Fosnes Hansen bør trekke seg!

Norsk kulturliv er gjennomsyret av problemstillinger knyttet til habilitet. Det er et problem at det hverken diskuteres eller er stor offentlig bevissthet rundt det.

Det siste halvåret har leder for Akershus Kunstnersenter, Tonje Gjevjon, ført en modig kamp. I en serie av kronikker i Klassekampen har hun forsøkt å sette fokus på strukturene som ligger bak stipendtildeling fra Kulturrådet.

Den 11. januar skriver hun «Per Kvist er kunsthistoriker og leder for fagutvalget for billedkunst. Marit Paasche er kunstkritiker og nestleder. En total dominans av kunstteoretikere i fagutvalgets ledelse medfører selvfølgelig at kunstteoretikere og teoribasert kunst har kommando i forhold til å sette agenda for hvilke typer kunstneriske prosjekter som skal tildeles midler og ha krav på offentlig interesse» 

7 juli etterlyser hun i samme avis, «Etterlyser åpent Kulturråd», mer åpenhet rundt hvordan fagutvalgene i kulturrådet blir oppnevnt. Ifølge Klassekampen er det er administrasjonen som legger fram forslag til de nye utvalgene, mens det er Kulturrådet som vedtar utvalgenes endelige sammensetning. Prosessen er intern og er i henhold til § 14.1 i offentlighetsloven unntatt fra offentlighet. Gjevjon mener konsekvensen av det er at: «ingen skal kunne stilles ansvarlig for de forslag man har framstilt og man kan bare lure på hvor de kvalitetssikrende prosessene er».

Det er vanskelig å ikke si seg enig med henne, og man kan ikke annet enn å sukke over at dette dessverre er symptomatisk for mye av norsk kulturliv.

Erik Fosnes Hansens utnevnelse til kulturrådet gitt oss et paradeeksempel på habiltetsproblemene som preger norsk kulturliv. Fosnes Hansen er en nær venn av kulturminister Trond Giske. Det nye kulturrådet er det første som er oppnevnt av departementet alene. Man har altså ingen korreks fra stortinget. I det Giske spurte Fosnes Hansen om han kunne tenke seg og sitte i Kulturrådet burde det derfor ha ringt noen habilitetsbjeller hos ham.

Dette viser imidlertid bare dårlig dømmekraft. Det er etterspillet som er stygt. Etter at Fremskrittspartiets Siv Jensen påpekte denne meget uheldige koblingen går forfatteren fra konseptene. Først insisterer han på at han er nøytral, deretter melder han seg inn i Arbeiderpartiet og starter et kulturopprop mot Fremskrittspartiet. Målsetningen med dette oppropet er å holde den rødgrønne regjeringen ved makten. Hvem i allverden vil heretter stole på hva Fosnes Hansen sier?

Vi har ikke sympati med Fremskrittspartiet kulturpolitikk, men mener det er ytterst problematisk at et medlem av Kulturrådet blir fanebæreren for regjeringens kulturpolitikk. Hele konseptet med kulturrådet er at det bør være uavhengig av regjeringen. Derfor bør Fosnes Hansen trekke seg.

Det ironiske i denne sammenheng er at media og kulturlivet hisser seg opp over at Fosnes Hansen kaster papirkuler på politiske motstandere. Imidlertid er det ingen som stiller et kritisk spørsmål om hans habilitet. 

Dette passer inn i en større sammenheng, norske kulturjournalister manglende evne til å drive kritisk journalistikk, noe Ingrid Røynesdal påpekte i en kronikk, “Giskes disipler”, i Aftenposten. Et resultat av dette er at kunstinstitusjoner ikke blir stilt til ansvar og derav blir preget av hemmelighold.

For noen år siden ble det i en sak i Dagens Næringsliv (mandag 16.oktober 2006) reist spørsmål om habilitet i forhold til OCA og galleri Standard. Dette skjedde på grunnlag av at OCAs direktør, Martha Kuzma, og galleri Standards direktør, Eivind Furnesvik, da var samboere. En debatt kom i gang på Kunstkritikk.no uten at det kan virke som om det kom frem noen større bevissthet rundt disse spørsmålene. Gjennomgående var påstander om at få innenfor kunstsfæren turte å rette kritikk mot OCA på grunn av den maktposisjonen de sitter i som eneste statlige organ for å støtte norske kunstneres utstillinger i utlandet.

Saken ble ikke videre forfulgt etter dette og ingen ny innsikt eller refleksjon rundt disse spørsmålene kom ut av det. Tvert imot kunne man få følelsen av at denne problemstillingen ble dysset ned. 

Det er en kjent sak at kunst- og kulturverden, så vel som den politiske verden, er gjennomsyret av nettverksbygging og personlige relasjoner. Dette blir først et problem når det er liten åpenhet rundt det og den kritiske diskusjonen er fraværende. 

Man kan også spørre seg hvorfor det av museene kun er Sørlandets Kunstmuseum og Nasjonalmuseet som legger ut sine årsberetninger på nett. En viktig institusjon for samtidskunsten, OCA, legger ikke ut annet enn pressemeldinger. Dette gjør at det er uforholdsmessig vanskelig å stille institusjonene til ansvar for den befolkning som finansierer dem.

Slik skapes lukkede strukturer og mangelen på kritikk åpner et rom hvor habilitetsproblemer er vanlige, men ikke diskuteres.  

Linker
http://tonje-gjevjon.blogspot.com/2009/01/toppstyrt-kunstfelt.html
http://www.klassekampen.no/56256/article/item/null
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/article2806188.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3034207.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3034207.ece
http://kunstkritikk.no/article/8671

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*