D.O.R. (Deadly Orgone Radiation) er en kunstnergruppe som jobber performantivt med maskespill, prossesser og billedkunstdiskursen. De vegrer seg for å bli stemplet som en performancegruppe og beskriver seg heller som en venn du kan ta med hjem.
Ifjor høst åpnet Preus museum i Horten dørene til utstillingen Kunsten å falle – Fotografier av norsk performance og prosesskunst 1966 – 2009. Utstillingen viste en del av samtidskunsten i Norge fra 1960-tallet til idag som stort sett har vært forbigått i stillhet av den kunstfaglige historieskrivingen. Fokuset for utstillingen var på prosesskunst , performance, happenings og relasjonell estetikk.
Blant den unge generasjonen perfomancekunstnere var kunstnergruppen D.O.R. (Deadly Orgone Radiation) med fotografier av verket From processology to Neo-Relationalism – chaos to concensus: a debate fra 2008.
D.O.R. har hentet sitt navn fra psykiater og fysiker Wilhelm Reich som hadde en teori om at dødelig stråling kunne oppstå ved en uheldig kombinasjon av energier. Kunstnergruppen består av Sverre Gullesen, Steinar Haga Kristensen og Kristian Øverland Dahl og i verket opptrer de som tre fiktive kunstteoretikere i en parodisk paneldebatt om prosessologi, et program for selvutvikling, og neo-relasjonell estetikk, et begrep de selv har introdusert.
I utstillingens katalog beskriver Jonas Ekeberg debatten som en parodi på både den relasjonelle estetikken og på kunstteorien og kunstdebatten som sådan. I tillegg synliggjør verket hvor viktig paneldebatten som formidlingsform er blitt innenfor samtidskunsten. På Preus museum får verket også en funksjon som metakommentar på utstillingens fokus.
Ikke en performancegruppe
Da D.O.R. ble dannet i 2006 var idéen å starte et svartmetallband. Det ble aldri noe band, men en kunstnergruppe som siden har jobbet innlands og utenlands med perfomative verker som toucher innom musikkteater, litteratur, levende rolle- og maskespill.
Det er vanskelig å gi en presis definisjon av D.O.R.s kunstneriske praksis, men sentralt i arbeidene står billedkunstdiskursen, rollespill og prosesser med utstrekning i tid og rom.
Selv beskriver de sin praksis som det å så et frø som kanskje springer ut i full blomst om tusen år. Til dette trekker de inn naturmytologi, arkeologi og kunstteori som rammeverk for figurer som troll, vikinger og kunstteoretikere.
De omgir seg med en kompleks blanding av vitenskap og mytologi og når Kunstforum møter D.O.R. fremstiller de seg som et trehodet troll som snakker i munnen på hverandre og slettes ikke alltid er enig med seg selv. Men en ting de er enige om er at de ikke er en performancegruppe.
– Performance er jo bare et verktøy, begynner D.O.R. som mener at for mange performancekunstnere dreier det seg hovedsaklig om å utforske formen i seg selv.
Men live-elementet har vært essensielt fra starten.
– Det er liksom kongen av uttrykksformer for en billedkunstner. I noen tilfeller jobber du mer kollektivt med et prosjekt og trekker inn andre mennesker, men det er også mange forskjellige arbeidsformer du kan trekke inn. Det å jobbe live er jo også et alternativ til mer kommersielle kunstpraksiser i samtiden fordi du ikke først og fremst produserer fysiske gjenstander.
Trollrock
D.O.R. er i stadig dialog med seg selv, de diskuterer og reviderer sine uttalelser underveis, ikke ulikt hvordan de jobber med et prosjekt. Og de nekter bli bundet til en bestemt form.
– Vi vil heller si som en klok mann engang skal ha sagt da han ble spurt: «Do you consider yourself a film maker?» «No I’m an artist. If I do poetry I do poetry. If I do magic I do magic. If I want to draw, I do drawings. Some times I take these little things out of my nose, what is it called?» «Snot?» «Yeah, snot. And I make small, invisible pornographic sculptures and I wank of myself» Kanskje jeg synes D.O.R. er litt sånn som det.
– Vi har gjort en konsert, en laiv og en paneldebatt og vi skal gjøre en spillefilm.
Konserten gikk under tittelen der kleine mensch. Selv benevner de den som både trollrock og musikkteater. Den var debutverket til D.O.R. og ble satt opp på Forsbacka bruk i Sverige i 2006. D.O.R. hadde da kledd seg ut som troll og satt i en installasjon av ekte trær og spiste en hippie;
– Det var en slags kannibalisme, det var mennesker som ble natur for så å hevne seg på mennesket igjen.
Verket ble gjentatt på det tverrkunstneriske visningstedet Podium i Oslo, i forandret form, og med nytt navn. Denne gangen het det Hør Lille Menneske. Det er en del av prossessen at de bearbeider materialet før de viser det igjen.
Vikingøknomi, rollespill og kunstdiskurs
Neste prosjekt var verket Kaupang: Nyhistorisme for vår tid som ble utført på Unge Kunstneres Samfunn (UKS) året etter i forbindelse med PerformanceProgram 2007, et samarbeid mellom UKS og Black Box teater om å vise performancekunst.
Verket var en laiv, også kalt levende rollespill. En laiv kan defineres som «et forberedt og planlagt improvisjonsteater som søker å levendegjøre et fantasisamfunn over en kortere periode. Samfunnet skal virke ekte, både fysisk, psykisk, mytisk og sosialt»1.
D.O.R. tok utgangspunkt i økonomiske endringer i samfunnstrukturen i vikingtiden.
– Det var et forsøk på å flette synlig fiksjon inn i historien. Vi finner jo fiksjon i historieforskningen. «Kaupang» handler som historieforskningen ikke bare om det som utspiller seg, men også om den metoden og de elementer vi trekker inn.
De samarbeidet med en arkeolog som hadde god kunnskap om historisk økonomi for å få rammene på plass.
– Vi prøvde å plassere virkelige mennesker inn i en setting hvor rollene var basert på hans forskning om de økonomiske forandringer i tidlig urbanisme.
– Hack-silver er et kodeord der. På et tidspunkt begynte vikingene å kutte opp sølvgjenstander for å måle sølvet med vekter. Mengden sølv var det som fastslo verdien, ikke kvaliteten på gjenstanden i seg selv. Derfor fikk man en annen økonomi og en kjempeomveltning i samfunnet. Vi var interessert i de kulturelle endringsprossessene som foregikk da.
Laiven fant sted over flere dager. Da var galleriet forvandlet til byen Kaupang, et handelssted fra år 850. De som deltok var tildelt roller og kostymer som de improviserte utfra. Publikum kunne se rollespillet direkte overført på en tv i gangen utenfor.
Men når D.O.R. trekker inn levende rollespill i galleriet handler det ikke om undersøkelser av laiven som form.
– Når vi lager en laiv er ikke det interessante at den formen vandrer inn i kunstrommet. Det er det som skjer i laiven som er interessant.
Her kommer D.O.R. tibake til at formen kun er et verktøy. Det er budskapet som kommuniseres gjennom dette verktøyet D.O.R. ønsker fokus på.
Teatral debatt
Etter laiv, og musikkteater, beveget D.O.R. seg inn i debattenes domene. Paneldebatten, som med utstillingen på Preus museum er blitt en del av den norske kanon om performance og prosesskunst, har D.O.R. utviklet gjennom flere stadier siden 2008. Først på alt_cph, en alternativ kunstmesse i København,
deretter på galleri Rekord før Kunstakademiet i Oslo og til sist i Bergen Kunsthall.
Da From processology to Neo-Relationalism – chaos to concensus: a debate ble vist på Kunstakademiet
i Oslo fant det sted like etter en debatt om kuratorrollen. Dermed ble det parodiske elementet åpenbart, som å se i et narrespeil, men verket er ikke bare ment som parodi.
– Vi er jo glad i det temaet vi diskuterer. Vi peker ikke utelukkende nese, for da ville vi jo også peke nese til oss selv på en teit måte. Og vi setter ikke opp noen hierarkier her eller der, men vi presenterer stoff som folk kan få lov til å tygge på to ganger så det ikke skal bli altfor enkelt.
I debatten benytter D.O.R. latexmasker og kostymer. Stemmene er generert av en datamaskin som de mimer til. Debatten er komisk, men gir også troverdighet, mener D.O.R..
– I starten er det litt gøy med maskene, men så er ikke det gøy i det hele tatt. Man begynner å høre etter og plutselig er det en reell debatt.
– Det er noe med at de personene og de påstandene som blir lagt frem er viktig som påstander og som meningsutveksling, at man skal kunne få noe ut av det, at det er reelle ting som blir tatt opp og at det er en seriøsitet rundt det vi skriver.
– Det er interessant at folk får tillit til en maskin også.
Neo-relasjonalisme
I fem og førti minutter diskuterte D.O.R. det iboende potensialet i neorelasjonell estetikk og hvordan disse strategiene kan overføres på dagliglivet.
Den åpenbare referansen er til kurator og kunstteoretiker Nicolas Bourriaud og boken Esthétique relationnelle 2. (Relasjonell estetikk) fra 1998. Han definerte den relasjonelle kunsten som en praksis der det sosiale og det mellomenneskelige inkluderes i verket.
Men selv om teorien som diskuteres i paneldebatten ligner på teorier som florerer i kunstfeltet og hinter til velkjente begreper og problemstillinger innen kunstdiskursen, er det D.O.R. selv som har skrevet den og de bringer inn egne begreper og problemstillinger.
– Folk tror det er en blanding av tekster vi har hentet fra andre, men vi stjeler aldri tekster, eller stjeler svært sjeldent.
– Vi forsøker å synliggjøre måter enkelte formulerer seg på. Vi leser mye om hvordan folk har formulert seg, også bruker vi noe som vi finner typisk i prosjektene våre.
D.O.R. er en venn
D.O.R.s prosjekter har åpenbare teatrale elementer i seg, ikke minst er rollespill et gjennomgående element.
– Det fine med de teatralske ytringsformene er det at når du står som publikummer foran en maske, så kan du forestille deg at du tar bort masken. Og i noen av våre prosjekter kan folk også ikle seg masken. Maskene gir rom for en sømløs bevegelse mellom ulike roller. Mye av det relasjonelle ligger i at folk trer inn i spillet, inn i kunstverket. Tilskueren kan dermed prøve sin toleranse og velvilje i møte med det vi gjør.
D.O.R. er altså ingen performancegruppe, men godtar at Preus museum kan forstå prosjektet deres som performance. Selv ser de seg heller som en venn som du kan ta med hjem.
– På en måte er det det som er bidraget vårt.
– Vi bidrar kanskje ikke så mye sånn estetisk og filosofisk, men mentalitetsmessig. Vennskaps-perspektivet er relativt unikt da. Og derfor kaller vi det neo-relasjonelt, fordi det spinner videre på noe i det relasjonelle forsøket, vi spinner videre på det hjulet, på naturlige konsekvenser av det. Men det er ikke nødvendigvis uproblematisk med venneperspektivet. Det klassiske er at du kanskje ikke får det du ønsker, men du får det du trenger når du har møtt en venn. En ekte venn.
Noter:
1 Hanne Grasmo: Levende rollespill – LAIV, Gyldendal Fakta, Gjøvik 1998
2 Nicolas Bourriaud: Esthétique relationnelle, Les presses du réel, Paris 1998, på norsk: Relasjonell estetikk, Pax forlag, Oslo 2007.