Norge har i liten grad en kritisk offentlighet innen kunstfeltet. Derfor har kunstkritikken mistet definisjonsmakten.
I årets første og foreløpig eneste utgave av bransjebladet til Norsk Kritikerlag, Kritikeren, diskuteres samlerens definisjonsmakt i et kunstfelt som sies å bli mer og mer privatisert. Kunstsamler Petter Snare reflekterer i artikkelen ”Om å samle” over hvem som har den ettertraktede definisjonsmakten i forhold til samtidskunsten og konkluderer med at kunskritikeren har den ikke, ihvertfall ikke i Norge. Viktigere er samlerne, kuratorene, galleristene og til dels museumsvokterne, hevder han. Noe av grunnen til dette mener han er at norske kunstvitere sjelden går på utstillinger eller drar på messer og biennaler. ”Samleren, og de som samler for samleren, er ofte bedre og mer orientert i et internasjonalt uoversiktlig felt,” skriver Snare.
Selvsagt er Snares utsagn normative, de er med på å bygge opp hans definisjonsmakt som samler på bekostning av kunstkritikeren. I nyanseringens navn finnes det riktignok noen kritikere som er med på å sette dagsorden, men det er en utbredt oppfatning at kritikerens posisjon er svekket. Snares normative påstand får en slik kraft fordi andre sier det samme.
I et intervju med Kunstmagasinet # 4 – 2008 er rektor ved Kungliga Konsthøgskolen i Stockholm Måns Wrange på linje med Snare, men han uttrykker en forundring over utviklingen. ”…det interessante er at kunstkritikken er blitt totalt uinteressant i forhold til kunsten med cutting edge. For ti år siden kunne en kritikk skape en kunstner. Det kan den ikke lenger, og det henger sammen med at markedet og kunsten ikke lenger er nasjonal. Derimot vil jeg påpeke at kritikerne fremdeles kan gi de kommersielle galleriene et push!” Wrange avslutter med at featurejournalistikk er viktigere enn kritikk for å etablere en kunstner.
For fire år siden skrev Marc Spiegler at den utviklingen som Snare poengterer i Kritikeren må kritikerne selv ta noe av skylden for. På den tiden var Spiegler kunstjournalist, i dag er han direktør for Art Basel, den viktigste kunstmessen i verden. I saken siterer Spiegler tidligere direktør for Art Basel, Sam Keller, som mener at kunstkritikeren idag er en nyttig, men maktesløs filosof. Grunnen til det er at ingen frykter kunstkritikerne lenger.
Her kommer vi til sakens kjerne. Kritikken har kommet i den forsmedelige posisjon at den kun er interessant som omtale. Det spiller nesten ingen rolle om kritikeren slakter eller hyller en utstilling. Det viktige er at den havner i media.
Men tør kritikeren virkelig å mene noe i media? Snare mener ”kunstkritikeren for er lite synlig” og synes også utvalget av det som blir kritisert er ”overdrevent selektivt” og at ”mange kritikere synes å snuble i sitt eget dogmatiske kunstsyn.” Snare gir med andre ord nådeløs kritikk av kritikerstanden i Norge.
Spiegler kommer til sist i sin kommentar med noen observasjoner som kan leses som velmenende råd til redaktører og kritikere: ”I et kunstsystem med så mange sammenflettede spillere er den eneste makten kritikere virkelig har, å utvise uavhengig bedømmelse.” Vikende kritikk gangner ingen i kunstverden. Når ingen frykter kritikeren betyr ingen anmeldelser noe særlig.
Vi mener imidlertid at det blir feil å se kunstkritikken isolert. For det er ikke kun norske kritikere som har problemer med å ta bladet fra munnen. Det er tilsynelatende et problem for hele feltet, ofte under dekke av at man må være nyansert.
Når så du du sist en direktør for et kunstmuseum gå ut og kritisere sin konkurrent ved et annet museum? Hvor er de kritiske reportasjene som ser på hvor pengene fordeles i kunstfeltet? Og hvor finner vi de kritiske intervjuene? Det er ikke mange av dem, og resultatet er at ingen stilles til ansvar og usunne strukturer består.
Hvordan kan kan man forvente at kritikere, som ofte er i etableringsfasen, skal ta tyren ved hornene, når den offentlige kunstdebatt er preget av fortielse?
Det er ikke godt å si hvor denne frykten for å være kritisk kommer fra. Man kan derimot påpeke at det er en mye større kritisk offentlighet innenfor næringslivet, hvor kritikken faktisk svir på børsen, og i politikken.
Kunstforum tar herved imot alle skribenter som har mot til å gjøre seg upopulære.