Maleriets sprengkraft

Sverre Bjertnæs utfordrer vår virkelighetsforståelse i malerier på sommerutstillingen til Nordnorsk Kunstmuseum. Vi blir fascinert av død og eksplosiv kulturkritikk.

Årets sommerutstilling ved Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø lar byens turister og kunstelskere se 23 fargesterke oljemalerier i store formater av den mye omtalte kunstneren Sverre Koren Bjertnæs (f. 1976). I de siste ti årene har Bjertnæs markert seg med en kunst preget av tematiske og formale eksperimenteringer, men som uansett formspråk demonstrerer en tydelig personlig og særegen stemme.

I første etasje starter utstillingen med kunstnerens nyeste og mest personlige serie, “Sentiments” malt i 2008. Her vil jeg lede oppmerksomheten mot motivet i det lysegule maleriet “Treet” som tømt for fysisk menneskelige nærvær. Istedenfor inneholder motivet oppstilte gjenstander, små reproduksjoner av egen kunst og private familiebilder som fyller hyllene i en reol. Malt med sikre penselstrøk og fotorealistisk detaljrikdom er livet ryddig organisert i bryllup, konfirmasjon, fest og barneportretter. Når kunstneren bruker familiefotografier slik kan det til dels være av ironi, kritikk eller nostalgi over familien. Motivet kan uttrykke vår tiltro til fotografier som en erstatning for det fraværende og støtte til personlige erindringer om slekt, venner og hendelser.

Meditering over livet gjennom objekter handler det også om i de tre maleriene som henger i museets lille røde romI ett av dem, The Mass of Thomas III (2009), har Bjertnæs hentet frem skjebnen til pianisten Rezso Seress og den legendarisk depressive sangen “Gloomy Sunday” han skrev i 1933. Sangen ble ikke en hit før Billie Holliday gjorde en versjon av den i 1941, men suksessen førte til at den triste sangteksten ble forbudt å spille på radio. Så mange begikk selvmord og etterlot sangen som et minne for sitt ulykkelige liv. Inkludert komponistens forlovede og Rezso Seress selv.

Et blått portrett av komponisten er plassert i et mørkt interiørmotiv der toppen av et brunt piano fremtrer som et slags alter. Grønne og rødoransje bøker, en klokke, en grønn vase med røde roser og to stearinlys i pianoets lysestaker er noen av objektene i dette tomme rommet. Motivet gir assosiasjoner til en slags ”memento mori”, en påminnelse om døden, og suksessens bakside. Men et positivt håp glimtes mellom lange røde gardiner der en kraftig oransje lysstripe trenger seg diagonalt inn i rommet. Tydelige penselstrøk fremhever de sterke røde og oransje fargene, og motivet tilføres en glødende energi i kontrasten til alt det dystre. Håpet rommer den kunstneriske kreativiteten.

I museets andre etasje er det tydelig å se at Bjertnæs formspråk og kunstneriske uttrykk fritt har endret seg. I betraktningene av et av hans tidligere malerier Implosion III (2007) låner han elementer fra popkunsten. Igjen blir det formale en vesentlig del av bildet. I det seks meter lange verket presenterer motivet et nådeløst billedunivers i fotografisk enkelthet og klare farger. Her er en estetisk erobring av neon i gult, rødt og blått med på å fremstille Las Vegas som et symbol på den vestlige kulturens forfall. Malingen har rent fra stjernene på himmelen bak den gullkledde norske Elvis-imitatoren Kjell Elvis, og den egyptiske statuen er bare en plastkopi av gammel storhet. Verket kommenterer visuell ekstremisme med et Las Vegas uten ideer som dyrker en falsk overflate.

Som en sterk kontrast til det falske bryter verket Thea leker død (1998) denne tematikken. En ren og naturlig fremstilling av en menneskekropp isolert fra kulturelle koder. Thea ligger naken på skrå med et stort hvitt laken strekt ut under seg. Her er ingenting falskt. Malt i duse farger blottlegges kroppen, og Sverre Bjertnæs anatomiske og naturalistiske ferdigheter demonstreres i det vi kan skimte ribben og muskler under huden. Jenta ligger fredelig med en arm ut til siden på lakenet som brer seg ut i det uendelige, men i de røde lepper markeres et livstegn. Hun er jo bare tilsynelatende død.

Død og refleksjon over livets materielle og åndelige sider kan virke som bærende tema i disse verkene. Thea leker død, hun er altså ikke død, men vi minnes allikevel på at unge mennesker har et forhold til død. I Implosion III er det derimot snakk om hvordan den vestlige kultur tilsynelatende reproduserer og forflater sine kulturuttrykk. I The Mass of Thomas III evner kunsten både å være eksplosiv positiv og dødelig. Her lever videre myten om kunstneren som en destruktiv person preget av indre drama. Fotografiet er blitt betraktet som vår tids måte å se døden i øynene på. I Treet viser kunstneren at vi til daglig omgir oss med private bilder tilknyttet subjektive og følelsesmessige verdier.

Dette en god utstilling som oppsummerer Sverre Bjertnæs sterke posisjon i norsk figurativ samtidskunst. Han går utover de tradisjonelle forestillingene om maleri, samtidig som motivene aktiverer temaer som har lange tradisjoner i kunsthistorien.

Utstillingen på Nordnorsk Kunstmuseum varer frem til 20. september.

Foto: Monica Svorstøl og NNKM.

http://museumsnett.no/nordnorsk-kunstmuseum/frames.htm

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*