Ny-tyske og klassisister.

I musikklivet skjedde det også store ting. I sesongen 1869 – 1870 ble både Johannes Brahms Ein Deutsches Requiem og Richard Wageners Die Meistersänger von Nürnberg oppført i Karlsruhe. Det var på dette tidspunkt store konflikter mellom klassisistene, ved Brahms og Clara Schumann, og de ny – tyske representert med Richard Wagner og Franz Liszt.

Klassisistene fremhevet betydningen av det man kan kalle absolutt musikk, fra tradisjonen til Bach, Hayden, Mozart og Beethoven. En musikk som er autonom og ikke har noe annet mål enn seg selv. Musikalske ideer kan utrykkes gjennom melodier, harmonier, rytme og betoning. En musikalsk ide som i seg selv er skjønn, er ikke et middel til å fremkalle følelser og tanker. Riktig nok kan en melodi fremkalle følelser, men på samme måte som rosens hensikt ikke er å knuse hjerter, bør ikke musikkens mål være det.

Den ny- tyske bevegelse hadde et ønske om å skape en nasjonal musikk. Her ble ledemotiv brukt for å skildre personer, og man kunne etterligne fossefall eller fuglesang. Nå skal det sies at det var like sannsynelig å treffe Schumann og Brahms som Wagner i den litterær -musikalske klubb. Men i forhold til kunstens politiske kraft er det naturlig å tenke seg at Lessing og Gude i større grad delte Wagner og Liszt sine ideer, enn Brahms og Schumanns.

Det nasjonale fall.

Dynamikken blir mindre i Karlsruhe etter 1870. Da ble Tyskland samlet under Preussen som førende makt. I Der Speigel Spesial “Preussen – Der Kriegerische Reformstat!” påpekes det at det mellom 1870 og 1880 skjer en påfaldende endring. Mens nasjonalisme i 1870 ble sett på som progressivt og demokratisk, ble det i 1880 sett på som militaristisk og udemokratisk.

Samtidig oppstod det i sydtyskland en stigende interesse for det paneuropeiske. Ledende kunstnere som Arnold Böcklin, Anselm Feuerbach og Hans Makart satte dagsordenen. De arbeidet imidlertid i München som under Ludwig II befestet sin posisjon som den ledende kulturelle by i Syd-Tyskland. Dit dro den kulturelle elite, og med dem fulgte for en stund de norske kunstnerne.